Eurovision Song Contest 1985

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 1985
Bobbysocks (11096943775).jpg
Dato: 4. mai 1985
Sted: Sverige Scandinavium, Göteborg, Sverige
Programleder: Lill Lindfors
Sjefdirigent: Curt-Eric Holmquist
Regi: Steen Priwin
Produsent: Steen Priwin
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: Sveriges Television (SVT)
Deltakere: 19
Vinner: Norge Norge
«La det swinge»
Bobbysocks
Deltakelse
Tilbake: Hellas Hellas
Israel Israel
Trakk seg: Jugoslavia Jugoslavia
Nederland Nederland
Eurovision Song Contest
◄ 1984    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1986 ►

Eurovision Song Contest 1985 var den 30. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Sverige som følge av landets seier året før før med Herreys og «Diggi-loo diggi-ley». Sveriges Television produserte sendingen, og finalen ble avholdt lørdag 4. mai 1985 i Scandinavium i Göteborg. Lill Lindfors var programleder og skapte store overskrifter og sjokk i salen da hun «mistet» kjolen rett før avstemningen. Kjole-episoden var imidlertid et godt planlagt stunt.

Til sammen deltok 19 land, det samme antallet som året før. Jugoslavia og Nederland valgte å ikke delta, mens Hellas og Israel var tilbake etter fraværet i 1984.

For første gang vant Norge, representert av Bobbysocks og «La det swinge», skrevet av Rolf Løvland. Seieren skapte gledesrus og jubel i Norge, og Bobbysocks ble tatt imot som helter i Norge dagen etter finalen. I den påfølgende uken spilte NRK radio «La det swinge» hele 429 ganger – tilsvarende 20 timer. Fjernsynsdirektør Otto Nes uttalte senere humoristisk at seieren var «det største som hadde hendt Norge siden svartedauden». Tyskland ble nummer to, mens vertslandet Sverige endte på tredjeplass med Kikki Danielsson og «Bra vibrationer». Storbritannia ble nummer fire, og Israel tok femteplassen, representert av 1978-vinneren Izhar Cohen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter seieren med «Diggi-loo diggi-ley» året før var Sverige vertskap for Eurovision Song Contest for andre gang. Første gang var i 1975, året etter at ABBA hadde vunnet med «Waterloo». Sveriges Television la finalen til Göteborg og ishockeystadionet Scandinavium. Programleder var artisten Lill Lindfors, som selv hadde deltatt i konkurransen i 1966.

Hellas og Israel var tilbake etter ett års fravær, mens Jugoslavia og Nederland trakk seg. Jugoslavia fordi konkurransen ble arrangert på nasjonens femårs-minnedag for landets tidligere president, Josip Broz Tito, og Nederland fordi 4. mai var landets minnedag for døde i kriger og konflikter etter andre verdenskrig.[1] Dermed deltok 19 land, det samme antallet som året før.

Programmet hadde et potensielt publikum på opptil 600 millioner seere over hele Europa, deler av Asia og i Australia. 8000 publikummere var på plass i Scandinavium under finalen.[2]

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Sendingen startet med en kortfilm med bilder fra Göteborg og omegn. Finalen var lagt opp på en mer moderne måte enn årene i forveien, og med en større scene enn tidligere.[1] Programleder Lill Lindfors tok også opp fjorårsvert Désirée Nosbuschs ledige programlederstil, og Lindfors åpnet finalen med å synge «My Joy is Building Bricks of Music» – en engelskspråklig versjon av «Musik skall byggas utav glädje». Deretter ønsket Lill Lindfors velkommen til seere og lyttere. Hun gjennomførte introduksjonen kun på engelsk – og for første gang ble ikke fransk brukt. Under avstemningen ble poengene imidlertid repetert på engelsk og fransk som tidligere. Musikalsk leder for orkesteret var Curt-Eric Holmquist.

Lill Lindfors ledet finalen i 1985.

Finalen var den 30. i rekken, og SVT hadde invitert konkurransens første vinner, Lys Assia, til Scandinavium. Assia var til stede i salen og ble hedret med stor applaus mens orkesteret spilte vinnersangen hennes fra 1956, «Refrain». Lindfors presenterte også låtskriverne til de 19 deltakerlåtene, og låtskriverne satt på plass i Scandinavium. Startrekkefølgen var på forhånd avgjort ved loddtrekning, og Irland startet, mens Hellas avsluttet. Norge hadde startnummer 13. Hvert land ble introdusert med en kortfilm som viste låtskriverne i omgivelser som var representative for sitt land. Norges kortfilm viste Rolf Løvland om bord på en oljeplattform.[2]

En rekke av deltakerne hadde vært med i konkurransen tidligere. Blant dem var Israels Izhar Cohen som vant finalen i 1978, svenske Kikki Danielsson som deltok i duoen Chips for Sverige i 1982 og italienske Al Bano og Romina Power som hadde deltatt i 1976. Begge Bobbysocks-medlemmene hadde også deltatt tidligere: Hanne Krogh for Norge i 1971, og Elisabeth Andreasson med Chips for Sverige i 1982.

Lindfors «mistet» kjolen[rediger | rediger kilde]

Pausenummeret var ved gitaristene Peter Almqvist og Ulf Wakenius. Duoen kalte seg Guitars Unlimited og spilte et potpurri av kjente svenske låter. Etter pausenummeret skulle programleder Lill Lindfors gå over scenen for å starte avstemningen. Da hun begynte å gå, hektet kjolen seg tilsynelatende fast i noe og ble røsket av. Igjen sto Lindfors på scenen i bare truse. Fra salen kunne en høre et stort gisp fra publikum, men «uhellet» var godt planlagt. I stedet kunne Lindfors ta av to klyper på overdelen og deretter rulle den ut, slik at hun fikk en ny kjole. «I just wanted to wake you up a little» (jeg ville bare vekke dere litt), kvitterte Lindfors etter episoden.[2]

Hendelsen fikk imidlertid konsekvenser. EBUs oppsynsmann Frank Naef, som selv ikke visste om kjole-nummeret på forhånd, fikk flere negative tilbakemeldinger etter hendelsen, og reglene ble endret: Fra 1986 måtte generalprøven være helt identisk med direktesendingen.[3]

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. 

Avstemningen ble svært jevn og spennende. Irland var første land ut og ga 12 poeng til Norge. Dette var første gang Norge fikk 12 poeng i Eurovision Song Contest. Siden fulgte noen lave poengsummer, og forhåndsfavoritten Tyskland tok en klar ledelse. Midtveis i avstemningen lå Norge på en sjetteplass, men så klatret Norge til en andreplass etter å ha fått 12 poeng av Belgia, Tyskland og Israel. Da Storbritannia kun ga 1 poeng til Tyskland, og 12 til Norge, ble det en tett kamp mellom Tyskland, Sverige og Norge. Siden fulgte Sverige og Østerrike på med 12 poeng til Norge, og da Luxembourg som nest siste land ut, ga 7 til Norge, var den norske seieren sikret med 123 poeng.

Utdypende artikkel: La det swinge

Norges første seier[rediger | rediger kilde]

Etter en rekke sistesplasser og dårlige plasseringer årene før ble Norge plutselig en av favorittene til å vinne den internasjonale sangkonkurransen. Bobbysocks besto av Hanne Krogh og Elisabeth Andreasson, og duoen vant den norske finalen i Oslo 30. mars med «La det swinge». Sangen var skrevet av Rolf Løvland.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1985

Etter den norske finalen var det stor optimisme i norsk presse. Mandagen etter finalen slo VG stort opp på forsiden «Nå skal det swinge!» med bilde av Elisabeth Andreasson og Hanne Krogh liggende på et bilpanser.[4] Avisen mente vinnerlåten var den beste Norge hadde sendt på svært lang tid, og som «skapt for Grand Prix, med et fengende refreng». Også NRKs underholdningssjef Harald Tusberg var optimistisk og håpet på en norsk seier i Göteborg.[5]

Stor mediedekning[rediger | rediger kilde]

Jahn Teigen, ektemannen til sølvvinner Anita Skorgan i den norske finalen, var derimot ikke like positiv. Teigen mente «La det swinge» toppen ville få en 17. plass.[6] Det utviklet seg etter hvert til et munnhuggeri mellom Bobbysocks og Teigen, og til slutt gikk Teigen ut i VG og avviste at han håpet Bobbysocks ville gjøre det dårlig.[7] VG prøvde å forsone de to partene i et eget intervju, men «isen ble ikke helt brutt», skrev avisen.[8]

De neste dagene kom også plagiat-anklagene mot vinnermelodien, blant annet melodien «Lille stjerne» av den avdøde komponisten Herman Hermani.[9] Ingen av anklagene førte frem, og «La det swinge» ble Norges bidrag i Eurovision Song Contest 4. mai.

Bobbysocks under prøvene til Eurovision Song Contest.

Frem mot den internasjonale finalen skrev pressen, med VG i spissen, ivrig om Bobbysocks. Hanne Krogh hadde en dagbok i avisen, og kunne to dager før finalen berolige alle med at den ikoniske jakken var kommet til rette etter å ha vært borte i flere dager.[10] Frem mot finalen seilte Norge opp som en utfordrer til seieren, men de største favorittene var Tyskland, Israel, Sverige, Spania og Danmark.[11] Aftenposten kunne melde om trampeklapp for Norge under generalprøven 3. mai.[12]

Finalen 4. mai[rediger | rediger kilde]

Under finalen var det stor optimisme og spenning blant tv-seere og presse. Da Norge kom på scenen som land nummer 13, ble Bobbysocks møtt med enorm jubel og applaus før og etter fremføringen – det var mange nordmenn i salen. I tillegg til Bobbysocks var Kari Gjærum, Håkon Iversen og Per Øystein Sørensen med som korister. Låtskriver Rolf Løvland var også på scenen som pianist. Terje Fjærn dirigerte orkesteret under Norges fremføring.

Utdypende artikkel: La det swinge

Veslemøy Kjendsli kommenterte finalen for NRK Fjernsynet, mens Eirik Heyerdahl og Jahn Teigen kommenterte på NRK P1 og P2.[13][14] Erik Diesen leste de norske poengene fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.

Bobbysjokket[rediger | rediger kilde]

I avstemningen vant Norge med åtte 12-poengere og til sammen 123 poeng. Dette var Norges første seier i konkurransen, og da Hanne Krogh og Elisabeth Andreasson kom stormende på scenen etter seieren, ble de møtt av et jublende publikum som sang «Seier'n er vår». Programleder Lill Lindfors var også glad på Norges vegne og sa: «Jeg må helt ærlig si at jeg er veldig glad for at dette skjedde, for Norge har kommet sist så mange ganger, så dere fortjener det virkelig!» – hvorpå Krogh svarte: «Du er lykkelig? Hva tror du vi er!?»[2]

Gleden var like stor hjemme i Norge. I Karl Johans gate i Oslo danset hundrevis av jublende mennesker etter sendingen, og politiet kunne melde om stor feiring landet over.[15] VG ga ut et eget Grand Prix-ekstra og kalte seieren for «større enn OL-gull».[16] Fjernsynsdirektør Otto Nes proklamerte også med glimt i øyet at «seieren var det største som hadde hendt Norge siden svartedauden!»[17]

«Med Bobbysjokket opplevde det norske publikum, og forsåvidt landets artister med, det ingen hadde trodd på: Det 'umulige' ble mulig. I et kort øyeblikk opplevde vi hvordan Europas oppmerksomhet vendte seg mot periferien, og det rystet oss ikke så lite å være i sentrum i 3 minutter.» skriver Geir Johnson i sin bok Norge i Melodi Grand Prix.[18]

Hanne Krogh og Elisabeth Andreasson kjørte en seiersparade fra Svinesund til Oslo dagen etter finalen, i en egen rosa Bobbysocks-cabriolet. 2000 mennesker ventet på sangerne ved grensen, og politikamrene i Østfold sloss om å få eskortere vinnerne inn mot Oslo. I hovedstaden hyllet 3000 fremmøtte de to vinnerne da de ankom Grand Hotel.[19][20][21] Mandag kveld ble Bobbysocks invitert med på diplomatmiddag med statsminister Kåre WillochAkershus slott.[22] I uken etter seieren spilte NRK radio «La det swinge» hele 429 ganger – tilsvarende 20 timer.[18] Den internasjonale finalen ble sett av 95 prosent av alle nordmenn over 15 år, ifølge en spørreundersøkelse ScanFact gjorde for VG. Finalen ble også det best likte tv-programmet i Norge i hele 1985.[23]

Priser og suksess[rediger | rediger kilde]

Allerede dagen etter seieren begynte spekulasjonene om hvilken by som skulle få arrangere Eurovision Song Contest 1986, til slutt trakk Bergen det lengste strået i tøff konkurranse med Stavanger og Oslo. Debatten gikk også høyt om hvem som skulle lede showet, og VG arrangerte en avstemning der Wenche Myhre ble folkets førstevalg som programleder. NRK valgte imidlertid Åse Kleveland, sangeren som hadde representert Norge i konkurransen 20 år tidligere.[17]

Bobbysocks fikk stor suksess i Norge og gjorde det bra på hitlister i flere land i Europa. I Norge samlet turneen Swinging Tour '85 hele 250 000 tilskuere[24], og Stortinget hedret Bobbysocks med Peer Gynt-statuetten for å ha bidratt til å gjøre Norge kjent i utlandet. Bobbysocks fikk også juryens hederspris under Spellemannprisen 1985.

Utdypende artikkel: Bobbysocks

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[25] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Irland Irland Maria Christian «Wait Until the Weekend Comes» Engelsk Vent til helgen kommer 6 91
02 Finland Finland Sonja Lumme «Eläköön elämä" Finsk Lenge leve livet 9 58
03 Kypros Kypros Lia Vissi «To katálava argá» (Το κατάλαβα αργά) Gresk Jeg innså det for sent 16 15
04 Danmark Danmark Hot Eyes «Sku' du spørg' fra no'en?» Dansk Skulle du spørre fra noen? 11 41
05 Spania Spania Paloma San Basilio «La fiesta terminó» Spansk Festen er over 14 36
06 Frankrike Frankrike Roger Bens «Femme dans ses rêves aussi» Fransk Kvinne i sine drømmer også 10 56
07 Tyrkia Tyrkia MFÖ «Didai didai dai» Tyrkisk 14 36
08 Belgia Belgia Linda Lepomme «Laat me nu gaan» Nederlandsk La meg gå nå 19 7
09 Portugal Portugal Adelaide «Penso em ti, eu sei» Portugisisk Tenker på deg, jeg vet 18 9
10 Tyskland Tyskland Wind «Für alle» Tysk Til alle 2 105
11 Israel Israel Izhar Cohen «Ole, ole» (עולה, עולה) Hebraisk Stiger, stiger 5 93
12 Italia Italia Al Bano og Romina Power «Magic Oh Magic» Italiensk Magisk, åh, magisk 7 78
13 Norge Norge Bobbysocks «La det swinge» Norsk 1 123
14 Storbritannia Storbritannia Vikki «Love Is …» Engelsk Kjærligheten er 4 100
15 Sveits Sveits Mariella Farré og Pino Gasparini «Piano, piano» Tysk Rolig, rolig 12 39
16 Sverige Sverige Kikki Danielsson «Bra vibrationer» Svensk Gode vibber 3 103
17 Østerrike Østerrike Gary Lux «Kinder dieser Welt» Tysk Barn av denne verden 8 60
18 Luxembourg Luxembourg Margo, Franck Olivier, Diane Solomon,
Ireen Sheer, Chris og Malcolm Roberts
«Children, Kinder, Enfants» Fransk Barn, barn, barn 13 37
19 Hellas Hellas Tákis Biniáris «Miázoume» (Μοιάζουμε) Gresk Vi ligner hverandre 16 15

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
Hot Eyes Danmark Danmark 1984
Izhar Cohen Israel Israel 1978 Vant i 1978 sammen med Alphabeta
Al Bano og Romina Power Italia Italia 1976
Lia Vissi Kypros Kypros 1979, 1980 Var støttevokalist for Elpida i 1979 og for Anna Vissi i 1980, begge gangene for Hellas.
Ireen Sheer Luxembourg Luxembourg 1974, 1978 Representerte Tyskland i 1978.
Hanne Krogh (del av Bobbysocks) Norge Norge 1971
Elisabeth Andreasson (del av Bobbysocks) Norge Norge 1982 Representerte Sverige som del av gruppen Chips
Kikki Danielsson Sverige Sverige 1982 Som del av gruppen Chips
Pino Gasparini Sveits Sveits 1977 Som del av gruppen Pepe Lienhard Band
Mariella Farré Sveits Sveits 1983
Rhonda Heath (støttevokalist) Østerrike Østerrike 1977 Representerte Tyskland som del av gruppen Silver Convention
Gary Lux Østerrike Østerrike 1983, 1984 Deltok som del av gruppen Westend i 1983 og var støttevokalist for Anita i 1984

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[26]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Irland Finland Kypros Danmark Spania Frankrike Tyrkia Belgia Portugal Tyskland Israel Italia Norge Storbritannia Sveits Sverige Østerrike Luxembourg Hellas
Irland Irland 1 7 3 4 3 5 8 8 4 8 12 3 3 5 7 10 91 6
Finland Finland 6 6 6 3 1 7 7 2 10 10 58 9
Kypros Kypros 1 3 3 8 15 16
Danmark Danmark 3 10 3 1 6 2 6 5 5 41 11
Spania Spania 2 8 1 12 2 4 1 6 36 14
Frankrike Frankrike 5 4 1 3 3 10 2 4 6 3 3 12 56 10
Tyrkia Tyrkia 7 2 3 1 2 1 8 12 36 14
Belgia Belgia 7 7 19
Portugal Portugal 2 7 9 18
Tyskland Tyskland 4 10 12 10 10 8 10 7 7 8 1 8 10 105 2
Israel Israel 8 5 4 8 12 5 7 5 10 5 7 2 7 6 2 93 5
Italia Italia 6 10 1 12 5 8 2 12 4 6 12 78 7
Norge Norge 12 4 12 1 2 12 12 12 6 12 6 12 12 7 1 123 1
Storbritannia Storbritannia 5 7 5 5 6 10 6 6 5 2 8 7 10 4 2 8 4 100 4
Sveits Sveits 3 2 6 6 5 4 1 5 1 1 2 3 39 12
Sverige Sverige 10 12 8 2 7 4 7 8 6 4 12 6 8 4 5 103 3
Østerrike Østerrike 3 7 1 4 10 10 2 10 1 3 4 5 60 8
Luxembourg Luxembourg 2 4 10 3 5 1 4 8 37 13
Hellas Hellas 8 7 15 16

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
8 Norge Norge Belgia, Danmark, Irland, Israel, Storbritannia, Sverige, Tyskland, Østerrike
3 Italia Italia Luxembourg, Portugal, Spania
2 Sverige Sverige Finland, Norge
1 Frankrike Frankrike Hellas
Irland Irland Italia
Israel Israel Frankrike
Spania Spania Tyrkia
Tyrkia Tyrkia Sveits
Tyskland Tyskland Kypros

Dirigenter[rediger | rediger kilde]

Mens Curt-Eric Holmquist var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[27]

Land Dirigent
Irland Irland Noel Kelehan
Finland Finland Ossi Runne
Kypros Kypros Kharis Andreadis
Danmark Danmark Wolfgang Käfer
Spania Spania Juan Carlos Calderón
Frankrike Frankrike Michel Bernholc
Tyrkia Tyrkia Garo Mafyan
Belgia Belgia Curt-Eric Holmquist
Portugal Portugal José Calvário
Tyskland Tyskland Rainer Pietsch
Israel Israel Kobi Oshrat
Italia Italia Fiorenzo Zanotti
Norge Norge Terje Fjærn
Storbritannia Storbritannia John Coleman
Sveits Sveits Anita Kerr
Sverige Sverige Curt-Eric Holmquist
Østerrike Østerrike Richard Österreicher
Luxembourg Luxembourg Norbert Daum
Hellas Hellas Kharis Andreadis

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

De fleste deltakerlandene hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Veslemøy Kjendsli var norsk kommentator for NRK Fjernsynet, mens Erik Heyerdahl og Jahn Teigen kommenterte for NRK P1. For Irland var kommentator Linda Martin, som senere skulle vinne Eurovision Song Contest 1992. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1985:[28]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser
Irland Irland RTÉ RTÉ 1: Linda Martin John Skehan
RTÉ Radio 1: Larry Gogan
Finland Finland Yle Heikki Harma og Kari Lumikero (TV1)[29] Annemi Genetz
Kypros Kypros RIK Themis Themistokleous (RIK)[30] Anna Partelidou
Danmark Danmark Danmarks Radio Jørgen de Mylius (DR TV)[31] Bent Henius
Spania Spania TVE Antonio Gómez (TVE2)[32] Ukjent
Frankrike Frankrike Antenne 2 Patrice Laffont (Antenne 2) Élisabeth Tordjman
Tyrkia Tyrkia TRT Başak Doğru (TRT Ankara Televizyonu) Fatih Orbay
Belgia Belgia BRT Luc Appermont (BRT1)[33] Anne Ploegaerts
RTBF Jacques Mercier (RTBF1)[33]
Portugal Portugal RTP Eládio Clímaco (RTP 1)[34] Maria Margarida Gaspar
Tyskland Tyskland ARD Ado Schlier (Erstes Deutsches Fernsehen) Christoph Deumling
Israel Israel IBA Ingen kommentator (Israelsk fjernsyn) Yitzhak Shim'oni
Italia Italia Rai Rosanna Vaudetti (Rai Due) Beatrice Cori
Norge Norge NRK NRK Fjernsynet: Veslemøy Kjendsli[14] Erik Diesen
NRK P1: Erik Heyerdahl og Jahn Teigen[13]
Storbritannia Storbritannia BBC Terry Wogan (BBC1) Colin Berry
Sveits Sveits TV DRS Bernard Thurnheer (DRS) Michel Stocker[35]
TSR Serge Moisson (TSR)
TSI Ezio Guidi (TSI)
Sverige Sverige SVT Fredrik Belfrage (TV1)[36] Agneta Bolme Börjefors
Østerrike Østerrike ORF Ernst Grissemann (FS1) Chris Lohner
Luxembourg Luxembourg CLT Valérie Sarn (RTL Télévision) Frédérique Ries
Hellas Hellas ERT Mako Georgiadou (ERT1)[37] Kelly Sakakou
Australia Australia SBS Terry Wogan (SBS TV) Deltok ikke
Island Island RÚV Hinrik Bjarnason (Sjónvarpið)
Jugoslavia Jugoslavia JRT Snežana Lipkovska-Hadžinaumova (TV Skopje 1, opptak)
Nederland Nederland Olympus TV[38] Gerrit den Braber 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Eurovision Song Contest 1985». eurovision.tv. Besøkt 6. august 2017. 
  2. ^ a b c d «Eurovision Song Contest 1985 – full show». SVT/EBU via YouTube. 4. mai 1985. Besøkt 6. august 2017. 
  3. ^ «Video: Interview with Frank Naef – Part II». Eurovision.tv. 8. februar 2017. Besøkt 6. august 2017. 
  4. ^ «Nå skal det swinge!». Verdens Gang. 1. april 1985. s. 1. 
  5. ^ Bakkemoen, Kurt (1. april 1984). «Bra låt». Verdens Gang. s. 39–42. 
  6. ^ «Jahn: Vinner ikke». Verdens Gang. 1. april 1985. s. 40. 
  7. ^ Teigen, Jahn (2. mai 1985). «Håper ikke på 17.-plass». Verdens Gang. s. 36. 
  8. ^ Bakkemoen og Stensland, Kurt og Morten (2. mai 1985). «Isen ikke brutt». Verdens Gang. s. 35. 
  9. ^ Harbo, Hilde (2. april 1985). «Hermann Hermanis datter: Svært lik "Lille stjerne"». Aftenposten. s. 7. 
  10. ^ Krogh, Hanne (2. mai 1985). «Jakken funnet». Verdens Gang. s. 36. 
  11. ^ Bakkemoen, Kurt (4. mai 1985). «Ingen stor-favoritt i kveld». Verdens Gang. s. 52. 
  12. ^ Marcussen, Tor (4. mai 1985). «Trampeklapp for norsk/svensk». Aftenposten Aften. s. 7. 
  13. ^ a b «NRK P1 1985.05.04 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK Radio. 4. mai 1985. s. 51. Besøkt 15. august 2017. 
  14. ^ a b «NRK P2 1985.05.04 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK Radio. 4. mai 1985. s. 2. Besøkt 15. august 2017. 
  15. ^ «Norge svingte». Verdens Gang. 6. mai 1985. s. 18. 
  16. ^ «– Større enn OL-gull». Verdens Gang. 6. mai 1985. s. 22. 
  17. ^ a b Borge, Knut; Kristiansen, Morten M. (1986). Det største siden Svartedauen : om nordmennene og Melodi Grand Prix 1985–86. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205166935. 
  18. ^ a b Johnson, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. s. 21–22. ISBN 8273341232. 
  19. ^ «Trumf-ferd». Verdens Gang. 6. mai 1985. s. 18. 
  20. ^ Letvik, Håkon (6. mai 1985). «Heltemottagelse i Oslo». Aftenposten. s. 12. 
  21. ^ «Dagsnytt: Norge i seiersrus etter seieren i Melodi Grand Prix. Reportasje fra stemningen på Karl Johan og aviskommentarer. Dagsnytt». Norsk rikskringkasting. 6. mai 1985. Besøkt 4. oktober 2016. «Lydopptak» 
  22. ^ Lie, Wenche (6. mai 1985). «Bobbysocks i diplomatmiddag på Akershus: Slottsswing alt ikveld». Aftenposten. s. 20. 
  23. ^ Berby, Tom (28. desember 1985). «TV-toppen -85». Verdens Gang. s. 50–51. 
  24. ^ Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi grand prix. Oslo: Bladkompaniet. s. 62. ISBN 8250934679. 
  25. ^ «Final of Gothenburg 1985 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 17. september 2022. 
  26. ^ «Eurovision Song Contest 1985 – Scoreboard». eurovision.tv. 2017. Arkivert fra originalen 7. august 2017. Besøkt 6. august 2017. 
  27. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  28. ^ «The Eurovision Song Contest (1985)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  29. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  30. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  31. ^ «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 24. mars 2012 hos Wayback Machine.
  32. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema – Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 17. mars 2012 hos Wayback Machine.
  33. ^ a b Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgia. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  34. ^ Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine.
  35. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  36. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 18. juli 2012 hos Wayback Machine.
  37. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  38. ^ «Pioniersgeest NOS door project Olympus - NDC mediagroep - De Krant van Toen». www.archiefleeuwardercourant.nl. Besøkt 6. august 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]