Eurovision Song Contest 1990

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 1990
Sanremo 1980 premiazione Toto Cutugno.jpg
Dato: 5. mai 1990
Sted: Jugoslavia Vatroslav Lisinski konserthus, Zagreb, Jugoslavia
Programledere: Oliver Mlakar
Helga Vlahović
Sjefdirigent: Igor Kuljerić
Regi: Nenad Puhovski
Produsent: Goran Radman
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: RTV Zagreb for Jugoslavias radio og fjernsyn (JRT)
Deltakere: 22
Vinner: Italia Italia
«Insieme: 1992»
Toto Cutugno
Deltakelse
Eurovision Song Contest
◄ 1989    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1991 ►

Eurovision Song Contest 1990 var den 35. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av den jugoslaviske kringkasteren JRT gjennom den kroatiske kringkasteren RTV Zagreb. Arrangementet tilfalt Jugoslavia etter at landet vant konkurransen året før med Riva og «Rock Me». Finalen fant sted lørdag 5. mai 1990 i Vatroslav Lisinski konserthus i Zagreb i daværende Jugoslavia. Programledere var Helga Vlahović og Oliver Mlakar.

De samme 22 landene som året før stilte til start, og Italias Toto Cutugno vant konkurransen med sangen «Insieme: 1992». Dette var Italias andre seier; den første kom i 1964 med Gigliola Cinquetti og «Non ho l'età». Med sine 46 år og 302 dager var Cutugno den eldste vinneren til da – en rekord som ikke ble slått før danske Olsen Brothers vant 20 år senere.[1] 

Frankrike og Irland delte andreplassen, mens Island fikk sin beste plassering til da med en fjerdeplass. Spania ble nummer fem. Norge var representert av Ketil Stokkan og sangen «Brandenburger Tor». Det norske bidraget endte på delt sisteplass med Finland. Dette var Norges syvende sisteplass i konkurransen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter å ha vunnet konkurransen året før med gruppen Riva og «Rock Me», var Jugoslavia vert for første og eneste gang. Landet debuterte allerede i 1961 og var det eneste østblokklandet som deltok i konkurransen frem til murens fall. Den jugoslaviske kringkasteren JRT la konkurransen til Zagreb i Kroatia, siden Riva kom fra Kroatia.

På denne tiden var det allerede store spenninger i den sosialistiske føderasjonen, og allerede året etter brøt Slovenia, Kroatia og daværende Republikken Makedonia ut av føderasjonen. Jugoslavias siste deltakelse i konkurransen kom i 1992, men da var det i praksis bare Serbia og Montenegro som deltok som Den føderale republikken Jugoslavia

Tross de politiske spenningene arrangerte landet en vellykket konkurranse i republikken Kroatia. 22 land stilte i konkurransen – de samme som året før. Jugoslavisk tv hadde også laget en maskot til konkurransen, kalt Eurocat. Dette er første og eneste gang konkurransen har hatt en egen maskot.

Sendingen ble kringkastet til over 30 land, blant annet til Intervision-land som Bulgaria, Polen, Romania, Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia. Sendingen ble også overført eller sendt i opptak i Australia, Canada, Japan, Kina og Sør-Korea.[2] Opprinnelig skulle også sendingen overføres til Sør-Afrika, noe som førte til protester blant flere av deltakerlandene. Årsaken var landets apartheid-regime, og til slutt ble ikke sendingen overført til Sør-Afrika.

Kroatisk tv hadde på forhånd valgt to sett med programledere: Helga Vlahović og Oliver Mlakar og Rene Medvešek og Dubravka Marković. De to førstnevnte var opprinnelig førstevalget som programledere, men få dager før finalen ble de vraket som programledere. Årsaken skal ha vært uenigheter mellom programlederne og den kroatiske tv-sjefen. Lenge så det ut som om Rene Medvešek og Dubravka Marković måtte steppe inn i stedet. Kort tid før finalen fikk Vlahović og Mlakar likevel oppgaven som programledere.[3][4]

Finalen ble også overskygget av det kroatiske parlamentsvalget dagen etter finalen. Dette var det første frie valget i Kroatia siden 1938, og mange serbere i Kroatia fryktet at de høyreorienterte partiene ville vinne valget, hvilket de også gjorde. Valget skjedde midt i en periode med økende etniske spenninger i Jugoslavia, men det fikk ingen konsekvenser for Eurovision Song Contest-finalen dagen i forveien.[4]

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Programmet startet med en film med temaet Zagreb – musikkens by. Deretter kom programlederne Helga Vlahović og Oliver Mlakar på scenen og ønsket seerne velkommen. Hvert bidrag ble introdusert med postkortbilder fra severdigheter og natur fra sitt respektive land. Dette ble gjort for å markere at 1990 også var det europeiske turiståret.[5]

Et teknisk problem oppsto i starten av den første sangen, Spanias bidrag. Deler av sangen var ferdiginnspilt på bånd, men da båndet startet å spille, kom ikke orkesteret inn på riktig tid. I stedet hørte publikum bare bakgrunnsmusikken, og den spanske duoen Azúcar Moreno valgte til slutt å gå oppgitte av scenen. Siden fulgte en lang stillhet, inntil sangen startet på nytt og ble gjennomført uten problemer.[5] Spania endte til slutt på femteplass.

En rekke av bidragene dette året hadde tekster som var knyttet til Berlinmurens fall og den pågående demokratiseringen av Sentral- og Øst-Europa. Tyskland – som på dette tidspunktet fremdeles bare besto av Vest-Tyskland – stilte med låten «Frei zu leben» (norsk: fri til å leve), mens nabolandet Østerrike deltok med «Keine Mauern mehr» (ingen flere murer). Irlands låt het «Somewhere in Europe» (et sted i Europa) mens norske Ketil Stokkan hyllet Berlinmurens fall med sangen «Brandenburger Tor».

Vinnerlåten fra Italia var også en sang om et forent Europa. Tittelen «Insieme: 1992» henspiller på den europeiske integreringsprosessen og Maastricht-traktaten som etter hvert førte til frem til et indre marked og etableringen av EU. Dette var planlagt å skje i 1992, men EU ble formelt opprettet først høsten 1993.[6] Vinnersangen var skrevet og fremført av Toto Cutugno, og dette var Italias andre seier i konkurransen. Den første hadde kommet 26 år tidligere med «Non ho l'età» og Gigliola Cinquetti. Både hun og Toto Cutugno ble programledere for konkurransen i Roma året etter.

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Norge var representert av Ketil Stokkan og «Brandenburger Tor». Han hadde vunnet en klar seier i den norske finalen i mars i konkurranse med blant andre Jahn Teigen og Tor Endresen.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1990

I den internasjonale finalen var Norge det niende bidraget på scenen, og Pete Knutsen dirigerte for Norge. Med på scenen hadde Stokkan med seg bandet sitt, bestående av Eirik Sørdahl, Geir Nordheim og Hugo Johansen. I tillegg ble Stokkan støttet av to svenske korister, der den ene, Katarina Millton Almgren, også koret under det svenske bidraget.[3] Egentlig skulle fremføringen starte med at koristene og bandet marsjerte inn på scenen med trommer. Inngangen ble imidlertid sløyfet noen dager før finalen. Den norske delegasjonen fryktet nemlig at den «militær-aktige» innmarsjen kunne virke støtende på det jugoslaviske publikummet.[7]

Kommentator for NRK Fjernsynet og NRK P2 var Leif Erik Forberg, som også hadde ledet den norske finalen. Sverre Christophersen leste de norske stemmene fra NRK Marienlyst i Oslo. I avstemningen fikk Norge bare 8 poeng og endte med det på delt sisteplass sammen med Finland. Dette var syvende gang Norge kom sist i konkurransen.

Avstemning[rediger | rediger kilde]

Toto Cutugno vant konkurransen for Italia.

Hvert land hadde en jury med 16 lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. 

Italia tok en tidlig ledelse i avstemningen, men etter hvert tok både Irland, Frankrike og Island innpå. Mot slutten av avstemningen utviklet det seg til en tvekamp mellom Irland og Italia. En rekke høye poeng til Italia sikret imidlertid Toto Cutugno seieren, og han vant komfortabelt med 17 poeng foran Irland og Frankrike på delt andreplass. Den spennende avstemningen gjorde at en svært nervøs og svett Cutugno måtte kaste vann i ansiktet etter at seieren var et faktum. Det resulterte i at hårfarge-middelet begynte å renne og griset til den hvite dressjakken hans, noe som var svært synlig under seiersreprisen.[8]

Selv om Italia vant, var det flere land som hadde Frankrike som favoritt. Frankrike fikk seks tolvere, mot Italias tre. Den norske juryen ga 12 poeng til Frankrike og ingen til Italia. Dette var andre gang med det nåværende poengsystemet at Norge ikke ga poeng til vinneren. Første gang var i 1983, og siden har det bare skjedd i 2011 at Norge ikke har gitt poeng til vinnersangen.

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[9] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Språk Artist Sang Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Spania Spania Azúcar Moreno «Bandido» Spansk Banditt 5 96
02 Hellas Hellas Khrístos Kálou og Wave «Khorís skopó» (Χωρίς σκοπό) Gresk Uten formål 19 11
03 Belgia Belgia Philippe Lafontaine «Macédomienne» Fransk Makedonske kvinne 12 46
04 Tyrkia Tyrkia Kayahan «Gözlerinin Hapsindeyim» Tyrkisk Fanget i dine øyne 17 21
05 Nederland Nederland Maywood «Ik wil alles met je delen» Nederlandsk Jeg vil dele alt med deg 15 25
06 Luxembourg Luxembourg Céline Carzo «Quand je te rêve» Fransk Når jeg drømmer om deg 13 38
07 Storbritannia Storbritannia Emma «Give a Little Love Back to the World» Engelsk Gi litt kjærlighet tilbake til verden 6 87
08 Island Island Stjórnin «Eitt lag enn» Islandsk Én sang til 4 124
09 Norge Norge Ketil Stokkan «Brandenburger Tor» Norsk 21 8
10 Israel Israel Rita «Shara barkhovot» (שרה ברחובות) Hebraisk Synger i gatene 18 16
11 Danmark Danmark Lonnie Devantier «Hallo hallo» Dansk 8 64
12 Sveits Sveits Egon Egemann «Musik klingt in die Welt hinaus» Tysk Musikk høres over hele verden 11 51
13 Tyskland Tyskland Chris Kempers og Daniel Kovac «Frei zu leben» Tysk Fri til å leve 9 60
14 Frankrike Frankrike Joëlle Ursull «White and Black Blues» Fransk Hvit og svart blues 2 132
15 Jugoslavia Jugoslavia Tajči «Hajde da ludujemo» (Хајде да лудујемо) Serbokroatisk La oss gå amok 7 81
16 Portugal Portugal Nucha «Há sempre alguém» Portugisisk Det er alltid noen 20 9
17 Irland Irland Liam Reilly «Somewhere in Europe» Engelsk Et sted i Europa 2 132
18 Sverige Sverige Edin-Ådahl «Som en vind» Svensk 16 24
19 Italia Italia Toto Cutugno «Insieme: 1992» Italiensk Sammen: 1992 1 149
20 Østerrike Østerrike Simone «Keine Mauern mehr» Tysk Ingen flere murer 10 58
21 Kypros Kypros Kháris Anastasíou «Milás polý» (Μιλάς πολύ) Gresk Du snakker for mye 14 36
22 Finland Finland Beat «Fri?» Svensk 21 8

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
Ketil Stokkan Norge Norge 1986
Pepel in kri (støttevokalister) Italia Italia 1975 Representerte Jugoslavia
Frank Ådahl (del av Edin-Ådahl) Sverige Sverige 1988 Var støttevokalist for Norges Karoline Krüger

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[10]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Spania Hellas Belgia Tyrkia Nederland Luxembourg Storbritannia Island Norge Israel Danmark Sveits Tyskland Frankrike Jugoslavia Portugal Irland Sverige Italia Østerrike Kypros Finland
Spania Spania 8 1 10 2   1 4 5     6 12 5 3 5     8 8 8 10 96 5
Hellas Hellas       5                               6 11 19
Belgia Belgia       7 4     1     4 8 8   2 1 7   4   46 12
Tyrkia Tyrkia       3     2 4       5   7             21 17
Nederland Nederland   1   3 1 4     2   3   6   1     2   2 25 15
Luxembourg Luxembourg   4       3           3 12 2 3     1 5 5 38 13
Storbritannia Storbritannia 7 5 12     3     10 3 10 1 10 10   6   6 1 3 87 6
Island Island 4 3 10 1   8 12 10 8 10 7     4 12 7 8 3 10   7 124 4
Norge Norge                 4 1           3         8 21
Israel Israel         4           2 4   1             5 16 18
Danmark Danmark 6   3 2       7 7 7 1       7 4 3 7 6 4 64 8
Sveits Sveits 1 12   6   2         12   1 5 8         1 3 51 11
Tyskland Tyskland 8   6     12 7 1     4         10 4 5 3   60 9
Frankrike Frankrike 5   4 4 12     12 12 6 5 12 10 12 4 8 5   2 7 12 132 2
Jugoslavia Jugoslavia 3     12     5 10 3 12 7     2   5 1 10   10 1 81 7
Portugal Portugal           7 2                           9 20
Irland Irland 10 7 7 5 10 6 10 8 8   8 5 7 7   6 12   12   4 132 2
Sverige Sverige 2 2     6   6   6       2               24 16
Italia Italia 12 10 8 8 8 10   3   1 6 8 6 4 6 10 12 10 7 12 8 149 1
Østerrike Østerrike     2 7 1 5 8 6           3 8   2 2 12 2 58 10
Kypros Kypros   6 5           2 5 2             6 4   6 36 14
Finland Finland               5   3                       8 21

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
6 Frankrike Frankrike Finland, Island, Jugoslavia, Nederland, Norge, Sveits
3 Italia Italia Irland, Kypros, Spania
2 Island Island Portugal, Storbritannia
Irland Irland Sverige, Østerrike
Sveits Sveits Danmark, Hellas
Jugoslavia Jugoslavia Israel, Tyrkia
1 Østerrike Østerrike Italia
Tyskland Tyskland Luxembourg
Luxembourg Luxembourg Frankrike
Spania Spania Tyskland
Storbritannia Storbritannia Belgia

Dirigenter[rediger | rediger kilde]

Mens Igor Kuljeri var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[11]

Land Dirigent
Spania Spania Eduardo Leyva
Hellas Hellas Mikhális Rozákis
Belgia Belgia Rony Brack
Tyrkia Tyrkia Ümit Eroğlu
Nederland Nederland Harry van Hoof
Luxembourg Luxembourg Thierry Durbet
Storbritannia Storbritannia Alyn Ainsworth
Island Island Jon Kjell Seljeseth
Norge Norge Pete Knutsen
Israel Israel Rami Levin
Danmark Danmark Henrik Krogsgaard
Sveits Sveits Bela Balint
Tyskland Tyskland Rainer Pietsch
Frankrike Frankrike Régis Dupré
Jugoslavia Jugoslavia Stjepan Mihaljinec
Portugal Portugal Carlos Alberto Moniz
Irland Irland Noel Kelehan
Sverige Sverige Curt-Eric Holmquist
Italia Italia Gianni Madonini
Østerrike Østerrike Richard Österreicher
Kypros Kypros Stanko Selak
Finland Finland Olli Ahvenlahti

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

De fleste deltakerlandene hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Leif Erik Forberg var norsk kommentator for NRK Fjernsynet og NRK P2. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1990:[12]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser
Spania Spania TVE Luis Cobos (TVE2)[13] Matilde Jarrín
Hellas Hellas ERT Dafni Bokota (ET1)[14] Fotini Giannoulatou[15]
Belgia Belgia BRT Luc Appermont (BRT2)[16] Jacques Olivier
RTBF Pierre Collard-Bovy (RTBF La Une)[17]
Tyrkia Tyrkia TRT Başak Doğru (TV1) Korhan Abay
Nederland Nederland NOS Willem van Beusekom (Nederland 3)[18] Joop van Os
Luxembourg Luxembourg CLT Valérie Sarn (RTL TV)[19] Jean-Luc Bertrand
Storbritannia Storbritannia BBC Terry Wogan (BBC 1)[20], Ken Bruce (BBC Radio 2) Colin Berry
Island Island RÚV Arthúr Björgvin Bollason (Sjónvarpið)[21] Árni Snævarr
Norge Norge NRK Leif Erik Forberg (NRK Fjernsynet og NRK P2)[22] Sverre Christophersen
Israel Israel IBA Ingen kommentator (Israelsk fjernsyn) Yitzhak Shim'oni[23]
Danmark Danmark Danmarks Radio Jørgen de Mylius (DR TV)[24] Bent Henius
Sveits Sveits TV DRS Bernard Thurnheer (DRS) Michel Stocker[25]
TSR Thierry Masselot (TSR)
TSI Emanuela Gaggini (TSI)
Tyskland Tyskland ARD Fritz Egner (Erstes Deutsches Fernsehen)[26] Gabi Schnelle
Frankrike Frankrike Antenne 2 Richard Adaridi (Antenne 2)[19] Valérie Maurice
Jugoslavia Jugoslavia JRT Branko Uvodić (TVZ 1 og TVB1),[27] Saša Gerdej (TVLJ1) Drago Čulina
Portugal Portugal RTP Ana do Carmo (Canal 1)[28] João Abel Fonseca
Irland Irland RTÉ RTÉ 1: Jimmy Greeley og Clíona Ní Bhuachalla Eileen Dunne
RTÉ Radio 1: Larry Gogan
Sverige Sverige SVT Jan Jingryd (TV2)[29] Jan Ellerås
Italia Italia Rai Peppi Franzelin (Rai Due)[30] Paolo Frajese
Østerrike Østerrike ORF Barbara Stöckl (FS1)[31] Tilia Herold
Kypros Kypros RIK Neofytos Taliotis (RIK)[32] Anna Partelidou
Finland Finland Yle Erkki Pohjanheimo og Ossi Runne (TV1)[33] Solveig Herlin[33]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ O'Connor, John Kennedy. (2015). The Eurovision Song Contest – The Official Celebration. London: Carlton Books. s. 32–33. ISBN 978-1-78097-638-9. 
  2. ^ escbelgium4 (18. juli 2010). «Eurovision 1990 United Kingdom – Emma – Give a little love back to the world». Programleder Helga Vlahovic under sendingen. Besøkt 19. august 2017. 
  3. ^ a b Syversen, Anita Fleime (3. mai 1990). «Stokkan spiller Bach …». Aftenposten. s. 53. 
  4. ^ a b Haave, Harald (4. mai 1990). «Grand Prix i skyggen av kroatisk valg». Norsk Telegrambyrå. 
  5. ^ a b «Eurovision Song Contest Zagreb 1990». eurovision.tv. 2017. Besøkt 19. august 2017. 
  6. ^ «Historien til Den europeiske union 1990–1999». Den europeiske union. Besøkt 24. februar 2017. 
  7. ^ «Ingen sure miner hos Stokkan etter sisteplassen». Norsk Telegrambyrå. 6. mai 1990. 
  8. ^ «Eurovision Song Contest 1990 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 24. februar 2017. 
  9. ^ «Final of Zagreb 1990 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 14. september 2022. 
  10. ^ «Eurovision Song Contest 1990 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 15. august 2017. Besøkt 14. august 2017. 
  11. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  12. ^ «Eurovision Song Contest 1990 – full cast». imdb.com. Besøkt 16. august 2017. 
  13. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema - Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 17. mars 2012 hos Wayback Machine.
  14. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  15. ^ «Εκφωνητές της ΕΡΤ για τις ψήφους της Ελλάδας στην EUROVISION - Page 3». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 11. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  16. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  17. ^ «Victoire De La "Canzonetta": C'Est L'Histoire Du P'Tit Tot». Archives.lesoir.be. Besøkt 10. august 2012. 
  18. ^ www.eurovisionartists.nl. «Welkom op de site van Eurovision Artists». Eurovisionartists.nl. Besøkt 10. august 2012. 
  19. ^ a b Christian Masson. «1990 – Zagreb». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  20. ^ «Grand Final: 1990, 1990, Eurovision Song Contest». BBC. Besøkt 16. august 2017. 
  21. ^ «Dagblaðið Vísir - DV, 03.05.1990». Timarit.is. Besøkt 10. august 2012. 
  22. ^ «NRK P2 1990.05.05 : programrapport». www.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK. 5. mai 1990. s. 13. Besøkt 10. august 2017. 
  23. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 8. oktober 2011 hos Wayback Machine.
  24. ^ «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 24. mars 2012 hos Wayback Machine.
  25. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  26. ^ «Eurovision Song Contest 1990». Ecgermany.de. Besøkt 10. august 2012. 
  27. ^ «Eurovizija 1990. Zagreb: Branko Uvodić zvani Car». YouTube. Besøkt 10. august 2012. 
  28. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine.
  29. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 18. juli 2012 hos Wayback Machine.
  30. ^ «Toto Cutugno Insieme:1992 Eurofestival 1990». YouTube. Besøkt 10. august 2012. 
  31. ^ Mutavdzic, Sascha (OGAE Austria)
  32. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  33. ^ a b «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]