France Télévisions

France Télévisions
Offisielt navn	FRANCE TELEVISIONS
Org.form	Société anonyme à conseil d'administration s.a.i.
Bransje	Allmennkringkasting, édition de chaînes généralistes
Grunnlagt	7. september 1992
Eier(e)	den franske staten
Datterselskap	Fondation France Télévisions; Canal France International (2004–2017); france.tv studio; France Télévisions Distribution; TV5Monde
Hovedkontor	Paris (Frankrike); Paris (Paris, Frankrike, gate: esplanade Henri-de-France)
Land	Frankrike
Adresse	7 Esplanade Henri-de-France, 75015 Paris
Medier	Fjernsyn
Grunnlegger(e)	Jack Lang, Catherine Tasca
Daglig leder	Delphine Ernotte
Antall ansatte	9 050 (2021)
Nettsted	france.tv
	; France Télévisions; 48°50′20″N 2°16′17″Ø

France Télévisions (norsk oversettelse: Frankrikes fjernsyn) er et fransk kringkastingsselskap som produserer tv i Frankrike og landets oversjøiske besittelser. Tidligere ble selskapet finansiert av en kringkastingsavgift og reklame, men i dag finansieres selskapet av en kringkastingsavgift og statlige bidrag.^[3]

Bakgrunn

Fra 1964 til 1974 ble fransk radio og fjernsyn monopolisert gjennom opprettelsen av ORTF – Office de Radiodiffusion Télévision Française. For å fremme konkurranse ble ORTF splittet i syv selskaper, hvorav de tre tv-kanalene, TF1, Antenne 2 og FR3, ble uavhengige av hverandre.

I 1987 ble TF1 privatisert, og de franske statseide kanalene som Antenne 2 og FR3 ble hardt presset. De statlige kanalene mistet 30 prosent av sin markedsandel mellom 1987 og 1989.^[4] I et forsøk på å redde de statlige kanalene, ble Antenne 2 og FR3 slått sammen under ett felles selskap: France Télévisions.^[5] I 1992 ble de to kanalene omdøpt til henholdsvis France 2 og France 3, og siden kom flere kanaler til.^[6]

France 2 og France 3 økte sine markedsandeler til 41 prosent i 1995, og France 2 var sterkt avhengig av reklame- og sponsorinntekter. Særlig var konkurransen med den tidligere søsterkanalen TF1 sterk, og begge kanalene sendte store underholdnings- og nyhetsprogrammer samtidig.^[7] France Télévisions har vært finansiert gjennom en kringkastingsavgift og reklame. Fra 2010 har tv-reklamen på kanalen gradvis blitt utfaset, først på kveldstid og siden på dagtid.^[8]

Kanaltilbud

Selskapet driver flere kanaler:^[9]

France 2, hovedkanal.
France 3, regionalkanal for Frankrike.
France 4, kanal for underholdning og kultur, deler frekvens med Culturebox.
Culturebox – kulturkanal som ble lansert 1. februar 2021, og som erstattet France Ô.^[10] Kanalen sender daglig fra 20.10–05.00 på frekvensen til France 4.
France 5, kanal for samfunnsspørsmål, kunnskapsprogrammer og dokumentarer.
La Première, nettverk med radio- og tv-kanaler som opererer i de oversjøiske områdene, blant andre Fransk Guyana, Fransk Polynesia, Guadeloupe, Martinique, Mayotte, Ny-Caledonia, Réunion, Saint-Pierre og Miquelon og Wallis- og Futunaøyene. Kanalen var tidligere kjent som RFO – Réseau France Outre-mer, Outre-mer 1ère.
France Info – nyhetskanal.

Tidligere kanaler

France Ô, kanal som sendte programmer fra de oversjøiske områdene, nedlagt høsten 2020.

Referanser

^ Annuaire des fondations ID 933^{[Hentet fra Wikidata]}
^ EUs transparensregister-ID 31046456610-43, besøkt 22. mai 2022^{[Hentet fra Wikidata]}
^ «European Public Broadcasters' Crisis: Tax and Ad Ban Hit French Channels». The Hollywood Reporter (på engelsk). Besøkt 2. desember 2017.
^ Rollet, Brigitte. "Television in France", in Television in Europe, sider 39–40. Eds. Coleman, James A.; Rollet, Brigitte. Intellect Books, 1997. ISBN 1-871516-92-7
^ «Television history: the French exception?». InaGlobal (på engelsk). 21. januar 2011. Besøkt 2. desember 2017.
^ Hart, Jeffrey A. Technology, Television, and Competition: The Politics of Digital TV, side 46. Cambridge University Press, 2004. ISBN 0-521-82624-1
^ Scriven, Michael; Lecomte, Monia. Television Broadcasting in Contemporary France and Britain, sider 46, 51. Berghahn Books, 1999. ISBN 1-57181-754-9
^ «European Public Broadcasters' Crisis: Tax and Ad Ban Hit French Channels». The Hollywood Reporter (på engelsk). Besøkt 2. desember 2017.
^ «Les chaînes du groupe France Télévisions» Arkivert 19. august 2013 hos Wayback Machine., France Télévisions.
^ «French public TV station launches channel to boost struggling culture sector». RFI (på engelsk). 2. februar 2021. Besøkt 2. februar 2021.

Eksterne lenker

France Télévisions

[hash-b6dd3c7f8b7239f4424787f60a8ccc0916492771-1] Annuaire des fondations ID 933^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-7024529ad36aa65b5f2378bf32976f4c2e33a97b-2] EUs transparensregister-ID 31046456610-43, besøkt 22. mai 2022^{[Hentet fra Wikidata]}

[3] «European Public Broadcasters' Crisis: Tax and Ad Ban Hit French Channels». The Hollywood Reporter (på engelsk). Besøkt 2. desember 2017.

[4] Rollet, Brigitte. "Television in France", in Television in Europe, sider 39–40. Eds. Coleman, James A.; Rollet, Brigitte. Intellect Books, 1997. ISBN 1-871516-92-7

[:0-5] «Television history: the French exception?». InaGlobal (på engelsk). 21. januar 2011. Besøkt 2. desember 2017.

[6] Hart, Jeffrey A. Technology, Television, and Competition: The Politics of Digital TV, side 46. Cambridge University Press, 2004. ISBN 0-521-82624-1

[7] Scriven, Michael; Lecomte, Monia. Television Broadcasting in Contemporary France and Britain, sider 46, 51. Berghahn Books, 1999. ISBN 1-57181-754-9

[8] «European Public Broadcasters' Crisis: Tax and Ad Ban Hit French Channels». The Hollywood Reporter (på engelsk). Besøkt 2. desember 2017.

[9] «Les chaînes du groupe France Télévisions» Arkivert 19. august 2013 hos Wayback Machine., France Télévisions.

[10] «French public TV station launches channel to boost struggling culture sector». RFI (på engelsk). 2. februar 2021. Besøkt 2. februar 2021.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]