Eurovision Song Contest 1993

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eurovision Song Contest 1993
Dato: 15. mai 1993
Sted: Irland Green Glens Arena i Millstreet, Irland
Programleder: Fionnuala Sweeney
Kringkaster: Irland RTÉ (Raidió Teilifís Éireann)
Deltakere: 25
Vinner: Irland Irland
«In Your Eyes»
Niamh Kavanagh
Deltakelse
Debuterte: Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina
Kroatia Kroatia
Slovenia Slovenia
Ikke med: Jugoslavia Jugoslavia (oppløst)
Estland Estland (ikke kvalifisert)
Romania Romania (ikke kvalifisert)
Slovakia Slovakia (ikke kvalifisert)
Ungarn Ungarn (ikke kvalifisert)
Eurovision Song Contest
◄1992    EuroNoruega.svg    1994►

Eurovision Song Contest 1993 var den 38. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av den irske kringkasteren RTÉ lørdag 15. mai 1993. Finalen fant sted i sprangridningsarenaen Green Glens i den lille irske byen Millstreet. Programleder var Fionnuala Sweeney. 25 land deltok i finalen, noe som var ny rekord. Årsaken til økningen var at flere østeuropeiske land ønsket å delta. Pågangen gjorde at EBU arrangerte en egen kvalifiseringsrunde mellom syv østeuropeiske land, og Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia kvalifiserte seg til finalen. Etter en spennende avstemning vant Irland for andre året på rad, med Niamh Kavanagh og sangen «In Your Eyes». Norge var representert av Silje Vige og «Alle mine tankar». Sangen kom på femteplass, noe som var Norges beste resultat på fem år.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter å ha vunnet konkurransen året før med Linda Martin og «Why Me?», var Irland vertskap for fjerde gang. Den irske kringkasteren RTÉ hadde tidligere arrangert konkurransen i hovedstaden Dublin i 1971, 1981 og 1988. Nå ønsket kringkasteren å flytte hele konkurransen ut av hovedstaden, og valget falt på den lille byen Millstreet med rundt 1400 innbyggere. Dette er det minste stedet konkurransen har blitt arrangert i, og finalen ble holdt i sprangridningsarenaen Green Glens. Irland slet på denne tiden med høy arbeidsløshet, og den irske kringkasteren fikk støtte fra flere sponsorer, der EF var hovedsponsoren. Til programleder valgte RTÉ nyhetsreporteren Fionnuala Sweeney.

Det store og krevende arrangementet var utfordrende for den lille irske byen. Den norske kommentatoren Leif Erik Forberg dekket sin åttende finale og kunne fortelle norske seere at han aldri hadde opplevd en så dårlig organisering. Blant annet måtte delegasjonene kjøre lange, kronglete bussturer mellom hotellene og arenaen. Den tekniske infrastrukturen i området kunne heller ikke håndtere den økte trafikken, og det var tidvis umulig å ringe ut, ifølge Forberg.[1]

Øst-Europa kommer på banen[rediger | rediger kilde]

For første gang arrangerte Den europeiske kringkastingsunion (EBU) en kvalifiseringsrunde før finalen. Etter murens fall og Sovjetunionens kollaps tidlig på 1990-tallet meldte en rekke sentral- og østeuropeiske land seg inn i EBU i 1992 og 1993. Medlemskapet åpnet opp for deltakelse i Eurovision Song Contest, og syv nye land søkte om å få delta i konkurransen i 1993. For å holde antallet deltakerland på 25, besluttet EBU at de syv landene skulle gjennom en forhåndskvalifisering, Kvalifikacija za Millstreet. Her kvalifiserte Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia seg for finalen i Millstreet.

Utdypende artikkel: Kvalifikacija za Millstreet

Fem land måtte stå over 1994[rediger | rediger kilde]

Dette året risikerte deltakerne for første gang å bli diskvalifisert til konkurransen året etter. De syv svakest plasserte landene i Millstreet fikk ikke delta året etter, for å gi plass til alle de nye landene som ønsket å delta i Eurovision Song Contest. Men både Luxembourg og Italia trakk seg frivillig fra konkurransen i 1994, og dermed var det bare fem land (Belgia, Israel, Tyrkia, Danmark og Slovenia) som måtte stå over året etter.[2] Luxembourg har ikke deltatt i konkurransen siden, mens Italia holdt seg borte i årene 1994–1996 og 1998–2010.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Finalen varte i like over tre timer, og sendingen åpnet med en kortfilm om irsk mytologi, tradisjonell irsk musikk og naturbilder fra ulike steder i Irland. Deretter ble seerne tatt med inn i Green Glens Arena, der musikeren Davy Spillane spilte den tradisjonelle irske sekkepipen uilleann pipes. Like etter dukket programleder Fionnuala Sweeney opp på scenen og ønsket seerne velkommen på irsk, fransk og engelsk.

Niamh Kavanagh vant konkurransen for Irland. Hun deltok på nytt i 2010.

Scenen var en stor, trapesformet konstruksjon. Til venstre for scenen var RTÉs konsertorkester under ledelse av orkesterleder Noel Kelehan, som hadde dirigert i Eurovision Song Contest regelmessig siden Irlands debut i 1965. Deretter startet presentasjonen av de 25 bidragene. Rekkefølgen var avgjort ved loddtrekning høsten før, og Italia startet, mens Norge avsluttet som nummer 25.

Blant deltakerne var det særlig Bosnia-Hercegovina som gjorde seg bemerket. Den bosniske gruppen Fazla og resten av den bosniske delegasjonen måtte på dramatisk vis måtte ta seg ut av Sarajevo for å kunne komme til Irland. Sarajevo var på denne tiden under beleiring, og de bosniske deltakerne måtte rømme ut på flyplassen i nattemørket for å klare å ta seg ut av byen.[3] Dirigenten rakk imidlertid ikke å ta seg til Irland før finalen, og dermed steppet den irske dirigenten Noel Kelehan inn for Bosnia-Hercegovina.[3] Under avstemningen måtte arrangørene bruke satellittforbindelse for å få kontakt med den bosniske juryen, siden telefonnettet var nede i store deler av landet.[3]

I pausen før avstemningen opptrådte de tidligere irske vinnerne Linda Martin og Johnny Logan.

Britiske Sonia var storfavoritt til å vinne med sangen «Better the Devil You Know». Men i likhet med fjoråret måtte Storbritannia også dette året se seg slått av nabolandet Irland. Dette var Storbritannias 14. andreplass i konkurransen. Irland fikk sin femte seier med Niamh Kavanagh og «In Your Eyes».

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Det norske bidraget var «Alle mine tankar», skrevet av Bjørn Erik Vige og fremført av hans 16 år gamle datter, Silje Vige. Sangen vant en klar seier i den norske finalen i Oslo, men lå en stund an til å bli diskvalifisert. Årsaken var at NRK Rogaland hadde spilt sangen høsten før. Dette var i strid med reglementet til EBU, og NRK ba EBU vurdere saken.[4] Noen dager senere anbefalte EBU at NRK trakk melodien, for å være sikker på å unngå mulige protester fra andre deltakerland. NRK trosset imidlertid anbefalingen og besluttet likevel å sende «Alle mine tankar» til den internasjonale finalen.[5][6] Det kom heller ingen protester, og det norske bidraget ble dermed aldri disket.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1993

I Millstreet var «Alle mine tanker» det 25. og siste bidraget ut på scenen. Silje Vige stilte i en fotsid mørkeblå kjole med svarte ermer. Med på scenen var også den greske bouzoukispilleren Lakis Karnezis, gitarist Tom Lund og korist Hilde Kjeldsen. Rolf Løvland dirigerte det norske bidraget, mens Leif Erik Forberg kommenterte sendingen på NRK Fjernsynet og NRK P2. Sverre Christophersen leste de norske stemmene via telefon fra Oslo.

Tidlig i avstemningen tok Norge ledelsen, men etter hvert falt Norge litt fra. Til slutt endte «Alle mine tankar» opp på en femteplass med 120 poeng – inkludert tre tolvere fra Hellas, Finland og Kroatia. Dette var Norges beste plassering på fem år. For første gang var det også mulig å anslå hvor mange nordmenn som så sendingen, siden det var innført tv-meter-målinger høsten før. Finalen fra Millstreet ble sett av 1 499 000 norske seere.[7][8]

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en jury med 16 medlemmer mellom 16 og 60 år som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Jurymedlemmene var både lekfolk og folk med tilknytning til musikkbransjen. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var for første gang Christian Clausen fra EBU. De 15 årene i forveien hadde sveitsiske Frank Naef hatt denne rollen, men pensjonerte seg etter konkurransen i 1992. Naef var likevel til stede – som publikummer og fikk en hilsen fra programleder Fionnuala Sweeney like før avstemningen.

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Dette var siste gang poengene ble lest opp over telefon. Fra 1994 ble poengene lest opp via satellitt, der poengoppleseren dukket opp i skjermen.

Under avstemningen var det flere tekniske utfordringer, særlig med å få kontakt med den bosniske juryen i Sarajevo. Byen var under beleiring på dette tidspunktet, og EBU hadde prøvd å etablere en linje med den bosniske hovedstaden hele dagen. På direkten lyktes det å få kontakt med Sarajevo, men på en svært sprakete og skjør linje. En fikk imidlertid ikke kontakt med den maltesiske juryen på første forsøk, og derfor stemte Malta helt til slutt i avstemningen, da det lyktes produsentene å få kontakt med Malta.

Avstemningen var svært tett og spennende – ikke minst for Norge. Tidlig i avstemningen gikk Norge opp i tet flere ganger, med Irland, Storbritannia og Sveits like i hælene. Den norske ledelsen kom overraskende på kommentator Leif Erik Forberg, som til slutt utbrøt: «Åh, nå ble det varmt her i boksen, mine damer og herrer!»[1]

Etter hvert falt Norge litt fra, blant annet på grunn av null poeng fra den danske og svenske juryen. I stedet utviklet det seg til en tett kamp mellom Storbritannia og vertslandet Irland. Da Malta skulle stemme som siste land, ledet Irland med elleve poeng. Etter hvert som Malta avga poeng, steg spenningen, og hverken Storbritannia eller Irland hadde fått poeng da Maltas tolver gjensto. Hadde Storbritannia fått den, ville britene ha vunnet med ett poeng. I stedet gikk Maltas tolver til Irland, som dermed vant komfortabelt med 23 poeng. Hjemmeseieren vakte ellevill begeistring blant publikum, som kvitterte med å synge «olé, olé, olé» før vinnerreprisen.[1]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Nr. Land Språk Artist Sang Norsk oversettelse Plass Poeng
1 Italia Italia Italiensk Enrico Ruggeri «Sole d'Europa» Europas sol 12 45
2 Tyrkia Tyrkia Tyrkisk Burak Aydos «Esmer Yarim» Min kjære brunette 21 10
3 Tyskland Tyskland Tysk Münchener Freiheit «Viel zu weit» Altfor langt 18 18
4 Sveits Sveits Fransk Annie Cotton «Moi, tout simplement» Meg, helt enkelt 3 148
5 Danmark Danmark Dansk Tommy Seebach Band «Under stjernerne på himlen» Under stjernene på himmelen 22 9
6 Hellas Hellas Gresk Katerina Garbi «Elláda, khóra tou fotós»
(Ελλάδα, χώρα του φωτός)
Hellas, lysets land 9 64
7 Belgia Belgia Nederlandsk Barbara Dex «Iemand als jij» En som deg 25 3
8 Malta Malta Engelsk William Mangion «This Time» Denne gangen 8 69
9 Island Island Islandsk Inga «Þá veistu svarið» Da vet du svaret 13 42
10 Østerrike Østerrike Tysk Tony Wegas «Maria Magdalena» 14 32
11 Portugal Portugal Portugisisk Anabela «A cidade (até ser dia)» I byen (til daggry) 10 60
12 Frankrike Frankrike Fransk, korsikansk Patrick Fiori «Mama Corsica» Mamma Korsika 4 121
13 Sverige Sverige Svensk Arvingarna «Eloise» 7 89
14 Irland Irland Engelsk Niamh Kavanagh «In Your Eyes» I øynene dine 1 187
15 Luxembourg Luxembourg Fransk, luxembourgsk Modern Times «Donne-moi une chance» Gi meg en sjanse 20 11
16 Slovenia Slovenia Slovensk 1X Band «Tih deževen dan» En stille regnværsdag 22 9
17 Finland Finland Finsk Katri Helena «Tule luo» Kom til meg 17 20
18 Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina Bosnisk Fazla «Sva bol svijeta» All smerten i verden 16 27
19 Storbritannia Storbritannia Engelsk Sonia «Better the Devil You Know» Bedre den djevelen du vet om 2 164
20 Nederland Nederland Nederlandsk Ruth Jacott «Vrede» Fred 6 92
21 Kroatia Kroatia Kroatisk, engelsk Put «Don't Ever Cry» Gråt aldri noen gang 15 31
22 Spania Spania Spansk Eva Santamaría «Hombres» Menn 11 58
23 Republikken Kypros Kypros Gresk Zimboulakis og
Van Beke
«Mi stamatás»
(Μη σταματάς)
Ikke stopp 19 17
24 Israel Israel Hebraisk, engelsk Lahakat Shiru «Shiru» Syng 24 4
25 Norge Norge Norsk Silje Vige «Alle mine tankar» 5 120

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[9] På grunn av tekniske problemer stemte Malta som siste land.

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Italia Tyrkia Tyskland Sveits Danmark Hellas Belgia Island Østerrike Portugal Frankrike Sverige Irland Luxembourg Slovenia Finland Bosnia-Hercegovina Storbritannia Nederland Kroatia Spania Republikken Kypros Israel Norge Malta
Italia Italia     1           10 5     10   8     2   2     7 45 12
Tyrkia Tyrkia             1                 2     1 6       10 21
Tyskland Tyskland 8   2 3               4           1           18 18
Sveits Sveits 10   12 10 7 8 4 6 1 12 6 7 12 8 4   10 8 2 3 6 4 3 5 148 3
Danmark Danmark                     1   3     5               9 22
Hellas Hellas 2 2 2             7         6     5   8 12 7 7 6 64 9
Belgia Belgia     3                                         3 25
Malta Malta 7 5 4 7 5 5     4 2 2 4 2       4 6   4 4 1 3 69 8
Island Island         4 4   1     7 1   5     2 7 5   2 2 2   42 13
Østerrike Østerrike   4       1 3     3   6       12 3             32 14
Portugal Portugal     1   1 2   2 5 8 2   4   2   1 12   12 3   5   60 10
Frankrike Frankrike   7   4 12 3   8 7 12 8 10 6 4 1   4 3 8   10 8 6   121 4
Sverige Sverige     8 8 7   10 7 10 4     5 6 7   7         10   89 7
Irland Irland 12 1 5 12 6 6 2 3 8 6 10 12 7 12 3 8 12 10 6 10 7 5 12 12 187 1
Luxembourg Luxembourg                           1                 10 11 20
Slovenia Slovenia 4                     3       1             1 9 22
Finland Finland   3       8   5           2                 2 20 17
Bosnia-Hercegovina Bosnia-Herc. 3 12         1       4   3                   4 27 16
Storbritannia Storbritannia 1 8 6 5 8   12 12 12 7 6 10 8 8 10 5 3 4 10 5 4 12 8   164 2
Nederland Nederland 6 6 7       7 6 3     5 12   7   10   3 7     10 3 92 6
Kroatia Kroatia       3     4     5               8   1   6 4   31 15
Spania Spania 5     6     5   2           2 10 6     7 5 1 1 8 58 11
Republikken Kypros Kypros         2 10                       5           17 19
Israel Israel                   3 1                         4 24
Norge Norge   10 10 10   12 6 10   8     5 1 3 12 7   6 12   8     120 5

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
7 Irland Irland Italia, Malta, Norge, Slovenia, Storbritannia, Sveits, Sverige
4 Storbritannia Storbritannia Belgia, Island, Israel, Østerrike
3 Norge Norge Finland, Hellas, Kroatia
Sveits Sveits Frankrike, Luxembourg, Tyskland
2 Frankrike Frankrike Danmark, Portugal
Portugal Portugal Nederland, Spania
1 Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina Tyrkia
Hellas Hellas Kypros
Nederland Nederland Irland
Østerrike Østerrike Bosnia-Hercegovina

Kommentatorer, dirigenter og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Hvert deltakerland hadde egne dirigenter samt kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Leif Erik Forberg var norsk kommentator for NRK Fjernsynet og NRK P2. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1993:[10]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser Dirigent[11]
Italia Italia RAI Ettore Andenna (Rai Uno)[12] Peppi Franzelin Vittorio Cosma
Tyrkia Tyrkia TRT Bülend Özveren (TRT 1) Ömer Önder Ingen dirigent
Tyskland Tyskland ARD Jan Hofer (Erstes Deutsches Fernsehen)[13] Carmen Nebel Norbert Daum
Sveits Sveits TV DRS, TSR og TSI Bernard Thurnheer (Schweizer Fernsehen),
Jean-Marc Richard (TSR),Emanuela Gaggini (TSI)
Michel Stocker[14] Marc Sorrentino
Danmark Danmark Danmarks Radio Jørgen de Mylius (DR TV)[15] Bent Henius George Keller
Hellas Hellas ERT Dafni Bokota (ET1)[16] Fotini Giannoulatou[17] Kharis Andreadis
Belgia Belgia RTBF og BRTN André Vermeulen (BRTN TV1),[18] Claude Delacroix (RTBF La Une)[19] Anne Ploegaerts Bert Candries
Malta Malta PBS Charles Saliba (TVM) Kevin Drake Joseph Sammut
Island Island RÚV Jakob Frímann Magnússon (Sjónvarpið)[20] Guðrún Skúladóttir Jon Kjell Seljeseth
Østerrike Østerrike ORF Ernst Grissemann (ORF1) Andy Lee Christian Kolonovits
Portugal Portugal RTP Isabel Bahia (Canal 1)[21] Margarida Mercês de Mello Armindo Neves
Frankrike Frankrike France Télévision Patrice Laffont (France 2)[19] Olivier Minne[22] Christian Cravero
Sverige Sverige Sveriges Television Jan Jingryd og Kåge Gimtell (TV2)[23] Gösta Hanson Curt-Eric Holmquist
Irland Irland RTÉ Pat Kenny (RTÉ 1), Larry Gogan (RTÉ Radio 1) Eileen Dunne Noel Kelehan
Luxembourg Luxembourg RTL Hei Elei Maurice Molitor (RTL Hei Elei) Ukjent Francis Goya
Slovenia Slovenia RTVSLO Tajda Lekše (SLO1)[24] Miša Molk Jože Privšek
Finland Finland YLE Erkki Pohjanheimo og Kirsi-Maria Niemi (YLE TV1)[25] Solveig Herlin Olli Ahvenlahti
Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina BHRT Ismeta Dervoz-Krvavac (TVBiH)  Senad Hadžifejzović Noel Kelehan
Storbritannia Storbritannia BBC Terry Wogan (BBC 1), Ken Bruce (BBC Radio 2) Colin Berry Nigel Wright
Nederland Nederland Nederland 3 Willem van Beusekom (Nederland 3)[26] Joop van Os Harry van Hoof
Kroatia Kroatia HRT Aleksandar «Aco» Kostadinov (HRT 2)[27] Veljko Đuretić[28] Andrej Baša
Spania Spania TVE José Luis Uribarri (TVE1)[29] María Ángeles Balañac[30] Eduardo Leyva
Republikken Kypros Kypros CyBC Evi Papamikhail (RIK 1)[31] Anna Partelidou Jórgos Theofánous
Israel Israel IBA Ingen kommentator Danny Rup Amir Frohlich
Norge Norge NRK Leif Erik Forberg (NRK Fjernsynet og NRK P2)[32] Sverre Christophersen Rolf Løvland
Jugoslavia Jugoslavia RTS Redigert opptak på RTS 3K med Mladen Popović og Ekstra Nena Deltok ikke
Republikken Makedonia Makedonia MTV Antonio Dimitrievski og Ivan Mircevski (MTV 2)
Polen Polen TVP Artur Orzech og Maria Szabłowska (TVP1)
Romania Romania TVR Ukjent (TVR2)
Slovakia Slovakia STV Alena Heribanová (STV1)
Ungarn Ungarn MTV István Vágó (MTV1)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Leif Erik Forberg (15. mai 1993). «Eurovision Song Contest 1993 – norsk kommentar». NRK/RTE/EBU via YouTube. Besøkt 14. november 2017. 
  2. ^ «Eurovision Song Contest Millstreet 1993». eurovision.tv. 1993. Besøkt 14. november 2017. 
  3. ^ a b c Kohn, Marek (1. mai 1993). «Arts: Would you risk your life for Eurovision?: Bosnia-Herzegovina's entry for Eurovision brings the chill of war to bubblegum pop». The Independent. 
  4. ^ Hansen og Jacobsen, Bård E. og Catharina (8. mars 1993). «Silje kan bli disket». Verdens Gang. s. 40. 
  5. ^ NTB Tekst (12. mars 1993). «Silje ikke disket - får reise til Grand Prix-finalen». Norsk Telegrambyrå. 
  6. ^ Hognestad, Lars H. (13. mars 1993). «NRK tar sjansen». Verdens Gang. s. 56. 
  7. ^ Ola Nymo Trulsen (26. mai 2015). «Høyeste Eurovision-seertall siden 2010». nrk.no. Besøkt 12. desember 2016. 
  8. ^ Inger-Marit Knap Sæby (21. mai 2013). «Eurovision-finalen mest sett i år». nrk.no. Besøkt 12. desember 2016. 
  9. ^ «Eurovision Song Contest 1993 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 16. august 2017. 
  10. ^ «Eurovision Song Contest 1993 – full cast». imdb.com. Besøkt 16. august 2017. 
  11. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  12. ^ «Enrico Ruggeri Sole d'Europa Eurofestival 1993». YouTube. Besøkt 10. august 2012. 
  13. ^ «Eurovision Song Contest 1993». Ecgermany.de. Besøkt 10. august 2012. 
  14. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  15. ^ «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 2012-03-24. Besøkt 10. august 2012. 
  16. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Besøkt 10. august 2012. 
  17. ^ «Εκφωνητές της ΕΡΤ για τις ψήφους της Ελλάδας στην EUROVISION - Page 3». Retromaniax.gr. Besøkt 10. august 2012. 
  18. ^ «Hasselt 2005: Jarige André Vermeulen verzorgt commentaar met Ilse Van Hoecke –». Eurosong.be. 25. oktober 2005. Besøkt 10. august 2012. 
  19. ^ a b Christian Masson. «1993 – Millstreet». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  20. ^ «Dagblaðið Vísir – DV, 13.05.1993». Timarit.is. Besøkt 10. august 2012. 
  21. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  22. ^ Laffont, Patrice (15. mai 1993). 38ème Concours Eurovision de la Chanson 1993 (tv-produksjon). Irland: RTÉ, France 2 (kommentar). 
  23. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  24. ^ Klub OGAE Slovenija (OGAE Slovenia)
  25. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  26. ^ «Welkom op de site van Eurovision Artists». Eurovisionartists.nl. Besøkt 10. august 2012. 
  27. ^ «Pogledaj temu – POVIJEST EUROSONGA: 1956–1999 (samo tekstovi)». Forum.hrt.hr. 15. mai 2009. Arkivert fra originalen 2012-03-14. Besøkt 10. august 2012. 
  28. ^ «Pogledaj temu – SPOKESPERSONS». Forum.hrt.hr. 29. februar 2008. Arkivert fra originalen 2012-03-14. Besøkt 10. august 2012. 
  29. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema - Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 2012-03-17. Besøkt 10. august 2012. 
  30. ^ «María Ángeles Balañac». Imdb.es. 1. mai 2009. Besøkt 10. august 2012. 
  31. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  32. ^ «NRK P2 1993.05.15 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK. 15. mai 1993. s. 11. Besøkt 16. august 2017. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]