Eurovision Song Contest 2003

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eurovision Song Contest 2003
Dato: 24. mai 2003
Sted: Latvia Skonto halle i Riga, Latvia
Programledere: Marie N og Renārs Kaupers
Kringkaster: Latvia LTV (Latvijas Televīzija)
Deltakere: 26
Vinner: Tyrkia Tyrkia
«Everyway That I Can»
Sertab Erener
Deltakelse
Debuterte: Ukraina Ukraina
Tilbake: Irland Irland
Island Island
Nederland Nederland
Norge Norge
Polen Polen
Portugal Portugal
Ikke med: Danmark Danmark
Finland Finland
Litauen Litauen
Republikken Makedonia Makedonia
Sveits Sveits
Eurovision Song Contest
◄2002    EuroNoruega.svg    2004►

Eurovision Song Contest 2003 var den 48. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemsland. Konkurransen ble arrangert lørdag 24. mai 2003 i Skontohallen i Latvias hovedstad Riga. Arrangør var Latvijas Televīzija, og dette var andre året på rad at konkurransen ble arrangert i Baltikum, etter at Estland hadde arrangert finalen i 2002. Programledere var fjorårsvinner Marie N og Renārs Kaupers fra bandet Brainstorm, som deltok for Latvia i 2000. EBU hadde dettet året satt deltakerantallet til 26 land, noe som var ny rekord. Nå måtte også alle land bruke telefonavstemning, dette for å unngå at land kunne bytte jurypoeng. Etter en svært jevn avstemning vant Tyrkia og Sertab Erener en knapp seier med «Everyway That I Can». Like bak fulgte Belgia og russiske t.A.T.u. Norge var tilbake etter fraværet i 2002 og endte på en respektabel fjerdeplass med Jostein Hasselgård og balladen «I'm Not Afraid to Move On». Norges kommentator, Jostein Pedersen, skapte også stor oppmerksomhet da han kommenterte at den svenske duoen Fame hadde like stor utstråling «som bokhyllen Ivar fra IKEA». Storbritannia endte for første gang helt på bunn uten poeng.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Skonto-hallen i Riga.

Etter å ha vunnet med låten «I Wanna» i Tallinn året før, var Latvia for vertskap for første gang. Latvia debuterte så sent som i 2000, og seieren kom allerede på tredje forsøk. For den latviske allmennkringkasteren Latvijas Televīzija (LTV) krevde arrangementet derfor et stor økonomisk løft, både budsjett- og investeringsmessig. Lenge så det ut til at kringkasteren ikke ville ha råd til å holde finalen, og så sent som mars 2003 truet EBU med å flytte showet til Sverige.[1] [2] Til slutt gikk den latviske regjeringen og byrådet i Riga inn med nok midler til at LTV kunne klare å arrangere finalen.

Flere byer ble vurdert som arrangørbyer, men i august 2002 offentliggjorde LTV at finalen skulle holdes i Skonto-hallen i Riga, og datoen ble satt til lørdag 24. mai.[3] Også dette året hadde arrangørene laget et eget slagord for konkurransen: «Magical Rendez-vous» (norsk: magisk møte).

Nye regler[rediger | rediger kilde]

EBU innførte dette året flere nye regler. For det første ble deltakerantallet satt til rekordhøye 26 land.[4] I tillegg ble det vedtatt nye prinsipper for å kåre én vinner dersom flere land skulle dele førsteplassen. Nå var vinneren det landet som hadde fått poeng fra flest land.[5] Tidligere hadde EBU telt antall toppoeng: Det landet som hadde flest tolvere ble utropt til vinner. Var det likt på tolverne, talte man deretter antall 10-poengene og så videre nedover. Den regelen ble brukt én gang, i 1991 da svenske Carola vant hårfint foran Frankrike. Sverige vant fordi de hadde fått flere 10-poengere enn Frankrike. Hadde de nåværende reglene vært gjeldende i 1991, ville Frankrike ha vunnet fordi de fikk poeng fra 18 land. Sverige fikk poeng fra 17 land.

En tredje regelendring var kravet om at alle land heretter måtte bruke 100 prosent telefonavstemning.[4][5] Årene i forveien hadde EBU åpnet for å bruke en 50/50-kombinasjon mellom telefonstemmer og jurystemmer, noe som hadde ført til anklager om at enkelte land byttet jurystemmer. Anklagene toppet seg etter 2002, og det var bakgrunnen for at EBU heretter satte krav om 100 prosent telefonstemmer. Bosnia-Hercegovina og Russland fikk imidlertid bruke jury, siden telenettet i disse landene nådde under 80 prosent av landets befolkning.[6]

Siste året med én sending[rediger | rediger kilde]

Den største regelendringen var imidlertid innføringen av en semifinale fra og med 2004.[5][7] Etter 1993 hadde antall deltakerland økt så kraftig at EBU måtte innføre ulike kvalifiseringsordinger for å holde deltakerantallet på 23–25. I årene 1994 og 1995 bruke en utslagsmetoden, der ble de dårligst plasserte landene ble eksludert fra finalen året etter. I 1996 holdt EBU en hemmelig kvalifiseringrunde, og i perioden 1997–2001 ble landene vurdert ut fra hvordan de hadde gjort det i den forutgående fireårsperioden: Landene som hadde lavest gjennomsnittlig poengsum, måtte stå over konkurransen et år. Fra 2002 vendte EBU tilbake til utslagsmetoden, noe som innebar at de dårligst plasserte landene i 2001 ikke fikk delta i 2002. Det gjorde at Norge måtte stå over etter å ha kommet på sisteplass i 2001.

Utslagsmetoden gjaldt også for 2003, og de fem dårligst plasserte landene i 2002 var dermed ikke kvalifisert: Danmark, Finland, Litauen, Makedonia og Sveits. Til gjengjeld var Irland, Island, Nederland, Norge, Polen og Portugal tilbake etter fraværet i 2002. I tillegg debuterte Ukraina i konkurransen.

EBU innså at ingen av kvalifiseringsmetodene var bærekraftige nok og vedtok derfor å innføre en semifinale fra og med 2004. Det innebar at de ti beste landene i 2003 samt de fire store landene (Frankrike, Spania, Storbritannia og Tyskland) var direktekvalifiserte til finalen i 2004.[8] De tolv dårligste landene i 2003, samt landene som måtte stå over i 2003 og eventuelle nykommere, måtte gjennom en semifinale tre dager før finalen. De ti beste i semifinalen kvalifiserte seg til finalen, slik at til sammen 24 land deltok i finalen.[7] I 2008 ble systemet endret til to semifinaler, og kun vinneren og de fem store landene er direktekvalifiserte til finalen det påfølgende året.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Programmet startet med at programlederne Marie N og Renārs Kaupers kom på scenen og ønsket velkommen. Deretter hilste de på ulike personligheter via satellitt: Lys Assia, konkurransens første vinner i 1956 var med fra Nikosia i Kypros, mens Elton John var med direkte fra arrangementet Life Ball i Wien.[9][10] I tillegg fikk seerne hilse på den amerikanske astronauten Ed Lu og den russiske kosmonauten Jurij Malentsjenko direkte fra Den internasjonale romstasjonen.[11]

Deretter startet konkurransen. Etter en loddtrekning holdt i Riga 29. november 2009, fikk Island åpne, mens Slovenia avsluttet. Norge fikk startnummer 18.[12] Alle 26 finalelåter ble utgitt på et eget samlealbum. For første gang var det plateselskapet EMI/CMC som ga ut albumet.[13]

Russiske t.A.T.u. truet med å kle seg nakne på scenen.

Blant favorittene var den russiske superduoen T.A.T.u. som hadde hatt stor suksess med blant annet «All the Things She Said» og «Not Gonna Get Us». Dette året deltok de for Russland med den russiskspråklige «Ne ver, ne bojsja» (ikke tro, ikke frykt). Duoen hadde tidligere spilt på et lesbisk uttrykk og truet på forhånd med å kle seg nakne på scenen under Eurovision Song Contest.[14] I tillegg hadde duoen slengt med leppa under flere pressekonferanser, blant annet mot den tyske artisten Lou.[15] De klaget også på produksjonen og lyssettingen og ble etter hvert svært upopulære blant presse og fans.[16] Under finalen ble duoen møtt av voldsom buing fra publikum, det samme gjentok seg hver gang Russland fikk 12 poeng under avstemningen. Produsentene av showet var også parate til å bruke opptaket fra Russlands generalprøve om t.A.T.u. skulle finne på å kle seg nakne under direktesendingen.[17] Duoen beholdt imidlertid klærne på under opptredenen sin.[18][19]

Pausenummeret var en kortfilm som inneholdt en sekvens med ulike opptredener av den latviske folkloregruppa Iļģi, Renārs Kaupers' band Brainstorm, Marie N og pianisten Raimonds Pauls.[20] Filmen var regissert av Anna Viduleja.

På forhånd hadde spillselskapet William Hill satt Russland og Spania som favoritter til å vinne. Irland, Slovenia, Estland, Norge og Island lå like bak.[21] Vinnerkampen skulle imidlertid stå mellom to andre land: Belgia og Tyrkia. Og Østerrike som var tippet å komme sist, endte på en sjetteplass – landets beste plassering på 14 år.[21]

Tyrkia, representert av superstjernen Sertab Erener, vant konkurransen bare to poeng foran Belgia og tre poeng foran Russland. Dette var første gang Tyrkia framførte bidraget sitt fullt ut på engelsk. I ettertid reagerte Russland sterkt på at flere land der t.A.T.u. hadde hatt kommersiell suksess, ga få eller ingen poeng til Russland.[22] Verken Irland eller Storbritannia ga t.A.T.u. poeng, mens Sverige og Norge ga 2 poeng hver. Da senere viste seg at Irland hadde måttet bruke reservejuryen sin på grunn av teknisk feil med landets telefonavstemning, mente Russland at dette hadde kostet dem seieren.[23][24] Protestene fra Russland fikk EBU til å se nærmere på de irske poengene, men unionen fant ingen feil.[25] Den irske kringkasteren RTÉ publiserte til slutt de ubrukte irske telefonstemmene. De viste at Tyrkia fremdeles ville ha vunnet, men at Russland ville ha kommet på andreplass foran Belgia.[26] De russiske protestene ble derfor ikke tatt til følge.

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Norge var tilbake etter å ha måttet stå over i 2002. Norges representant var Jostein Hasselgård og låten «I'm Not Afraid to Move On», skrevet av Arve Furset. Hasselgård vant den norske finalen som ble holdt 1. mars i Oslo Spektrum. Etter finalen var det imidlertid pausenummeret som skapte mest oppmerksomhet. A cappella-gruppa Cheezy Keys skulle lage et nummer som skulle portrettere vertslandet Latvias kultur og musikk. I stedet dukket de opp på scenen med russiske kulturelementer som balalaikaer, kosakkuniformer og matrjosjkadukker. Blemmen vekket et voldsomt raseri og sinne i Latvia og skapte nærmest diplomatiske forviklinger mellom Norge og Latvia.[27][28] Rasende latviere truet med å boikotte norske varer, og den latviske ambassaden sendte umiddelbart et protestbrev til NRK.[29][30] NRK la seg flate og beklaget pauseinnslaget, og Norges ambassadør til Latvia beklaget personlig overfor Latvias president, Vaira Vīķe-Freiberga.[31][32] Det latviske sinnet ga seg imidlertid raskt, og Norge fikk 7 poeng av latviske tv-seere under Eurovision-finalen i mai. 

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 2003

Kommentator-bråk[rediger | rediger kilde]

I Eurovision Song Contest fikk også Norges kommentator Jostein Pedersen mye oppmerksomhet. Under direktesendingen langet han nok en gang ut mot svenskenes bidrag «Give Me Your Love», framført av duoen Fame. Pedersen kalte sangen for en «melkeblek ABBA-kopi» og videre at Fame hadde «like mye utstråling som bokhyllen Ivar fra IKEA». Kommentarene skapte sinne i Sverige og førstesideoppslag i Norge. De svenske protestene førte til at EBU foretok en granskning av Pedersens kommentarer, uten at det ble noen konsekvenser i ettertid.[33][34][35]

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Hvert land holdt en telefonavstemning der de ti mest populære sangene fikk poeng i valørene 1–8, 10 og 12. Polen brukte imidlertid bare SMS-avstemning.[36] Landene stemte i samme rekkefølge som de hadde deltatt i på scenen. Bosnia-Hercegovina og Russland fikk tillatelse til å bruke juryer, siden landenes telenettverk nådde under 80 prosent av befolkningen.[4][6] Det kunne maksimalt stemmes tre ganger fra hver telefon.[4] Hvert land hadde også en reservejury på åtte personer som skulle brukes dersom det skjedde en svikt i telefonavstemningen. Dette skjedde i Irland, der kringkasteren RTÉ ikke mottok telefonstemmene i tide. Derfor brukte Irland i stedet sin reservejury. Resverejuyen besto av åtte personer som skulle ha en balanse både i alder og kjønn. Fire av medlemmene skulle være lekfolk, mens fire skulle være profesjonelle musikkfolk.[4] Sarah Yuen fra EBU var overdommer for avstemningen, og dette var første gang poengtavla underveis ble rangert etter poengsum, og ikke etter startnummer. Dette gjorde det enklere for seerne å ha oversikt over stillingen til enhver tid.

Det ble en svært tett avstemning der Norge tok ledelsen i begynnelsen. Etter hvert tok Belgia ledelsen og fikk til slutt følge av Tyrkia og Russland. Mot slutten ledet Belgia klart, og resultatet så ut til å være avgjort. Men Sverige som nest siste land ga ikke Belgia noen poeng, mens Tyrkia fikk åtte. Dermed var det Slovenia som siste land som avgjorde. De ga bare tre poeng til Belgia, mens Tyrkia fikk ti poeng. Dermed vant Tyrkia med bare to poeng. Russland ble nummer tre bare tre poeng bak Tyrkia, men klarte aldri å nå helt opp i ledelsen. Dette var Tyrkias første seier i konkurransen. 2003 ble også et godt nordisk år: Norge ble nummer fire, Sverige ble nummer fem, mens Island havnet på en åttendeplass. Finland og Danmark deltok ikke dette året.

Storbritannia fikk sin verste plassering, da landet endte helt sist uten poeng. BBCs mangeårige kommentator, Terry Wogan, mente Storbritannia hadde blitt straffet for sin deltakelse i Irak-krigen.[6][37] For seerne var det imidlertid tydelig at sangerne i gruppa Jemini sang i et helt annet toneleie enn de skulle. Et av gruppemedlemmene sa at monitorene ikke fungere, og antydet sabotasje.[38] Sisteplassen skapte uansett stor oppmerksomhet i Storbritannia, og britiske The Times ringte norsk Jahn Teigen for å få råd om hvordan nasjonen skulle takle sisteplassen.[39] Teigen kom selv sist uten poeng i konkurransen i 1978.

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Nr. Land Språk Artist Sang Bokmålsoversettelse Plass Poeng
1 Island Island Engelsk Birgitta «Open Your Heart» Åpne hjertet ditt 8 81
2 Østerrike Østerrike Tysk Alf Poier «Weil der Mensch zählt» Fordi mennesket teller 6 101
3 Irland Irland Engelsk Mickey Harte «We've Got the World» Vi har verden 11 53
4 Tyrkia Tyrkia Engelsk Sertab Erener «Everyway That I Can» På alle måter jeg kan 1 167
5 Malta Malta Engelsk Lynn Chircop «To Dream Again» Å drømme igjen 25 4
6 Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina Bosnisk, engelsk Mija Martina «Ne brini» Ikke bekymre deg 16 27
7 Portugal Portugal Engelsk, portugisisk Rita Guerra «Deixa-me sonhar (só mais uma vez)» La meg drømme (bare én gang til) 22 13
8 Kroatia Kroatia Kroatisk, engelsk Claudia Beni «Više nisam tvoja» Jeg er ikke din lenger 15 29
9 Republikken Kypros Kypros Engelsk Stélios Konstantás «Feeling Alive» Føler meg levende 20 15
10 Tyskland Tyskland Engelsk Lou «Let's Get Happy» La oss bli lykkelige 11 53
11 Russland Russland Russisk t.A.T.u. «Ne ver, ne bojsja» (Не верь, не бойся) Ikke tro, ikke frykt 3 164
12 Spania Spania Spansk Beth «Dime» Fortell meg 8 81
13 Israel Israel Engelsk, hebraisk Lior Narkis «Milim la'ahava» (מילים לאהבה) Ord for kjærlighet 19 17
14 Nederland Nederland Engelsk Esther Hart «One More Night» Én natt til 13 45
15 Storbritannia Storbritannia Engelsk Jemini «Cry Baby» Gråt, kjære 26 0
16 Ukraina Ukraina Engelsk Oleksandr Ponomarjov «Hasta la Vista» På gjensyn 14 30
17 Hellas Hellas Engelsk Mandó «Never Let You Go» Lar deg aldri gå 17 25
18 Norge Norge Engelsk Jostein Hasselgård «I'm Not Afraid to Move On» Jeg er ikke redd for å gå videre 4 123
19 Frankrike Frankrike Fransk Louisa Baïleche «Monts et merveilles» Fjell og undre 18 19
20 Polen Polen Tysk, polsk, engelsk Ich Troje «Keine Grenzen – Żadnych granic» Ingen grenser – Ingen grenser 7 90
21 Latvia Latvia Engelsk F.L.Y. «Hello From Mars» Hallo fra Mars 24 5
22 Belgia Belgia Kunstig språk Urban Trad «Sanomi» 2 165
23 Estland Estland Engelsk Ruffus «Eighties Coming Back» Åttiårene kommer tilbake 21 14
24 Romania Romania Engelsk Nicola «Don't Break My Heart» Ikke knus hjertet mitt 10 73
25 Sverige Sverige Engelsk Fame «Give Me Your Love» Gi meg din kjærlighet 5 107
26 Slovenia Slovenia Engelsk Karmen Stavec «Nanana» 23 7

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavla er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[40] Land i lilla brukte jury.

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Island Østerrike Irland Tyrkia Malta Bosnia-Hercegovina Portugal Kroatia Republikken Kypros Tyskland Russland Spania Israel Nederland Storbritannia Ukraina Hellas Norge Frankrike Polen Latvia Belgia Estland Romania Sverige Slovenia
Island Island 7 8 12 6 5 1 6 4 12 1 1 3 3 1 7 4 81 8
Østerrike Østerrike 10 6 5 10 5 4 2 8 8 8 2 8 4 2 6 6 7 101 6
Irland Irland 2 5 5 7 4 7 12 1 6 1 1 2 53 11
Tyrkia Tyrkia 3 12 4 12 8 10 8 10 3 7 12 7 2 7 10 10 2 12 10 8 10 167 1
Malta Malta 3 1 4 25
Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina 7 12 8 27 16
Portugal Portugal 2 2 3 6 13 22
Kroatia Kroatia 5 6 3 6 1 8 29 15
Republikken Kypros Kypros 2 1 12 15 20
Tyskland Tyskland 8 1 4 3 7 4 2 4 5 2 2 1 10 53 11
Russland Russland 4 8 10 1 3 4 12 10 8 6 10 1 12 10 2 7 4 12 7 12 7 2 12 164 3
Spania Spania 6 2 12 7 6 6 12 5 5 10 5 4 1 81 8
Israel Israel 5 1 3 8 17 19
Nederland Nederland 5 7 2 10 2 1 5 8 5 45 13
Storbritannia Storbritannia 0 26
Ukraina Ukraina 8 4 10 5 3 30 14
Hellas Hellas 1 4 12 5 1 2 25 17
Norge Norge 12 2 12 6 5 7 4 3 7 6 7 3 6 7 6 10 3 12 5 123 4
Frankrike Frankrike 8 2 3 6 19 18
Polen Polen 10 10 12 5 4 2 8 6 4 5 8 5 4 4 3 90 7
Latvia Latvia 5 5 24
Belgia Belgia 7 4 10 7 10 6 3 6 3 12 8 10 5 10 8 3 12 12 10 8 8 3 165 2
Estland Estland 1 8 2 3 14 21
Romania Romania 6 1 7 1 2 4 12 10 6 6 4 1 4 8 1 73 10
Sverige Sverige 5 3 8 1 3 2 1 3 7 5 3 10 5 7 2 7 6 4 7 12 6 107 5
Slovenia Slovenia 4 3 7 23

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
5 Russland Russland Estland, Kroatia, Latvia, Slovenia, Ukraina
4 Tyrkia Tyrkia Belgia, Bosnia-Hercegovina, Nederland, Østerrike
3 Belgia Belgia Frankrike, Polen, Spania
Norge Norge Irland, Island, Sverige
2 Island Island Malta, Norge
Spania Spania Israel, Portugal
1 Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina Tyrkia
Republikken Kypros Kypros Hellas
Hellas Hellas Kypros
Irland Irland Storbritannia
Polen Polen Tyskland
Romania Romania Russland
Sverige Sverige Romania

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Landene som kringkastet finalen hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Jostein Pedersen var norsk kommentator for NRK1 og NRK P1. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 2003:[41]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser
Island Island RÚV Gísli Marteinn Baldursson (Sjónvarpið)[42] Eva María Jónsdóttir
Østerrike Østerrike ORF Andi Knoll (ORF1)[43] Dodo Roščić
Irland Irland RTÉ Marty Whelan (RTÉ One)[44], Gerry Ryan (RTÉ Radio 1) Pamela Flood
Tyrkia Tyrkia TRT Bülend Özveren (TRT 1) Meltem Ersan Yazgan
Malta Malta PBS John Bundy (TVM) Sharon Borg
Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina BHRT Dejan Kukrić (BHTV1) Ana Vilenica
Portugal Portugal RTP Margarida Mercês de Mello (RTP1)[45] Helena Ramos
Kroatia Kroatia HRT Danijela Trbović (HRT 2)[46] Davor Meštrović[47]
Republikken Kypros Kypros CyBC Evi Papamikhail (RIK 1)[48] Loukas Hamatsos
Tyskland Tyskland ARD Peter Urban (Das Erste)[49] Axel Bulthaupt
Russland Russland ORT Jurij Aksiuta og Elena Batinova (Kanal 1) Jana Tsjurikova
Spania Spania TVE José Luis Uribarri (TVE1)[50] Anne Igartiburu
Israel Israel IBA Ingen kommentator (Kanal 1) Michal Zoharetz
Nederland Nederland NOS Willem van Beusekom (Nederland 2)[51] Marlayne
Storbritannia Storbritannia BBC Terry Wogan (BBC One), Ken Bruce (BBC Radio 2)[52] Lorraine Kelly
Ukraina Ukraina NTU Pavlo Sjylko (Første nasjonale tv-kanal)[53] Ljudmila Khariv[54]
Hellas Hellas ERT Dafni Bokota (ET1)[55] Aléxis Kostálas[56]
Norge Norge NRK Jostein Pedersen (NRK1 og NRK P1)[57] Roald Øyen
Frankrike Frankrike France Télévision Laurent Ruquier og Isabelle Mergault (France 3)[58] Sandrine François[59]
Polen Polen TVP Artur Orzech (TVP1)[60] Maciej Orłoś
Latvia Latvia LTV Kārlis Streips (LTV1) Ģirts Līcis
Belgia Belgia VRT og RTBF André Vermeulen og Anja Daems (TV1)[61], Jean-Pierre Hautier (La Une)[58] Corinne Boulangier
Estland Estland Eesti Televisioon Marko Reikop (ETV)[62] Ines
Romania Romania TVR Andreea Demirgian (TVR1) Leonard Miron
Sverige Sverige Sveriges Television Pekka Heino (SVT1)[63] Kattis Ahlström
Slovenia Slovenia RTVSLO Andrea F (SLO1) Peter Poles
Albania Albania TVSH[64] Ukjent Deltok ikke
Andorra Andorra RTVA Meri Picart and Albert Roig (ATV)[65]
Armenia Armenia Armenia TV[66] Ukjent
Australia Australia SSB Des Mangan (SBS)[67]
Danmark Danmark Danmarks Radio Jørgen de Mylius (DR1)[68]
Finland Finland YLE Maria Guzenina og Asko Murtomäki (YLE TV2)[69]
Hviterussland Hviterussland BTRC Ales Krugljakov og Tatjana Jakusjeva[70]
Italia Italia GAY.tv Fabio Canino og Paolo Quilici (GAY.tv)[71]
Litauen Litauen LRT Darius Užkuraitis (LTV2)
Republikken Makedonia Makedonia MKRTV Milanka Rasjik (MTV 3)
Puerto Rico Puerto Rico MSN[66] Ukjent
Serbia og Montenegro Serbia og Montenegro RTS Mladen Popović (RTS2)[64][72]
Sveits Sveits SF DRS, TSR og RTSI Roman Kilchsperger (SF2), Jean-Marc Richard og Alain Morisod (TSR 1),
Daniele Rauseo (TSI 1)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «GP kan bli flyttet til Sverige». TV2.no. 18. mars 2003. 
  2. ^ Ringby, Daniel (15. mars 2003). «Danish newspaper writes about LTV's chaos». ESCToday.com. Besøkt 16. november 2013. 
  3. ^ Mikheev, Andy (22. august 2002). «Archived news. Part 1.». Besøkt 27. oktober 2013. 
  4. ^ a b c d e «RULES OF THE 2003 EUROVISION SONG CONTEST» (PDF). European Broadcasting Union. European Broadcasting Union. 20. november 2002. Besøkt 16. november 2013. [død lenke]
  5. ^ a b c «Eurovision Song Contest Riga 2003». eurovision.tv. 2017. Besøkt 27. august 2017. 
  6. ^ a b c «Turkish delight at Eurovision win». BBC News. 24. mai 2003. Besøkt 16. november 2013. 
  7. ^ a b «Eurovision Song Contest Istanbul 2004». eurovision.tv. 2017. Besøkt 27. august 2017. 
  8. ^ «Alle får være med». Dagbladet.no (norsk). 29. januar 2003. Besøkt 27. august 2017. 
  9. ^ Bakker, Sietse (21. mai 2008). «1956 winner Lys Assia: "It will go on!"». Eurovision.tv. Besøkt 17. november 2013. 
  10. ^ Bakker, Sietse (1. desember 2008). «Artists and fan sites campaign on World AIDS Day». Eurovision.tv. Besøkt 17. november 2013. 
  11. ^ Tarm, Michael (2003). «Turks beat back Russia and Belgium to win; Baltics and Britain bomb.». City Paper. Besøkt 22. mars 2008. 
  12. ^ Bakker, Sietse (28. november 2002). «Draw to be made public Friday 17:00 CET». ESCToday.com. Besøkt 16. november 2013. 
  13. ^ «Eurovision Song Contest Riga 2003: CD available now». European Broadcasting Union. Besøkt 24. mars 2008. [død lenke]
  14. ^ Laran, Eugene Brandal (20. mai 2003). «– Skal strippe under Grand Prix». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 27. august 2017. 
  15. ^ «Grand-Prix sensation: t.A.T.u. participate against Lou*. ("Blind" - Germany)». 19. mars 2003. Besøkt 16. november 2013. 
  16. ^ «Eurovision row over Tatu». BBC News. 21. mai 2003. Besøkt 22. mars 2008. 
  17. ^ «Tatu Lesbian Stunt Feared (SkyNews)». 22. mai 2003. Besøkt 20. november 2013. 
  18. ^ Rau, Oliver (24. mai 2003). «t.A.T.u.'s performance will not be interrupted». ESCToday.com. Besøkt 20. november 2013. 
  19. ^ «Eurovision to Brave All with Live t.A.T.u. Show (Reuters)». 25. mai 2003. Besøkt 20. november 2013. 
  20. ^ «Eirovīzijas veidotāji pārcēlušies uz ‘Skonto’ halli» (latvisk). Delfi. 6. mai 2003. Besøkt 17. november 2013. 
  21. ^ a b Bakker, Sietse (24. mai 2003). «William Hill: update of the betting figures!». ESCToday.com. Besøkt 22. mars 2008. 
  22. ^ Muri, Karin (30. mai 2003). «Ranet for seieren». VG (norsk). Besøkt 27. august 2017. 
  23. ^ Walsh, Nick Paton (30. mai 2003). «Vote switch 'stole Tatu's Eurovision win'». The Guardian. Besøkt 20. november 2013. 
  24. ^ «Russia launches Eurovision appeal». BBC News. 29. mai 2003. Besøkt 20. november 2013. 
  25. ^ Rodrigues, André (20. juni 2003). «EBU approves use back-up jury of Irish television». ESCToday.com. Besøkt 20. november 2013. 
  26. ^ Bakker, Sietse (27. juni 2003). «Irish televoting results finally announced». ESCToday.com. Besøkt 22. mars 2008. 
  27. ^ «Skværet opp etter balalaika-tabben til NRK». Besøkt 12. juli 2016. 
  28. ^ Width, Henrik (5. mars 2003). «Latvia raser etter GP-tabbe». Aftenposten. s. 12. 
  29. ^ «Latvisk raseri mot NRK og Norge - Musikk - Dagbladet.no». www.dagbladet.no. Besøkt 12. juli 2016. 
  30. ^ «Latvisk raseri mot NRK og Norge - Musikk - Dagbladet.no». www.dagbladet.no. Besøkt 12. juli 2016. 
  31. ^ Johnsrud og Gjestad, Ingar og Guro Hoftun (6. mars 2003). «– Unnskyld, Latvia!». Verdens Gang. s. 46. 
  32. ^ Løkken og Westerfjell, Anne Marie og Torunn P. (6. mars 2003). «Beklager pauseflause». nrk.no. 
  33. ^ Stian Fjelldal (26. mai 2003). «Refses etter svenskehets». nrk.no. Besøkt 10. desember 2016. 
  34. ^ Winterkjær, Ståle (26. mai 2003). «Svenskene raser mot NRK-Jostein». VG Nett. 
  35. ^ Lillian Bikset (27. mai 2003). «– Skjerp dere, Sverige!». Dagbladet. Besøkt 11. desember 2016. 
  36. ^ Medinika, Aija (24. mai 2003). «Poland will use SMS-voting only». ESCToday.com. Besøkt 23. mars 2008. 
  37. ^ Begley, Charles (25. mai 2003). «UK humiliated in Eurovision 'post-Iraq backlash'». The Independent. 
  38. ^ «Eurovision flops blame equipment». BBC News. 26. mai 2003. Besøkt 26. mars 2008. 
  39. ^ Vestvik, Silje (27. mai 2003). «United Kingdom: 0 points». Bergens Tidende. Besøkt 30. april 2017. 
  40. ^ «Eurovision Song Contest 2003 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 27. august 2017. 
  41. ^ «Eurovision Song Contest 2003 – full cast». imdb.com. Besøkt 27. august 2017. 
  42. ^ «Fréttablaðið, 24.05.2003». Timarit.is. Besøkt 9. august 2012. 
  43. ^ Online, Tiroler[død lenke] Tageszeitung. «ESC-Kommentator Andi Knoll: „Heinz Prüller bin ich keiner“ | Tiroler Tageszeitung Online - Nachrichten von jetzt!». Tiroler Tageszeitung Online (tysk). Besøkt 21. august 2017. 
  44. ^ «RTE so lonely after loss of Gerry - Marty». 20. mai 2010. Besøkt 29. mai 2010. «He has been providing commentary for Irish viewers since 2000 and maintains great enthusiasm for the much lampooned contest.» 
  45. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  46. ^ «• Pogledaj temu - Eurosong komentatori». Forum.hrt.hr. Arkivert fra originalen 2012-03-14. Besøkt 9. august 2012. 
  47. ^ «• Pogledaj temu - SPOKESPERSONS». Forum.hrt.hr. 29. februar 2008. Arkivert fra originalen 2012-03-14. Besøkt 9. august 2012. 
  48. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  49. ^ «Dr. Peter Urban kommentiert - Düsseldorf 2011». Duesseldorf2011.de. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 9. august 2012. 
  50. ^ «Uribarri commentator Eurovision 2010» (spansk). Foro EuroSong Contest. Arkivert fra originalen 2012-03-17. Besøkt 24. juli 2012. 
  51. ^ www.eurovisionartists.nl. «Welkom op de site van Eurovision Artists». Eurovisionartists.nl. Besøkt 9. august 2012. 
  52. ^ Bruce, Ken. «Gin for lunch, whiskey for tea: Radio 2's Ken Bruce reveals his midlife crisis and the days when one drink was not enough». Daily Mail. 
  53. ^ «DJ Паша: "У "Євробаченні" переможе темна конячка"». Vysokyi Zamok. Arkivert fra originalen 2014-02-04. Besøkt 23. mai 2013. 
  54. ^ «"Євробачення" — готовність № 1 /ДЕНЬ/». Day.kiev.ua. 28. november 2007. Besøkt 9. august 2012. 
  55. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Besøkt 10. august 2012. 
  56. ^ «Εκφωνητές της ΕΡΤ για τις ψήφους της Ελλάδας στην EUROVISION – side 3». Retromaniax.gr. Besøkt 9. august 2012. 
  57. ^ «Alt du trenger å vite om MGP – Melodi Grand Prix – Melodi Grand Prix – NRK». Nrk.no. 27. mai 2003. Besøkt 9. august 2012. 
  58. ^ a b Christian Masson. «2003 – Riga». Songcontest.free.fr. Besøkt 9. august 2012. 
  59. ^ «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet - Porte-paroles des jurys des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Besøkt 9. august 2012. 
  60. ^ «Turcja, nie Polska zwycięzcą Eurowizji 2003 - Onet Muzyka». Muzyka.onet.pl. 25. mai 2003. Arkivert fra originalen 2009-02-18. Besøkt 9. august 2012. 
  61. ^ «Bart Peeters co-commentator op songfestival : showbizz». Mijnnieuws.skynetblogs.be. Besøkt 9. august 2012. 
  62. ^ «Estonia: Sahlene to be ETV's spokeperson». Arkivert fra originalen 2. september 2011. Besøkt 7. februar 2016. 
  63. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 9. august 2012. 
  64. ^ a b Opheim, Bjørn Erik (22. februar 2003). «50th Anniversary won't affect annual Eurovision». ESCToday.com. Besøkt 23. november 2013. 
  65. ^ «ATV Eurovisio». Ràdio i Televisió d'Andorra. 9. oktober 2003. Arkivert fra originalen 10. desember 2003. Besøkt 23. november 2013. 
  66. ^ a b Barak, Itamar (22. mai 2003). «EBU press conference about the contest's future». ESCToday.com. Besøkt 23. november 2013. 
  67. ^ Jinman, Richard (24. mai 2003). «Lesbian kiss could be Russia's Waterloo». The Sydney Morning Herald. Besøkt 21. november 2013. 
  68. ^ «Danske kommentatorer og pointsoplæsere». Esconnet.dk. Arkivert fra originalen 2012-03-24. Besøkt 21. april 2012. 
  69. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 9. august 2012. 
  70. ^ (russisk). Komsomolskaya Pravda. 24. mai 2003 http://www.kp.ru/daily/23037/133233/. Besøkt 23. november 2013. 
  71. ^ Lombardini, Emanuele; Pigliavento, Alessandro (2012). «Guida all'EUROVISION SONG CONTEST 2012» (PDF). Eurovision Italia. Eurovision Italia. Arkivert fra originalen (PDF) 2013-12-02. Besøkt 23. november 2013. 
  72. ^ «Nostalgični RTV press clipping». rtvforum.net. Arkivert fra originalen 2015-09-29. Besøkt 2. september 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]