Eurovision Song Contest 1966

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eurovision Song Contest 1966
ESC 1966 logo.png
Dato: 5. mars 1966
Sted: Luxembourg Villa Louvigny,
Luxembourg, Luxembourg
Programleder: Josiane Shen
Kringkaster: Luxembourg CLT (Compagnie Luxembourgeoise de Télédiffusion)
Deltakere: 18
Vinner: Østerrike Østerrike
«Merci, Chérie»
Udo Jürgens
Deltakelse
Eurovision Song Contest
◄1965    EuroNoruega.svg    1967►

Eurovision Song Contest 1966 var den ellevte utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 5. mars 1966 i Villa Louvigny i Luxembourg – samme arena som huset konkurransen i 1962. Programleder var Josiane Shen, og 18 land deltok. Østerrike vant sin første seier med Udo Jürgens og «Merci, Chérie», skrevet av Jürgens sammen med Thomas Hörbiger. Norges representant var Åse Kleveland og sangen «Intet er nytt under solen». Kleveland endte på en tredjeplass, Norges beste plassering til da.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Etter seieren med France Gall og «Poupée de cire, poupée de son»i 1965, var Luxembourg vertskap for andre gang. Kringkasteren CLT la konkurransen igjen til storsalen i sitt hovedkvarter Villa Louvigny. Samme sal hadde også huset finalen fire år tidligere. 18 land deltok, de samme landene som året i forveien.

Også dette året ble konkurransen kringkastet til flere land som ikke deltok: Øst-Tyskland, Marokko, Romania, Ungarn, Polen, Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen overførte også finalen.[1] Sendingen fra Luxembourg ble sendt i svart-hvitt og varte i 1 time og 28 minutter.[1]

Flere nye regler ble innført dette året. Alle land måtte heretter synge på ett av sine offisielle språk, og jurymedlemmene kunne nå være profesjonelle musikere.[2][3]

Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning, og Tyskland startet, mens Storbritannia avsluttet. Norge fikk startnummer seks.

To artister var først ute på hver sin front: nederlandske Milly Scott var den første fargede artisten til å delta i Eurovision Song Contest, og hun var den første som brukte håndholdt mikrofon. Åse Kleveland var også første kvinne som ikke opptrådte kjole, og hun var den første kvinne som opptrådte med et instrument. I stedet stilte hun i rosa buksedress, hårbånd og kassegitar.[3]

Både Kleveland og Sveriges deltaker, Lill Lindfors, skulle senere bli programledere for Eurovision Song Contest: Lindfors i 1985, og Kleveland i Bergen i 1986.

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Åse Kleveland skaffet Norge en tredjeplass.

Norge deltok for syvende gang, denne gang med Åse Kleveland og «Intet er nytt under solen», skrevet av Arne Bendiksen. Sangen ble opprinnelig fremført av Grynet Molvig med Kringkastingsorkestret i den norske finalen, men NRK valgte Kleveland som solist til den internasjonale finalen. Molvig var opptatt med et annet oppdrag da den internasjonale finalen gikk av stabelen, og Åse Kleveland var allerede populær i de fransktalende landene.[4]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1966

Med til Luxembourg var Øivind Bergh som norsk dirigent, mens Sverre Christophersen kommenterte sendingen for norske seere og lyttere. Erik Diesen leste den norske juryens stemmer fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.

Selv om Kleveland hadde hatt en viss suksess i det franskspråklige Europa, fikk hun ikke et eneste poeng fra de fransktalende landene. Hun fikk derimot 5 poeng fra Italia, 3 fra Sverige, Østerrike og Spania samt 1 poeng fra Tyskland. De 15 poengene holdt til en tredjeplass bak Sverige og vinneren Østerrike. Dette var Norges beste plassering frem til Bobbysocks vant med «La det swinge» 19 år senere. Per 2017 er dette Norges femte beste plassering siden debuten i 1960.

Hendelser[rediger | rediger kilde]

To artister var tilbake i konkurransen – vinneren Udo Jürgens og Italias Domenico Modugno som endte helt sist uten poeng. Modugno hadde hatt stor suksess med «Volare» som han deltok med i 1958 og med «Piove (Ciao, ciao bambina)» i 1959. Denne gangen stilte han med låten «Dio, come ti amo» – men med et helt annet arrangement enn i den italienske San Remo-festivalen. Han droppet orkesteret og stilte i stedet på scenen med tre av sine egne musikere, etter sigende fordi han var misfornøyd med det luxembourgske orkesteret.[5] Sangen varte også over tre minutter, noe som var et brudd på konkurransens regler. EBU og showets produsent konfronterte Modugno etter generalprøven noen timer før sendingen, og ba ham om å gå tilbake til det opprinnelige arrangementet med orkester. Modugno nektet å gjøre dette og truet med å trekke seg fra konkurransen. På grunn av tidspresset ga EBU etter og godtok det nye arrangementet.[6][5] Juryene var derimot ikke imponerte, og Italia fikk ikke et eneste poeng. Dette er fremdeles Italias eneste sisteplass, og etter konkurransen anklaget Modugno juryene for å være anti-italienske.[7]

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Udo Jürgens sammen med fjorårsvinner France Gall.

Etter at alle land hadde fremført sine sanger, var det en fem minutters pause før avstemningen. Jazzensemblet Les Haricots Rouges sto for pauseunderholdningen.

Som året før hadde hvert land hadde en jury på ti medlemmer. Hvert medlem hadde tre stemmer som kunne fordeles etter eget ønske – men ikke til sangen fra sitt eget land. Landet som fikk flest stemmer fra de ti jurymedlemmene, ble tildelt 5 poeng. Andreplassen fikk 3 poeng, mens tredjeplassen fikk 1 poeng fra juryen. Dersom bare to land fikk stemmer fra jurymedlemmene, fikk favoritten 6 poeng og andreplassen 3 poeng. Dersom alle jurymedlemmene ga alle sine stemmer til ett og samme land, fikk dette landet 9 poeng fra juryen. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown, en rolle han skulle inneha de neste elleve årene.

Poengene fra juryene sprikte veldig, hele 12 av de 18 deltakerne fikk minst ett toppoeng. Avstemningen var også preget av nabostemming. Portugal og Spania utvekslet toppoeng, og Irland ga sitt toppoeng til Storbritannia, mens Nederland hadde nabolandet Belgia som favoritt. Tydeligst var imidlertid stemmegivningen mellom de nordiske landene. Av Sveriges 16 poeng kom hele 15 av dem fra naboene i Norden. Norge ga også alle sine poeng til naboene – 5 til Sverige, 3 til Finland og 1 til Danmark. Den nordiske poengutvekslingen ble møtt med oppgitt latter, piping og buing i salen i Luxembourg.[8][9]

Etter tre juryer gikk Østerrike i ledelsen og beholdt den resten av avstemningen. Sverige delte riktignok ledelsen med Østerrike etter å ha fått to femmere på rad av Norge og Finland, men siden dro Østerrike fra. Til slutt vant Østerrike med 31 poeng, dobbelt så mange som Sverige på andreplass med 16 poeng og Norge på tredjeplass med 15 poeng. To land ble stående uten poeng: Italia og Monaco. Frankrike ble nummer 16, landets klart dårligste plassering til da. Før 1966 hadde Frankrike vært blant de fem beste hvert eneste år, og først i 1986 fikk Frankrike en dårligere plassering.

Etter seieren åpnet Udo Jürgens vinnerfremføringen med å si «Merci, jurys» (takk, juryer) – et ordspill på vinnertittelen «Merci, Chérie».[1] Etter konkurransen gikk vinnersangen inn på flere singellister på kontinentet, men den nådde aldri norske VG-lista.

Utdypende artikkel: Merci, Chérie

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Nr. Land Språk[10] Artist Sang Norsk oversettelse Plass Poeng
1 Tyskland Tyskland Tysk Margot Eskens «Die Zeiger der Uhr» Urviserne 10 7
2 Danmark Danmark Dansk Ulla Pia «Stop – mens legen er go'» Stopp – mens leken er god 14 4
3 Belgia Belgia Fransk Tonia «Un peu de poivre, un peu de sel» Litt pepper, litt salt 4 14
4 Luxembourg Luxembourg Fransk Michèle Torr «Ce soir je t'attendais» Jeg har ventet på deg i kveld 10 7
5 Jugoslavia Jugoslavia Slovensk Berta Ambrož «Brez besed» Uten ord 7 9
6 Norge Norge Norsk Åse Kleveland «Intet er nytt under solen» 3 15
7 Finland Finland Finsk Ann Christine «Playboy» 10 7
8 Portugal Portugal Portugisisk Madalena Iglésias «Ele e ela» Han og hun 13 6
9 Østerrike Østerrike Tysk Udo Jürgens «Merci, Chérie» Takk, kjære 1 31
10 Sverige Sverige Svensk Lill Lindfors og Svante Thuresson «Nygammal vals» Ny-gammel vals 2 16
11 Spania Spania Spansk Raphael «Yo soy aquél» Jeg er ham 7 9
12 Sveits Sveits Fransk Madeleine Pascal «Ne vois-tu pas?» Ser du ikke? 6 12
13 Monaco Monaco Fransk Téréza «Bien plus fort» Mye sterkere 17 0
14 Italia Italia Italiensk Domenico Modugno «Dio, come ti amo» Gud, som jeg elsker deg 17 0
15 Frankrike Frankrike Fransk Dominique Walter «Chez nous» Hos oss 16 1
16 Nederland Nederland Nederlandsk Milly Scott «Fernando en Filippo» Fernando og Filippo 15 2
17 Irland Irland Engelsk Dickie Rock «Come Back to Stay» Kom tilbake for å bli 4 14
18 Storbritannia Storbritannia Engelsk Kenneth McKellar «A Man Without Love» En mann uten kjærlighet 9 8

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[11]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Tyskland Danmark Belgia Luxembourg Jugoslavia Norge Finland Portugal Østerrike Sverige Spania Sveits Monaco Italia Frankrike Nederland Irland Storbritannia
Tyskland Tyskland 1 5 1 7 10
Danmark Danmark 1 3 4 14
Belgia Belgia 5 3 1 5 14 4
Luxembourg Luxembourg 1 5 1 7 10
Jugoslavia Jugoslavia 3 1 5 9 7
Norge Norge 1 3 3 3 5 15 3
Finland Finland 3 3 1 7 10
Portugal Portugal 1 5 6 13
Østerrike Østerrike 5 5 5 1 1 3 5 3 3 31 1
Sverige Sverige 5 5 5 1 16 2
Spania Spania 1 5 3 9 7
Sveits Sveits 1 5 3 3 12 6
Monaco Monaco 0 17
Italia Italia 0 17
Frankrike Frankrike 1 1 16
Nederland Nederland 1 1 2 15
Irland Irland 3 3 5 3 14 4
Storbritannia Storbritannia 3 5 8 9

Toppoeng[rediger | rediger kilde]

Hver jury ga 1, 3 og 5 poeng til sine tre favorittsanger. Juryen kunne også gi 6 og 3 poeng til sine to favorittsanger, eller alle 9 poeng dersom juryen bare hadde én favoritt. Under er hvert lands toppoeng:

Antall Deltakernasjon Toppoeng fra:
4 Østerrike Belgia, Luxembourg, Monaco, Jugoslavia
3 Sverige Danmark, Finland, Norge
2 Belgia Tyskland, Nederland
1 Tyskland Sveits
Irland Frankrike
Luxembourg Sverige
Norge Italia
Portugal Spania
Spania Portugal
Sveits Østerrike
Storbritannia Irland
Jugoslavia Storbritannia

Kommentatorer og dirigenter[rediger | rediger kilde]

Alle 18 deltakerlandene kringkastet finalen, i tillegg til Marokko og flere østeuropeiske land gjennom Intervision. Hvert land hadde egne dirigenter samt kommentatorer som formidlet informasjon, farger og hendelser direkte til seerne hjemme. Sverre Christophersen kommenterte finalen direkte fra Luxembourg for NRK Fjernsynet og NRK Radio. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1966:[12][13]

Land Kringkaster Kommentator Dirigent[14] Poengoppleser 
Tyskland Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Hans-Joachim Rauschenbach Willy Berking Werner Veigel
Danmark Danmark DR TV Skat Nørrevig Arne Lamberth Claus Toksvig
Belgia Belgia BRT og RTB Paule Herreman (RTB), Herman Verelst (BRT) Jean Roderes Gaston Nuyts
Luxembourg Luxembourg Télé-Luxembourg Jacques Navadic Jean Roderes Camillo Felgen
Jugoslavia Jugoslavia JRT Miloje Orlović (Televizija Beograd), Mladen Delić 

(Televizija Zagreb), Tomaž Terček (Televizija Ljubljana)

Mojmir Sepe Dragana Marković
Norge Norge NRK Sverre Christophersen (NRK Fjernsynet og NRK Radio) Øivind Bergh Erik Diesen
Finland Finland TV-ohjelma 1 Aarno Walli Ossi Runne Poppe Berg
Portugal Portugal RTP Henrique Mendes Jorge Costa Pinto Maria Manuela Furtado
Østerrike Østerrike ORF Willy Kralik Hans Hammerschmid Walter Richard Langer
Sverige Sverige Sveriges Radio-TV Sven Lindahl Gert Ove Andersson Edvard Matz[15]
Spania Spania TVE Federico Gallo Rafael Ibarbia Margarita Nicola
Sveits Sveits TV DRS, TSR og TSI Theodor Haller (TV DRS), Georges Hardy (TSR), 

Giovanni Bertini (TSI)

Jean Roderes Alexandre Burger
Monaco Monaco Télé Monte Carlo François Deguelt Alain Goraguer Ukjent
Italia Italia Secondo Programma Renato Tagliani Ingen dirigent Enzo Tortora
Frankrike Frankrike Première Chaîne ORTF François Deguelt Franck Pourcel Jean-Claude Massoulier[16]
Nederland Nederland Nederland 1 Teddy Scholten Dolf van der Linden Herman Brouwer[17]
Irland Irland RTÉ Brendan O'Reilly (Telefís Éireann), Kevin Roche (Radio Éireann) Noel Kelehan Frank Hall
Storbritannia Storbritannia BBC  David Jacobs (BBC1), John Dunn (BBC Light Programme) Harry Rabinowitz Michael Aspel

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Eurovision Song Contest 1966 – full show». CLT/EBU via YouTube. 5. mars 1966. Besøkt 23. juli 2017. 
  2. ^ «Eurovision Song Contest Naples 1965». Besøkt 22. juli 2017. 
  3. ^ a b «Eurovision Song Contest Luxembourg 1966». Besøkt 23. juli 2017. 
  4. ^ «Optimisme foran Grand Prix-finalen i kveld: Bedre standard i år?». Verdens Gang. 5. februar 1966. s. 32. 
  5. ^ a b «Angelo Giacomazzi – bio». And the conductor is …. Besøkt 23. juli 2017. 
  6. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs For Europe The United Kingdom at The Eurovision Song Contest Volume One: The 1950s and 1960s. UK: Telos. s. 410. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  7. ^ Billboard (engelsk). Nielsen Business Media, Inc. 16. april 1966. s. 36. 
  8. ^ Moore, Tim (6. juli 2010). Nul Points (engelsk). Random House. s. 51. ISBN 9781409079712. 
  9. ^ «1966 – Voting Part 1/2 (tidskode 6:40 og 7:20)». CLT/EBU via YouTube. 5. mars 1966. Besøkt 23. juli 2017. 
  10. ^ «Eurovision Song Contest 1966». The Diggiloo Thrush. Besøkt 23. juli 2017. 
  11. ^ «Eurovision Song Contest 1966 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 23. juli 2017. 
  12. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs For Europe The United Kingdom at The Eurovision Song Contest Volume One: The 1950s and 1960s. UK: Telos. s. 326. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  13. ^ «The Eurovision Song Contest (1966)». imdb.com. Besøkt 21. juli 2017. 
  14. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  15. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  16. ^ Deguelt, François (5. mars 1966). 11ème Concours Eurovision de la Chanson 1966 (Television production). Luxembourg: RTL, ORTF (kommentar). 
  17. ^ «Teddy Scholten geeft commentaar op het Eurovisie Songfestival», Limburgsch Dagblad, 25. februar 1966

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]