Eurovision Song Contest 1984

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 1984
Eurovision Song Contest 1984.svg
Dato: 5. mai 1984
Sted: Luxembourg Grand Théâtre, Luxembourg by, Luxembourg
Programleder: Désirée Nosbusch
Sjefdirigent: Pierre Cao
Regi: René Steichen
Produsent: Ray Van Cant
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: RTL Télévision (RTL)
Deltakere: 19
Vinner: Sverige Sverige
«Diggi-loo diggi-ley»
Herreys
Deltakelse
Tilbake: Irland Irland
Trakk seg: Hellas Hellas
Israel Israel
Eurovision Song Contest
◄ 1983    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1985 ►

Eurovision Song Contest 1984 var den 29. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Luxembourg etter landets seier året før med Corinne Hermès og «Si la vie est cadeau». Den luxembourgske kringkasteren RTL Télévision produserte sendingen, og finalen ble avholdt lørdag 5. mai 1984 i Grand Théâtre de Luxembourg i Luxembourg by. Dette var fjerde gang Luxembourg arrangerte finalen, og andre gang konkurransen ble arrangert i Grand Théâtre. Programleder var Désirée Nosbusch.

Finalen hadde 19 deltakerland, ett land færre enn året i forveien. Irland kom tilbake etter ett års fravær, mens Hellas og Israel valgte å stå over av ulike årsaker. Island hadde konkrete planer om å debutere i konkurransen dette året, men besluttet å stå over av økonomiske årsaker. Landets debut kom først i Bergen to år senere.

Sverige vant sin andre seier med brødrene Herreys og sangen «Diggi-loo diggi-ley». Irland endte like bak med Johnny Logans «Terminal 3» med Linda Martin. Spania kom på tredjeplass, Danmark ble nummer fire, mens forhåndsfavorittene Belgia og Italia delte femteplassen. Dollie de Luxe, bestående av Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov, representerte Norge med «Lenge leve livet». Det norske bidraget fikk 29 poeng og ble nummer 17 av 19.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Grand Théâtre de Luxembourg.

Etter seieren med «Si la vie est cadeau» året før, var det Luxembourg som sto vertskap for konkurransen. Dette var fjerde gang landet arrangerte en finale, og den luxembourgske kringkasteren RTL Télévision hadde problemer med å finne et passende lokale for den stadig voksende konkurransen.[1] Til slutt falt valget på Grand Théâtre de Luxembourg som også huset finalen i 1973, da under navnet Nouveau Théâtre. Lokalet var så lite at kommentatorene måtte sitte på galleriet, mens publikumet kun besto av VIP-gjester, pressefolk og delegasjonsmedlemmer.[1] Programleder var 19 år gamle Désirée Nosbusch, som hadde ledet barneprogrammer siden hun var 12 år.

Irland var tilbake etter fraværet året før. Hellas trakk seg fra konkurransen, og det samme gjorde Israel, siden finalen falt på samme dato som Jom hazikaronIsraels minnedag for falne soldater og ofre for krig. Island hadde konkrete planer om å debutere i konkurransen, men måtte trekke seg på grunn av kringkasteren RÚVs svake økonomiske situasjon.[2] Til sammen stilte 19 land i konkurransen, ett land færre enn året før. Konkurransen ble kringkastet til 30 land med et potensielt publikum på 500 millioner seere.[3]

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Finalen startet med en film med bilder fra Luxembourg, akkompagnert av landets fem tidligere vinnermelodier i konkurransen. Deretter kom programleder Désirée Nosbusch på scenen. 19-åringen hadde en avslappet og tilbakelent stil, noe som var uvanlig på den tiden. Underveis ønsket hun velkommen på fem språk: fransk, tysk, italiensk, luxembourgsk og engelsk med amerikansk uttale.[3]

Startrekkefølgen var avgjort ved loddtrekning. Sverige startet, mens Portugal avsluttet. Norge hadde startnummer fem. Hvert land ble introdusert med en postkort-film med bilder og kjente elementer fra det aktuelle landet. Sendingen forløp uten problemer, men etter Storbritannias fremføring kunne en høre buing fra deler av publikum. Årsaken skal ha vært at engelske hooligans hadde skapt opptøyer og bråk i Luxembourg i november året før.[4][5]

Bandet Herreys ledet Sverige til sin andre seier med sangen «Diggi-loo diggi-ley». Svenskene vant med bare åtte poeng mer enn irske Linda Martin og sangen «Terminal 3», skrevet av Johnny Logan. Danmark fikk sin beste plassering siden seieren i 1963, da gruppen Hot Eyes ble nummer fire med «Det' lige det».

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Norge var representert av Dollie De Luxe, bestående av Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov. Duoen vant en knepen seier med «Lenge leve livet» i den norske finalen i april.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1984

I den internasjonale finalen var Norge det femte bidraget på scenen, og Dollie De Luxe fremførte «Lenge leve livet» med innlagt skiløper-koreografi. Med på scenen var Per Øystein SørensenKari GjærumHege Schøyen og Håkon Iversen som korister. Sigurd Jansen dirigerte for Norge for sjette og siste gang. Kommentator for NRK Fjernsynet var Roald Øyen, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK P1 for ellevte året på rad. Egil Teige leste de norske stemmene fra NRK Marienlyst i Oslo.

I avstemningen fikk Norge 29 poeng og endte som nummer 17 av 19.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Richard og Per Herrey, to av medlemmene i Herreys, fotografert i 2016.

Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. 

Avstemningen ble jevn og spennende, og etter at fem land hadde stemt, lå Spania, Irland og Danmark i tet med 34 poeng hver. Bak fulgte Belgia med 29 og Sverige med 26. Da ti land hadde stemt, gikk Sverige opp i ledelsen med 76 poeng. Bak fulgte Danmark med 69, Irland med 67 og Spania med 61. I andre halvdel av avstemningen lå Sverige hele tiden et hode foran de andre, men Irland tok innpå. Da ett land sto igjen å stemme, ledet Sverige med 141 poeng, mens Irland hadde 135. Siste jury, Portugal, avgjorde den svenske seieren raskt, da de bare ga 2 poeng til Irland og 4 til Sverige. Dermed vant Sverige med 145 poeng – 8 poeng foran Irland.

Den svenske seieren kom overraskende på journalister og veddemålsbyråer som hadde Irland, Italia og Belgia som store favoritter.[1] Til også med den svenske kommentatoren var overrasket, og utbrøt: «Dette er en førsteklasses overraskelse!» da seieren var klar.[3]

Norge fikk halvparten av sine poeng fra de to første juryene og lå på topp ti, men deretter dabbet poengstrømmen av. Til sammen fikk Norge bare 29 poeng og ble nummer 17 av 19. Men det var jevnt på midten av resultatlisten, og Norge var bare 10 poeng unna tiendeplassen.

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[6] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Sverige Sverige Herreys «Diggi-loo diggi-ley» Svensk 1 145
02 Luxembourg Luxembourg Sophie Carle «100% d'amour» Fransk Hundre prosent kjærlighet 10 39
03 Frankrike Frankrike Annick Thoumazeau «Autant d'amoureux que d'étoiles» Fransk Like mange elskere som stjerner 8 61
04 Spania Spania Bravo «Lady, Lady» Spansk Dame, dame 3 106
05 Norge Norge Dollie de Luxe «Lenge leve livet» Norsk 17 29
06 Storbritannia Storbritannia Belle and the Devotions «Love Games» Engelsk Kjærlighets-spill 7 63
07 Kypros Kypros Andy Paul «Anna Maria Lena» (Άννα Μαρία Λένα) Gresk 15 31
08 Belgia Belgia Jacques Zegers «Avanti la vie» Fransk Gå videre i livet 5 70
09 Irland Irland Linda Martin «Terminal 3» Engelsk 2 137
10 Danmark Danmark Hot Eyes «Det' lige det» Dansk Det er akkurat det 4 101
11 Nederland Nederland Maribelle «Ik hou van jou» Nederlandsk Jeg elsker deg 13 34
12 Jugoslavia Jugoslavia Vlado og Isolda «Ciao, amore» Serbisk Farvel, elskede 18 26
13 Østerrike Østerrike Anita «Einfach weg» Tysk Ganske enkelt bort 19 5
14 Tyskland Tyskland Mary Roos «Aufrecht geh'n» Tysk Gå oppreist 13 34
15 Tyrkia Tyrkia Beş yıl önce, on yıl sonra «Halay» Tyrkisk Halay (tyrkisk dans) 12 37
16 Finland Finland Kirka «Hengaillaan» Finsk La oss henge sammen 9 46
17 Sveits Sveits Rainy Day «Welche Farbe hat der Sonnenschein?» Tysk Hvilken farge har solskinnet? 16 30
18 Italia Italia Alice og Battiato «I treni di Tozeur» Italiensk Togene i Tozeur 5 70
19 Portugal Portugal Maria Guinot «Silêncio e tanta gente» Portugisisk Stillhet og så mange folk 11 38

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
Izolda Barudžija (del av Vlado og Isolda) Jugoslavia Jugoslavia 1982, 1983 Var i 1982 del av gruppen Aska, og i 1983 støttevokalist for Daniel
Kit Rolfe (del av Belle and the Devotions) Storbritannia Storbritannia 1983 Var støttevokalist for Sweet Dreams
Mary Roos Tyskland Tyskland 1972
Gary Lux (støttevokalist for Anita) Østerrike Østerrike 1983 Som medlem av gruppen Westend

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[7]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Sverige Luxembourg Frankrike Spania Norge Storbritannia Kypros Belgia Irland Danmark Nederland Jugoslavia Østerrike Tyskland Tyrkia Finland Sveits Italia Portugal
Sverige Sverige 6 6 4 10 7 12 7 12 12 10 4 12 12 3 8 10 6 4 145 1
Luxembourg Luxembourg 7 7 5 5 8 4 3 39 10
Frankrike Frankrike 2 2 6 3 10 12 8 4 7 7 61 8
Spania Spania 10 8 10 6 4 6 3 7 7 2 2 6 12 3 8 12 106 3
Norge Norge 8 7 1 3 2 6 2 29 17
Storbritannia Storbritannia 3 1 3 8 2 2 8 1 4 1 2 7 1 4 10 6 63 7
Kypros Kypros 4 1 4 10 12 31 15
Belgia Belgia 12 12 2 3 8 3 4 5 10 1 10 70 5
Irland Irland 12 5 3 10 4 8 10 12 3 7 10 10 10 7 12 12 2 137 2
Danmark Danmark 5 3 8 6 12 12 5 8 10 3 6 4 5 2 5 1 5 1 101 4
Nederland Nederland 2 7 8 1 6 5 5 34 13
Jugoslavia Jugoslavia 2 3 8 3 8 2 26 18
Østerrike Østerrike 1 4 5 19
Tyskland Tyskland 4 7 2 6 2 5 1 2 5 34 13
Tyrkia Tyrkia 6 5 4 2 1 10 3 6 37 12
Finland Finland 7 5 1 5 4 6 3 5 1 6 3 46 9
Sveits Sveits 1 10 1 5 8 1 4 30 16
Italia Italia 10 12 1 7 6 7 12 7 8 70 5
Portugal Portugal 4 5 6 7 8 8 38 11

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
5 Sverige Sverige Østerrike, Kypros, Danmark, Tyskland, Irland
4 Irland Irland Belgia, Italia, Sverige, Sveits
2 Belgia Belgia Frankrike, Luxembourg
Danmark Danmark Norge, Storbritannia
Italia Italia Spania, Finland
Spania Spania Portugal, Tyrkia
1 Kypros Kypros Jugoslavia
Frankrike Frankrike Nederland

Dirigenter[rediger | rediger kilde]

Mens Piere Cao var sjefdirigent, hadde de fleste deltakerlandene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[8]

Land Dirigent
Sverige Sverige Curt-Eric Holmquist
Luxembourg Luxembourg Pascal Stive
Frankrike Frankrike François Rauber
Spania Spania Eddy Guerin
Norge Norge Sigurd Jansen
Storbritannia Storbritannia John Coleman
Kypros Kypros Pierre Cao
Belgia Belgia Jo Carlier
Irland Irland Noel Kelehan
Danmark Danmark Henrik Krogsgaard
Nederland Nederland Rogier van Otterloo
Jugoslavia Jugoslavia Mato Dosen
Østerrike Østerrike Richard Österreicher
Tyskland Tyskland Pierre Cao
Tyrkia Tyrkia Selçuk Basar
Finland Finland Ossi Runne
Sveits Sveits Mario Robbiani
Italia Italia Giusto Pio
Portugal Portugal Pedro Osório

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Finalen ble overført til 30 land. De fleste landene hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Roald Øyen var norsk kommentator for NRK Fjernsynet, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK P1. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1984:[9]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser
Sverige Sverige SVT Fredrik Belfrage (TV1)[10] Agneta Bolme Börjefors
Luxembourg Luxembourg CLT Valérie Sarn og Jacques Navadic (RTL Télévision) Jacques Harvey
Frankrike Frankrike Antenne 2 Léon Zitrone (Antenne 2) Nicole André
Spania Spania TVE José-Miguel Ullán (TVE2)[11] Ukjent
Norge Norge NRK NRK Fjernsynet: Roald Øyen Egil Teige
NRK P1: Erik Heyerdahl
Storbritannia Storbritannia BBC Terry Wogan (BBC1) Colin Berry
Kypros Kypros RIK Pavlos Pavlou (RIK)[12] Anna Partelidou
Belgia Belgia BRT Luc Appermont (BRT1)[13] Jacques Olivier
RTBF Jacques Mercier (RTBF1)
Irland Irland RTÉ RTÉ 1: Gay Byrne John Skehan
RTÉ Radio 1: Larry Gogan
Danmark Danmark Danmarks Radio Jørgen de Mylius (DR TV)[14] Bent Henius
Nederland Nederland NOS Ivo Niehe (Nederland 1) Flip van der Schalie
Jugoslavia Jugoslavia JRT Mladen Popović (TVB2), Oliver Mlakar (TVZ 1), Tomaž Terček (TVL1) Snežana Lipkovska-Hadžinaumova
Østerrike Østerrike ORF Ernst Grissemann (FS2) Tilia Herold
Tyskland Tyskland ARD Ado Schlier (Deutsches Fernsehen) Kerstin Schweighöfer
Tyrkia Tyrkia TRT Başak Doğru (TRT Ankara Televizyonu) Fatih Orbay
Finland Finland Yle Heikki Seppälä (TV1)[15] Solveig Herlin
Sveits Sveits TV DRS Bernard Thurnheer (TV DRS) Michel Stocker[16]
TSR Serge Moisson (TSR)
TSI Ezio Guidi (TSI)
Italia Italia Rai Antonio De Robertis (Rai Due) Mariolina Cannuli
Portugal Portugal RTP Fialho Gouveia (RTP 1)[17] Eládio Clímaco
Australia Australia SBS Terry Wogan (Network 0–28) Deltok ikke
Israel Israel IBA Ingen kommentator (Israelsk fjernsyn)
Island Island RÚV Ukjent (Sjónvarpið)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Luxembourg 1984». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. september 2022. 
  2. ^ Háskólabókasafn, Landsbókasafn Íslands (20. mars 1983). «Kominn tími til að sjónvarpið bjargi andlitinu». timarit.is (islandsk). Morgunblaðið. Besøkt 6. august 2017. 
  3. ^ a b c Lucas Hammar (8. august 2016). «Eurovision Song Contest 1984 [Swedish commentary]». RTL/EBU via YouTube. Besøkt 6. august 2017. 
  4. ^ O'Connor, John Kennedy. The Eurovision Song Contest - The Official History. Carlton Books, UK. 2007 ISBN 978-1-84442-994-3
  5. ^ «BBC ON THIS DAY | 16 | 1983: England fans rampage in Luxembourg». news.bbc.co.uk. Besøkt 6. august 2017. 
  6. ^ «Final of Luxembourg 1984 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. september 2022. 
  7. ^ «Eurovision Song Contest 1984 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 5. august 2017. Besøkt 4. august 2017. 
  8. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  9. ^ «The Eurovision Song Contest (1984)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  10. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 18. juli 2012 hos Wayback Machine.
  11. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema – Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 17. mars 2012 hos Wayback Machine.
  12. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  13. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgia. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  14. ^ «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 24. mars 2012 hos Wayback Machine.
  15. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  16. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  17. ^ Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]