Eurovision Song Contest 1975

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eurovision Song Contest 1975
ESC 1975 logo.png
Dato: 22. mars 1975
Sted: Sverige S:t Eriksmässan,
Stockholm, Sverige
Programleder: Karin Falck
Kringkaster: Sverige Sveriges Radio
Deltakere: 19
Vinner: Nederland Nederland
«Ding-A-Dong»
Teach-In
Deltakelse
Debuterte: Tyrkia Tyrkia
Tilbake: Frankrike Frankrike
Malta Malta
Trakk seg: Hellas Hellas
Eurovision Song Contest
◄1974    EuroNoruega.svg    1976►

Eurovision Song Contest 1975 var den 20. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 22. mars 1975 i St:Eriksmässan i Stockholm i Sverige, etter ABBAs seier året før. Frankrike og Malta var tilbake, mens Tyrkia debuterte, noe som førte til ny deltakerrekord med 19 land. Programleder var Karin Falck. Dette året kunne landene synge på det språket de ønsket, og EBU innførte en ny juryordning: Hvert land ga 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittsanger. Dette poengsystemet er fremdeles i bruk i dag. Nederland vant sin fjerde seier med gruppa Teach-In og sangen «Ding-A-Dong». Norge var representert av Ellen Nikolaysen og «Touch My Life With Summer». Det norske bidraget endte nest sist med 11 poeng.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Stockholmsmässan huset konkurransen.

Etter ABBAs seier med «Waterloo» året før sto Sveriges Radio, i dag kjent som SVT, vertskap for konkurransen. Lenge var den svenske kringkasteren usikker på om den i det hele tatt kunne ta på seg arrangementet, hovedsakelig på grunn av de høye kostnadene – anslått til mellom 500 000 og 600 000 svenske kroner.[1] På denne tida tok vertskringkasteren på seg alle utgiftene, mens de andre landene fikk delta og sende programmet uten å betale for det. Siden konkurransen stadig økte i omfang, besluttet EBU derfor at konkurransen heretter skulle bli et spleiselag mellom deltakerlandene. Hvert land skulle betale en kontingent ut fra landets størrelse og antall lisenser. Denne spleiseløsningen gjaldt imidlertid fra og med konkurransen 1976, slik at Sveriges Radio måtte betale hele konkurransen selv i 1975.[1]

Sveriges Radio la konkurransen til konferansesenteret S:t Eriksmässan, i dag kalt Stockholmsmässan, i Älvsjö i Stockholm. Salen kunne ta flere tusen publikummere, men på grunn av store krav til sikkerhet var det bare rundt 850 akkrediterte pressefolk og delegasjonsmedlemmer i salen. Sveriges Radio fikk heller ikke billettinntekter på arrangementet, siden EBU ikke tillot billettsalg.[2] Sendingen ble overført til 36 land med et potensielt publikum på opptil 600 millioner seere.[3] Sendingen var rekordlang – 2 timer og 12 minutter.[4]

Frankrike og Malta var tilbake i konkurransen. Tyrkia, som allerede hadde sendt finalen flere år, debuterte.[5] Dermed stilte rekordmange 19 land på scenen i Stockholm. Også dette året kunne landene synge på det språket de ønsket, og alle de nordiske landene samt Nederland framførte sine bidrag på engelsk. Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning.

Programleder var Karin Falck som hadde jobbet i svensk fjernsyn siden 1955.[6] Finalen startet med en film som tok for seg Sveriges historie og kultur på en humoristisk måte. Deretter ønsket Karin Falck velkommen på svensk, før hun fortsatte på engelsk og fransk. Hvert land ble introdusert med en videofilm som viste landets artist som prøvde å male et selvportrett og sitt lands flagg.

Nederland startet konkurransen og avsluttet sin framføring med å knuse en liten glasskolbe. Det var også flere andre minneverdige øyeblikk blant framføringene. Tysklands Joy Flemming stilte i mørkegrønn kjole og leverte en meget engasjert framføring av bidraget «Ein Lied kann eine Brücke sein».[7] Sangens komponist, Rainer Pietsch, var også Tysklands dirigent, og han leverte en like engasjert framføring da han nærmest trampet orkesteret i gang.[8]

Hiter og vinnere[rediger | rediger kilde]

Teach-In feirer seieren ved ankomsten på Schiphol i Amsterdam.

Storbritannia stilte med Cliff Richards tidligere band‚ The Shadows. Under prøvene hadde gruppas vokalist, Bruce Welch, glemt teksten flere ganger. På direkten snublet han nok en gang i teksten og snudde seg til resten av bandet og utbrøt: «Jeg visste det!» for åpen mikrofon.[9] Tross dette fikk sangen «Let Me Be the One» en andreplass, Storbritannias niende. Etter finalen gikk det britiske bidraget inn på singellistene i Storbritannia og Irland, og i Norge lå sangen 15 uker på VG-lista med en andreplass som toppnotering.[10]

Italia kom på tredjeplass og fikk også stor kommersiell suksess med sin «Era». Låten lå på VG-lista i 15 uker med en tredjeplass som høyeste notering.[11] Også Sveriges bidrag «Jennie, Jennie» nådde VG-lista og lå der i seks uker med sjuendeplass som høyeste.[12]

Størst suksess fikk imidlertid vinnerlåten, nederlandske «Ding-A-Dong» med Teach-In, skrevet av Dick Bakker, Will Luikinga og Eddy Ouwens. I Norge toppet sangen VG-lista i åtte uker og lå på lista i til sammen 20 uker.[13] Sangen toppet også hitlistene i Danmark og Sveits, og den nådde en tredjeplass hjemme i Nederland.[13]

Utdypende artikkel: Ding-A-Dong

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Ellen Nikolaysen var Norges deltaker. Her fra den norske finalen i 1974.

Norge deltok i konkurransen for 15. gang og ble dette året representert av Ellen Nikolaysen. Hun deltok i 1973 som en del av Bendik Singers, og hun hadde vunnet den norske finalen i januar 1975 med låten «Det skulle ha vært sommer nå», skrevet av Svein Hundsnes. Sangen ble oversatt til engelsk før den internasjonale finalen, og fikk tittelen «Touch My Life (With Summer)».

Pressen var lite begeistret for den norske balladen og de andre bidragene i den norske finalen. Jurymedlem Terje Rypdal gikk ut i VG og slaktet de innsendte bidragene til den norske finalen og etterlyste nytenkning: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal.[14] Heller ikke Aftenposten var særlig positiv etter den norske finalen: «En norsk Grand Prix-melodi er like uforanderlig som sfinxen. De fleste av lørdagens finalemelodier kunne like gjerne deltatt i 50-årene.»[15]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1975

Heller ikke artisten selv, Ellen Nikolaysen, var særlig optimistisk før den internasjonale finalen. Da Aftenposten spurte henne om låtens vinnersjanser, svarte hun nøkternt: «Jeg tror det skal bli vanskelig for den å komme opp. Den sitter ikke med en gang, man må høre den en fem-seks ganger først. Men man får jo gjøre så godt man kan.»[16] Det norske bidraget gjorde da heller ikke særlig inntrykk på de europeiske juryene. «Touch My Life (With Summer)» fikk bare 11 poeng: 2 fra Nederland, 2 fra Monaco og 7 fra Italia. Det holdt til en nest sisteplass av 19 deltakere.

Med til Stockholm var Carsten Klouman som Norges dirigent, mens John Andreassen kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet. Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio[17], mens Sverre Christophersen leste de norske poengene fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Dette året innførte EBU et nytt poengsystem som fremdeles er i bruk i dag. Hvert land hadde en jury med elleve medlemmer mellom 16 og 60 år.[3] Jurymedlem bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen de elleve jurymedlemmenes individuelle stemmer. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng.[4] Altså ga hvert jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown fra EBU.

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Stemmene ble imidlertid ikke lest opp i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som i dag. I stedet ble de lest opp i kronologisk rekkefølge ut fra startrekkefølgen. Dette skulle gjøre det enklere for operatørene av den manuelle poengtavla å holde følge, slik at de raskt og korrekt fikk oppdatert hvert lands poengsum underveis. Først 1980 begynte ordningen med å lese opp poengene fra 1 til 12.

Avstemningen ble ett tett løp mellom Nederland og Storbritannia, og de to landene fulgte hverandre stort sett under hele avstemningen. Det var først da Sverige stemte som nest siste land, at Nederland sikret sin fjerde seier. Storbritannia kom på andreplass for niende gang. Fjorårsvinner ABBA var ikke til stede for å overlevere prisen, i stedet var det EBUs generalsekretær Henrik Hahr som delte ut prisen til Dick Bakker, Will Luikinga og Eddy Ouwens, som hadde skrevet «Ding-A-Dong».

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Nr. Land Språk[18] Artist Sang Bokmålsoversettelse Plass Poeng
1 Nederland Nederland Engelsk Teach-In «Ding-A-Dong» 1 152
2 Irland Irland Engelsk The Swarbriggs «That's What Friends Are For» Det er hva venner er for 9 68
3 Frankrike Frankrike Fransk Nicole Rieu «Et bonjour à toi l'artiste» Og god dag til deg, artist 4 91
4 Tyskland Tyskland Tysk, engelsk Joy Fleming «Ein Lied kann eine Brücke sein» En sang kan være en bro 17 15
5 Luxembourg Luxembourg Fransk Geraldine «Toi» Du 5 84
6 Norge Norge Engelsk Ellen Nikolaysen «Touch My Life (With Summer)» Berør mitt liv (med sommer) 18 11
7 Sveits Sveits Tysk Simone Drexel «Mikado» Mikado (pinnespill) 6 77
8 Jugoslavia Jugoslavia Slovensk Pepel in kri «Dan ljubezni» Kjærlighetens dag 13 22
9 Storbritannia Storbritannia Engelsk The Shadows «Let Me Be the One» La meg være den 2 138
10 Malta Malta Engelsk Renato «Singing This Song» Synger denne sangen 12 32
11 Belgia Belgia Nederlandsk, engelsk Ann Christy «Gelukkig zijn» Være lykkelig 15 17
12 Israel Israel Hebraisk Shlomo Artzi «At va'ani» (את ואני) Du og jeg 11 40
13 Tyrkia Tyrkia Tyrkisk Semiha Yankı «Seninle Bir Dakika» Et minutt med deg 19 3
14 Monaco Monaco Fransk Sophie «Une chanson c'est une lettre» En sang det er et brev 13 22
15 Finland Finland Engelsk Pihasoittajat «Old Man Fiddle» Gammelmannsfele 7 74
16 Portugal Portugal Portugisisk Duarte Mendes «Madrugada» Morgengry 16 16
17 Spania Spania Spansk Sergio og Estibaliz «Tú volverás» Du vil komme tilbake 10 53
18 Sverige Sverige Engelsk Lasse Berghagen «Jennie, Jennie» 8 72
19 Italia Italia Italiensk Wess og Dori Ghezzi «Era» Det var 3 115

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavla er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[19]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Nederland Irland Frankrike Tyskland Luxembourg Norge Sveits Jugoslavia Storbritannia Malta Belgia Israel Tyrkia Monaco Finland Portugal Spania Sverige Italia
Nederland Nederland 8 5 8 10 12 6 8 12 12 3 12 4 10 10 7 12 12 1 152 1
Irland Irland 6 6 4 7 1 6 4 12 1 4 3 10 4 68 9
Frankrike Frankrike 8 12 3 8 7 2 7 1 7 12 8 8 8 91 4
Tyskland Tyskland 8 3 4 15 17
Luxembourg Luxembourg 12 10 3 7 3 5 6 5 5 8 6 4 10 84 5
Norge Norge 2 2 7 11 18
Sveits Sveits 7 2 10 6 2 1 5 6 8 7 5 4 2 12 77 6
Jugoslavia Jugoslavia 3 4 2 5 1 7 22 13
Storbritannia Storbritannia 4 3 12 10 12 7 8 12 8 10 10 12 7 5 10 5 3 138 2
Malta Malta 1 8 5 2 4 2 7 1 2 32 12
Belgia Belgia 5 7 3 2 17 15
Israel Israel 10 1 1 1 1 5 2 1 1 6 3 6 2 40 11
Tyrkia Tyrkia 3 3 19
Monaco Monaco 3 4 2 1 2 2 3 5 22 13
Finland Finland 5 12 6 10 12 5 4 8 8 1 3 74 7
Portugal Portugal 2 12 2 16 16
Spania Spania 7 5 3 5 4 4 4 3 4 8 6 53 10
Sverige Sverige 7 7 8 1 6 7 2 3 8 6 6 6 5 72 8
Italia Italia 6 4 4 3 6 10 10 10 10 6 5 10 1 12 10 7 1 115 3

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland Land som ga 12 poeng
6 Nederland Nederland Israel, Malta, Norge, Spania, Sverige, Storbritannia
4 Storbritannia Storbritannia Frankrike, Luxembourg, Monaco, Jugoslavia
2 Finland Finland Tyskland, Sveits
Frankrike Frankrike Irland, Portugal
1 Irland Irland Belgia
Italia Italia Finland
Luxembourg Luxembourg Nederland
Portugal Portugal Tyrkia
Sveits Sveits Italia

Politikk og kulturkritikk[rediger | rediger kilde]

Politiske hendelser[rediger | rediger kilde]

I likhet med fjoråret var konkurransen koblet til flere politiske hendelser. Hellas trakk seg fra konkurransen i protest mot at Tyrkia skulle delta. De to landene var i politisk konflikt etter den tyrkiske invasjonen av Kypros sommeren før.[20] Hellas og Tyrkia vekslet på å delta i konkurransen årene etter, og det var først i 1978 at de to landene deltok sammen i Eurovision Song Contest.[21]

Etterretningsrapporter pekte også ut konkurransen som et mulig mål for terroristgruppa Rote Armee Fraktion og japanske terroristgrupper, noe som stilte store krav til sikkerheten rundt artistene, arenaen og i Stockholm generelt.[22][23] Særlig var sikkerhetsoppbudet strengt rundt den israelske delegasjonen.[24] Arrangementet foreløp uten noen alvorlige hendelser, men RAF angrep den vesttyske ambassaden i Stockholm en måned senere.

Sendingen gikk ut til land over hele Europa, deler av Asia og deler av Sør-Amerika. Blant annet var Chile et av landene som skulle overføre sendingen, noe som møtte protester fra det svenske Teaterförbundet. Bakgrunnen var Augusto Pinochets militærkupp i Chile to år tidligere, og forbundet ville vise sin sympati med sine chilenske kollegaer. Derfor nektet de Sveriges representant, Lasse Berghagen, å stille på scenen om sendingen skulle overføres til Chile. Teaterforbundet kunne gjøre dette, siden programmet også ble sendt utenfor Det europeiske kringkastingsområdet. Til slutt bøyde Sveriges Radio av, og programmet ble ikke kringkastet til Chile.[25][26]

Kulturkritikk i Sverige[rediger | rediger kilde]

På hjemmebane i Sverige stormet det også kraftig. Den svenske venstresiden protesterte kraftig mot at Sveriges Radio skulle bruke penger på et show som promoterte popkultur og lett underholdning. Protestene utviklet seg til en kulturell bevegelse som protesterte mot popkulturen, og striden ble diskutert i en rekke tv-programmer fram mot finalen.[27] Et 40-talls organisasjoner innen politikk, musikk og kultur, gikk sammen om å arrangere en alternativ musikkfestival, Alternativfestivalen, i Stockholm dagene før Eurovision Song Contest 1975.[28] Mens svensk TV1 sendte Eurovision, sendte TV2 programmer fra den alternative festivalen. Pressen kunne melde om «borgerkrig» mellom de to søsterkanalene. Blant annet måtte TV2 låne teknisk utstyr fra Finland, fordi TV1 hadde lagt beslag på det meste for å produsere Eurovision Song Contest.[29] Kravene til protestantene var at Sverige skulle trekke seg fra konkurransen, og at Sveriges Radio skulle bruke mindre ressurser på popkultur og lett underholdning.[30] Sveriges Radio trakk seg også fra Eurovision Song Contest året etter, hovedsakelig på grunn av den sterke kritikken. Sverige var imidlertid tilbake igjen i 1977.

Kulturkritikk i Norge[rediger | rediger kilde]

Egil Monn-Iversen var motstander av Eurovision Song Contest.

Også i Norge gikk debatten om NRK skulle delta i konkurransen eller ikke. Komponisten Egil Monn-Iversen mente konkurransen hadde fjernet seg fra sin grunntanke og hadde i flere år kjempet for at Norge skulle trekke seg. NRKs redaksjonssekretær Sverre Christophersen var derimot en ivrig forkjemper for norsk deltakelse og sammenlignet konkurransen med et reptilshow: Folk «vil se slangene, men gyser ved synet!».[1] Aftenpostens Mona Levin samlet Monn-Iversen og Christophersen til en diskusjon i november 1974. Her argumenterte Monn-Iversen for at sangene måtte bedømmes av profesjonelle musikere, og ikke lekfolk. Christophersen parerte med at «Vi må ikke ta Grand Prix så gravalvorlig». Til dette kommenterte Monn-Iversen: «Men tenk så mye fin populærmusikk som kunne fremkommet med en faglig vurdering. Gershwins musikk f.eks. har kvaliteter som alle musikere ville akseptere» – hvorpå Christophersen svarte: «Spørsmålet er om Gershwin ville vært god nok til Melodi Grand Prix i 1975!»[1]

Rett før den internasjonale finalen gikk deler av norsk kulturliv til aksjon mot norsk deltakelse. De krevde at NRK trakk seg fra konkurransen, siden grand prix-musikken hadde utviklet seg til en «egen genre i musikk og tekst som ikke har noen naturlig plass i norsk musikkliv».[31] Blant de mange som hadde signert kampanjen, var organisasjoner som Det Norske Studentersamfund, Norsk jazzforbund, plateselskapet MAI, foreningen NyMusikk og personer som Lillebjørn Nilsen, Finn Ludt, Lars Klevstrand, Erling Nielsen og Synne Skouen.[31] Nok en gang måtte programsekretær Sverre Christophersen rykke ut og ta konkurransen i forsvar: «Man kan ikke se bort fra at det faktisk er det mest populære programmet vi sender i året – på godt og vondt (…) Det er uhyre sjelden vi støter på dem som ikke gidder å se.»[32] Christophersen rettet også et spark mot Danmarks Radio, DR, som ikke deltok i Eurovision Song Contest i årene 1967–1977. Christophersen fortalte at danskene i stedet så svensk og tysk tv når konkurransen gikk, og la til: «Da er DR ingen god service-institusjon for danske seere.»[1] Danmark begynte imidlertid å sende konkurransen på DR igjen fra 1974, og de deltok igjen fra 1978.

Debatten om norsk deltakelse hadde pågått i mange år allerede, og deler av norsk kultur- og musikkliv var kritiske til konkurransen.[33] Likevel holdt NRK fast på norsk deltakelse og prøvde å møte kritikken fra kulturlivet med å innta en ikke-kommersiell innstilling til konkurransen utover 1970-årane. I den norske finalen i 1975 ble også de finalelåtene kun bedømt av fagfolk.[34][35]

Kommentatorer, dirigenter og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

36 land kringkastet finalen. Hvert deltakerland hadde egne dirigenter samt kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. John Andreassen var som norsk kommentator for NRK Fjernsynet, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1975:[36]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser Dirigent[37]
Nederland Nederland Nederland 2 Willem Duys[38] Dick van Bommel Harry van Hoof
Irland Irland RTÉ Mike Murphy (RTÉ Television), Liam Devally (Radio Éireann) Brendan Balfe Colman Pearce
Frankrike Frankrike TF1 Georges de Caunes[39] Michel Drucker Jean Musy
Tyskland Tyskland ARD Werner Veigel (ARD), Wolf Mittler (Deutschlandfunk)[40] Ukjent Rainer Pietsch
Luxembourg Luxembourg RTL Télé-Luxembourg Jacques Navadic[39] Ukjent Phil Coulter
Norge Norge NRK John Andreassen (NRK Fjernsynet), Erik Heyerdahl (NRK Radio) Sverre Christophersen[41] Carsten Klouman
Sveits Sveits TV DRS, TSR og TSI Theodor Haller (TV DRS), Georges Hardy (TSR), 

Giovanni Bertini (TSI)

Michel Stocker[42] Peter Jacques
Jugoslavia Jugoslavia JRT Milovan Ilić (TVB1), Oliver Mlakar (TVZ 1), Tomaž Terček (TVL1) Dragana Marković Mario Rijavec
Storbritannia Storbritannia BBC  Pete Murray (BBC1), Terry Wogan (BBC Radio 2) Ray Moore Alyn Ainsworth
Malta Malta MTV Norman Hamilton Ukjent Vince Tempera
Belgia Belgia BRT og RTB Paule Herreman (RTB), Herman Verelst (BRT) Ward Bogaert Francis Bay
Israel Israel Israeli Television Ingen kommentator Yitzhak Shim'oni[43] Eldad Shrem
Tyrkia Tyrkia TRT Bülend Özveren Bülent Osma Timur Selçuk
Monaco Monaco Télé Monte Carlo Georges de Caunes Carole Chabrier André Popp
Finland Finland YLE TV1 Heikki Seppälä[44] Kaarina Pönniö[44] Ossi Runne
Portugal Portugal RTP 1 Júlio Isidro[45] Ana Zanatti Pedro Osório
Spania Spania TVE1 José Luis Uribarri[45] José María Íñigo Juan Carlos Calderón
Sverige Sverige SR TV1 Åke Strömmer (SR TV1), Ursula Richter (SR P3) Sven Lindahl[46] Lars Samuelson
Italia Italia Programma Nazionale Silvio Noto Anna Maria Gambineri Pier Natale Massara
Danmark Danmark DR TV Claus Toksvig Deltok ikke
Hellas Hellas EIRT Mako Georgiadou
Island Island RÚV Sjónvarpid Dóra Hafsteinsdóttir[47] (sendt i opptak)
Østerrike Østerrike ORF FS1 Ernst Grissemann

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Levin, Mona (15. november 1974). «Eurovisjon-spleis fra 1976: Grand Prix – Sirkus og reptilshow for 500 millioner seere!». Aftenposten. s. 4. 
  2. ^ «600 millioner følger Grand Prix». Aftenposten. 21. mars 1975. s. 20. 
  3. ^ a b Thorsen, Øyvind (22. mars 1975). «Innta plassene!». Aftenposten. s. 8. 
  4. ^ a b Karin Falck (22. mars 1975). «Eurovision Song Contest 1975 – full contest». SR/EBU via YouTube. Besøkt 27. juli 2017. 
  5. ^ «Eurovision Song Contest Stockholm 1975». Besøkt 27. juli 2017. 
  6. ^ «Kveldens vertinne (sic.)». Aftenposten. 21. mars 1975. s. 20. 
  7. ^ erika.hallhagen@svd.se, Erika Hallhagen | (13. mai 2013). «Schlagerfesten speglar tiden». SvD.se (svensk). Besøkt 27. juli 2017. 
  8. ^ «Eurovision 1975 - West Germany - Joy Fleming - Ein Lied kann eine Brücke sein». SR/EBU via YouTube. 22. mars 1975. Besøkt 27. juli 2017. 
  9. ^ «Eurovision: every single UK entry ranked, from worst to best». The Telegraph (engelsk). Besøkt 27. juli 2017. 
  10. ^ «VG-lista - The Shadows / Let Me Be The One». lista.vg.no. Besøkt 27. juli 2017. 
  11. ^ «VG-lista - Wess & Dori Chezzi / Era». lista.vg.no. Besøkt 27. juli 2017. 
  12. ^ «VG-lista - Lasse Berghagen / Jennie, Jennie». lista.vg.no. Besøkt 27. juli 2017. 
  13. ^ a b Hung, Steffen. «norwegiancharts.com - Teach-In - Ding-A-Dong». norwegiancharts.com. Besøkt 27. juli 2017. 
  14. ^ Meiner, Knut (17. januar 1975). «Uten sjanser i Grand Prix i år også?». Verdens Gang. s. 33. 
  15. ^ vito (signatur) (27. januar 1975). «Intet nytt i Grand Prix». Aftenposten. s. 44. 
  16. ^ Kristiansen, Solbjørg (21. februar 1975). «Ellen med skippertakene». Aftenposten. s. 13. 
  17. ^ NRK Radio (22. mars 1975). «[NRK P1 1975.03.22 : programrapport]». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket. s. 45. Besøkt 27. juli 2017. 
  18. ^ «Eurovision Song Contest 1975». The Diggiloo Thrush. Besøkt 27. juli 2017. 
  19. ^ «Eurovision Song Contest 1975 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 26. juli 2017. 
  20. ^ «Top 10 Eurovision Controversies: Greece vs. Turkey». Time.com. 16. mai 2009. 
  21. ^ «Eurovision Song Contest 1978». Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 28. november 2016. 
  22. ^ Ekstrøm, Olle (13. mars 1975). «Terroristene ut av Sverige». Aftenposten. s. 12. 
  23. ^ Storeng, Jørn (22. mars 1975). «Melodi Grand Prix: Sikring men ikke jernring». Arbeiderbladet. s. 1, 16. 
  24. ^ Fagerheim og Jakobsen, Kjersti og Arild (22. mars 1975). «Isolert i terror-frykt». Verdens Gang. s. 8. 
  25. ^ «Grand Prix boikotter Chiles TV». Arbeiderbladet. 22. mars 1975. s. 1. 
  26. ^ «Geopolitics of Eurovision: Chile Edition». CommoditiesControl. 5. mai 2015. Besøkt 6. mai 2017. 
  27. ^ «Alternativ musikkfestival til debatt i svensk TV 2». Arbeiderbladet. 20. mars 1975. s. 31. 
  28. ^ Storeng, Jørn (21. mars 1975). «– Grand Prix er en messe der profitt-folk bytter varer». Arbeiderbladet. s. 23. 
  29. ^ «Grand Prix skaper TV-«borgerkrig»». Aftenposten. 18. februar 1975. s. 4. 
  30. ^ «Sverige skal arrangere Melodi Grand Prix neste år: Waterloo for "meningsfylt jammer"». Verdens Gang. 20. oktober 1974. 
  31. ^ a b Fagerheim, Kjersti (12. mars 1975). «Ny aksjon mot deltakelse i Melodie Grand Prix». Verdens Gang. s. 35. 
  32. ^ Fagerheim, Kjersti (12. mars 1975). «Ny GP-situasjon fra 1976». Verdens Gang. s. 35. 
  33. ^ Jostein Pedersen. «Absolutt Grand Prix, Volum 1». Ballade.no. Besøkt 12. desember 2016. «På denne tiden var Grand Prixs popularitet på nullpunktet, særlig i musikerkretser. Etter EEC/EF-kampen vokste radikaliseringen og venstresidens aktive kulturliv dominerte. I flere land var det demonstrasjoner mot GP-sirkuset og den multikapitalistiske musikkindustrien.» 
  34. ^ «Melodi Grand Prix 1975 – norsk finale». Norsk rikskringkasting. 25. januar 1975. Besøkt 12. desember 2016. «Programleder Bergljot Engeset: "Når det gjelder selve arrangementet Melodi Grand Prix, så kan man vel ikke si det har skjedd særlig store forandringer i løpet av de 15 årene Norge har deltatt. Og vi, ja, vi kommer vel også denne gang til å holde oss til det tradisjonelle mønsteret. Men vi har lyst til å minne om at det tross alt er melodien, teksten og musikken som er viktig i dette storstilte arrangementet. Og vi får håpe at de som er med på å stemme, ikke lar seg påvirke for mye av innpakningen her i studio."» 
  35. ^ «Melodi Grand Prix 1979 – norsk finale». Norsk rikskringkasting. 10. februar 1979. Besøkt 12. desember 2016. «Programleder Egil Teige: "Det er lydbildet vi satser på i Grand Prix, så det er betraktelig mindre glitter og stas enn vanligvis altså, men det skulle vel ikke ha noe betyding for det musikalske utbyttet?"» 
  36. ^ «The Eurovision Song Contest (1975)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  37. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  38. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». Eurovision Artists (nederlandsk). 
  39. ^ a b Christian Masson. «1975 – Stockholm». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  40. ^ «Eurovision Song Contest 1975». Ecgermany.de. Besøkt 10. august 2012. 
  41. ^ Dyrseth, Seppo (OGAE Norway)
  42. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  43. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012. 
  44. ^ a b «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  45. ^ a b «Comentadores Do ESC – escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  46. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  47. ^ Háskólabókasafn, Landsbókasafn Íslands -. «Timarit.is». 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]