Eurovision Song Contest 1991

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 1991
Carola Häggkvist 2014-10-16 002.jpg
Dato: 4. mai 1991
Sted: Italia Cinecittà, Roma, Italia
Programledere: Gigliola Cinquetti
Toto Cutugno
Sjefdirigent: Bruno Canfora
Regi: Riccardo Donna
Produsent: Silvia Salvetti
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: Radiotelevisione italiana (Rai)
Deltakere: 22
Vinner: Sverige Sverige
«Fångad av en stormvind»
Carola
Deltakelse
Tilbake: Malta Malta
Trakk seg: Nederland Nederland
Deltakere
ESC 1991 Map.svg

     Deltakere

     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1990    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1992 ►

Eurovision Song Contest 1991 var den 36. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av den italienske allmennkringkasteren Rai lørdag 4. mai 1991, etter at Italia vant året før med «Insieme: 1992» og Toto Cutugno. Rai la først finalen til Sanremo i Italia, men flyttet den til Cinecittà i Roma et par måneder før konkurransen. Årsaken skal ha vært Gulfkrigen og den økende uroen i nabolandet Jugoslavia. Rai anså derfor Roma for å være et tryggere sted å arrangere konkurransen. Programledere var Italias første Eurovision-vinner, Gigliola Cinquetti, og fjorårsvinner Toto Cutugno.

Til sammen deltok 22 land. Nederland valgte å stå over konkurransen, siden finalen falt på landets minnedag for ofrene fra andre verdenskrig. I stedet tok Malta den ledige plassen og kom tilbake etter 16 års fravær.

Avstemningen var svært kaotisk og tett, og både Sverige og Frankrike endte på førsteplass med 146 poeng. Etter å ha telt antall toppoeng, ble Sverige utropt til vinner med Carola og «Fångad av en stormvind». Frankrike ble dermed nummer to, mens Israel kom på tredjeplass. Spania og Sveits utgjorde resten av topp fem. Norge var representert av gruppen Just 4 Fun og sangen «Mrs. Thompson». Bidraget var internt valgt av NRK etter at kringkasteren avlyste Melodi Grand Prix kort tid før den norske finalen. Dette er fremdeles det eneste norske bidraget som ikke har deltatt i en Melodi Grand Prix-finale. I Roma ble Norge nummer 17 av 22 med 14 poeng.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter å ha vunnet konkurransen med «Insieme: 1992» året før, var det Italia som var vertskap for konkurransen dette året. Rai valgte å legge konkurransen til badebyen Sanremo, helt vest i landet. Byen er kjent som vertsby for den årlige Sanremo-festivalen, som også er inspirasjonskilden til Eurovision Song Contest.[1] Noen måneder før finalen, valgte imidlertid kringkasteren Rai å flytte hele arrangementet til filmbyen Cinecittà, like utenfor Roma. Årsaken til den plutselige flyttingen var den pågående Gulfkrigen og de økende urolighetene i Jugoslavia. Rai anså derfor hovedstaden Roma for å være tryggest, til tross for protester fra både EBU og Sanremo by.[2][3]

Flyttingen ga Rai kort tid til å planlegge og forberede produksjonen. NRKs delegasjonsleder Pål Veiglum var en av dem som var frustrert over organiseringen av finalen: «Informasjonsflyten har vært dårlig. De forskjellige leddene i organisasjonen har ikke vært godt nok koordinert. Under generalprøvene var artistenes 'green room' ikke ferdig.» sa Veiglum, som likevel ga Rai ros for den tekniske produksjonen.[4][5]

Konkurransen ble lagt til lørdag 4. mai 1991, noe som sammenfalt med Nederlands minnedag for falne i krig. Dette gjorde at Nederland valgte å trekke seg fra konkurransen, og dermed ble det en ledig plass til Malta som i flere år hadde ytret ønske om å delta igjen. Dette var Maltas første deltakelse i konkurransen siden 1975. Deltakerantallet holdt seg dermed stabilt på 22 land.[3]

Rai valgte Italias to Eurovision-vinnere til programledere: Gigliola Cinquetti som vant med «Non ho l'età» i 1964, og Toto Cutugno som vant med «Insieme: 1992» i 1990. De to programlederne gjorde all introduksjon og manus på italiensk, til tross for at det ikke er et av EBUs offisielle språk, engelsk og fransk. Det italienske manuset fikk de norske kommentatorene Jahn Teigen og John Andreassen til sarkastisk å kommentere: «Ja, hvis Norge vinner i kveld, så kan vi bare snakke norsk neste år.»[6]

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Svenske Carola vant konkurransen med «Fångad av en stormvind». Her fotografert i 2015.

Finalen startet med en forhåndsinnspilt musikkvideo med artisten Sara Carlson som sang «Celebration». Carlson hadde på denne tiden gjort suksess etter en rekke opptredener på italiensk tv og var kjent for det italienske publikummet. Etter dette dukket programlederparet Gigliola Cinquetti og Toto Cutugno opp på scenen og ønsket publikum og seere velkommen. Deretter fremførte de vinnersangene sine: «Insieme: 1992» og «Non ho l'età». Som plaster på såret for at showet ble flyttet til Roma, ble det også vist en kortfilm med bilder fra Sanremo – der konkurransen opprinnelig skulle ha vært arrangert.[6]

Deretter startet presentasjonen av de 22 deltakersangene. Rekkefølgen var avgjort ved loddtrekning høsten før, og Jugoslavia åpnet konkurransen, mens vertslandet Italia avsluttet. Hvert land ble introdusert med en kortfilm der landets artist sang en kjent italiensk sang. Den norske gruppen Just 4 Fun sang «Luciasangen». Før hvert bidrag ga også programlederne en kort presentasjon av artist og dirigent – flere ganger underveis gikk Toto Cutugno utenom manus og begynte å småprate og flørte med artistene.[6]

Flere artister var tilbake i konkurransen. Blant dem var islandske Stefán Hilmarsson som hadde deltatt i 1988, og østerrikske Thomas Forstner som hadde deltatt i 1989. To av Norges deltakere hadde også deltatt tidligere: Hanne Krogh i 1971 og 1985 – og Eiríkur Hauksson hadde deltatt for Island i 1986. Irlands deltaker på annenplass året før, Liam Reilly, var denne gangen låtskriver og støttevokalist. Men det var en annen tilbakevendende artist som fikk mest oppmerksomhet: svenske Carola som hadde blitt nummer tre i 1983 med «Främling». Denne gangen var hun tilbake med slageren «Fångad av en stormvind», akkompagnert av to mannlige dansere og en vindmaskin. På forhånd var Carola nevnt som en mulig vinner, men under fremføringen hennes forsvant lyden i salen. Hun fikk imidlertid ikke opptre på nytt før avstemningen, siden lyden ut til tv-seerne og juryene fungerte som den skulle.[6] Tross lydproblemene gjennomførte Carola uten problemer, og hun skulle senere vinnere finalen etter en meget tett avstemning.

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1991

Norges bidrag var «Mrs. Thompson», skrevet av Dag Kolsrud, Kaare Skevik jr. og P.G. Roness. Sangen ble sunget av gruppen Just 4 Fun som besto av Hanne Krogh, Marianne Antonsen, Jan Groth og Eiríkur Hauksson. For første og eneste gang var det norske bidraget internt valgt av NRK. Årsaken var at kanalen avlyste den norske finalen én måned før finalen skulle vært arrangert. Juryen mente nemlig at ingen av de 140 innsendte sangene var gode nok.[7] «Mrs. Thompson» er fremdeles det eneste norske bidraget som ikke har deltatt i en norsk finale.

I den internasjonale finalen var Norge det 14. bidraget på scenen, og Pete Knutsen dirigerte for Norge. Just 4 Fun ble i tillegg støttet av to korister, der Kari Iveland var den ene. Kommentator for NRK Fjernsynet og NRK P2 var John Andreassen og Jahn Teigen.[6] Etter finalen sendte P2 programmet Roma like etter – direkte fra Roma med Vidar Lønn-Arnesen og Leif Erik Forberg som programledere.[8] Sverre Christophersen leste de norske stemmene fra NRK Marienlyst i Oslo. I avstemningen fikk «Mrs. Thompson» 14 poeng og ble nummer 17 av 22.

En kaotisk avstemning[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en jury med 16 medlemmer mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger. For første gang på mange år fikk også musikk- og bransjefolk sitte i juryene. Tidligere hadde juryene bare bestått av lekfolk uten tilknytning til musikkbransjen.[5] Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen.

Avstemningen ble en lang og kaotisk affære. Underveis hadde programlederparet tidvis store problemer med å forstå hva poengoppleserne sa. Da Storbritannia skulle avgi sine poeng, sa Cinquetti til Cutugno: «Quando parlano in inglese non capisco mai nulla» (når de snakker engelsk, forstår jeg ingenting).[9] Cinquetti og Cutugno gjorde flere feil underveis, og de pratet gjentatte ganger i munnen på poengoppleserne. BBCs legendariske kommentator, Terry Wogan, utbrøt til slutt: «Jeg har aldri hørt så mye prat i Eurovision i hele mitt liv» og «vi ser ekstrem idioti fra visse personer på scenen».[10] Flere ganger måtte også EBUs oppsynsmann Frank Naef bryte inn og rette programlederne.[11]

Kaoset ble ytterligere forsterket da en ikke fikk kontakt med den tyrkiske juryen. Programlederne ville flere ganger gå videre, men en fikk til slutt kontakt med Tyrkia. Linjen var imidlertid svært dårlig, og det var vanskelig å høre den tyrkiske poengoppleseren. Til slutt måtte Frank Naef trå til og gjenta poengene for å hjelpe Cinquetti og Cutugno.[10]

Bedre ble det ikke da avstemningen utviklet seg til å bli en thriller. Flere land kjempet om seieren, og til slutt sto både Sverige og Frankrike igjen på topp med 146 poeng hver. Dette var første gang på 22 år at flere land delte førsteplassen. I motsetning til situasjonen under Eurovision Song Contest 1969 fantes det nå regler for å unngå deling av førsteplassen. Fra 1970 til 1986 var regelen at man skulle skille førsteplassene ved omstemning, men i 1987 hadde EBU innført nye regler for å kåre én vinner:[12] Heretter telte man antall 12-poengere hvert land hadde fått. Dersom det var likt på tolverne, gikk en videre til å telle 10-poengere og videre nedover inntil man kunne kåre én vinner.

Både Sverige og Frankrike hadde fått fire tolvere hver, og dermed måtte en telle antall tiere. Sverige hadde fått fem tiere, mens Frankrike bare hadde fått to. Dermed ble Sverige utropt til vinner – landets tredje seier i konkurransen. Den norske juryen hadde Frankrike som favoritt og Sverige på tredjeplass.

Plass Land Artist Poeng 12 poeng 10 poeng Poeng fra
1 Sverige Sverige Carola 146 4 5 17 av 21 land
2 Frankrike Frankrike Amina 146 4 2 18 av 21 land

Disse reglene gjaldt bare for å skille ut en vinner, ikke øvrige plasser. Året før endte Frankrike med samme poengsum som Irland, og da endte dette med delt andreplass.

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[13] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Jugoslavia Jugoslavia Baby Doll «Brazil» (Бразил) Serbisk Brasil 21 1
02 Island Island Stefán og Eyfi «Draumur um Nínu» Islandsk Drømmen om Nina 15 26
03 Malta Malta Paul Giordimaina og Georgina «Could It Be» Engelsk Kan det være? 6 106
04 Hellas Hellas Sofía Vóssou «Ánixi» (Άνοιξη) Gresk Vår 13 36
05 Sveits Sveits Sandra Simó «Canzone per te» Italiensk Sang for deg 5 118
06 Østerrike Østerrike Thomas Forstner «Venedig im Regen» Tysk Venezia i regn 22 0
07 Luxembourg Luxembourg Sarah Bray «Un baiser volé» Fransk Et stjålet kyss 14 29
08 Sverige Sverige Carola «Fångad av en stormvind» Svensk Fanget av en stormvind 1 146
09 Frankrike Frankrike Amina «C'est le dernier qui a parlé qui a raison» Fransk Det er den siste som snakker, som har rett 2 146
10 Tyrkia Tyrkia İzel, Reyhan og Can «İki Dakika» Tyrkisk To minutter 12 44
11 Irland Irland Kim Jackson «Could It Be That I'm in Love» Engelsk Kan det være at jeg er forelsket? 10 47
12 Portugal Portugal Dulce Pontes «Lusitana paixão» Portugisisk Lusitansk lidenskap 8 62
13 Danmark Danmark Anders Frandsen «Lige der hvor hjertet slår» Dansk Akkurat der hvor hjertet slår 19 8
14 Norge Norge Just 4 Fun «Mrs. Thompson» Norsk Fru Thompson 17 14
15 Israel Israel Duo Datz «Kan» (כאן) Hebraisk Her 3 139
16 Finland Finland Kaija Kärkinen «Hullu yö» Finsk Sprø natt 20 6
17 Tyskland Tyskland Atlantis 2000 «Dieser Traum darf niemals sterben» Tysk Denne drømmen får aldri dø 18 10
18 Belgia Belgia Clouseau «Geef het op» Nederlandsk Gi det opp 16 23
19 Spania Spania Sergio Dalma «Bailar pegados» Spansk Danse tett 4 119
20 Storbritannia Storbritannia Samantha Janus «A Message to Your Heart» Engelsk En beskjed til hjertet ditt 10 47
21 Kypros Kypros Élena Patróklou «SOS» Gresk SOS 9 60
22 Italia Italia Peppino di Capri «Comme è ddoce 'o mare» Napolitansk Hvor vakkert havet er 7 89

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
Stefán Hilmarsson (del av Stefán og Eyfi) Island Island 1988 Som del av gruppen Beathoven
Eiríkur Hauksson (del av Just 4 Fun) Norge Norge 1986 Representerte Island som del av gruppen ICY
Hanne Krogh (del av Just 4 Fun) 1971
1985 Vant i 1985 som del av Bobbysocks
Carola Sverige Sverige 1983
Thomas Forstner Østerrike Østerrike 1989

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[14]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Jugoslavia Island Malta Hellas Sveits Østerrike Luxembourg Sverige Frankrike Tyrkia Irland Portugal Danmark Norge Israel Finland Tyskland Belgia Spania Storbritannia Kypros Italia
Jugoslavia Jugoslavia   1                                     1 21
Island Island       4     10                 5         7 26 15
Malta Malta 1   2 6 4 10 12 2 7 12 7   6     10 4 6 7   10 106 6
Hellas Hellas 4   5   2         1     1 4 1   1 5   10 2 36 13
Sveits Sveits 5 5   7 8 12 8 4 2 2 6 5 3 8 5 6 12   8 8 4 118 5
Østerrike Østerrike                                         0 22
Luxembourg Luxembourg   4       5 1   3   2 4       3 2   3 2 29 14
Sverige Sverige 6 12     10 10 7   6 3 10 12 8 10 8 12 10 4 12 6 146 1
Frankrike Frankrike 10 7 3 8 7 12   5   7 5   12 12 10 8 7 8 6 7 12 146 2
Tyrkia Tyrkia     7           7     8   7       2 5   8 44 12
Irland Irland 3   4   3 1 8     4   7   1 2 2 5   4   3 47 10
Portugal Portugal   8   4 1   2 7 10 5   1 2   7     10   4 1 62 8
Danmark Danmark               3         5               8 19
Norge Norge   6         1     1     2     4         14 17
Israel Israel 12 10 8 5 8   5 6 3 12 8 4 10 7 6   8 12 10 5 139 3
Finland Finland   1   1             4                   6 20
Tyskland Tyskland                         6         1   3 10 18
Belgia Belgia           3   2 5             3   3 2   5 23 16
Spania Spania 8 2 6 10 12 7 6 4 6 8 6 8   4 2 4 7 6 1 12 119 4
Storbritannia Storbritannia     10 3 5 6 3   1     1 3   5     3   1 6 47 10
Kypros Kypros 2 3 12 12     4   12   5 3     6   1       60 9
Italia Italia 7   2 6 2       8 10 10 12   10 3 12     7     89 7

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
4 Frankrike Frankrike Israel, Italia, Norge, Østerrike
Sverige Sverige Danmark, Island, Storbritannia, Tyskland
3 Kypros Kypros Frankrike, Hellas, Malta
Israel Israel Jugoslavia, Spania, Tyrkia
2 Italia Italia Finland, Portugal
Malta Malta Irland, Sverige
Spania Spania Kypros, Sveits
Sveits Sveits Belgia, Luxembourg

Dirigenter[rediger | rediger kilde]

Mens Bruno Canfora var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[15]

Land Dirigent
Jugoslavia Jugoslavia Slobodan Marković
Island Island Jón Ólafsson
Malta Malta Paul Abela
Hellas Hellas Kharis Andreadis
Sveits Sveits Flaviano Cuffari
Østerrike Østerrike Richard Österreicher
Luxembourg Luxembourg Francis Goya
Sverige Sverige Anders Berglund
Frankrike Frankrike Jérôme Pillement
Tyrkia Tyrkia Turhan Yükseler
Irland Irland Noel Kelehan
Portugal Portugal Fernando Correia Martins
Danmark Danmark Henrik Krogsgaard
Norge Norge Pete Knutsen
Israel Israel Kobi Oshrat
Finland Finland Olli Ahvenlahti
Tyskland Tyskland Hermann Weindorf
Belgia Belgia Roland Verlooven
Spania Spania Eduardo Leyva
Storbritannia Storbritannia Ronnie Hazlehurst
Kypros Kypros Aleksander Kirov Zografov
Italia Italia Bruno Canfora

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[16] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:

  1. Jugoslavia Jugoslavia – Mebrura Topolovac
  2. Island Island – Guðríður Ólafsdóttir
  3. Malta Malta – Dominic Micallef[17]
  4. Hellas Hellas – Fotini Giannoulatou[18]
  5. Sveits Sveits – Michel Stocker[19]
  6. Østerrike Østerrike – Gabriele Haring
  7. Luxembourg Luxembourg – Jean-Luc Bertrand
  8. Sverige Sverige – Bo Hagström[20]
  9. Frankrike Frankrike – Daniela Lumbroso[21]
  10. Tyrkia Tyrkia – Canan Kumbasar
  11. Irland Irland – Eileen Dunne
  12. Portugal Portugal – Maria Margarida Gaspar
  13. Danmark Danmark – Bent Henius
  14. Norge Norge – Sverre Christophersen
  15. Israel Israel – Yitzhak Shim'oni[22]
  16. Finland Finland – Heidi Kokki
  17. Tyskland Tyskland – Christian Eckhardt
  18. Belgia Belgia – An Ploegaerts[23]
  19. Spania Spania – María Ángeles Balañac[24]
  20. Storbritannia Storbritannia – Colin Berry[25]
  21. Kypros Kypros – Anna Partelidou
  22. Italia Italia – Rosanna Vaudetti

Kommentatorer og sendinger[rediger | rediger kilde]

De fleste landene som overførte finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1991:[26]

Kommentatorer og sendinger i deltakerlandene
Land Kringkaster Kanal Kommentator
Belgia Belgia BRTN BRTN TV1 André Vermeulen[27][28][29]
BRTN TV2 Undertekster på nederlandsk[28][29]
BRTN Radio 2 Ukjent[3][29]
RTBF RTBF1 Claude Delacroix[28][29][30]
Danmark Danmark Danmarks Radio DR TV Camilla Miehe-Renard[31][32]
DR P3 Jesper Bæhrenz og Andrew Jensen[32]
Finland Finland Yle Yle TV1 Erkki Pohjanheimo[33][34]
Radiomafia Kai Ristola[34]
Frankrike Frankrike France Télévision Antenne 2 Léon Zitrone[30][35][36]
Hellas Hellas ERT ET1 Dafni Bokota[37]
Irland Irland RTÉ RTÉ 1 Pat Kenny[38]
RTÉ Radio 1 Larry Gogan[39]
Island Island RÚV Sjónvarpið Arthúr Björgvin Bollason[40]
Israel Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator
Italia Italia Rai Rai Uno Ingen kommentator[41][42]
Jugoslavia Jugoslavia JRT HTV2 Ksenija Urličić[43]
SLO1 Miša Molk[43][44]
TVB1 Mladen Popović
TVSa 1 Ukjent[43]
Kypros Kypros RIK RIK TV Evi Papamikhail[45]
Luxembourg Luxembourg CLT RTL TV Valérie Sarn[30]
Malta Malta PBS TVM Toni Sant
Norge Norge NRK NRK Fjernsynet John Andreassen og Jahn Teigen[8]
NRK P2
Portugal Portugal RTP Canal 1 Ana do Carmo[46]
Spania Spania TVE TVE 2 Tomás Fernando Flores[47][48]
Storbritannia Storbritannia BBC BBC1 Terry Wogan[49]
BBC Radio 2 Ken Bruce[50]
Sveits Sveits TV DRS Schweizer Fernsehen Bernard Thurnheer[51]
TSR TSR Lolita Morena[35][36]
TSI TSI Emanuela Gaggini[35]
Sverige Sverige SVT TV2 Harald Treutiger[52]
SR SR P3 Rune Hallberg og Kalle Oldby[10][53]
Tyrkia Tyrkia TRT TV1 Başak Doğru
Tyskland Tyskland ARD Erstes Deutsches Fernsehen Max Schautzer[54]
Østerrike Østerrike ORF FS1 Herbert Dobrovolny[55]
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator
Australia Australia SBS SBS TV Ukjent, vist i opptak dagen etter[56]
Polen Polen TVP TVP1 Ukjent[57]
Romania Romania TVR TVR 1 Ukjent[58]
Sovjetunionen Sovjetunionen ETV ETV Ukjent[10][59]
CT USSR Program 1 Ukjent[57]
Ungarn Ungarn MTV MTV1 István Vágó[60]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Sanremo – the festival that inspired Eurovision». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. 8. februar 2017. Arkivert fra originalen 19. oktober 2022. Besøkt 3. desember 2022. 
  2. ^ «When Opening Up became hard». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. 13. mai 2020. Arkivert fra originalen 27. juli 2022. Besøkt 3. desember 2022. 
  3. ^ a b c «Rome 1991 – overview». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen 1. november 2022. Besøkt 3. desember 2022. 
  4. ^ Gaarder, Pia A. (4. mai 1991). «Profesjonelt Melodi Grand Prix med mangler». Norsk Telegrambyrå. 
  5. ^ a b Hansen, Jan E. (4. mai 1991). «Grand Prix i Sirkus Roma». Aftenposten. 
  6. ^ a b c d e John Andreassen og Jahn Teigen (4. mai 1991). «Eurovision Song Contest 1991 – norsk kommentar». Rai/EBU via YouTube. Besøkt 12. november 2017. 
  7. ^ «Norsk Musikkinformasjon: Absolutt Grand Prix, vol. III: Nye høyder og daler». www.mic.no. Besøkt 12. juli 2016. 
  8. ^ a b «NRK P2 1991.05.04 : programrapport». www.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK. 4. mai 1991. s. 9. Besøkt 16. august 2017. 
  9. ^ «Eurovision Song Contest 1991 Voting Chaos in Rome with Gigliola and Toto». www.eurovisionsongcontest.info. Arkivert fra originalen 12. november 2017. Besøkt 12. november 2017. 
  10. ^ a b c d Terry Wogan (4. mai 1991). «Eurovision Song Contest – britisk kommentar». Rai/BBC/EBU via YouTube. Besøkt 12. november 2017. 
  11. ^ Tibballs, Geoff (14. april 2016). The Good, the Bad and the Wurst: The 100 Craziest Moments from the Eurovision Song Contest (engelsk). Little, Brown Book Group. ISBN 9781472137074. 
  12. ^ «Nye regler». Bergens Arbeiderblad. Nasjonalbiblioteket. 9. mai 1987. s. 41. Besøkt 4. september 2022. 
  13. ^ «Final of Rome 1991 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 14. september 2022. 
  14. ^ «Eurovision Song Contest 1991 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 15. august 2017. Besøkt 14. august 2017. 
  15. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  16. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  17. ^ «The Maltese Panel». Times of Malta. 5. mai 1991. s. 60. 
  18. ^ «Εκφωνητές της ΕΡΤ για τις ψήφους της Ελλάδας στην EUROVISION - Page 3». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 11. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  19. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  20. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna (svensk). Stockholm: Premium Publishing. s. 220–223. ISBN 91-89136-29-2. 
  21. ^ «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet - Porte-paroles des jurys des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Besøkt 10. august 2012. 
  22. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 8. oktober 2011 hos Wayback Machine.
  23. ^ «ESC 1991 Belgian Votes by An Ploegaerts and a jumping Carola». YouTube. 13. april 2011. Besøkt 10. august 2012. 
  24. ^ «María Ángeles Balañac». Imdb.es. 1. mai 2009. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 12. mars 2012 hos Wayback Machine.
  25. ^ Roxburgh, Gordon (2020). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Four: The 1990s. Telos Publishing. s. 65–76. ISBN 978-1-84583-163-9. 
  26. ^ «Eurovision Song Contest 1991 – full cast». imdb.com. Besøkt 16. august 2017. 
  27. ^ «Hasselt 2005: Jarige André Vermeulen verzorgt commentaar met Ilse Van Hoecke –». Eurosong.be. 25. oktober 2005. Besøkt 10. august 2012. 
  28. ^ a b c «De Voorpost | 3 mei 1991 | pagina 13». Digitaal krantenarchief - Stadsarchief Aalst (nederlandsk). Besøkt 3. desember 2022. 
  29. ^ a b c d «Leidse Courant | 4 mei 1991 | pagina 22». Historische Kranten, Erfgoed Leiden en Omstreken (nederlandsk). Besøkt 3. desember 2022. 
  30. ^ a b c Christian Masson. «1991 – Rome». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  31. ^ «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 24. mars 2012 hos Wayback Machine.
  32. ^ a b «Programoversigt – 04/05/1991». www.larm.fm. LARM. Besøkt 3. desember 2022. 
  33. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  34. ^ a b «Televisio & Radio». nakoislehti.hs.fi. Helsingin Sanomat. 4. mai 1991. s. D9–D10. Besøkt 3. desember 2022. (abonnement kreves). 
  35. ^ a b c «Samedi 4 mai». TV8 (fransk). Cheseaux-sur-Lausanne, Sveits: Scriptorium Digital Library. 25. april 1991. s. 54–59. Besøkt 3. desember 2022. 
  36. ^ a b «Samedi 4 mai 1991». Le Matin, Edinpresse (fransk). Lausanne, Sveits: Scriptorium Digital Library. 4. mai 1991. s. 28. Besøkt 3. desember 2022. 
  37. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  38. ^ «Pat Kenny: 'As Long As People Still Want Me I'll Keep Coming To Work'» (engelsk). 3. september 2017. Besøkt 3. desember 2022. 
  39. ^ «Larry Gogan loses his Eurovision ticket». independent (engelsk). Besøkt 3. desember 2022. 
  40. ^ «Morgunblaðið, 04.05.1991». Timarit.is. Besøkt 10. august 2012. 
  41. ^ «Toto Cutugno Insieme:1992 Eurofestival 1990». YouTube. Besøkt 10. august 2012. 
  42. ^ «I programmi di oggi». www.archiviolastampa.it (italiensk). La Stampa. 4. mai 1991. s. 23. Besøkt 3. desember 2022. 
  43. ^ a b c «rtv – vrijeme». Slobodna Dalmacija (kroatisk). Split, Kroatia: Arhiv Slobodne Dalmacije – digitalni arhiv. 4. mai 1991. s. 31. Besøkt 3. desember 2022. 
  44. ^ «Sporedi – sobota, 4. maja 1991» (PDF). Gorenjski glas (singalesisk): 16. 30. april 1991. Arkivert fra originalen (PDF) 15. juli 2021. 
  45. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  46. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine.
  47. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema - Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 17. mars 2012 hos Wayback Machine.
  48. ^ «Televisión». La Vanguardia (spansk). hemeroteca.lavanguardia.com. 4. mai 1991. s. 6. Besøkt 3. desember 2022. 
  49. ^ «Eurovision Song Contest – BBC One». Radio Time. BBC Genome Project. 4. mai 1991. Besøkt 3. desember 2022. 
  50. ^ «Eurovision Song Contest – BBC Radio 2». Radio Times. BBC Genome Project. 4. mai 1991. Besøkt 3. desember 2022. 
  51. ^ «Fernsehen und Radio am Samstag». Der Bund (tysk). Bern, Sveits: e-newspaperarchives.ch. 4. mai 1991. s. 14. Besøkt 3. desember 2022. 
  52. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 18. juli 2012 hos Wayback Machine.
  53. ^ «Radio og TV». Finnmark Dagblad. Nasjonalbiblioteket. 4. mai 1991. s. 32–33. Besøkt 3. desember 2022. 
  54. ^ «Eurovision Song Contest 1991». Ecgermany.de. Besøkt 10. august 2012. 
  55. ^ Oberösterreichische Nachrichten, 3. mai 1991
  56. ^ «The Canberra Times (ACT : 1926 - 1995) - 5 mai 1991 - p30». Trove (engelsk). Besøkt 3. desember 2022. 
  57. ^ a b «Telewizja – sobota, 4 maja.» (PDF). Kurier Wileński: 4. 3. mai 1991. Besøkt 3. desember 2022 – via Polonijna Biblioteka Cyfrowa. 
  58. ^ «Televiziune – sâmbătă 4 mai 1991». Panoramic Radio-TV. 4. mai 1991. s. 6. Besøkt 3. desember 2022. 
  59. ^ «Päevaleht 4 mai 1991 — DIGAR Eesti artiklid». dea.digar.ee. Besøkt 3. desember 2022. 
  60. ^ «TV1– szombat május 9». Rádió és Televízióújság (ungarsk). MTVA Archívum. 29. april 1991. s. 24. Arkivert fra originalen 28. oktober 2022. Besøkt 3. desember 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1991&oldid=23213581»