Eurovision Song Contest 1968

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 1968
Dato: 6. april 1968
Sted: Storbritannia Royal Albert Hall,
London, Storbritannia
Programleder: Katie Boyle
Kringkaster: Storbritannia British Broadcasting Corporation (BBC)
Deltakere: 17
Vinner: Spania Spania
«La, la, la»
Massiel
Deltakelse
Deltakere
ESC 1968 Map.svg

     Deltakere

     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1967    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1969 ►

Eurovision Song Contest 1968 var den 13. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 6. april 1968 i Royal Albert Hall i London i Storbritannia. Katie Boyle ledet sin tredje finale, og 17 land deltok. Finalen var den første som ble produsert og sendt i farger, selv om de fleste land overførte den i svart-hvitt. Den store forhåndsfavoritten var superstjernen Cliff Richard med «Congratulations», men i den spennende avstemningen måtte han gi tapt med ett poeng for Spanias Massiel og «La, la, la». Dette var Spanias første seier i konkurransen. Norge ble representert av Odd Børre og låten «Stress». Det norske bidraget ble nummer 13 med 2 stemmer.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Royal Albert Hall ble oppført i 1871 og huset Eurovision Song Contest 1968.

Dette var tredje gang Storbritannia arrangerte en Eurovision-finale, men det var første gang landet var vertskap etter selv å ha vunnet. De to første gangene, i 1960 og 1963, hadde BBC trådt inn som vert etter at henholdsvis Nederland og Frankrike avsto av økonomiske årsaker. I 1967 vant Storbritannia konkurransen for første gang – med Sandie Shaw og «Puppet on a String». BBC la nok en gang finalen til London, denne gang til det velkjente konserthuset Royal Albert Hall i South Kensington. Med 6000 publikummere i salen var dette den største konsertarenaen i konkurransen til da.

17 land, de samme som året før, deltok i konkurransen. Rekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning, og Portugal startet, mens Jugoslavia avsluttet. I likhet med året før trakk Norge startnummer 13.

Tv-personligheten Katie Boyle var også denne gang programleder, en jobb hun også hadde i 1960 og 1963 – samt i 1974. Sendingen fra London ble overført til 25 land og et potensielt publikum på 200 millioner mennesker. I tillegg til de 17 deltakerlandene ble finalen også sendt i Tunisia og Øst-Europa. Sendingen varte i 1 time og 37 minutter.

Fargene kommer[rediger | rediger kilde]

For første gang ble konkurransen produsert og sendt i farger, men det var bare et fåtall land som overførte sendingen i farger: Frankrike, Tyskland, Nederland, Norge, Sverige, Sveits og Storbritannia.[1] Storbritannia sendte imidlertid konkurransen direkte i svart-hvitt på BBC1. Fargesendingen ble først vist i opptak på BBC2 dagen etter.[2] NRK Fjernsynet overførte også sendingen i farger, selv om Norge var flere år unna farge-tv. I Norge kom fargene først som prøvesendinger i 1972, og fast fra 1975.[3] NRK hadde imidlertid teknisk mulighet til å motta og videreformidle farge-tv-sendinger, noe kanalen også gjorde med sendingene fra Sommer-OL i Mexico samme år.[4] Svært få nordmenn hadde imidlertid en farge-mottaker i 1968, og derfor fikk kommentator Roald Øyen oppgaven med å formidle fargeinntrykkene til norske tv-seere. Som Øyen selv kommenterte fra London: «Så sant jeg får tid, skal jeg prøve å gi dere en beskrivelse av de forskjellige fargesammensetninger i klær og kostymer (…), så kan dere også få noe å le av innimellom».[5]

Hiter og vinnere[rediger | rediger kilde]

Cliff Richard var den store favoritten før finalen.

Den soleklare forhåndsfavoritten dette året var vertsnasjonen selv, som ble representert av Cliff Richard og «Congratulations». Britisk presse var så sikre på britisk seier at de stilte spørsmålet: «Hvem blir nummer to?».[6] Cliff Richard stilte seierssikker på scenen i blå dress og skjorte med frysjeblonder i halsen – til ville skrik fra tenåringene i salen. Men under den dramatiske avstemningen ble den britiske superstjernen slått av spanske Massiel med ett poeng. Selv om «Congratulations» ikke vant Eurovision, ble den likevel den klart største hiten i Europa dette året. Sangen toppet singellistene i blant annet Storbritannia, Irland, Sverige, Nederland samt Spania som vant konkurransen. Også i Norge gikk den britiske låten til topps og ble liggende på toppen av VG-lista i hele ni uker.[7] Siden har sangen blitt en evergreen og er fremdeles en av de aller mest kjente fra Eurovision Song Contests historie. Under konkurransens jubileumsshow i 2005 ble «Congratulations» kåret til den åttende beste låten fra konkurransens første 50 år.

Utdypende artikkel: Congratulations

Mindre kommersiell suksess fikk vinnerlåten «La, la, la». Men sangen var omgitt av flere kontroverser. Opprinnelig skulle artisten Juan Manuel Serrat synge sangen, men han ble erstattet med Massiel kort tid før den internasjonale finalen. Årsaken var at Serrat krevde å få synge sangen på katalansk, noe Franco-regjeringen nektet å godta. I sangen synges ordet la hele 138 ganger.[1][8]

Massiel skaffet Spania sin første seier.

I 2008 hevdet en spansk dokumentarfilm at general Franco hadde rigget avstemningen i Eurovision Song Contest. Dokumentaren hevdet at det spanske regimet hadde fått spanske TVE til å reise rundt i Europa for å kjøpe stemmene til flere av dommerne. En seier skulle bedre det internasjonale omdømmet til Spania.[9][10][11] Massiel ble rasende over påstandene i dokumentaren og sa at hun vant fordi hun hadde en bedre sang. Massiel mente også at påstandene var drevet frem som følge av hard konkurranse mellom spanske tv-kanaler, og at dokumentaren var laget for å trekke seere.[12] José María Íñigo, mannen som først kom med påstandene i dokumentaren, trakk senere sine uttalelser. I stedet sa han: «Om det hadde vært en slik manipulering, hadde det nok skjedd med en annen artist, tettere knyttet til regimet.»[13]

Utdypende artikkel: La, la, la

Det svenske bidraget «Det börjar verka kärlek, banne mej», med Claes-Göran Hederström, ble også populær i Norge. Sangen kom på femteplass i konkurransen, godt hjulpet av seks norske jurystemmer. Etter finalen ble låten liggende 13 uker på VG-lista med andreplass som høyeste notering – bare slått av «Congratulations»[14].

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Norge deltok i Eurovision Song Contest for niende gang, og for første gang med en låt som ikke hadde vunnet den norske finalen. Vinnersangen, «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg», ble nemlig trukket på grunn av plagiatpåstander. I stedet var det andreplassen, «Stress» og Odd Børre, som ble sendt til London. Sangen var komponert av Tor Hultin med tekst av Ola B. Johannessen, samme duo som sto bak den norske vinneren i 1967.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1968

Norge var det 13. landet ut på scenen i London, og Øivind Bergh dirigerte orkesteret. Den norske sangen fikk bare to stemmer, ett fra Luxembourg og ett fra Spania. Den norske juryen ga 6 stemmer til Sverige, 2 til Portugal, 1 til Finland og 1 til vinnerlandet Spania. Sverre Christophersen leste den norske juryens stemmer fra studio på NRK Marienlyst i Oslo. Roald Øyen kommenterte sendingen fra London.

Dette året var Norge på sett og vis representert gjennom to land. Wenche Myhre representerte nemlig Vest-Tyskland med sangen «Ein Hoch der Liebe». I påskegul kjole sang Myhre Vest-Tyskland inn til en sjetteplass – uten stemmer fra Norge.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Etter at alle land hadde fremført bidragene sine, var det en fem minutters pause før avstemningen. Pausenummeret var en kortfilm med ulike inntrykk fra London, akkompagnert av en medley med kjente London-sanger. Etter filmen gikk Katie Boyle i gang med avstemningen.

Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, der halvparten måtte være under 30 år.[15] Hvert medlem ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt sangen fra sitt eget land. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown.

Frankrike, representert av 1962-vinneren Isabelle Aubret, tok en soleklar ledelse i begynnelsen av avstemningen. Men da Monaco ga 5 stemmer til Cliff Richard, tok Storbritannia innpå. Med høye stemmer fra Finland, Frankrike og Italia gikk Storbritannia og Spania forbi Frankrike. Da to land sto igjen å stemme, ledet Storbritannia med 26 stemmer, mot Spanias 23 og Frankrikes 20. Nest siste land var Tyskland, og den tyske juryen ga 2 stemmer til Storbritannia og hele 6 til Spania. Dermed ledet Spania med 29 stemmer mot Storbritannias 28 før Jugoslavia skulle stemme som siste land. Den jugoslaviske juryen ga ikke stemmer til verken Spania eller Storbritannia, og dermed ble Spania stående som vinner – ett poeng foran Storbritannias Cliff Richard. Dette var Spanias første seier i konkurransen.

Sjokket over at Cliff Richard ikke vant var stor blant hjemmepublikummet. Kommentator Roald Øyen kunne fortelle om «engelske tenåringer som skriker og river seg i håret, et par av dem blir båret ut» og «det er krampegråt noen rader bortenfor her, for noen tenåringer tar det meget tungt».[5]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[16] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk[17] Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Portugal Portugal Carlos Mendes «Verão» Portugisisk Sommer 11 5
02 Nederland Nederland Ronnie Tober «Morgen» Nederlandsk I morgen 16 1
03 Belgia Belgia Claude Lombard «Quand tu reviendras» Fransk Når kommer du tilbake? 7 8
04 Østerrike Østerrike Karel Gott «Tausend Fenster» Tysk Tusener av vinduer 13 2
05 Luxembourg Luxembourg Chris Baldo og Sophie Garel «Nous vivrons d'amour» Fransk Vi vil leve på kjærlighet 11 5
06 Sveits Sveits Gianni Mascolo «Guardando il sole» Italiensk Ser på solen 13 2
07 Monaco Monaco Line og Willy «À chacun sa chanson» Fransk Hans sang til alle 7 8
08 Sverige Sverige Claes-Göran Hederström «Det börjar verka kärlek, banne mej» Svensk Det begynner å se ut som kjærlighet, pokker ta 5 15
09 Finland Finland Kristina Hautala «Kun kello käy» Finsk Når tiden går 16 1
10 Frankrike Frankrike Isabelle Aubret «La source» Fransk Kilden 3 20
11 Italia Italia Sergio Endrigo «Marianne» Italiensk – 10 7
12 Storbritannia Storbritannia Cliff Richard «Congratulations» Engelsk Gratulasjoner 2 28
13 Norge Norge Odd Børre «Stress» Norsk – 13 2
14 Irland Irland Pat McGuigan «Chance of a Lifetime» Engelsk En sjanse for livet 4 18
15 Spania Spania Massiel «La, la, la» Spansk – 1 29
16 Tyskland Tyskland Wencke Myhre «Ein Hoch der Liebe» Tysk En skål for kjærligheten 6 11
17 Jugoslavia Jugoslavia Dubrovački trubaduri «Jedan dan» (Један дан) Serbokroatisk En dag 7 8

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merkander
Isabelle Aubret Frankrike Frankrike 1962 Vinner av Eurovision Song Contest 1962

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[18]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Portugal Nederland Belgia Østerrike Luxembourg Sveits Monaco Sverige Finland Frankrike Italia Storbritannia Norge Irland Spania Tyskland Jugoslavia
Portugal Portugal 2 3 5 11
Nederland Nederland 1 1 16
Belgia Belgia 1 1 1 3 1 1 8 7
Østerrike Østerrike 2 2 13
Luxembourg Luxembourg 1 1 1 1 1 5 11
Sveits Sveits 2 2 13
Monaco Monaco 2 1 3 1 1 8 7
Sverige Sverige 1 1 1 2 6 4 15 5
Finland Finland 1 1 16
Frankrike Frankrike 3 6 2 3 3 1 2 20 3
Italia Italia 1 2 2 2 7 10
Storbritannia Storbritannia 1 2 2 1 4 5 3 2 4 1 1 2 28 2
Norge Norge 1 1 2 13
Irland Irland 1 1 1 4 1 4 6 18 4
Spania Spania 4 2 1 4 3 4 3 1 1 6 29 1
Tyskland Tyskland 1 1 2 5 2 11 6
Jugoslavia Jugoslavia 1 1 1 1 3 1 8 7

Kommentatorer og dirigenter[rediger | rediger kilde]

25 land kringkastet finalen: De 17 deltakerne, samt Tunisia, Bulgaria, Polen, Romania, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Øst-Tyskland gjennom Intervision. Hvert land hadde sin egen dirigent og en egen kommentator som formidlet informasjon, farger og hendelser direkte til seerne hjemme. Roald Øyen kommenterte finalen direkte fra London for NRK Fjernsynet og NRK Radio. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1968:[19][20]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser  Dirigent[21]
Portugal Portugal RTP Fialho Gouveia (RTP) Maria Manuela Furtado Joaquim Luís Gomes
Nederland Nederland NTS Elles Berger (Nederland 1)[22] Willem Duys Dolf van der Linden
Belgia Belgia BRT og RTB Janine Lambotte (RTB), Herman Verelst (BRT) André Hagon Henri Segers
Østerrike Østerrike ORF Willy Kralick (ORF) Walter Richard Langer Robert Opratko
Luxembourg Luxembourg CLT Jacques Navadic (Télé-Luxembourg) Ukjent André Borly
Sveits Sveits TV DRS, TSR og TSI Theodor Haller (TV DRS), Georges Hardy (TSR),
Giovanni Bertini (TSI) 		Alexandre Burger Mario Robbiani
Monaco Monaco Télé Monte-Carlo Pierre Tchernia (Télé Monte-Carlo) Ukjent Michel Colombier
Sverige Sverige Sveriges Radio Christina Hansegård (Sveriges Radio TV)[23] Edvard Matz[24] Mats Olsson
Finland Finland Yle Aarno Walli (TV-ohjelma 1) Poppe Berg Ossi Runne
Frankrike Frankrike ORTF Pierre Tchernia (Deuxième Chaîne de l'ORTF) Jean-Claude Massoulier[25] Alain Goraguer
Italia Italia Rai Renato Tagliani (Secondo Programma) Mike Bongiorno Giancarlo Chiaramello
Storbritannia Storbritannia BBC  Ingen kommentator (BBC1), Pete Murray (BBC Radio 1) Michael Aspel Norrie Paramor
Norge Norge NRK Roald Øyen (NRK Fjernsynet og NRK Radio) Sverre Christophersen Øivind Bergh
Irland Irland RTÉ Brendan O'Reilly (RTÉ Television), Kevin Roche (Radio Éireann) Gay Byrne Noel Kelehan
Spania Spania TVE Federico Gallo (TVE1) Joaquín Prat Rafael Ibarbia
Tyskland Tyskland ARD Hans-Joachim Rauschenbach (Deutsches Fernsehen) Hans-Otto Grünefeldt Horst Jankowski
Jugoslavia Jugoslavia JRT Miloje Orlović (Televizija Beograd), Mladen Delić
(Televizija Zagreb), Tomaž Terček (Televizija Ljubljana) 		Snežana Lipkovska-Hadžinaumova Miljenko Prohaska

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Eurovision Song Contest London 1968». Besøkt 24. juli 2017. 
  2. ^ «Fifty years ago the BBC broadcast the first colour programme». Mail Online. 23. juni 2017. Besøkt 24. juli 2017. 
  3. ^ NRK (21. juni 2008). «NRK 75 år». NRK (norsk). Besøkt 24. juli 2017. 
  4. ^ «Farge-TV fra Mexico-OL». Radio- og TV-bladet: 32. oktober 1968. 
  5. ^ a b Roald Øyen (kommentator) (6. april 1968). «Eurovision Song Contest 1968 – full show». BBC/EBU via YouTube. Besøkt 24. juli 2017. 
  6. ^ O'Connor, John Kennedy: The Eurovision Song Contest – Official History. Carlton Books ISBN 978-1844429943
  7. ^ «VG-lista for 'Congratulations'». VG Nett. Besøkt 18. februar 2017. 
  8. ^ «La, la, la by Massiel». Songfacts. Besøkt 9. februar 2017. 
  9. ^ «Franco stole Cliff Richard's 1968 Eurovision glory by fixing vote». Chinapost.com.tw. 7. mai 2008. Besøkt 24. juni 2010. 
  10. ^ «Congratulations... 40 years late». BBC News. 5. mai 2008. Besøkt 7. mai 2010. 
  11. ^ Govan, Fiona (4. mai 2008). «How Franco cheated Cliff out of Eurovision title». The Daily Telegraph. London. Besøkt 7. mai 2010. 
  12. ^ «La prensa británica se escandaliza con el tongo de Massiel». elConfidencial.com. Besøkt 24. juni 2010. 
  13. ^ «Massiel e Iñigo acusan a La Sexta de 'urdir todo para favorecer a Chikilicuatre'». elmundo.es. Besøkt 6. juni 2014. 
  14. ^ «VG-lista – Claes Gøran Hederstrøm / Det börjar verka kärlek banne mej». lista.vg.no. Besøkt 24. juli 2017. 
  15. ^ «Eurovision Song Contest Vienna 1967». Besøkt 23. juli 2017. 
  16. ^ «Final of London 1968 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. september 2022. 
  17. ^ «Eurovision Song Contest 1968». The Diggiloo Thrush. Besøkt 23. juli 2017. 
  18. ^ «Eurovision Song Contest 1968 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 22. oktober 2017. Besøkt 24. juli 2017. 
  19. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs For Europe The United Kingdom at The Eurovision Song Contest Volume One: The 1950s and 1960s. UK: Telos. s. 326. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  20. ^ «The Eurovision Song Contest (1968)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  21. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  22. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». Eurovision Artists (nederlandsk). 
  23. ^ Leif Thorsson. Melodifestivalen genom tiderna (2006), side 74. Stockholm: Premium Publishing AB. ISBN 91-89136-29-2
  24. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 18. juli 2012. Besøkt 24. juli 2017. 
  25. ^ Tchernia, Pierre (8. april 1967). 11ème Concours Eurovision de la Chanson 1967 (tv-produksjon). Østerrike: ORF, ORTF (kommentar). 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1968&oldid=23615903»