Eurovision Song Contest 1984
Eurovision Song Contest 1984 | |
---|---|
Datoer | |
Finale: | 5. mai 1984 |
Vertskap | |
Sted: | Théâtre Municipal, Luxembourg by, Luxembourg |
Programleder: | Désirée Nosbusch |
Sjefdirigent: | Pierre Cao |
Regi: | René Steichen |
Produsent: | Ray Van Cant |
Konkurransesjef: | Frank Naef |
Kringkaster: | RTL Télévision (RTL) |
Deltakelse | |
Deltakere: | 19 |
Vinner: | Sverige «Diggi-loo diggi-ley» Herreys |
Tilbake: | Irland |
Trakk seg: | Hellas Israel |
Kart over deltakere
Deltakere Deltatt før, men ikke dette året | |
Eurovision Song Contest | |
◄ 1983 1985 ► |
Eurovision Song Contest 1984 var den 29. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Luxembourg etter landets seier året før med Corinne Hermès og «Si la vie est cadeau». Den luxembourgske kringkasteren RTL Télévision produserte sendingen, og finalen ble avholdt lørdag 5. mai 1984 i Théâtre Municipal i Luxembourg by. Dette var fjerde gang Luxembourg arrangerte finalen, og andre gang konkurransen ble arrangert i Grand Théâtre. Programleder var Désirée Nosbusch.
Finalen samlet 19 deltakerland, ett land færre enn året i forveien. Irland kom tilbake etter ett års fravær, mens Hellas og Israel valgte å stå over av ulike årsaker. Island hadde konkrete planer om å debutere i konkurransen dette året, men besluttet å stå over av økonomiske årsaker. Landets debut kom først i Bergen to år senere.
Sverige vant sin andre seier med brødrene Herreys og sangen «Diggi-loo diggi-ley». Irland endte like bak med Johnny Logans «Terminal 3» med Linda Martin. Spania kom på tredjeplass, Danmark ble nummer fire, mens forhåndsfavorittene Belgia og Italia delte femteplassen. Dollie de Luxe, bestående av Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov, representerte Norge med «Lenge leve livet». Det norske bidraget fikk 29 poeng og ble nummer 17 av 19.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Etter seieren med «Si la vie est cadeau» året før, var det Luxembourg som sto vertskap for konkurransen. Dette var fjerde gang landet arrangerte en finale, og den luxembourgske kringkasteren RTL Télévision hadde problemer med å finne et passende lokale for den stadig voksende konkurransen.[1] Til slutt falt valget på Grand Théâtre de Luxembourg, som på denne tiden het Théâtre Municipal. Teateret huset også finalen i 1973, da under navnet Nouveau Théâtre. Lokalet var så lite at kommentatorene måtte sitte på galleriet, mens publikumet kun besto av VIP-gjester, pressefolk og delegasjonsmedlemmer.[1] Programleder var 19 år gamle Désirée Nosbusch, som hadde ledet barneprogrammer siden hun var 12 år.
Scenedekoren var laget av Roland de Groot, som også sto bak scenedekoren i konkurransene i 1970, 1976 og 1980.[2][3] Dekoren fulgte et ligende konsept som de tre nevnte konkurransene, med ulike figurer og former som kunne heises, settes sammen og flyttes med tau.[4] Dermed kunne scenedekoren endres tilpasses hvert bidrag.[5] Orkesteret var plassert i en orkestergrav foran scenen og var derfor ikke synlig under selve sendingen.
Irland var tilbake etter fraværet året før. Hellas trakk seg fra konkurransen, og det samme gjorde Israel, siden finalen falt på samme dato som Jom hazikaron, Israels minnedag for falne soldater og ofre for krig.[6] Island hadde konkrete planer om å debutere i konkurransen, men måtte trekke seg på grunn av kringkasteren RÚVs svake økonomiske situasjon.[7] Til sammen stilte 19 land i konkurransen, ett land færre enn året før. Konkurransen ble kringkastet til 30 land med et potensielt publikum på 500 millioner seere.[8]
Sendingen
[rediger | rediger kilde]Finalen startet med en film med bilder fra Luxembourg, akkompagnert av landets fem tidligere vinnermelodier i konkurransen. Deretter kom programleder Désirée Nosbusch på scenen. 19-åringen hadde en avslappet og tilbakelent stil, noe som var uvanlig på den tiden. Underveis ønsket hun velkommen på fem språk: fransk, tysk, italiensk, luxembourgsk og engelsk med amerikansk uttale.[8]
Startrekkefølgen var avgjort ved loddtrekning. Sverige startet, mens Portugal avsluttet. Norge hadde startnummer fem. Hvert land ble introdusert med en postkort-film med bilder og kjente elementer fra det aktuelle landet. Sendingen forløp uten problemer, men etter Storbritannias fremføring kunne en høre buing fra deler av publikum. Årsaken skal ha vært at engelske hooligans hadde skapt opptøyer og bråk i Luxembourg i november året før.[9][10]
Bandet Herreys ledet Sverige til sin andre seier med sangen «Diggi-loo diggi-ley». Svenskene vant med bare åtte poeng mer enn irske Linda Martin og sangen «Terminal 3», skrevet av Johnny Logan. Danmark fikk sin beste plassering siden seieren i 1963, da gruppen Hot Eyes ble nummer fire med «Det' lige det».
Norges bidrag
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1984
Norge var representert av Dollie De Luxe, bestående av Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov. Duoen vant en knepen seier med «Lenge leve livet» i den norske finalen i april.
I den internasjonale finalen var Norge det femte bidraget på scenen, og Dollie De Luxe fremførte «Lenge leve livet» med innlagt skiløper-koreografi. Med på scenen var Per Øystein Sørensen, Kari Gjærum, Hege Schøyen og Håkon Iversen som korister.[11] Sigurd Jansen dirigerte for Norge for sjette og siste gang. Kommentator for NRK Fjernsynet var Roald Øyen, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK P1 for ellevte året på rad. Egil Teige leste de norske stemmene fra NRK Marienlyst i Oslo.[12]
I avstemningen fikk Norge 29 poeng og endte som nummer 17 av 19.
Avstemningen
[rediger | rediger kilde]Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen.
Avstemningen ble jevn og spennende, og etter at fem land hadde stemt, lå Spania, Irland og Danmark i tet med 34 poeng hver. Bak fulgte Belgia med 29 og Sverige med 26. Da ti land hadde stemt, gikk Sverige opp i ledelsen med 76 poeng. Bak fulgte Danmark med 69, Irland med 67 og Spania med 61. I andre halvdel av avstemningen lå Sverige hele tiden et hode foran de andre, men Irland tok innpå. Da ett land sto igjen å stemme, ledet Sverige med 141 poeng, mens Irland hadde 135. Siste jury, Portugal, avgjorde den svenske seieren raskt, da de bare ga 2 poeng til Irland og 4 til Sverige. Dermed vant Sverige med 145 poeng – 8 poeng foran Irland.
Den svenske seieren kom overraskende på journalister og veddemålsbyråer som hadde Irland, Italia og Belgia som store favoritter.[1] Til også med den svenske kommentatoren var overrasket, og utbrøt: «Dette er en førsteklasses overraskelse!» da seieren var klar.[8]
Norge fikk halvparten av sine poeng fra de to første juryene og lå på topp ti, men deretter dabbet poengstrømmen av. Til sammen fikk Norge bare 29 poeng og ble nummer 17 av 19. Men det var jevnt på midten av resultatlisten, og Norge var bare 10 poeng unna tiendeplassen.
Deltakere
[rediger | rediger kilde]Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[13] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.
Startnr. | Land | Artist | Sang | Språk | Norsk oversettelse | Plass | Poeng |
---|---|---|---|---|---|---|---|
01 | Sverige | Herreys | «Diggi-loo diggi-ley» | Svensk | – | 1 | 145 |
02 | Luxembourg | Sophie Carle | «100% d'amour» | Fransk | Hundre prosent kjærlighet | 10 | 39 |
03 | Frankrike | Annick Thoumazeau | «Autant d'amoureux que d'étoiles» | Fransk | Like mange elskere som stjerner | 8 | 61 |
04 | Spania | Bravo | «Lady, Lady» | Spansk | Dame, dame | 3 | 106 |
05 | Norge | Dollie de Luxe | «Lenge leve livet» | Norsk | – | 17 | 29 |
06 | Storbritannia | Belle and the Devotions | «Love Games» | Engelsk | Kjærlighets-spill | 7 | 63 |
07 | Kypros | Andy Paul | «Anna Maria Lena» (Άννα Μαρία Λένα) | Gresk | – | 15 | 31 |
08 | Belgia | Jacques Zegers | «Avanti la vie» | Fransk | Gå videre i livet | 5 | 70 |
09 | Irland | Linda Martin | «Terminal 3» | Engelsk | – | 2 | 137 |
10 | Danmark | Hot Eyes | «Det' lige det» | Dansk | Det er akkurat det | 4 | 101 |
11 | Nederland | Maribelle | «Ik hou van jou» | Nederlandsk | Jeg elsker deg | 13 | 34 |
12 | Jugoslavia | Vlado og Isolda | «Ciao, amore» | Serbisk | Farvel, elskede | 18 | 26 |
13 | Østerrike | Anita | «Einfach weg» | Tysk | Ganske enkelt bort | 19 | 5 |
14 | Tyskland | Mary Roos | «Aufrecht geh'n» | Tysk | Gå oppreist | 13 | 34 |
15 | Tyrkia | Beş yıl önce, on yıl sonra | «Halay» | Tyrkisk | Halay (tyrkisk dans) | 12 | 37 |
16 | Finland | Kirka | «Hengaillaan» | Finsk | La oss henge sammen | 9 | 46 |
17 | Sveits | Rainy Day | «Welche Farbe hat der Sonnenschein?» | Tysk | Hvilken farge har solskinnet? | 16 | 30 |
18 | Italia | Alice og Battiato | «I treni di Tozeur» | Italiensk | Togene i Tozeur | 5 | 70 |
19 | Portugal | Maria Guinot | «Silêncio e tanta gente» | Portugisisk | Stillhet og så mange folk | 11 | 38 |
Tilbakevendende artister
[rediger | rediger kilde]Artist | Land | Deltok i | Merknader |
---|---|---|---|
Izolda Barudžija (del av Vlado og Isolda) | Jugoslavia | 1982, 1983 | Var i 1982 del av gruppen Aska, og i 1983 støttevokalist for Daniel |
Kit Rolfe (del av Belle and the Devotions) | Storbritannia | 1983 | Var støttevokalist for Sweet Dreams |
Mary Roos | Tyskland | 1972 | |
Gary Lux (støttevokalist for Anita) | Østerrike | 1983 | Som medlem av gruppen Westend |
Poengtavle
[rediger | rediger kilde]Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[14]
Deltakerland | Poenggivende land | Sum | Plass | ||||||||||||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Sverige | 6 | 6 | 4 | 10 | 7 | 12 | 7 | 12 | 12 | 10 | 4 | 12 | 12 | 3 | 8 | 10 | 6 | 4 | 145 | 1 | |
Luxembourg | 7 | 7 | 5 | 5 | 8 | 4 | 3 | 39 | 10 | ||||||||||||
Frankrike | 2 | 2 | 6 | 3 | 10 | 12 | 8 | 4 | 7 | 7 | 61 | 8 | |||||||||
Spania | 10 | 8 | 10 | 6 | 4 | 6 | 3 | 7 | 7 | 2 | 2 | 6 | 12 | 3 | 8 | 12 | 106 | 3 | |||
Norge | 8 | 7 | 1 | 3 | 2 | 6 | 2 | 29 | 17 | ||||||||||||
Storbritannia | 3 | 1 | 3 | 8 | 2 | 2 | 8 | 1 | 4 | 1 | 2 | 7 | 1 | 4 | 10 | 6 | 63 | 7 | |||
Kypros | 4 | 1 | 4 | 10 | 12 | 31 | 15 | ||||||||||||||
Belgia | 12 | 12 | 2 | 3 | 8 | 3 | 4 | 5 | 10 | 1 | 10 | 70 | 5 | ||||||||
Irland | 12 | 5 | 3 | 10 | 4 | 8 | 10 | 12 | 3 | 7 | 10 | 10 | 10 | 7 | 12 | 12 | 2 | 137 | 2 | ||
Danmark | 5 | 3 | 8 | 6 | 12 | 12 | 5 | 8 | 10 | 3 | 6 | 4 | 5 | 2 | 5 | 1 | 5 | 1 | 101 | 4 | |
Nederland | 2 | 7 | 8 | 1 | 6 | 5 | 5 | 34 | 13 | ||||||||||||
Jugoslavia | 2 | 3 | 8 | 3 | 8 | 2 | 26 | 18 | |||||||||||||
Østerrike | 1 | 4 | 5 | 19 | |||||||||||||||||
Tyskland | 4 | 7 | 2 | 6 | 2 | 5 | 1 | 2 | 5 | 34 | 13 | ||||||||||
Tyrkia | 6 | 5 | 4 | 2 | 1 | 10 | 3 | 6 | 37 | 12 | |||||||||||
Finland | 7 | 5 | 1 | 5 | 4 | 6 | 3 | 5 | 1 | 6 | 3 | 46 | 9 | ||||||||
Sveits | 1 | 10 | 1 | 5 | 8 | 1 | 4 | 30 | 16 | ||||||||||||
Italia | 10 | 12 | 1 | 7 | 6 | 7 | 12 | 7 | 8 | 70 | 5 | ||||||||||
Portugal | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 8 | 38 | 11 |
12 poeng
[rediger | rediger kilde]Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.
Antall | Mottakerland | 12 poeng fra |
---|---|---|
5 | Sverige | Østerrike, Kypros, Danmark, Tyskland, Irland |
4 | Irland | Belgia, Italia, Sverige, Sveits |
2 | Belgia | Frankrike, Luxembourg |
Danmark | Norge, Storbritannia | |
Italia | Spania, Finland | |
Spania | Portugal, Tyrkia | |
1 | Kypros | Jugoslavia |
Frankrike | Nederland |
Dirigenter
[rediger | rediger kilde]Mens Piere Cao var sjefdirigent, hadde de fleste deltakerlandene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[15]
Land | Dirigent |
---|---|
Sverige | Curt-Eric Holmquist |
Luxembourg | Pascal Stive |
Frankrike | François Rauber |
Spania | Eddy Guerin |
Norge | Sigurd Jansen |
Storbritannia | John Coleman |
Kypros | Pierre Cao |
Belgia | Jo Carlier |
Irland | Noel Kelehan |
Danmark | Henrik Krogsgaard |
Nederland | Rogier van Otterloo |
Jugoslavia | Mato Dosen |
Østerrike | Richard Österreicher |
Tyskland | Pierre Cao |
Tyrkia | Selçuk Basar |
Finland | Ossi Runne |
Sveits | Mario Robbiani |
Italia | Giusto Pio |
Portugal | Pedro Osório |
Kommentatorer og poengopplesere
[rediger | rediger kilde]Poengopplesere
[rediger | rediger kilde]Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[16] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:
- Sverige – Agneta Bolme Börjefors[17]
- Luxembourg – Jacques Harvey
- Frankrike – Nicole André
- Spania – Matilde Jarrín
- Norge – Egil Teige
- Storbritannia – Colin Berry[18]
- Kypros – Anna Partelidou
- Belgia – Jacques Olivier
- Irland – John Skehan
- Danmark – Bent Henius
- Nederland – Flip van der Schalie[19]
- Jugoslavia – Snežana Lipkovska-Hadžinaumova
- Østerrike – Tilia Herold
- Tyskland – Kerstin Schweighöfer
- Tyrkia – Başak Doğru[20]
- Finland – Solveig Herlin
- Sveits – Michel Stocker[21]
- Italia – Mariolina Cannuli
- Portugal – Eládio Clímaco
Kommentatorer og sendinger
[rediger | rediger kilde]Finalen ble overført til 30 land. De fleste landene hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1984:[22]
Land | Kringkaster | Kanal | Kommentator | Kilde |
---|---|---|---|---|
Belgia | BRT | BRT TV1 | Nederlandsk: Luc Appermont | [23][24][25] |
RTBF | RTBF1 | Fransk: Jacques Mercier | [26] | |
Danmark | Danmarks Radio | DR TV | Jørgen de Mylius | [27] |
Finland | Yle | TV1 | Heikki Seppälä | [28][29] |
Rinnakkaisohjelma | Jaakko Salonoja | |||
Frankrike | France Télévision | Antenne 2 | Léon Zitrone | [26][30][31] |
Irland | RTÉ | RTÉ 1 | Gay Byrne | [32] |
RTÉ Radio 1 | Larry Gogan | [33][34] | ||
Italia | Rai | Rai Due | Antonio De Robertis, sendt i opptak samme kveld fra 22.10 | [35][36] |
Jugoslavia | JRT | TV Beograd 1 | Mladen Popović | [37] |
TV Koper-Capodistria | Ukjent | [35] | ||
TV Ljubljana 1 | Tomaž Terček | [38] | ||
TV Zagreb 1 | Oliver Mlakar | [39] | ||
Kypros | RIK | RIK TV | Pavlos Pavlou | [40][41] |
Luxembourg | CLT | RTL Télévision | Fransk: Jacques Navadic og Valérie Sarn | [26] |
RTL plus | Tysk: Ukjent | [25] | ||
Nederland | NOS | Nederland 1 | Ivo Niehe | [24][42] |
Norge | NRK | NRK Fjernsynet | Roald Øyen | [43] |
NRK P1 | Erik Heyerdahl, sendt i opptak fra 22.50 | |||
Portugal | RTP | RTP1 | Fialho Gouveia | [44][45] |
Antena 1 | Ukjent | [46] | ||
Spania | TVE | TVE 2 | José-Miguel Ullán | [47][48][49] |
Storbritannia | BBC | BBC1 | Terry Wogan | [50] |
BFBS | BFBS Radio | Richard Nankivell | [51] | |
Sveits | SRG SSR | DRS | Tysk: Bernard Thurnheer | [52] |
TSR | Fransk: Serge Moisson | [30] | ||
TSI | Italiensk: Ezio Guidi | |||
Sverige | SVT | TV1 | Fredrik Belfrage | [8][17] |
Tyrkia | TRT | TRT Televizyon | Başak Doğru | [53] |
Tyskland | ARD | Deutsches Fernsehen | Ado Schlier | [54][55] |
Østerrike | ORF | FS2 | Ernst Grissemann | [56][57][58][59] |
Land | Kringkaster | Kanal | Kommentator | Kilde |
---|---|---|---|---|
Australia | SBS | Network 0–28 | Brukte BBC-kommentaren til Terry Wogan. Vist i opptak dagen etter | [60] |
Island | RÚV | Sjónvarpið | Ukjent | [61] |
Israel | IBA | Israelsk fjernsyn | Ingen kommentator, vist i opptak | |
Polen | TP | TP1 | Ukjent, vist i opptak 26. mai 1984 | [62] |
Sovjetunionen | CT USSR | Ukjent | Ukjent | [63] |
Tsjekkoslovakia | ČST | ČST2 | Ukjent, vist i opptak 3. juni 1984 | [64] |
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c «Luxembourg 1984». eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. september 2022.
- ^ «Roland de Groot: ESF1984 | Vorm van vermaak». vormvanvermaak.nl. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ West, Chris (2017). «The 1970s». Eurovision!: A History of Modern Europe Through the World's Greatest Song Contest. Storbritannia: Melville House. ISBN 1911545000.
- ^ Liselotte Doeswijk (27. mai 2014). «Behind the scenes of ESC 1984». Besøkt 29. januar 2023 – via YouTube.
- ^ «81-jarige podiumontwerper van Songfestival neemt kijkje in Ahoy: 'ongelooflijk'». nos.nl (på nederlandsk). 29. april 2021. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ «Withdrawal skandal – Ten Eurovision gems that never happened – Page 2». ESCXTRA.com (på engelsk). 22. juni 2015. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ Háskólabókasafn, Landsbókasafn Íslands (20. mars 1983). «Kominn tími til að sjónvarpið bjargi andlitinu». timarit.is (på islandsk). Morgunblaðið. Besøkt 6. august 2017.
- ^ a b c d Lucas Hammar (8. august 2016). «Eurovision Song Contest 1984 [Swedish commentary]». RTL/EBU via YouTube. Besøkt 6. august 2017.
- ^ O'Connor, John Kennedy. The Eurovision Song Contest - The Official History. Carlton Books, UK. 2007 ISBN 978-1-84442-994-3
- ^ «BBC ON THIS DAY | 16 | 1983: England fans rampage in Luxembourg». news.bbc.co.uk. Besøkt 6. august 2017.
- ^ «Melodi Grand Prix». Stavanger Aftenblad. 5. mai 1984. s. 31. Besøkt 29. januar 2023 – via Nasjonalbiblioteket.
- ^ Letvik, Håkon (4. mai 1984). «Dollie de Luxe satser sterkt». Aftenposten. s. 68. «Fra NRK har også Roald Øyen og Pål Berglund vært på plass. Øyen skal kommentere sendingen for fjernsynet, mens Erik Heyerdahl skal holde radioens lyttere løpende orientert. Her hjemme skal Egil Teige holde styr på den norske juryen.»
- ^ «Final of Luxembourg 1984 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. september 2022.
- ^ «Results of the Final of Luxembourg 1984 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017.
- ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (på engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022.
- ^ a b Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 214–215. ISBN 91-89136-29-2.
- ^ Roxburgh, Gordon (2020). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Four: The 1990s. Telos Publishing. s. 65–76. ISBN 978-1-84583-163-9.
- ^ «TV vandaag». Trouw (på nederlandsk). Meppel, Nederland. 5. mai 1984. s. 19. Besøkt 13. januar 2023 – via Delpher.
- ^ «Eurovision şarkı yarışması bu gece». Cumhuriyet (på tyrkisk). Istanbul, Tyrkia. 5. mai 1984. s. 12. Arkivert fra originalen 13. januar 2023. Besøkt 13. januar 2023.
- ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
- ^ «The Eurovision Song Contest (1984)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017.
- ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
- ^ a b «TV vandaag». Trouw (på nederlandsk). Meppel, Nederland. 5. mai 1984. s. 19. Besøkt 13. januar 2023 – via Delpher.
- ^ a b «Radio en televisie, programma's». Limburgsch dagblad. 5. mai 1984. s. 7.
- ^ a b c «1984 – Luxembourg». songcontest.free.fr. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ «Programoversigt – 05/05/1984». www.larm.fm. LARM. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ «Radio · TV». Helsingin Sanomat (på finsk). 5. mai 1984. s. 61. Besøkt 23. desember 2022.
- ^ «Kirkan vuoro kuudentenatoista». Helsingin Sanomat (på finsk). 5. mai 1984. s. 61. Besøkt 23. desember 2022.
- ^ a b «TV – Samedi 5 mai». Radio TV – Je vois tout (på fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia: Scriptorium Digital Library. 3. mai 1984. s. 22–23. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ «Samedi 5 mai». FAN - L'Express (på tysk). e-newspaperarchives.ch. 5. mai 1984. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ «Television Saturday». The Irish Times Weekend. 5. mai 1984. s. 7. Besøkt 22. desember 2022.
- ^ Ken Sweeney (18. april 2012). «Larry Gogan loses his Eurovision ticket». independent (på engelsk). Besøkt 3. desember 2022.
- ^ «Radio – RTÉ Radio 1». The Irish Times Weekend. 5. mai 1984. s. 7. Besøkt 22. desember 2022.
- ^ a b «In televisione». La Stampa. La Stampa – Consultazione Archivio. 5. mai 1984. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ «Con Battiato ed Alice: Eurofestival». Stampa Sera. La Stampa - Consultazione Archivio. 4. mai 1984. s. 11. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ «Jugoszláv televízió – szombat május 5». Rádió- és Televízió-újság (på ungarsk). MTVA Archívum. 30. april 1984. s. 27. Arkivert fra originalen 13. januar 2023. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ «Televizijski spored – sobota 5. V.» (PDF). Dolenjski list (på singalesisk). Novo Mesto, SR Slovenia, Jugoslavia. 26. april 1984. s. 16. Arkivert fra originalen (PDF) 3. november 2021.
- ^ «TV – subota». Slobodna Dalmacija (på kroatisk). Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 5. mai 1984. s. 14.
- ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
- ^ «H Eυριδίκη επιστρέφει στην... Eurovision! Όλες οι λεπτομέρειες...(ΒΙΝΤΕΟ)». www.alphanews.live (på gresk). Besøkt 15. januar 2023.
- ^ Henk Langerak (7. mai 1984). «Herrey's gladde winnaars festival». Algemeen Dagblad (på nederlandsk). Delpher. s. 7. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ «Radio • TV lørdag 5. mai 1984». Arbeiderbladet. Nasjonalbiblioteket. 5. mai 1984. s. 46. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine.
- ^ «Televisão – Hoje». Diário de Lisboa. casacomum.org. 5. mai 1984. s. 17. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ «Rádio». Diário de Lisboa. casacomum.org. 5. mai 1984. s. 18. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema – Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012. «Arkivert kopi». Archived from the original on 17. mars 2012. Besøkt 5. august 2017.
- ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (på spansk). Besøkt 15. januar 2023.
- ^ «Televisión/Radio». La Vanguardia. Hemeroteca - La Vanguardia. 5. mai 1984. s. 62. Besøkt 21. januar 2023.
- ^ «Eurovision Song Contest 1984 – BBC One». Radio Times. BBC Genome Project. 5. mai 1984. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ Roxburgh, Gordon (2020). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Four: The 1990s. Telos Publishing. s. 227–239. ISBN 978-1-84583-163-9.
- ^ «Grand Prix d'Eurovision: Sonnenschein für Rainy Day?». Bieler Tagblatt (på tysk). e-newspaperarchives.ch. 5. mai 1984. s. 31. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ «Televizyon». Cumhuriyet. 5. mai 1984. s. 4. Arkivert fra originalen 14. januar 2023.
- ^ «Eurovision Song Contest 1984». www.ecgermany.de. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ Wolfgang Ebel (7. mai 1984). «Aufrecht gehn, Mary!». Neue Ruhr Zeitung. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ «Grissemann». scheibmaier.at. Arkivert fra originalen 20. januar 2012. Besøkt 10. august 2017.
- ^ Mutavdzic, Sascha (OGAE Austria)
- ^ Halbhuber, Axel (22. mai 2015). «Ein virtueller Disput der ESC-Kommentatoren». kurier.at (på tysk). Kurier. Arkivert fra originalen 23. mai 2015. Besøkt 15. januar 2023.
- ^ «ORF 2 Fernsehen 5 Mai 1984». Bieler Tagblatt (på tysk). e-newspaperarchives.ch. 5. mai 1984. s. 38. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ «Television». The Canberra Times (på engelsk). 6. mai 1984. s. 10. Besøkt 29. januar 2023.
- ^ «Sjónvarp – Laugardagur 5. mai». Dagblaðið Vísir – DV (på islandsk). Tímarit.is. 5. mai 1984. s. 19. Besøkt 21. januar 2023.
- ^ Telewizja – sobota – 26 V. Dziennik Polski. Kraków: Krakowskie Wydawnictwo Prasowe RSW "Prasa-Książka-Ruch". 25. mai 1984. s. 6.
- ^ Programleder Désirée Nosbusch under introduksjonen i Eurovision Song Contest 1984. RTL/EBU. 5. mai 1984
- ^ «Csehszlovák televízió – vasárnap június 3» (på ungarsk). Rádió- és Televízió-újság. 28. mai 1984. s. 27. Arkivert fra originalen 13. januar 2023. Besøkt 29. januar 2023 – via MTVA Archívum.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Offisielt nettsted
- (en) Eurovision Song Contest 1984 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Eurovision Song Contest 1984 på Internet Movie Database
- (en) Offisiell nettside for Eurovision Song Contest