Eurovision Song Contest 2021

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 2021
ESC 2021 Rotterdam - Greenfloor and podium.jpg
Datoer: Semifinale 1: 18. mai 2021
Semifinale 2: 20. mai 2021
Finale: 22. mai 2021
Sted: Nederland Rotterdam Ahoy,
Rotterdam, Nederland
Produsenter: Sietse Bakker
Astrid Dutrénit
Konkurransesjef: Martin Österdahl
Slagord: Open Up («åpne opp»)
Programledere: Chantal Janzen
Edsilia Rombley
Jan Smit
Nikkie de Jager
Kringkaster: AVROTROS
NPO (Nederlandse Publieke Omroep)
NOS (Nederlandse Omroep Stichting)
Deltakere: 39 (26 i finalen)
Vinner: Italia Italia
«Zitti e buoni»
Måneskin
Deltakelse
Tilbake: Bulgaria Bulgaria
Ukraina Ukraina
Trakk seg: Armenia Armenia
Montenegro Montenegro
Ungarn Ungarn
Diskvalifisert: Hviterussland Hviterussland
Eurovision Song Contest
◄ 2020    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    2022 ►

Eurovision Song Contest 2021 var den 65. utgaven av Eurovision Song Contest, Den europeiske kringkastingsunions (EBU) årlige sangkonkurranse for unionens medlemmer. Konkurransen fant sted i Rotterdam i Nederland, etter at Nederland vant i 2019. Rotterdam skulle i utgangspunktet ha arrangert Eurovision Song Contest 2020, men EBU ble tvunget til å avlyse konkurransen på grunn av koronaviruspandemien i Europa.

Eurovision Song Contest 2021 besto av tre sendinger: en semifinale tirsdag 18. mai, en semifinale torsdag 20. mai og finalen lørdag 22. mai 2021. De tre sendingene ble overført direkte fra konsert- og konferansesenteret Rotterdam Ahoy i Rotterdam, Nederlands nest største by. Kringkastingsselskapene AVROTROS og NOS produserte konkurransen i samarbeid med NPO, Nederlands kringkastingsorganisasjon. Programledere var Chantal Janzen, Edsilia Rombley, Jan Smit og Nikkie de Jager. Alle land unntatt Australia var fysisk til stede og opptrådte i Rotterdam, men pandemien la begrensninger på antall tilreisende, journalister, arrangementer og gjester. Nederlandske myndigheter tillot 3500 publikummere under showene, en femdel av Rotterdam Ahoys fulle kapasitet.

39 land deltok i konkurransen, de samme landene som skulle ha deltatt i 2020, unntatt Armenia, som trakk seg i mars 2021, og Hviterussland, som ble diskvalifisert fra konkurransen 26. mars 2021.

Vinneren av konkurransen ble Italia med sangen «Zitti e buoni», fremført av Måneskin og skrevet av bandmedlemmene Damiano David, Ethan Torchio, Thomas Raggi og Victoria De Angelis. Dette var Italias tredje seier i konkurransen, etter å ha vunnet i 1964 og 1990. Italia var også det andre av «de fem store» landene som vant konkurransen, etter Tysklands seier i 2010. Måneskin var den første gruppen til å vinne konkurransen siden Lordi vant for Finland i 2006. Frankrike, Sveits, Island og Ukraina utgjorde resten av topp fem, og Frankrike og Sveits fikk sine beste plasseringer siden henholdsvis 1991 og 1993. For første gang siden 1995 ble ingen av topp tre-låtene fremført på engelsk; Italia sang på italiensk, mens Frankrike og Sveits opptrådte på fransk. I motsatt ende av listen fikk fire land null poeng i telefonavstemningen, noe som var ny rekord etter at dagens stemmesystem ble innført i 2016. De fire forhåndskvalifiserte landene Nederland, Spania, Tyskland, Storbritannia ble alle stående uten poeng fra seerne, og Storbritannia fikk heller ikke poeng fra juryene. Dette var andre gang landet fikk null poeng i konkurransen, første gang var i 2003. For første gang siden debuten i 2015 klarte ikke Australia å kvalifisere seg til finalen. Ukraina er dermed det eneste landet som har klart å kvalifisere seg til finalen på samtlige forsøk.

Norge deltok med TIX og låten «Fallen Angel». Det norske bidraget deltok i semifinale 1 tirsdag 18. mai og kvalifiserte seg til finalen, der den ble nummer 18.

De tre sendingene ble sett av 183 millioner seere, noe som var på nivå med tre foregående konkurransene.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Konkurransen i 2021 skulle etter reglene ha vært arrangert av vinnerlandet i 2020. Men på grunn av koronavirusutbruddet i Europa vinteren og våren 2020, ble EBU til slutt nødt til å avlyse konkurransen i 2020. Avgjørelsen ble kunngjort 18. mars 2020, og dette var første gang i konkurransens historie at en utgave ble avlyst.[1][2]

Utdypende artikkel: Koronaviruspandemien

Nederland og Rotterdam skulle arrangert konkurransen i 2020, etter at Nederland vant Eurovision Song Contest 2019 med Duncan Laurence og «Arcade». Forberedelsene til konkurransen var i full gang da arrangementet ble avlyst. I stedet tilbød EBU Nederland og Rotterdam å arrangere konkurransen i 2021.[3]

Utdypende artikkel: Eurovision Song Contest 2020

Vertsby[rediger | rediger kilde]

Rotterdam Ahoy, vertsstedet for konkurransen.

Nederlandske medier meldte våren 2020 at Rotterdam by trengte ytterligere 6,7 millioner euro for å kunne arrangere konkurransen i 2021.[4][5][6][7] 23. april 2020 besluttet byrådet i Rotterdam at byen skulle ta på seg arrangørjobben og den medfølgende ekstrabevilgningen.[8] Hadde Rotterdam takket nei, måtte kringkasterne AVROTROS, NOS og NPO ha funnet en annen vertsby innen midten av mai 2020.[9][10]

Utdypende artikkel: Rotterdam

Under erstatningsprogrammet Eurovision: Europe Shine a Light 16. mai 2020 bekreftet EBU at Rotterdam skulle bli vertsby for konkurransen i 2021. Sendingene fant sted i arenaen Rotterdam Ahoy.[11][12]

Format[rediger | rediger kilde]

Konkurransen tok i bruk mange av konseptene og planene fra den avlyste 2020-konkurransen. Blant annet var slagordet «Open Up» det samme, og profilen og scenedesignet var likt som i 2020. Logoen var en videreføring av logoen fra fjoråret, men med et par justeringer.[13] De fire programlederne som skulle ha ledet showet i 2020, ledet også konkurransen i 2021.

For å unngå en ny avlysning, innførte EBU høsten 2020 nye regler som sikrer at konkurransen kan gjennomføres uavhengig av koronavirussituasjonen, eller eventuelle andre krisesituasjoner i fremtiden.[14] For konkurransen i 2021 planla arrangørene opprinnelig med fire scenarioer.[15][16]

  • Scenario A: Konkurransen holdes som normalt, med full sal, masse arrangementer i forkant og ingen begrensninger i avstand og lignende. Scenarioet ble utelukket 3. februar 2021.[17]
  • Scenario B: Arrangørene av konkurransen måtte forholde seg til et krav om 1,5 meters avstand mellom alle mennesker. Dette avstandskravet ble innført i vertslandet Nederland våren 2020 og var fremdeles gjeldende da konkurransen fant sted. Konkurransen måtte derfor avholdes med begrenset antall publikum i salen, og med begrensninger i arrangementer og sammenkomster før sendingene. Alle delegasjoner som kom til Nederland, måtte holde påkrevd avstand til hverandre. Dette ble scenarioet EBU og arrangørene gikk for.
  • Scenario C: En konkurranse med reiserestriksjoner. Dersom smittesituasjonen i verden hadde gjort det vanskelig eller risikabelt for noen av deltakerne å fly fra sitt hjemland eller til Nederland, kunne deltakeren i stedet opptre direkte fra et studio i sitt hjemland. Andre deltakere kunne komme til Nederland for å opptre der. Sosial avstand ville fremdeles gjelde, og med et begrenset antall publikummere i salen.
  • Scenario D: Full nedstengning i Nederland. Dersom smittesituasjonen hadde blitt kritisk, og Nederland måtte stenge helt ned igjen, skulle konkurransen likevel ha funnet sted i Rotterdam Ahoy, men uten publikum og trolig uten noen form for arrangementer eller tilstelninger i forbindelse med konkurransen. Alle deltakere skulle ha opptrådt direkte fra et studio i hjemlandet sitt, og sendingen ville blitt sydd sammen til en direkte fellessending fra Rotterdam.

3. februar 2021 besluttet arrangørene og EBU å utelukke scenario A, og en sto dermed igjen med tre scenarioer.[15][17] 2. mars 2021 fastslo arrangørene at de fortsatte å jobbe ut fra scenario B. Dette innebar at artistene kom til Rotterdam og opptrådte som vanlig, men at antall journalister, besøkende og arrangementer ble redusert.[18][19] Nederlandske myndigheter varslet i april at de ville tillate inntil 3500 publikummere i Rotterdam Ahoy under showene, men at publikummerne måtte fremvise negativ covid-19-test.[20][21]

Reserveopptak av opptredener[rediger | rediger kilde]

For å forsikre seg om at konkurransen kunne gå som planlagt, måtte hvert deltakerland på forhånd spille inn et opptak der landets artist fremførte bidraget live. Opptaket måtte godkjennes av EBU og leveres innen 25. mars 2021, og det kunne ikke vises før konkurransen i mai.[22] Dette opptaket skulle brukes i nødstilfelle dersom en artist ble forhindret fra å reise til Rotterdam, eller havnet i karantene eller isolasjon.[22] Det var kun Australia av de 39 deltakerne som ikke var på plass i Rotterdam, i stedet brukte de reserveopptaket fra i mars.[23]

Det forhåndsinnspilte live-opptaket måtte innfri en rekke tekniske krav og spesifikasjoner. Blant annet kan en ikke bruke opptak fra en nasjonal finale, og det var ikke lov med tilskuere til stede under innspillingen. Opptaket måtte også holde seg innenfor de tekniske løsningene som var tilgjengelige ved sendingen fra Rotterdam. Det betydde at EBU ikke tillot bruk av kunstig virkelighet, grønnskjerm, dronekamera, konfetti eller vann.

Programledere[rediger | rediger kilde]

18. september 2020 kunngjorde kringkasteren NOS at de tre sendingene skulle ledes av fire programledere: skuespiller og tv-programleder Chantal Janzen, sanger og nederlandsk Eurovision-kommentator Jan Smit, sangeren Edsilia Rombley, som representerte Nederland i 1998 og 2007, og youtuberen Nikkie de Jager, kjent som NikkieTutorials. Disse skulle ha ledet Eurovision Song Contest i 2020.[24][25]

Publikum[rediger | rediger kilde]

Under hvert av showene åpnet nederlandske myndigheter opp for inntil 3500 sittende publikummere. Dette var 20 prosent av Rotterdam Ahoys fulle kapasitet.[26] Konkurransen var en del av de nederlandske feltlab-forsøkene, der en forsket på om det er mulig å hindre smitte på større arrangementer med publikum under pandemien.[27][28] De besøkende måtte imidlertid forholde seg til omfattende test- og sikkerhetstiltak. Blant annet måtte alle fremvise negativ covid-19-hurtigtest ved ankomst i arenaen, og denne testen måtte være tatt samme dag ved en godkjent teststasjon. Publikummere måtte også bruke munnbind når de ikke satt nede.[29][21] Av nærmere 30 000 publikummere som overvar en av prøvene eller direktesendingene, fikk 48 påvist koronavirus i etterkant.[30] Dette tilsvarer en smitterate på 1,6 tilfeller per 1000 mennesker, langt under den øvrige befolkningen i Nederland, som lå på 4,9 per 1000 på samme tid.[31]

Billettsalget åpnet 8. mai og var kun tilgjengelig for dem som hadde billetter til Eurovision Song Contest 2020. Personer med risiko for alvorlig covid-19-sykdom fikk ikke være publikummere.[29]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Sendingene og arrangementet rundt ble produsert av kringkastingsselskapene AVROTROS og NOS i samarbeid med Nederlands overordnede kringkastingsorganisasjon, NPO.[32] De tre hadde ulike roller i organiseringen og produksjonen.[33] Årsaken til at tre kringkastere var involvert, bunner i Nederlands særegne og komplekse kringkastingssystem.[34] Gjennom pillariseringen i det nederlandske samfunnet på 1900-tallet, vokste det frem en rekke uavhengige kringkastingsselskaper som produserte radio og tv til sine spesifikke målgrupper. Disse selskapene har overlevd frem til i dag, men de koordineres og administreres av paraplyorganisasjonen Nederlandse Publieke Omroep (NPO).[35][36] Sendetiden til de ulike kringkasterne avgjøres av hvor mange medlemmer de har.[37]

Utdypende artikkel: Allmennkringkasting i Nederland

Sietse Bakker og Astrid Dutrénit var produsenter for showene.[38]

Andre begivenheter[rediger | rediger kilde]

I tillegg til de to semifinalene og finalen var det enkelte andre tilstelninger i Rotterdam under Eurovision-uken. På grunn av smittesituasjonen og pandemien var det imidlertid en del begrensninger sammenlignet med en normalsituasjon. Den faste Eurovision-landsbyen, Eurovision Village, var digital og fant sted fra 15. til 23. mai. I denne perioden var det digitale eventer og konserter med artister som Johnny Logan, Afrojack, Sergej Lazarev og KEiiNO.[39][40][41]

Den offisielle åpningsseremonien og Turquoise Carpet («den turkise løperen») fant sted 16. mai ved Rotterdams cruiseterminal.[42] Under åpningen gikk artistene og delegasjonene opp en turkis løper for å bli presentert og intervjuet av pressen.[43] I tillegg til Australia, måtte fire land avstå fra begivenheten av smittevernshensyn: Island, Polen, Malta og Romania.[44]

Ny konkurransesjef[rediger | rediger kilde]

I januar 2020 kunngjorde EBU at svenske Martin Österdahl skulle ta over som konkurransesjef for Eurovision Song Contest fra og med 2021. Han etterfulgte norske Jon Ola Sand, som hadde tilsvarende rolle fra 2011 til 2020.[45] Österdahl var ansvarlig produsent for utgavene i 2013 og 2016, og han var medlem i Eurovision Song Contests referansegruppe mellom 2012 og 2018.[46]

Innspilt bakgrunnsvokal[rediger | rediger kilde]

En av konkurransens grunnregler er at all vokal skal fremføres direkte. I juni 2020 besluttet imidlertid EBU å tillate forhåndsinnspilt bakgrunnsvokal som en prøveordning for konkurransen i 2021, blant annet for å redusere antall tilreisende deltakere. Bruken av innspilt bakgrunnsvokal var valgfri, og landene kunne velge å bruke både direkte og forhåndsinnspilt bakgrunnsvokal om de ønsket det. All hovedvokal måtte fortsatt fremføres direkte på scenen under sendingen.[47][48] Denne prøveordningen ble videreført i 2022.[49]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Da Eurovision Song Contest 2020 ble avlyst i mars 2020, så EBU på flere muligheter for deltakelse i 2021. Blant annet vurderte unionen om deltakerlåtene fra 2020 skulle få delta, men besluttet senere at alle deltakerlandene måtte velge nye låter.[3][50] Konkurransereglene sier at deltakerlåtene ikke må ha blitt kommersielt utgitt før 1. september året før konkurransen.[51][52]

I oktober 2020 offentliggjorde EBU deltakerlisten for 2021-konkurransen. 41 land sto på listen – de samme som i 2020.[53] I mars 2021 trakk Armenia seg, og deltakerantallet sank til 40 land. Senere samme måned diskvalifiserte EBU Hviterussland fra konkurransen, siden den hviterussiske kringkasteren BTRK ikke var i stand til å levere et bidrag som overholdt konkurransereglene.[54][55] 26 av artistene fra 2020 deltok også i 2021.[56] Flere land – blant dem Norge – arrangerte nasjonale finaler der en valgte nye artister og sanger.[57][58]

Seks land var direktekvalifisert til finalen: vertslandet Nederland og de fem store økonomiske bidragsyterne Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland. De øvrige 33 landene måtte kvalifisere seg gjennom en av de to semifinalene tidligere i finaleuken. De ti beste fra hver semifinale kvalifiserte seg til finalen, slik at finalefeltet besto av 26 land.

Semifinaletrekningen[rediger | rediger kilde]

I november 2020 besluttet EBU at semifinaleinndelingen fra 2020 også skulle gjelde for 2021. Det ble dermed ikke holdt noen ny semifinaletrekning for konkurransen i 2021.[59]

Den opprinnelige fordelingen av semifinalistene ble avgjort under en offisiell trekning i Rotterdam 28. januar 2020.[60] Semifinalistene var på forhånd delt inn i grupper ut fra stemmemønsteret de 15 siste årene. Blant annet var de nordiske landene samlet i samme gruppe, og de eks-jugoslaviske landene var samlet i en annen gruppe. Landene i hver stemmegruppe ble deretter fordelt på de to semifinalene. Dette gjøres for å redusere effekten av nabostemming, og for å forhindre at et land klarer å kvalifisere seg til finalen takket være stemmer fra nabolandene.[61] Systemet ble innført i 2008. Under trekningen ble det også avgjort hvilken av de to semifinalene de seks finalistlandene skulle sende og stemme i. Seremonien ble ledet av programlederne Chantal Janzen, Jan Smit og Edsilia Rombley.[61]

Semifinale 1[rediger | rediger kilde]

16 land deltok i semifinale 1 tirsdag 18. mai klokken 21.00 CEST. Hviterussland skulle ha deltatt i denne semifinalen, men ble diskvalifisert fra konkurransen 26. mars 2021.[54] De ti beste landene kvalifiserte seg til finalen, og er markert med rosa bakgrunn i tabellen. De forhåndskvalifiserte landene Italia, Nederland og Tyskland fremførte sine bidrag og stemte i denne semifinalen.[59] Den endelige startrekkefølgen ble offentliggjort 30. mars 2021 etter alle bidragene var klare.[62][63]

Nr. Land Artist Sang Språk Plass Poeng
01 Litauen Litauen The Roop «Discoteque» Engelsk 4 203
02 Slovenia Slovenia Ana Soklič «Amen» Engelsk 13 44
03 Russland Russland Manizja «Russian Woman» Russisk, engelsk 3 225
04 Sverige Sverige Tusse «Voices» Engelsk 7 142
05 Australia Australia[a] Montaigne «Technicolour» Engelsk 14 28
06 Nord-Makedonia Nord-Makedonia Vasil «Here I Stand» Engelsk 15 23
07 Irland Irland Lesley Roy «Maps» Engelsk 16 20
08 Kypros Kypros Élena Tsagrinoú «El Diablo» Engelsk 6 170
09 Norge Norge TIX «Fallen Angel» Engelsk 10 115
10 Kroatia Kroatia Albina «Tick-Tock» Engelsk, kroatisk 11 110
11 Belgia Belgia Hooverphonic «The Wrong Place» Engelsk 9 117
12 Israel Israel Eden Alene «Set Me Free» Engelsk 5 192
13 Romania Romania Roxen «Amnesia» Engelsk 12 85
14 Aserbajdsjan Aserbajdsjan Efendi «Mata Hari» Engelsk 8 138
15 Ukraina Ukraina Go_A «Sjum» (Шум) Ukrainsk 2 267
16 Malta Malta Destiny «Je me casse» Engelsk[b] 1 325
Noter
  1. ^ På grunn av pandemien dro ikke Australias delegasjon til Rotterdam. I stedet ble reserveopptaket brukt, som ble spilt inn i mars.
  2. ^ Tittelen er fransk, mens den øvrige teksten er engelsk.

Semifinale 2[rediger | rediger kilde]

17 land deltok i semifinale 2 torsdag 20. mai klokken 21.00 CEST. De ti beste landene kvalifiserte seg til finalen. De forhåndskvalifiserte landene Frankrike, Spania og Storbritannia fremførte sine bidrag og stemte i denne semifinalen.[59] Armenia var opprinnelig trukket til å delta i andre halvdel av denne semifinalen, men landet trakk seg fra konkurransen 5. mars 2021.[64] Den endelige startrekkefølgen ble offentliggjort 30. mars etter alle bidragene var klare.[62][65]

Nr. Land Artist Sang Språk Plass Poeng
01 San Marino San Marino Senhit med Flo Rida «Adrenalina» Engelsk 9 118
02 Estland Estland Uku Suviste «The Lucky One» Engelsk 13 58
03 Tsjekkia Tsjekkia Benny Cristo «Omaga» Engelsk, tsjekkisk 15 23
04 Hellas Hellas Stefania «Last Dance» Engelsk 6 184
05 Østerrike Østerrike Vincent Bueno «Amen» Engelsk 12 66
06 Polen Polen Rafał «The Ride» Engelsk 14 35
07 Moldova Moldova Natalia Gordienko «Sugar» Engelsk 7 179
08 Island Island[a] Daði og Gagnamagnið «10 Years» Engelsk 2 288
09 Serbia Serbia Hurricane «Loco Loco» Serbisk 8 124
10 Georgia Georgia Tornike Kipiani «You» Engelsk 16 16
11 Albania Albania Anxhela Peristeri «Karma» Albansk 10 112
12 Portugal Portugal The Black Mamba «Love Is on My Side» Engelsk 4 239
13 Bulgaria Bulgaria Victoria «Growing Up Is Getting Old» Engelsk 3 250
14 Finland Finland Blind Channel «Dark Side» Engelsk 5 234
15 Latvia Latvia Samanta Tīna «The Moon Is Rising» Engelsk 17 14
16 Sveits Sveits Gjon's Tears «Tout l’Univers» Fransk 1 291
17 Danmark Danmark Fyr & Flamme «Øve os på hinanden» Dansk 11 89
Noter
  1. ^ På grunn av covid-19-smitte hos ett av medlemmene i Gagnamagnið, ble bandet satt i karantene og fikk ikke opptre live under semifinalen. I stedet ble det brukt opptak fra gruppens andre prøve 15. mai.

Finalister[rediger | rediger kilde]

Vertslandet Nederland beholdt startnummeret sitt fra i fjor, nummer 23. De øvrige deltakerne ble trukket inn i første eller andre halvdel av showet under en loddtrekning 15. mai 2021.[66] Den endelige rekkefølgen ble avgjort av produsentene og EBU natt til 21. mai, da alle finalistene var klare.[67][68]

Nr. Land Artist Sang Språk Plass Poeng
01 Kypros Kypros Élena Tsagrinoú «El Diablo» Engelsk 16 94
02 Albania Albania Anxhela Peristeri «Karma» Albansk 21 57
03 Israel Israel Eden Alene «Set Me Free» Engelsk 17 93
04 Belgia Belgia Hooverphonic «The Wrong Place» Engelsk 19 74
05 Russland Russland Manizja «Russian Woman» Russisk, engelsk 9 204
06 Malta Malta Destiny «Je me casse» Engelsk[a] 7 255
07 Portugal Portugal The Black Mamba «Love Is on My Side» Engelsk 12 153
08 Serbia Serbia Hurricane «Loco Loco» Serbisk 15 102
09 Storbritannia Storbritannia James Newman «Embers» Engelsk 26 0
10 Hellas Hellas Stefania «Last Dance» Engelsk 10 170
11 Sveits Sveits Gjon's Tears «Tout l’Univers» Fransk 3 432
12 Island Island[b] Daði og Gagnamagnið «10 Years» Engelsk 4 378
13 Spania Spania Blas Cantó «Voy a quedarme» Spansk 24 6
14 Moldova Moldova Natalia Gordienko «Sugar» Engelsk 13 115
15 Tyskland Tyskland Jendrik «I Don't Feel Hate» Engelsk[c] 25 3
16 Finland Finland Blind Channel «Dark Side» Engelsk 6 301
17 Bulgaria Bulgaria Victoria «Growing Up Is Getting Old» Engelsk 11 170
18 Litauen Litauen The Roop «Discoteque» Engelsk 8 220
19 Ukraina Ukraina Go_A «Sjum» (Шум) Ukrainsk 5 364
20 Frankrike Frankrike Barbara Pravi «Voilà» Fransk 2 499
21 Aserbajdsjan Aserbajdsjan Efendi «Mata Hari» Engelsk 20 65
22 Norge Norge TIX «Fallen Angel» Engelsk 18 75
23 Nederland Nederland Jeangu Macrooy «Birth of a New Age» Engelsk, sranan tongo 23 11
24 Italia Italia Måneskin «Zitti e buoni» Italiensk 1 524
25 Sverige Sverige Tusse «Voices» Engelsk 14 109
26 San Marino San Marino Senhit med Flo Rida «Adrenalina» Engelsk 22 50
Noter
  1. ^ Tittelen er fransk, mens den øvrige teksten er engelsk.
  2. ^ På grunn av covid-19-smitte hos ett av medlemmene i Gagnamagnið, ble bandet satt i karantene og opptrådte ikke live under finalen. I stedet brukte arrangørene opptak fra gruppens andre prøve 15. mai.
  3. ^ Sangen har engelsk tekst, men inneholder en kort sekvens der Jendrik etterligner en radiovert og snakker på tysk.

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
Stefania Hellas Hellas 2016 (JESC) Representerte Nederland som en del av gruppen Kisses
Destiny Malta Malta 2015 (JESC) Vinner av JESC 2015 med sangen «Not My Soul»
Natalia Gordienko Moldova Moldova 2006 Representerte Moldova i Eurovision Song Contest sammen med Arsenium.
Senhit San Marino San Marino 2011 16. plass i semifinale 1
Sanja Vučić Serbia Serbia 2016 18. plass i finalen

Sendingene[rediger | rediger kilde]

Konkurransen besto av tre direktesendte show: semifinale 1 tirsdag 18. mai, semifinale 2 torsdag 20. mai og finalen lørdag 22. mai. Alle sendingene startet klokken 21.00 sentraleuropeisk sommertid og ble arrangert i Rotterdam Ahoy. Hver semifinale varte i cirka 2 timer og 5 minutter, mens finalen varte i 3 timer og 56 minutter.[69]

Første semifinale[rediger | rediger kilde]

Showet ble arrangert tirsdag 18. mai i tidsrommet 21.00–23.05 CEST, og 16 land deltok.[70] Semifinalen ble åpnet av fjorårsvinner Duncan Laurence som fremførte låten «Feel Something».[71] Etter at de 16 semifinalistene hadde opptrådd, startet telefonavstemningen. I pausen opptrådte sangeren Davina Michelle og skuespilleren Thekla Reuten med nummeret «The Power of Water», som omhandler Nederlands forhold til vann og hav, inkludert landets mange kanaler og demninger.[72][73] Siden ble finalistene Italia, Tyskland og vertslandet Nederland presentert. Følgende land kvalifiserte seg til finalen: Aserbajdsjan, Belgia, Israel, Kypros, Litauen, Malta, Norge, Russland, Sverige og Ukraina.[74]

Andre semfinale[rediger | rediger kilde]

Showet ble arrangert torsdag 20. mai i tidsrommet 21.00–23.05 CEST, og 17 land deltok. Semifinalen startet med nummeret «Forward Unlimited» av breakdanseren Redouan «Redo» Ait Chitt og sanger-låtskriveren Eefje de Visser.[75][76] Under telefonavstemningen opptrådte ballettdanseren Ahmad Joudeh og BMX-eren Dez Maarsen med nummeret «Close Encounter of a Special Kind».[77] Følgende land kvalifiserte seg til finalen: Albania, Bulgaria, Finland, Hellas, Island, Moldova, Portugal, San Marino, Serbia og Sveits.[78]

Finalen[rediger | rediger kilde]

Showet ble arrangert lørdag 22. mai i tidsrommet 21.00–00.56 CEST, og 26 land deltok: vertslandet Nederland, de fem store, de ti beste fra semifinale 1 og de ti beste fra semifinale 2. Finalen åpnet med den tradisjonelle presentasjonen av årets finalister. Introduksjonen var akkompagnert av musikk produsert av den 16-årige DJ-en Pieter Gabriel, og vertene deltok med sang.[79]

Etter at alle finalistene hadde opptrådt, startet telefonavstemningen. Mens tv-seerne ringte inn og stemmer, opptrådte DJ Afrojack og sangerne Glennis Grace (som representerte Nederland i 2005) og Wulf med nummeret «Music Binds Us». Dette var et spesialskrevet stykke i to deler og ble fremført sammen med et symfoniorkester bestående av unge nederlandske musikere. Orkesteret var satt sammen spesielt for anledningen. Nummeret inkluderte også Afrojacks nyeste singel «Hero».[80][81]

Senere i pausen kom nummeret «Rock the Roof» med seks tidligere Eurovision-vinnere: Lenny Kuhr (1969), Teach-In med vokalist Getty Kaspers (1975), Sandra Kim (1986), Helena Paparizou (2005), Lordi (2006) og Måns Zelmerlöw (2015). De seks fremførte sine respektive vinnerlåter fra toppen av kjente bygninger i Rotterdam.[82] Norske Alexander Rybak (2009) var også planlagt inn i denne sekvensen, men hevdet at arrangørene droppet ham.[83] 2019-vinneren Duncan Laurence fremførte senere vinnersangen sin «Arcade» og sin nye singel «Stars». Opptredenene var forhåndsinnspilt, siden Laurence var isolasjon på grunn av covid-19.[84][85] De siste sekundene av telefonavstemningen ble telt ned med sketsjen «The Human Countdown».

Så fort telefonavstemningen var avsluttet, startet offentliggjøringen av jurystemmene, land for land. Etter at alle 39 fagjuryer hadde avgitt poengene sine, ble deretter alle deltakerlandenes telefonstemmer avslørt i én, samlet bolk.

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

TIX på scenen under juryprøven til første semifinale 17. mai 2021. Foto: Sietske

Norge var representert med låten «Fallen Angel» og artisten TIX (Andreas Haukeland), som vant den norske finalen i H3 Arena lørdag 20. februar. Låten er skrevet av Haukeland selv og ble først lansert med norsk tekst og tittelen «Ut av mørket». I finalen opptrådte TIX med den engelske versjonen, som han hadde skrevet sammen med broren Mathias Haukeland og Emelie Hollow. Som første deltakerland spilte NRK inn et direkteopptak av opptredenen to dager etter den norske finalen.[86] Nødopptaket skulle brukes dersom pandemien gjorde det umulig for TIX å reise til Rotterdam, eller om sykdom gjorde at han måtte i karantene eller isolasjon under konkurransen. Dette gjorde det mulig å gjennomføre Eurovision Song Contest, uansett hvordan smittesituasjonen var under konkurransen.[87]

Norge deltok i semifinale 1 tirsdag 18. mai 2021 og hadde startnummer 9. Sangen kom på tiendeplass i semifinalen og kvalifiserte seg dermed akkurat til finalen lørdag 22. mai. Der opptrådte TIX som nummer 22 av 26.[88] Til slutt endte han på 18. plass med 75 poeng, der 60 av dem kom fra tv-seerne.[89] På scenen hadde Haukeland med seg koristen Johannes Winther Farstad og de fire danserne Eivind André Dundas, John Masaki, Reno Andersen og Bjørnar Reime.[90][91]

Norges delegasjonsleder var Stig Karlsen, mens Marte Stokstad kommenterte alle sendingene for NRK1. Ole Christian Øen kommenterte finalen på P1.[92] Både Stokstad og Øen kommenterte fra Marienlyst på grunn av koronasituasjonen. Før finalen sendte P1 oppvarmingsprogrammet ESC helaften med Jon Marius Hyttebakk og Marit Sofie Strand som programledere.[93] Finalen ble i tillegg sendt på NRK3 som en spesialsending med P3morgen. Kanalverten Silje Skjemstad Cruz leste opp den norske juryens toppoeng.[94]

Avstemning[rediger | rediger kilde]

Resultatene i konkurransen ble avgjort gjennom en kombinasjon av telefonavstemning og fagjuryer, der hver del telte 50 prosent. I både semifinalene og finalene ga deltakerlandene to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett basert på seernes telefonstemmer og ett sett fra en nasjonal fagjury, bestående av fem personer med tilknytning til musikkbransjen eller med særlige kunnskaper innen musikk og kultur.[95] De fulle resultatene fra semifinalene ble offentliggjort etter finalen.

I finalen ble jurystemmene til de 39 deltakerlandene presentert på tradisjonell måte, land for land. Hvert deltakerland hadde en talsperson som via satellitt leste opp sin nasjonale jurys 12-poenger. Da jurystemmene var inne, ble deretter seerpoengene fra alle 39 land slått sammen til én bolk og lest opp av programlederne.[96] Fra 2016–2018 ble seerpoengene lest opp fra sisteplass til førsteplass ut fra telefonavstemningen. I 2019 ble dette endret, og seerpoengene startet med landet som hadde fått færrest poeng fra juryene og ble avsluttet med landet har fått flest jurypoeng.[97] Dette ble gjort for å bevare spenningen helt til siste slutt.[98] Konkurransesjef Martin Österdahl fra EBU var oppsynsmann for avstemningen.

Den norske fagjuryen[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en fagjury med fem medlemmer som utgjorde 50 prosent av landets stemmer. Den norske juryen besto av: Aleksander Walmann, Anna-Lisa Kumoji, Kate Gulbrandsen, Rolf Lennart Stensø og sangeren Vilde «VILDE» Johannessen.[99] I finalen ga juryen 12 poeng til Malta, mens norske seere hadde Litauen på topp, etterfulgt av Island, Sverige og Italia.[100]

Seertall[rediger | rediger kilde]

Til sammen fulgte 183 millioner tv-seere de tre sendingene, på linje med de tre foregående konkurransene.[101][102] Tallene baserer seg på 36 tv-markeder i Europa, Israel og Australia.[101] I vertslandet Nederland fulgte 5,4 millioner seere finalen på NPO 1, mens vinnerlandet Italia hadde 4,3 millioner seere på Rai 1. Dette var det høyeste seertallet for finalen etter at Italia kom tilbake til konkurransen i 2011.[101] Også Frankrike som fikk sitt beste resultat på 30 år, noterte det høyeste seertallet på over ti år. 5,5 millioner franske seere fulgte finalen på France 2, noe som var en økning på 19 prosent fra 2019.[101]

Kanalene som sendte finalen, hadde en gjennomsnittlig markedsandel på 40,5 prosent – over dobbelt som høyt som for en ordinær lørdagskveld. I aldersgruppen 15–24 år var markedsandelen for finalen 52,8 prosent, en økning på 7 prosentpoeng fra 2019. Markedsandelen for denne aldersgruppen var fire ganger høyere enn det kanalene har på en ordinær lørdagskveld.[103]

I Norge fulgte 1 481 000 seere finalen direkte på NRK1 og NRK TV, tilsvarende en markedsandel på 86 prosent. Dette var det høyeste seertallet siden 2015, og den høyeste markedsandelen siden 2010, da Norge arrangerte finalen.[104]

Poengtavler[rediger | rediger kilde]

Semfinale 1[rediger | rediger kilde]

██ Juryenes ti favoritter

██ Seernes ti favoritter

██ Finalister

██ Sisteplass

Semifinale 1 Juryene Seerne Totalt
Plass Poeng Plass Poeng Plass Poeng
Litauen Litauen 8 66 3 137 4 203
Slovenia Slovenia 13 36 14 8 13 44
Russland Russland 2 117 4 108 3 225
Sverige Sverige 6 91 10 51 7 142
Australia Australia 14 26 16 2 14 28
Nord-Makedonia Nord-Makedonia 16 12 13 11 15 23
Irland Irland 15 16 15 4 16 20
Kypros Kypros 5 92 7 78 6 170
Norge Norge 12 38 8 77 10 115
Kroatia Kroatia 10 57 9 53 11 110
Belgia Belgia 7 70 11 47 9 117
Israel Israel 4 99 5 93 5 192
Romania Romania 9 58 12 27 12 85
Aserbajdsjan Aserbajdsjan 11 47 6 91 8 138
Ukraina Ukraina 3 103 1 164 2 267
Malta Malta 1 174 2 151 1 325
Rekkefølgen på landene er den samme som i semifinalen.

Semfinale 2[rediger | rediger kilde]

██ Juryenes ti favoritter

██ Seernes ti favoritter

██ Finalister

██ Sisteplass

Semifinale 2 Juryene Seerne Totalt
Plass Poeng Plass Poeng Plass Poeng
San Marino San Marino 7 76 10 42 9 118
Estland Estland 12 29 12 29 13 58
Tsjekkia Tsjekkia 13 23 17 0 15 23
Hellas Hellas 5 104 8 80 6 184
Østerrike Østerrike 11 53 15 13 12 66
Polen Polen 14 18 13 17 14 35
Moldova Moldova 9 56 4 123 7 179
Island Island 3 140 2 148 2 288
Serbia Serbia 9 56 9 68 8 124
Georgia Georgia 17 1 14 15 16 16
Albania Albania 8 74 11 38 10 112
Portugal Portugal 4 128 5 111 4 239
Bulgaria Bulgaria 2 149 6 101 3 250
Finland Finland 6 84 1 150 5 234
Latvia Latvia 16 4 16 10 17 14
Sveits Sveits 1 156 3 135 1 291
Danmark Danmark 15 9 7 80 11 89
Rekkefølgen på landene er den samme som i semifinalen.

Finalen[rediger | rediger kilde]

Under er en oversikt over avgitt poeng i finalen.

██ Førsteplass

██ Andreplass

██ Tredjeplass

██ Sisteplass

Jury Seere Totalt
Plass Poeng Plass Poeng Plass Poeng
Kypros Kypros 16 50 15 44 16 94
Albania Albania 20 22 16 35 21 57
Israel Israel 13 73 20 20 17 93
Belgia Belgia 12 71 22 3 19 74
Russland Russland 8 104 8 100 9 204
Malta Malta 3 208 14 47 7 255
Portugal Portugal 7 126 19 27 12 153
Serbia Serbia 21 20 9 82 15 102
Storbritannia Storbritannia 26 0 23 0 26 0
Hellas Hellas 10 91 10 79 10 170
Sveits Sveits 1 267 7 165 3 432
Island Island 5 198 5 180 4 378
Spania Spania 24 6 24 0 24 6
Moldova Moldova 15 53 12 62 13 115
Tyskland Tyskland 25 3 25 0 25 3
Finland Finland 11 83 4 218 6 301
Bulgaria Bulgaria 6 140 18 30 11 170
Litauen Litauen 14 55 6 165 8 220
Ukraina Ukraina 9 97 2 267 5 364
Frankrike Frankrike 2 248 3 251 2 499
Aserbajdsjan Aserbajdsjan 19 32 17 33 20 65
Norge Norge 22 15 13 60 18 75
Nederland Nederland (vert) 23 11 26[a] 0 23 11
Italia Italia 4 206 1 318 1 524
Sverige Sverige 17 46 11 63 14 109
San Marino San Marino 18 37 21 13 22 50
Rekkefølgen i tabellen er identisk med startrekkefølgen i finalen.
Noter
  1. ^ Selv om fire land fikk null poeng, rangeres Nederland helt sist, siden de hadde det seneste startnummeret.

Andre land[rediger | rediger kilde]

For å kunne delta i Eurovision Song Contest, må et land ha en allmennkringkaster med et aktivt medlemskap i Den europeiske kringkastingsunion.[108] Men et annet land kan også få delta gjennom en spesialinvitasjon, slik tilfellet er med Australia. I 2019 ga EBU Australia tillatelse til å delta frem til 2023.[109]

Flere andre land var også inne i bildet med tanke på en deltakelse i 2021:

Fullverdige medlemmer[rediger | rediger kilde]

  • Andorra Andorra har ikke deltatt siden 2009, hovedsakelig på grunn av kringkasterens økonomiske situasjon.[110] I november 2019 uttalte regjeringspartiet Demòcrates per Andorra at de ønsker at landet skal returnere til konkurransen, men at økonomi og kostnader må vurderes nøye.[111] I mai 2020 kunngjorde imidlertid den andorranske kringkasteren Ràdio i Televisió d'Andorra (RTVA) at de ikke har planer om å delta i 2021.[112][113] I et podkastintervju med nettstedet Wiwibloggs 1. august 2020 fortalte lederen for Demòcrates per Andorra, Susanne Georgi, at hun hadde hatt et møte med statsminister Xavier Espot Zamora. Der hadde de muntlig blitt enige om at Andorra skal vende tilbake til Eurovision Song Contest i 2022, siden de ikke ønsket å returnere i 2021 på grunn av koronaviruspandemien.[114]
  • Armenia Armenia var påmeldt til konkurransen, men besluttet å trekke seg i mars 2021, bare en uke før tidsfristen gikk ut for å levere bidrag.[115] Kringkasteren forklarte fraværet med de politiske urolighetene i landet som eskalerte vinteren 2020–2021.[115] Blant annet opplevde landet kuppforsøk i februar 2021, der kuppmakerne krevde statsminister Nikol Pasjinjans avgang.[116] Urolighetene skyldtes frustrasjon med den økonomiske utviklingen i landet, og utfallet av krigen om Nagorno-Karabakh, der Armenia ble tvunget til å gi fra seg områder til erkerivalen Aserbajdsjan.[116][117]
  • Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina har vært fraværende siden 2012, med unntak av i 2016. Årsaken er den økonomiske situasjonen til den bosniske allmennkringkasteren BHRT som har vært truet av konkurs i flere år. Kringkasteren skylder EBU flere millioner euro og er inntil videre utestengt fra å delta i EBUs konkurranser og distribusjonsnettverk for nyheter og idrett. BHRT kunne derfor ikke delta i konkurransen i 2021, og hadde heller ikke anledning til å kjøpe senderettighetene for sendingene.[118]
  • Hviterussland Hviterussland skulle ha deltatt, men ble diskvalifisert av EBU siden kringkasteren BTRKs bidrag var i strid med regelverket om ikke-politisk budskap. Se seksjonen «Hendelser» lenger ned i artikkelen for utdypende bakgrunn.[54]
  • Luxembourg Luxembourg har ikke deltatt i Eurovision Song Contest siden 1993, og fraværet skyldes økonomi og at den luxembourgske kringkasteren har liten tro på at et lite land som Luxembourg skal kunne nå opp i konkurransen.[119] Den luxembourgske kringkasteren RTL Télé Lëtzebuerg (RTL) har utelukket en retur i 2021, siden de ikke «konsentrerer seg om underholdning og musikkprogrammer». Kanalen har også uttalt at en deltakelse i konkurransen vil legge press på selskapets økonomi.[120]
  • Marokko Marokko har kun deltatt én gang, i 1980, da Nederland også arrangerte konkurransen. I januar 2020 bekreftet konkurransesjef Jon Ola Sand at EBU var i samtaler med den marokkanske kringkasteren Société Nationale de Radiodiffusion et de Télévision (SNRT) om en mulig retur.[121][122] Kommunikasjonssjef i SNRT, Karim Sbai, uttalte derimot i februar 2020 at kringkasteren ikke hadde diskutert en deltakelse i konkurransen.[123] Marokko var ikke blant landene på deltakerlisten som ble offentliggjort i oktober 2020.
  • Monaco Monaco deltok sist i 2006, men har siden holdt seg borte ettersom kringkasteren TMC mener diaspora- og nabostemming gjør det umulig for Monaco å nå en finale.[124][125] Kanalen kunngjorde i september 2020 at den ikke returnerte til konkurransen i 2021.[126]
  • Montenegro Montenegro deltok sist i 2019. I oktober 2020 kunngjorde den montenegrinske kringkasteren RTCG at Montenegro ikke kom til å delta i konkurransen i 2021.[127] Landet trakk seg fra konkurransen i 2020 på grunn av dårlige resultater og kostnadene med å delta, og valgte å stå over også i 2021.
  • Slovakia Slovakia har ikke deltatt siden 2012. Den slovakiske kringkasteren RTVS sendte finalen på radio i 2018 og 2019, men har ikke selv deltatt. Tidligere har fraværet blitt grunngitt med dårlig økonomi hos RTVS,[128][129] men i 2019 forklarte kringkasteren at fraværet skyldes manglende interesse hos seerne og dårlige seertall.[130] I august 2020 bekreftet kringkasteren at den ikke deltok i 2021.[131]
  • Tyrkia Tyrkia har ikke deltatt siden 2012 i protest mot det nåværende avstemningssystemet og ordningen med de fem store.[132] Så lenge avstemningssystemet forblir uendret, ønsker ikke den tyrkiske kringkasteren Türkiye Radyo Televizyon Kurumu (TRT) å returnere til konkurransen.[133][134]
  • Ungarn Ungarn valgte å stå over konkurransen i 2020 for i stedet å satse på nasjonale talenter i sangkurransen A dal. Dette var første gang siden 2010 at landet valgte å stå over Eurovision Song Contest.[135] Fraværet kom i en periode med økende LHBT-skepsis og homofobisk retorikk fra flere ungarske politiske ledere og ledelsen hos den ungarske kringkasteren MTVA.[136] Kringkasteren ga ingen offisiell grunn for fraværet, men til det ungarske nettstedet Index.hu sa en anonym kilde i MTVA at konkurransen ble ansett for å være «for homo».[137][138] Ungarn har imidlertid trukket seg ut av konkurransen flere ganger tidligere, blant annet på grunn av svak økonomi. Kringkasteren MTVA er også en liten kringkaster med lave seertall, og fraværet kunne også skyldes økonomi. MTVAs hovedkanal, Duna, hadde en markedsandel på kun 4 prosent i 2018.[139] Ungarns delegasjonsleder fra 2017 til 2019, Lőrinc Bubnó, mente fraværet skyldtes en kombinasjon av økonomi og LHBT-skepsis i landet.[140] I reglene for A dal 2021 var ikke Eurovision Song Contest nevnt[141], og landet var ikke på deltakerlisten som ble offentliggjort i oktober 2020.

Land uten aktivt EBU-medlemskap[rediger | rediger kilde]

  • Kosovo Kosovo: Erklærte seg selvstendig i 2008, men er bare delvis internasjonalt anerkjent som suveren stat. Kosovos kringkaster RTK har i flere år jobbet for at Kosovo skal få delta i konkurransen.[149] Ifølge kanalens tv-sjef har Kosovo hatt støtte fra flere nasjonale kringkastere på Balkan – men både Bosnia-Hercegovina og Serbia har motsatt seg en kosovisk deltakelse.[150] På grunn av uenighetene rundt landets status, har ikke RTK fått fullt medlemskap i EBU, og kanalen kunne derfor ikke delta i konkurransen i 2021.[148][151]
  • Liechtenstein Liechtenstein: Landets kringkaster, 1 FL TV, er ikke medlem av EBU, men kringkasteren har flere ganger uttalt at de har som mål å debutere i Eurovision Song Contest.[152] I juli 2020 kunngjorde kanalen at Liechtenstein ikke kom til å debutere i 2021.[153]

Hendelser[rediger | rediger kilde]

Religiøs kritikk mot Kypros' bidrag[rediger | rediger kilde]

Da det kypriotiske bidraget «El Diablo» (spansk for djevelen) ble utgitt 28. februar 2021, mottok kringkasteren CyBC en rekke truende telefonsamtaler, og over 11 000 skrev under på en underskriftskampanje mot sangen. Kampanjen krevde at kringkasteren trakk «El Diablo» fra konkurransen.[154] Særlig var det tittelen og strofen «I fell in love/ I fell in love/ I gave my heart to El diablo» som vekket harme, og Den ortodokse kirke på Kypros mente sangen var støtende, respektløs og lite representativ for landet.[155] Sangen fikk imidlertid støtte fra CyBC, regjeringen og flertallet av befolkningen på Kypros.[156] Regjeringen avviste også offentlig alle krav fra religiøse og konservative grupper, og kunngjorde at regjeringen respekterer åndelige rettigheter, men også retten til fri kunstnerisk utøvelse og uttrykk.[157]

Diskvalifiseringen av Hviterussland[rediger | rediger kilde]

I mars kunngjorde Hviterusslands nasjonale fjernsyns- og radioselskap (BTRK) at gruppen Galasy ZMesta skulle representere landet med sangen «Ja nautsju tebja». Valget ble sterkt kritisert av fan-presse og menneskerettighetsgrupper. Kritikerne mente den hviterussiske kringkasteren bevisst valgte en regimevennlig deltaker som «danset etter pipen» til myndighetene.[158] Etter presidentvalget i 2020 har det vært vedvarende protester og demonstrasjoner mot sittende president Aleksandr Lukasjenko. Valgresultatet og gjennomføringen av valget har blitt kraftig kritisert av opposisjon og internasjonale organisasjoner, og motstanden mot Lukasjenko økte kraftig i ukene etter valget. Tross den massive motstanden, har Lukasjenko nektet å gi fra seg makten eller utskrive nyvalg.

Kritikerne hevdet at det hviterussiske bidraget var valgt for å støtte Lukasjenko. Gruppen Galasy ZMesta har tidligere offentlig kritisert demonstrasjonene og gitt sin støtte til presidenten.[159] Nettstedet eurovoix.com kritiserte teksten til bidraget og omtalte den som «en sterk støtte for en regjeringsagenda som knebler sine innbyggere og fengsler sine journalister for å snakke ut om saker rundt grunnleggende menneskerettigheter».[158] Nettstedet kunngjorde samtidig at de ikke kom til å rapportere noe mer rundt Hviterusslands deltakelse og oppfordret andre nettsteder til å gjøre det samme.[158]

Parallelt krevde menneskerettighetsgrupper, fans og politiske myndigheter at Hviterussland måtte diskvalifiseres fra konkurransen.[160][161] Det ble lansert flere underskriftskampanjer for å få EBU til å utestenge landet.[162] Den svenske kringkasteren SVT besluttet samtidig å utestenge den hviterussiske juryen som skulle ha stemt i Melodifestivalen på grunn av «situasjonen i landet». Den hviterussiske juryen ble i stedet erstattet av en britisk jury.[163][164]

11. mars kunngjorde EBU at det hviterussiske bidraget ikke var i tråd med konkurransereglene, og at sangen utfordret konkurransens «ikke-politiske natur». EBU konkluderte med at bråket rundt sangen risikerte å sverte konkurransens rykte, og sa at sangen ikke kunne tillates slik den var. BTRK ble derfor bedt om å endre bidraget eller levere inn et nytt bidrag, ellers risikere å bli diskvalifisert fra konkurransen.[165][166] BTRK og Lukasjenko kunngjorde at de skulle levere et nytt bidrag til konkurransen, men heller ikke dette ble vurdert til å være i henhold til reglene. EBU kunngjorde 26. mars 2021 at siden «BTRK ikke har klart å levere et godkjent bidrag innen den forlengede tidsfristen, vil Hviterussland dessverre ikke delta i den 65. Eurovision Song Contest i mai».[54] Dette var tredje gang EBU diskvalifiserte et land fra konkurransen. De to første var Georgia i 2009, der sangteksten var et spark til Russland og Putin, og Romania i 2016, siden den rumenske kringkasteren ikke hadde betalt gjelden sin til EBU.[167]

Falske påstander om kokainbruk[rediger | rediger kilde]

Under finalen ble den italienske delegasjonen filmet i green room. På tv bøyde vokalisten i Måneskin, Damiano David, seg ned mot bordplaten. For seerne kunne det et kort øyeblikk se ut som om han sniffet en stripe kokain, selv om det ikke var narkotika på bordet.[168][169] Under pressekonferansen etter seieren spurte en svensk journalist om hva som skjedde, og David avviste påstandene om narkobruk. Han fortalte at bandkollega Thomas Raggi hadde knust et vinglass, og at David bøyde seg ned for å plukke opp glasset. Han kommenterte videre at «jeg driver ikke med dop. Vær så snill, folkens, ikke si sånt».[170][171] EBU ga ut en melding dagen etter der de ville undersøke saken, men bekreftet at det ble funnet knust glass ved det italienske bordet i green room.[172]

Bandet la senere ut en melding på Instagram der de avviste anklagene og understreket at de tar avstand fra narkotika. David tok en frivillig narkotikatest ved hjemkomst i Italia.[173][174] Mandagen etter finalen bekreftet EBU at testen var negativ, og at vokalisten ikke hadde brukt narkotika. Kringkastingsunionen anså dermed saken som avsluttet.[175][176]

Utfordringer rundt covid-19[rediger | rediger kilde]

Australias fysiske fravær[rediger | rediger kilde]

På grunn av pandemien valgte den australske delegasjonen ikke å reise til Nederland. I stedet for en direkte sceneopptreden ble reserveopptaket som Montaigne gjorde i mars brukt under semifinale 1.[177] De øvrige 38 delegasjonene og artistene var fysisk på plass i Rotterdam, men samtidig underlagt et omfattende test- og smittevernsregime. Blant annet måtte alle testes for covid-19 hver 48. time og opprettholde sosial distansering.[178]

Stand-in for Ukraina[rediger | rediger kilde]

Da Ukraina skulle ha sin andre prøve 12. mai, meldte frontvokalisten Kateryna Pavlenko i Go_A fra om at hun ikke var i form. Hun ble satt i karantene på hotellrommet sitt, mens resten av bandet testet negativt og fikk lov til å dra til Rotterdam Ahoy for å gjennomføre prøven. I stedet steppet den nederlandske sangeren Emmie van Stijn inn som vokalist for Pavlenko.[179][180][181] Pavlenko tok en PCR-test som viste seg å være negativ, og hun fikk dermed opptre igjen.[182] Van Stijn ble samtidig hyllet for sin opptreden, og særlig for uttalen av den ukrainske teksten. Som takk for innsatsen ble hun invitert til å sitte sammen med den ukrainske delegasjonen i artistenes oppholdsrom under semifinale 1.[183]

Smitte i Polens og Islands delegasjoner[rediger | rediger kilde]

Foran åpningsseremonien Turquoise Carpet søndag 16. mai testet ett medlem hver av den polske og islandske delegasjonen positivt for covid-19.[184][185] Som en konsekvens måtte begge delegasjonene avstå fra arrangementet og i stedet gå i karantene og isolasjon, i tråd med konkurransens smittevernsregler. Delegasjonene fra Romania og Malta måtte også avstå fra åpningen som et «føre var»-tiltak, siden de bodde på samme hotell som de polske og islandske delegasjonene.[44]

De øvrige delegasjonsmedlemmene fra Polen og Island testet negativt, men måtte forbli i karantene frem til juryprøven 19. mai.[186] Like før juryprøven fikk imidlertid ett av medlemmene i den islandske gruppen Gagnamagnið påvist covid-19.[187] De øvrige bandmedlemmene testet negativt og fikk tilbud om å stille på scenen under semifinalen. De avslo tilbudet, siden de ønsket at hele gruppen skulle opptre samlet.[188] I stedet ble opptak fra gruppens andre prøve i Rotterdam Ahoy vist både i juryprøven, liveshowet 20. mai og finalen 22. mai.[188][189][190][191] Den polske delegasjonen slapp ut av karantene før juryshowet 19. mai og opptrådte live i semifinalen som planlagt.[192]

Smitte i den norske delegasjonen[rediger | rediger kilde]

Dagen etter finalen, da den norske delegasjonen skulle fly tilbake til Norge, testet én person positivt på covid-19. Personen måtte bli igjen i Rotterdam og isoleres, og delegasjonslederen ble igjen for å ivareta vedkommende.[193]

Duncan Laurence skulle ha opptrådd under finalen, men måtte melde avbud på grunn av covid-19. Her fra konkurransen i 2019. Foto: Martin Fjellanger, Eurovision Norway, EuroVisionary

I dagene etter ankomst i Norge ble det avdekket ytterligere seks covid-19-tilfeller i den norske delegasjonen. Samtlige var allerede i obligatorisk hjemmekarantene etter utenlandsoppholdet, slik det daværende norske regelverket påla dem. TIX var ikke blant dem som fikk påvist smitte.[194] Smitteutbruddet fikk heller ingen konsekvenser for den norske deltakelsen, siden det oppsto etter konkurransen.

Duncan Laurence smittet[rediger | rediger kilde]

Noen timer før semifinale 2 torsdag 20. mai, kunngjorde EBU at fjorårsvinner Duncan Laurence hadde testet positivt på covid-19. Han opptrådte under semifinale 1, men hadde da en negativ test. Laurence skulle også ha opptrådt under finalen, men måtte stå over dette på grunn av smitten.[195][196] I stedet ble det vist et forhåndsinnspilt opptak der Laurence fremførte vinnerlåten «Arcade» og hans nyeste låt, «Stars».[197] Han skulle i tillegg ha lest opp den nederlandske juryens toppscore, men ble erstattet av tv-personligheten Romy Monteiro.[198]

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Poengopplesere[rediger | rediger kilde]

De 39 deltakerlandene hadde hver sin representant som leste opp tolvpoengeren til sitt lands fagjury på direkten. Landene stemte i følgende rekkefølge:[199]

  1. Israel Israel – Lucy Ayoub (Programleder for 2019-konkurransen)
  2. Polen Polen – Ida Nowakowska (Programleder for Junior Eurovision 2019 og 2020)
  3. San Marino San Marino – Monica Fabbri
  4. Albania Albania – Andri Xhahu
  5. Malta Malta – Stephanie Spiteri
  6. Estland Estland – Sissi
  7. Nord-Makedonia Nord-Makedonia – Vane Markoski
  8. Aserbajdsjan Aserbajdsjan – Ell & Nikki (Vinnere av Eurovision Song Contest 2011; Eldar Qasımov var programleder for konkurransen i 2012)
  9. Norge Norge – Silje Skjemstad Cruz
  10. Spania Spania – Nieves Álvarez
  11. Østerrike Østerrike – Philipp Hansa
  12. Storbritannia Storbritannia – Amanda Holden
  13. Italia Italia – Carolina Di Domenico
  14. Slovenia Slovenia – Lorella Flego
  15. Hellas Hellas – Manolis Gkinis (Den yngste poengoppleseren i Eurovision Song Contests historie, med alder på 10 år.[200])
  16. Latvia Latvia – Aminata Savadogo (Latvias representant i 2015)
  17. Irland Irland – Ryan O'Shaughnessy (Irlands representant i 2018)
  18. Moldova Moldova – Sergej Stepanov (Kjent som «Epic Sax Guy». Moldovas representant i 2010 og 2017 som del av SunStroke Project)
  19. Serbia Serbia – Dragana Kosjerina
  20. Bulgaria Bulgaria – Joanna Dragneva (Bulgarias representant i 2008 som del av Deep Zone Project)
  21. Kypros Kypros – Loukás Khamátsos
  22. Belgia Belgia – Danira Boukhriss
  23. Tyskland Tyskland – Barbara Schöneberger
  24. Australia Australia – Joel Creasey
  25. Finland Finland – Katri Norrlin
  26. Portugal Portugal – Elisa
  27. Ukraina Ukraina – Tayanna
  28. Island Island – Hannes Óli Ágústsson (Kjent som mannen som roper «Syng 'Jaja Ding Dong'» i filmen Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga)
  29. Romania Romania – Cătălina Ponor
  30. Kroatia Kroatia – Ivan Dorian Molnar
  31. Tsjekkia Tsjekkia – Taťána Kuchařová
  32. Georgia Georgia – Oto Nemsadze (Georgias representant i 2019)
  33. Litauen Litauen – Andrius Mamontovas (Litauens representant i 2006 som del av LT United)
  34. Danmark Danmark – Tina Müller
  35. Russland Russland – Polina Gagarina (Russlands representant i 2015)
  36. Frankrike Frankrike – Carla (Frankrikes representant i Junior Eurovision 2019)
  37. Sverige Sverige – Carola (Sveriges representant i 1983, 1991 (vinner) og 2006)
  38. Sveits Sveits – Angélique Beldner
  39. Nederland Nederland – Romy Monteiro[a]
Noter
  1. ^ Erstattet Duncan Laurence som testet positivt for covid-19 noen dager før finalen.

Kommentatorer og kringkastere[rediger | rediger kilde]

De fleste landene som sendte konkurransen, hadde også kommentatorer som formidler informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Under er en oversikt over kringkastere og kommentatorer:

Land Kringkaster Kommentatorer Kilde
Albania Albania RTSH Andri Xhahu (RTSH 1, RTSH Muzikë, Radio Tirana) [201]
Aserbajdsjan Aserbajdsjan İctimai Televiziya Murad Arif og Hüsniyyə Məhərrəmova (İTV) [202]
Australia Australia SBS Myf Warhurst og Joel Creasey (SBS) [203]
Belgia Belgia VRT og RTBF Nederlandsk: Peter van de Veire (Eén)
Fransk: Fanny Jandrain og Jean-Louis Lahaye (La Une)
[204][205][206]
Bulgaria Bulgaria BNT Elena Rosberg og Petko Kralev (BNT 1) [207][208]
Danmark Danmark DR Henrik Milling og Nicolai Molbech (DR1) [209]
Estland Estland ERR Estisk: Marko Reikop (ETV)
Russisk: Aleksandr Hobotov og Julia Kalenda (ETV+)
[210][211]
Finland Finland Yle Finsk: Mikko Silvennoinen (Yle TV1)
Svensk: Eva Frantz og Johan Lindroos
Russisk: Levan Tvaltvadze
[212][213]
Frankrike Frankrike France Télévisions Semifinaler: Laurence Boccolini (France 4)
Finalen: Stéphane Bern og Laurence Boccolini (France 2)
[214]
Georgia Georgia GPB Nika Lobiladze (1TV) [215]
Hellas Hellas ERT Jórgos Kapoutzídis og María Kozákou (ERT1) [216]
Irland Irland RTÉ Marty Whelan (semifinalene på RTÉ2, finalen på RTÉ One) [217][218]
Island Island RÚV Islandsk: Gísli Marteinn Baldursson (RÚV)
Engelsk: Alex Elliott (ruv.is)
[219][220]
Israel Israel Kan Asaf Liberman og Akiva Novik (Kan 11 og Kan Hinuchit) [221]
Italia Italia Rai Semifinalene: Saverio Raimondo og Ema Stokholma (Rai 4)
Finalen: Gabriele Corsi og Cristiano Malgioglio (Rai 1)
[222][223]
Kroatia Kroatia HRT Duško Ćurlić (HRT 1) [224]
Kypros Kypros RIK Louis Patsalides (RIK 1, RIK HD) [225]
Latvia Latvia LTV Toms Grēviņš (alle sendinger) og Marie N (finalen) (LTV1) [226]
Litauen Litauen LRT Ramūnas Zilnys (LRT televizija) [227]
Malta Malta PBS Ingen kommentator (TVM) [228]
Moldova Moldova TRM Ukjent (Moldova 1)
Nederland Nederland NOS Cornald Maas og Sander Lantinga (NPO 1 og BVN) [229]
Nord-Makedonia Nord-Makedonia MRT Eli Tanaskovska (MRT 1, MRT 2) [230][231]
Norge Norge NRK Alle sendinger: Marte Stokstad (NRK1)
Finalen: Martin Lepperød og Adelina Ibishi (fra P3morgen) (NRK3), Ole Christian Øen (NRK P1)
[92][232][233]
Polen Polen TVP Marek Sierocki og Aleksander Sikora (TVP1, TVP Polonia) [234]
Portugal Portugal RTP José Carlos Malato og Nuno Galopim (RTP1, RTP Internacional) [235][236]
Romania Romania TVR Bogdan Stănescu (TVR1) [237][238]
Russland Russland Pervyj kanal Jurij Aksiuta og Jana Tsjurikova (Pervyj kanal) [239]
San Marino San Marino SMRTV Lia Fiorio og Gigi Restivo (RTV San Marino) [240]
Serbia Serbia RTS Duška Vučinić (RTS1, RTS Planeta, RTS Svet) [241]
Slovenia Slovenia RTVSLO Mojca Mavec (semifinalene på TV Slovenija 2, finalen på TV Slovenija 1) [242][243]
Spania Spania TVE Tony Aguilar, Julia Varela og Víctor Escudero (semifinalene på La 2, finalen på La 1 og TVE Internacional) [244]
Storbritannia Storbritannia BBC Semifinalene: Scott Mills, Chelcee Grimes og Sarah Cox (erstatter for Rylan Clark-Neal) (BBC Four)
Finalen: Graham Norton (BBC One) og Ken Bruce (BBC Radio 2)
[245][246]
Sveits Sveits SRF, RTS og RSI Tysk: Sven Epiney (semifinaler: SRF zwei, finalen: SRF 1)
Fransk: Jean-Marc Richard og Nicolas Tanner (semifinaler: RTS 2); Jean-Marc Richard, Nicolas Tanner og Joseph Gorgoni (finalen: RTS 1)
Italiensk: Clarissa Tami (andre semifinale: RSI La 2); Clarissa Tami og Sebalter (finalen: RSI La 1)
[247]
Sverige Sverige SVT Edward af Sillén og Christer Björkman (SVT1)
Carolina Norén (SR P4)
[248][249]
Tsjekkia Tsjekkia ČT Jan Maxián og Albert Černý (semifinalene på ČT2, finalen på ČT1) [250]
Tyskland Tyskland ARD og NDR Peter Urban (semifinalene på One, finalen på Das Erste) [251][252]
Ukraina Ukraina UA:PBC Timur Mirosjnytsjenko (UA:Persjyj) [253]
STB Serhij Prytula (STB) [254]
Østerrike Østerrike ORF Andi Knoll (ORF 1) [255]

Kommentatorer for ikke-deltakende land[rediger | rediger kilde]

Land Kringkaster Kommentatorer Kilde
Canada Canada Omni Television Alle sendinger, ingen kommentator [256]
Kasakhstan Kasakhstan Khabar Mahabbat Esen og Kaldybek Zhaisanbai (alle sendinger) [257]
Kosovo Kosovo RTK Ukjent (RTK 1) [258]
Slovakia Slovakia Rádio FM Daniel Baláž, Lucia Haverlík, Pavol Hubinák og Juraj Malíček [259]
Surinam Surinam ATV Deler av finalen [260]
USA USA Peacock Alle sendinger, kun strømming. Ingen kommentator [261]
WJFD-FM Ewan Spence og Ross Middleton (kun finalen) [262]

Andre utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I tillegg til det offisielle vinnertrofeet, ble det også delt ut flere priser og utmerkelser i forbindelse med konkurransen. Blant dem var den offisielle Marcel Bezençon Awards og den fan-baserte Barbara Dex Award. I tillegg holdt de internasjonale Grand Prix-klubbene, OGAE, en avstemning over sine favorittlåter i forkant av konkurransen.

Marcel Bezençon Awards[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Marcel Bezençon Awards

Marcel Bezençon Awards ble først delt ut under Eurovision Song Contest 2002 og er en utmerkelse til de beste sangene i finalen. Prisen ble innstiftet av Christer Björkman og Richard Herrey. Utmerkelsen er oppkalt etter konkurransens skaper, Marcel Bezençon, og deles ut i tre kategorier: presseprisen, artistprisen og låtkskriverprisen. Prisene ble offentliggjort like før finalen.[263][264]

Kategori Land Sang Artist Låtskrivere
Artistprisen Frankrike Frankrike «Voilà» Barbara Pravi Barbara Pravi, Igit, Lili Poe
Låtskriverprisen Sveits Sveits «Tout l'Univers» Gjon's Tears Gjon Muharremaj, Nina Sampermans, Wouter Hardy, Xavier Michel
Presseprisen Frankrike Frankrike «Voilà» Barbara Pravi Barbara Pravi, Igit, Lili Poe

OGAE[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: OGAE

Organisation Générale des Amateurs de l'Eurovision (forkortet OGAE), stiftet i 1984, er et internasjonalt nettverk av over 40 Grand Prix-klubber.[265][266] Hvert år i forkant av konkurransen holder de ulike klubbene avstemning over det aktuelle årets bidrag. Hver klubb sender deretter inn sin topp ti-liste med poeng 1–8, 10 og 12 til OGAE. Under er den endelige topp fem-listen basert på stemmene fra 3500 medlemmer i 43 OGAE-klubber:

Land Artist Sang Poeng[267]
Malta Malta Destiny «Je me casse» 363
Sveits Sveits Gjon's Tears «Tout l‘Univers» 358
Frankrike Frankrike Barbara Pravi «Voilà» 318
Litauen Litauen The Roop «Discoteque» 301
Kypros Kypros Élena Tsagrinoú «El Diablo» 238

Barbara Dex Award[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Barbara Dex Award

Barbara Dex Award er en uoffisiell og uhøytidelig fan-pris som deles ut av det belgiske nettstedet songfestival.be. Utmerkelsen tildeles det mest iøynefallende, prangende og oppsiktsvekkende kostymet, og baseres på stemmene til fans og besøkende på siden. Prisen er oppkalt etter den belgiske artisten Barbara Dex, som i et egensydd plagg kom på sisteplass i 1993.[268] Under er topp fem-listen som ble stemt frem av fansen i 2021.[269] For første gang «vant» Norges deltaker den uhøytidelige prisen.[270] Det kom inn 4870 stemmer i avstemningen, noe som var ny rekord.[271]

Plass Land Artist
1 Norge Norge TIX
2 Romania Romania Roxen
3 Kroatia Kroatia Albina
4 Storbritannia Storbritannia James Newman
5 Israel Israel Eden Alene

Andre programmer[rediger | rediger kilde]

Eurovision Song Celebration: Live-On-Tape[rediger | rediger kilde]

EBU kunngjorde 29. mars 2021 at de lager en ny versjon av Eurovision Song Celebration som strømmes via konkurransens offisielle YouTube-kanal. Programmet ledes av Krista Siegfrids og strømmes i to deler 28. og 29. mai. Programmet skal vise alle de 39 reserveopptakene som hvert land måtte sende inn i mars, samt annet bonusmateriale. Som med fjorårets utgave, Song Celebration, får fans sende inn videoklipp der de fremfører favorittbidragene sine.[272][273]

Krista Calling[rediger | rediger kilde]

Krista Siegfrids ledet også Krista Calling, en «bak kulissene»-videoserie som ble strømmet på konkurransens offisielle YouTube-kanal.[274] Serien hadde premiere 28. april 2021 og besto av seks episoder, der den siste ble sendt 21. mai. Serien inneholdt intervjuer med artister og arrangører i Rotterdam.[273][275]

LookLab with NikkieTutorials[rediger | rediger kilde]

Parallelt med hovedkonkurransen var Nikkie de Jager også vert for LookLab with NikkieTutorials, en talkshow-serie på konkurransens offisielle YouTube-kanal. Første sending var 10. mai 2021, og den ble sendt daglig frem til 21. mai. I hvert program var én av deltakerne gjest, og sammen diskuterte de nyheter, rykter og glamour i forbindelse med konkurransen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Eurovision 2020 in Rotterdam is cancelled». eurovision.tv. 18. mars 2020. Besøkt 18. mars 2020. 
  2. ^ Svendsen, Maiken (18. mars 2020). «Eurovision Song Contest avlyst». NRK. Besøkt 18. mars 2020. 
  3. ^ a b «Official EBU statement & FAQ on Eurovision 2020 cancellation». eurovision.tv. 18. mars 2020. Besøkt 18. mars 2020. 
  4. ^ «Eurovision'21: Rotterdam Requires 6.7 Million Euro's Additional Funding to Host Eurovision 2021» (engelsk). 8. april 2020. Besøkt 9. april 2020. 
  5. ^ «Rotterdam on Eurovision 2021: City government wants to secure host city rights». wiwibloggs (engelsk). 18. mars 2020. Besøkt 11. april 2020. 
  6. ^ «Schade verplaatsing Songfestival niet gedekt door verzekering». Rijnmond (nederlandsk). Besøkt 11. april 2020. 
  7. ^ «Rotterdam gaststad voor het Eurovisie Songfestival (ESF) 2021.». Rotterdam by. 7. april 2020. Besøkt 11. april 2020. 
  8. ^ eurovisiontj (23. april 2020). «🇳🇱 Rotterdam City Council agrees to extra funding for Eurovision 2021». ESCXTRA.com (engelsk). Besøkt 17. mai 2020. 
  9. ^ «ESC 2021: Will Rotterdam host the contest next year? 6.7 million euros required» (engelsk). 9. april 2020. Besøkt 9. april 2020. 
  10. ^ «Organisatie Songfestival wil eind april weten of Rotterdam weer gaststad is». NU (nederlandsk). 8. april 2020. Besøkt 11. april 2020. 
  11. ^ «Rotterdam returns as Eurovision Song Contest Host City in 2021». eurovision.tv. 16. mai 2020. Besøkt 17. mai 2020. 
  12. ^ «Intervju med Jon Ola Sand i Nyhetsmorgen (02:10:00)». NRK TV – Nyhetsmorgen. 14. mai 2020. Besøkt 18. mai 2020. 
  13. ^ «This is the new logo of Eurovision 2021». Eurovision.tv (engelsk). 4. desember 2020. Besøkt 4. desember 2020. 
  14. ^ «Changes announced to ensure Eurovision comes». eurovision.tv (engelsk). 18. juni 2020. Besøkt 19. september 2020. 
  15. ^ a b «The 4 ways to make Eurovision 2021 happen». eurovision.tv (engelsk). 18. september 2020. Besøkt 19. september 2020. 
  16. ^ «Open Up... to make it happen». eurovision.tv (engelsk). 18. september 2020. Besøkt 19. september 2020. 
  17. ^ a b «Eurovision 2021 organizers set determined yet realistic plans for May». Eurovision.tv (engelsk). 3. februar 2021. Besøkt 6. februar 2021. 
  18. ^ «'Uniting Europe on one stage' - Health and Safety protocol shared». Eurovision.tv (engelsk). 2. mars 2021. Besøkt 2. mars 2021. 
  19. ^ «Eurovision 2021 organisers "reaffirm" Scenario B for Rotterdam». wiwibloggs (engelsk). 2. mars 2021. Besøkt 2. mars 2021. 
  20. ^ «Eurovision 2021 audience may include 3,500 fans with negative Covid test». wiwibloggs (engelsk). 1. april 2021. Besøkt 4. april 2021. 
  21. ^ a b «"Testing, testing..." how Eurovision is keeping everyone safe - Eurovision Song Contest». Eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2021. Besøkt 18. mai 2021. 
  22. ^ a b «2021 artists to record song “live-on-tape” to ensure Contest will happen». Eurovision.tv (engelsk). 18. november 2020. Besøkt 19. november 2020. 
  23. ^ «Montaigne: “I’m still absolutely stoked I can present Technicolour”». Eurovision.tv (engelsk). 20. april 2021. Besøkt 22. april 2021. 
  24. ^ «Eurovision 2021: Hosts confirmed; Edsilia, Chantal and Jan are back!». ESCToday.com (engelsk). 2020. Besøkt 18. september 2020. 
  25. ^ «Songfestival gaat door, maar hoe is nog de vraag». 18. september 2020. 
  26. ^ «Eurovision Song Contest to proceed with limited audience». Eurovision.tv (engelsk). 29. april 2021. Besøkt 30. april 2021. 
  27. ^ «Fieldlab experiments are 'a fantastic investment', minister says». DutchNews.nl (engelsk). 16. april 2021. Besøkt 30. april 2021. 
  28. ^ «Eurovision 2021: Audience of 3,500 spectators per show confirmed by Dutch government». wiwibloggs (engelsk). 29. april 2021. Besøkt 30. april 2021. 
  29. ^ a b «Tickets for Eurovision 2021 in Rotterdam». Eurovision.tv (engelsk). 14. januar 2017. Besøkt 30. april 2021. 
  30. ^ Brunstad, Vera Kaufman (18. juni 2021). «Ville holde Eurovision-smitte hemmelig». dagbladet.no (norsk). Besøkt 28. oktober 2021. 
  31. ^ «Fieldlab: Ruim vijf mensen per show besmet bij het Eurovisie Songfestival». NU (nederlandsk). 17. juni 2021. Besøkt 28. oktober 2021. 
  32. ^ «Rotterdam 2021 FAQs». eurovision.tv. 16. mai 2020. Besøkt 17. mai 2020. 
  33. ^ «Rotterdam 2021 FAQs». Eurovision.tv (engelsk). 2020. Besøkt 17. mai 2020. 
  34. ^ «Eurovision 2020: NPO will not get extra governmental funding ahead of hosting gig». wiwibloggs (engelsk). 20. mai 2019. Besøkt 22. mai 2019. 
  35. ^ Daalmeijer, Joop (1. januar 2004). «Public Service Broadcasting in The Netherlands». Trends in Communication. 1. 12: 33–45. ISSN 1383-8857. doi:10.1207/s15427439tc1201_4. Besøkt 10. desember 2017. 
  36. ^ Prof. Egbert Dommering. «The Dutch System of Financing of Public Broadcasting» (PDF). ivir.nl. Besøkt 10. desember 2017. 
  37. ^ Zaken, Ministerie van Algemene. «The role of public broadcasters - The media and broadcasting - Government.nl». www.government.nl (engelsk). Besøkt 10. desember 2017. 
  38. ^ «2020 and 2021 Executive Producer Sietse Bakker looks back and forward». Eurovision.tv (engelsk). 16. juni 2020. Besøkt 17. juni 2020. 
  39. ^ «Open Up to the Online Eurovision Village». Eurovision.tv (engelsk). 6. mai 2021. Besøkt 9. mai 2021. 
  40. ^ «Eurovision Village 2021: What's On?». Eurovision.tv (engelsk). 16. mai 2021. Besøkt 17. mai 2021. 
  41. ^ «Eurovision Village». Eurovision.tv (engelsk). 23. april 2018. Besøkt 18. mai 2021. 
  42. ^ «Eurovision'21: New Details About The Opening Ceremony Revealed» (engelsk). 28. april 2021. Besøkt 29. april 2021. 
  43. ^ Songfestivalforum.nl [esf_fok] (27. april 2021). «Wij kijken ook uit naar de openingsceremonie op zondag 16 mei! Deze zal plaatsvinden bij de prachtige Cruise Terminal, waar de deelnemende artiesten het Turquoise Carpet zullen betreden. Hét officiële #OpenUp-startschot van het Eurovisie Songfestival 2021! #ESC2021 #Eurovision» (Tweet) (nederlandsk). 
  44. ^ a b «Romania and Malta to miss Eurovision 2021 opening ceremony». wiwibloggs (engelsk). 16. mai 2021. Besøkt 17. mai 2021. 
  45. ^ «Martin Österdahl new Eurovision Song Contest Executive Supervisor». 20. januar 2020. 
  46. ^ Farren, Neil (20. januar 2020). «Martin Österdahl Appointed Eurovision Executive Supervisor». 
  47. ^ Granger, Anthony (18. juni 2020). «Pre-recorded Backing Vocals to Trialled at Eurovision For One Year». Besøkt 18. juni 2020. 
  48. ^ «Changes announced to ensure Eurovision comes». 18. juni 2020. Besøkt 18. juni 2020. 
  49. ^ «Pre-recorded backing vocals permitted for Eurovision 2022 following Rotterdam trial». wiwibloggs (engelsk). 3. september 2021. Besøkt 28. oktober 2021. 
  50. ^ Hyttebakk, Jon Marius (20. mars 2020). «Ulrikkes «Attention» kan ikke delta i ESC 2021». NRK. Besøkt 20. mars 2020. 
  51. ^ «Rules of the Eurovision Song Contest». eurovision.tv. 18. mars 2020. Besøkt 18. mars 2020. 
  52. ^ «Will the 2020-artists compete at Eurovision 2021?». Eurovisionworld. 18. mars 2020. Besøkt 19. mars 2020. 
  53. ^ «41 Countries to participate at Eurovision 2021». Eurovision.tv (engelsk). 2020. Besøkt 26. oktober 2020. 
  54. ^ a b c d «EBU statement on Belarusian participation». eurovision.tv (engelsk). 26. mars 2021. Besøkt 26. mars 2021. 
  55. ^ «Participants of Rotterdam 2021». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 1. november 2020. 
  56. ^ «Eurovision Song Contest 2021: Rotterdam». Eurovisionworld. Besøkt 17. mai 2020. 
  57. ^ Sand, Camilla (26. mars 2020). «NRK skal arrangere norsk finale i MGP 2021». NRK. Besøkt 18. mai 2020. 
  58. ^ «Sweden: New artist and song to be selected from Melodifestivalen 2021». Eurovisionworld. 18. mars 2020. Besøkt 20. mars 2020. 
  59. ^ a b c «2020 Semi-Final line-up to stay for 2021». Eurovision.tv (engelsk). 17. november 2020. Besøkt 17. november 2020. 
  60. ^ «Eurovision 2020: Semi-final allocation draw will take place on January 28». wiwibloggs (engelsk). 15. november 2019. Besøkt 7. desember 2019. 
  61. ^ a b «Semi-Final Allocation Draw pots for Eurovision 2020 revealed!». eurovision.tv. 25. januar 2020. Besøkt 25. januar 2020. 
  62. ^ a b «Semi-Final running orders revealed». Eurovision.tv (engelsk). 30. mars 2021. Besøkt 30. mars 2021. 
  63. ^ «First Semi-Final of Rotterdam 2021». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 30. mars 2021. 
  64. ^ «Armenia withdraws from Eurovision Song Contest 2021». Eurovision.tv (engelsk). 5. mars 2021. Besøkt 5. mars 2021. 
  65. ^ «Second Semi-Final of Rotterdam 2021». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 30. mars 2021. 
  66. ^ «Live Blog: Saturday 15 May». Eurovision.tv (engelsk). 15. mai 2021. Besøkt 15. mai 2021. 
  67. ^ «2020 Semi-Final line-up to stay for 2021». eurovision.tv. Besøkt 19. november 2020. 
  68. ^ «⭐️ Grand Final Running Order ⭐️». Eurovision.tv (engelsk). 20. mai 2021. Besøkt 20. mai 2021. 
  69. ^ «Eurovision Song Contest 2021 – finale». NRK TV. 22. mai 2021. Besøkt 23. mai 2021. 
  70. ^ «Eurovision Song Contest 2021 – semifinale 1». NRK TV / EBU. 18. mai 2021. Besøkt 19. mai 2021. 
  71. ^ «🇳🇱 Eurovision'21: Duncan Laurence to Open Eurovision With "Feel Something"». Eurovoix (engelsk). 4. mai 2021. Besøkt 16. mai 2021. 
  72. ^ «Davina Michelle en Thekla Reuten in interval-act songfestival». RTL Boulevard (nederlandsk). 16. april 2021. Besøkt 16. mai 2021. 
  73. ^ «'The Power of Water' set to make a splash!». Eurovision.tv (engelsk). 16. april 2021. Besøkt 16. mai 2021. 
  74. ^ «First Semi-Final 2021: The Qualifiers». Eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2021. Besøkt 19. mai 2021. 
  75. ^ Alexander van Eenennaam (17. februar 2021). «Redo en Eefje de Visser treden samen op bij Songfestival». De Gelderlander. 
  76. ^ «Dutch duo to open Second Semi-Final» (engelsk). European Broadcasting Union (EBU). 17. februar 2021. Besøkt 17. februar 2021. 
  77. ^ «Ballet and BMX bikes for second Semi-Final» (engelsk). European Broadcasting Union (EBU). 9. mars 2021. Besøkt 9. mars 2021. 
  78. ^ «Second Semi-Final 2021: The Qualifiers». Eurovision.tv (engelsk). 20. mai 2021. Besøkt 21. mai 2021. 
  79. ^ «DJ Pieter Gabriel will produce a flag parade remix for the Grand Final» (engelsk). European Broadcasting Union (EBU). 19. februar 2021. Besøkt 19. februar 2021. 
  80. ^ «Afrojack: Mit ihrem neuen Song wollen Afrojack und David Guetta den "HERO" in uns wecken» (tysk). 4. mai 2021. Besøkt 5. mai 2021. 
  81. ^ «Eurovision'21: Afrojack to Perform "Hero" During Grand Final Interval» (engelsk). 5. mai 2021. Besøkt 5. mai 2021. 
  82. ^ «Rotterdam ready to ‘Rock the Roof’». Eurovision.tv (engelsk). 25. mars 2021. Besøkt 16. mai 2021. 
  83. ^ «Alexander Rybak says he was un-invited from Eurovision interval after clearing his schedule». wiwibloggs (engelsk). 16. desember 2020. Besøkt 24. mai 2021. 
  84. ^ «Duncan Laurence set for Rotterdam shows». Eurovision.tv (engelsk). 30. mars 2021. Besøkt 16. mai 2021. 
  85. ^ «Live From Rotterdam: Grand Final - Dress Rehearsal One». Eurovoix (engelsk). 21. mai 2021. Besøkt 21. mai 2021. 
  86. ^ «TIX films live-on-tape Eurovision back-up performance...as NRK confirms he'll sing in English». wiwibloggs (engelsk). 22. februar 2021. Besøkt 23. februar 2021. 
  87. ^ «Tix spilte inn mulig Eurovision-opptreden». www.bt.no. Besøkt 23. februar 2021. 
  88. ^ «Grand Final of Rotterdam 2021». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 19. mai 2021. 
  89. ^ «Grand Final of Rotterdam 2021». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 24. mai 2021. 
  90. ^ «Tix går i karantene før avreise til Eurovision: – Nå kjenner jeg bare at jeg gleder meg». www.aftenbladet.no. Besøkt 3. mai 2021. 
  91. ^ Fallmyr, Synnøve Sundby (30. april 2021). «Blir «stuck» med Tix på hotell i Rotterdam i to uker: – Litt Big Brother-stemning». NRK. Besøkt 3. mai 2021. 
  92. ^ a b Hagen, Knut-Øyvind (17. april 2020). «Slik blir årets alternative Eurovision Song Contest». NRK. Besøkt 19. mai 2020. 
  93. ^ «ESC helaften - Eurovision Song Contest - radio». NRK Radio (norsk). Besøkt 3. mai 2021. 
  94. ^ «Deler ut Norges stemmer: - En stor ære – VG Nå: Nyhetsdøgnet». VG Nå (norsk). Besøkt 24. mai 2021. 
  95. ^ «Subtle but significant: EBU changes weight of individual jury rankings - Eurovision Song Contest Lisbon 2018». eurovision.tv. 27. april 2018. Besøkt 1. mai 2018. 
  96. ^ «Voting – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. EBU. Besøkt 2. april 2019. 
  97. ^ Agadellis, Stratos (30. mars 2019). «Eurovision 2019: Final voting presentation to change slightly - ESCToday.com». ESCToday (engelsk). ESCToday.com. Besøkt 2. april 2019. 
  98. ^ «Eurovision 2019 changes: New voting rules for the Grand Final». wiwibloggs (engelsk). 30. mars 2019. Besøkt 2. april 2019. 
  99. ^ «Eurovision 2021: EBU publishes the names of the 39 professional juries». wiwibloggs (engelsk). 23. mai 2021. Besøkt 23. mai 2021. 
  100. ^ «Poeng til og fra Norge i finalen 2021». EBU. 23. mai 2021. Besøkt 23. mai 2021. 
  101. ^ a b c d «183 million viewers welcome back the Eurovision Song Contest». Eurovision.tv (engelsk). 31. mai 2021. Besøkt 4. juni 2021. 
  102. ^ Evert Groot (23. mai 2018). «186 million viewers for the 2018 Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 28. mai 2019. 
  103. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn :33
  104. ^ Jerijervi, Dag Robert. «Nesten 1,5 millioner nordmenn så Eurovision-finalen: - Helt vilt». kampanje.com. Besøkt 4. juni 2021. 
  105. ^ a b «First Semi-Final of Rotterdam 2021». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 23. mai 2021. 
  106. ^ a b «Second Semi-Final of Rotterdam 2021». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 23. mai 2021. 
  107. ^ a b «Results of the Grand Final of Rotterdam 2021». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 23. mai 2021. 
  108. ^ «Which countries? GFAQs». EBU. Arkivert fra originalen 22. mai 2014. Besøkt 22. mai 2014. 
  109. ^ Evert Groot (12. februar 2019). «Australia secures spot in Eurovision for the next five years». eurovision.tv. EBU. Besøkt 14. mai 2019. 
  110. ^ «Andorra: No Return To Eurovision in 2018». Eurovoix.com. 14. mai 2017. Besøkt 14. mai 2017. 
  111. ^ «Andorra: Government Plans For RTVA's Return to Eurovision Song Contest». Eurovoix (engelsk). 20. november 2019. Besøkt 19. mai 2020. 
  112. ^ «Eurofestivales: Andorra seguirá fuera de Eurovisión». 14. mai 2020. Besøkt 14. mai 2020. 
  113. ^ «🇦🇩 Andorra will not return to Eurovision in 2021». ESCXTRA.com (engelsk). 17. mai 2020. Besøkt 19. mai 2020. 
  114. ^ Adams, William Lee (1. august 2020). «“A verbal green light” — Andorra is planning a Eurovision 2022 comeback, says Susanne Georgi». Besøkt 1. august 2020. 
  115. ^ a b «Armenia withdraws from Eurovision Song Contest 2021». Eurovision.tv (engelsk). 5. mars 2021. Besøkt 5. mars 2021. 
  116. ^ a b Dorholt, Ingunn (25. februar 2021). «Kuppforsøket: – Folket er lei». dagbladet.no (norsk). Besøkt 5. mars 2021. 
  117. ^ Nilas Johnsen (20. februar 2021). «Armenia: Demonstranter krever statsministerens avgang». www.vg.no. VG Nett. Besøkt 5. mars 2021. 
  118. ^ Jiandani, Sanjay (6. oktober 2020). «Bosnia & Herzegovina: BHRT confirms non-participation at Eurovision 2021». Besøkt 6. oktober 2020. 
  119. ^ «Luxembourg: Will Not Participate in Eurovision 2018». Eurovoix.com. 22. mai 2017. Besøkt 22. mai 2017. 
  120. ^ Ryan, Tom (30. juli 2020). «No Eurovision return for Luxembourg in 2021». Besøkt 30. juli 2020. 
  121. ^ Eefje Oomen og Gudo Tienhoven (28. januar 2020). «Songfestivalbaas: Tijd van de zingende kalkoenen is voorbij». AD.nl. Besøkt 19. mai 2020. 
  122. ^ eurovisiontj (28. januar 2020). «🇲🇦 Morocco to return to the Eurovision Song Contest?». ESCXTRA.com (engelsk). Besøkt 19. mai 2020. 
  123. ^ Granger, Anthony (1. februar 2020). «Morocco: SNRT Spokesperson Unaware of Any Discussions Regarding Eurovision». Besøkt 1. februar 2020. 
  124. ^ Kasapoglou, Yiorgos (12. desember 2006). «Monaco withdraws». ESCToday. Besøkt 12. desember 2006. 
  125. ^ Viniker, Barry (14. desember 2006). «Monaco - it's not the money!». ESCToday. Besøkt 14. desember 2006. 
  126. ^ Jiandani, Sanjay (8. september 2020). «Monaco: TMC confirms non-participation in Eurovision 2021». ESCToday. Besøkt 8. september 2020. 
  127. ^ Jiandani, Sanjay (8. november 2019). «Montenegro: RTCG withdraws from Eurovision 2020». ESCToday (engelsk). Besøkt 8. november 2019. 
  128. ^ Sanjay (Sergio) Jiandani (24. oktober 2016). «Slovakia: RTVS will not participate in Eurovision 2017». esctoday.com. Besøkt 4. desember 2016. 
  129. ^ Robyn Gallagher. «Broadcaster RTVS confirms Slovakia will not return to Eurovision 2017». Wiwibloggs.com. Besøkt 4. desember 2016. 
  130. ^ Herbert, Emily (5. juni 2019). «Slovakia: No Return to the Eurovision Song Contest in 2020». Eurovoix (engelsk). Besøkt 6. juni 2019. 
  131. ^ Jiandani, Sanjay (3. august 2020). «Slovakia: RTVS will not return to Eurovision in 2021». Besøkt 3. august 2020. 
  132. ^ «Turkey will not participate in 2018 Eurovision: Deputy PM Bozdağ». Hürriyet Daily News (engelsk). 7. august 2017. Besøkt 13. november 2017. 
  133. ^ «Turkey to return Eurovision 'if no more bearded divas'». Hürriyet Daily News (engelsk). 4. august 2018. Besøkt 8. august 2018. 
  134. ^ «Turkey will not return to Eurovision 2020!». Eurovision Turkey (tyrkisk). 21. september 2019. Arkivert fra originalen 6. november 2019. Besøkt 6. november 2019. 
  135. ^ Deakin, Samuel (25. oktober 2019). «Hungary: A Dal Dropped As Eurovision Selection Process, Withdrawal Possible?». Eurovoix (engelsk). Besøkt 13. november 2019. 
  136. ^ Walker, Shaun (27. november 2019). «Hungary pulls out of Eurovision amid rise in anti-LGBTQ+ rhetoric». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 7. desember 2019. 
  137. ^ Dávid, Sajó (26. november 2019). «Túl meleg az Eurovízió a kormánynak és a közmédiának?». index.hu (ungarsk). Besøkt 7. desember 2019. 
  138. ^ Tvedten, Hilde Marie (28. november 2019). «Spekulasjoner etter Eurovision-exit». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 7. desember 2019. 
  139. ^ «Hungary: most popular TV channels by audience share 2018». Statista (engelsk). Besøkt 18. oktober 2020. 
  140. ^ «Hungary's former HoD thinks costs and attitudes toward LGBT people led to withdrawal». wiwibloggs (engelsk). 3. november 2020. Besøkt 7. november 2020. 
  141. ^ «🇭🇺 A Dal 2021 unveiled - no mention of Eurovision». ESCXTRA.com (engelsk). 16. oktober 2020. Besøkt 18. oktober 2020. 
  142. ^ ten Veen, Renske (30. januar 2016). «Should Dimash Kudaibergen sing for Kazakhstan at Eurovision 2017?». Besøkt 15. mai 2016. 
  143. ^ «Kazakhstan: Turkvision Winner Zhanar Dugalova Would Compete at Eurovision - Eurovoix World», Eurovoix World, 28 April 2017, https://eurovoix-world.com/kazakhstan-turkvision-winner-zhanar-dugalova-compete-eurovision/. Besøkt 16 May 2017 
  144. ^ «Will Kazakhstan take part in Eurovision 2019? Why is Wales taking part in JESC? EBU explains…». ESCBubble (engelsk). Besøkt 8. august 2018. 
  145. ^ Jiandani, Sanjay (23. desember 2017). «The EBU's statement regarding Channel 31 and Kazakhstan's participation in Eurovision». ESCToday (engelsk). Besøkt 31. januar 2018. 
  146. ^ «EBU clarifies potential participation of Kazakhstan at Eurovision 2018». wiwibloggs (engelsk). 23. desember 2017. Besøkt 29. desember 2017. 
  147. ^ «EBU: “No plans” to invite Kazakhstan to participate in Eurovision 2020». ESCXTRA.com (engelsk). 6. september 2019. Besøkt 6. november 2019. 
  148. ^ a b eurovisiontj (18. august 2020). «EBU: "No plans to invite Kazakhstan or Kosovo to participate at the 2021 Eurovision Song Contest"». ESCXTRA.com (engelsk). Besøkt 18. oktober 2020. 
  149. ^ RTKLive (10. februar 2017). «So, will Kosovo be a part of Eurovision?». RTKLive (engelsk). Besøkt 5. mai 2018. 
  150. ^ Granger, Anthony (30. mai 2017). «Kosovo: RTK Hopeful Of Eurovision Debut in 2018». Eurovoix (engelsk). Besøkt 21. desember 2018. 
  151. ^ «No changes approved in EBU statutes: Kosovo cannot apply for full membership». ESCXTRA.com (engelsk). 28. juni 2019. Besøkt 18. juli 2019. 
  152. ^ «Liechtenstein: 1 FL TV will not debut in Eurovision 2018». ESCToday.com. 1. september 2017. Besøkt 1. september 2017. 
  153. ^ Herbert, Emily (30. juli 2020). «Liechtenstein: 1FLTV Rules Out Eurovision Debut in 2021». Eurovoix (engelsk). Besøkt 18. oktober 2020. 
  154. ^ «Eurovision: Απειλούν να κάψουν τον σταθμό ΡΙΚ για το τραγούδι 'El Diablo' της Κύπρου» (gresk). Lifo. 26. februar 2021. Besøkt 1. mars 2021. 
  155. ^ Ertesvåg, Edvard Ruggesæter (3. mars 2021). «Krever at landets Eurovision-bidrag trekkes: – Djeveldyrkelse». TV 2 (norsk). Besøkt 8. mars 2021. 
  156. ^ Braithwaite, Sharon; Liakos, Chris; Kolirin, Lianne (3. mars 2021). «Church of Cyprus calls for country's entry to Eurovision to be dropped for promoting devil-worship». CNN. Besøkt 7. mars 2021. 
  157. ^ Hadjicostis, Menelaos (6. mars 2021). «Protesters say out with Cyprus' 'Satanic' Eurovision entry». Besøkt 7. mars 2021. [død lenke]
  158. ^ a b c «Eurovoix's Statement on the Participation of Belarus at the Eurovision Song Contest». Eurovoix (engelsk). 10. mars 2021. Besøkt 10. mars 2021. 
  159. ^ «Belarus: Galasy ZMesta will sing "Ya nauchu tebya" at Eurovision 2021». wiwibloggs (engelsk). 9. mars 2021. Besøkt 10. mars 2021. 
  160. ^ «🇧🇾 A new petition to disqualify Belarus from Eurovision 2021 hits 1000 signatures». ESCXTRA.com (engelsk). 10. mars 2021. Besøkt 10. mars 2021. 
  161. ^ «🇧🇾 Campaign urges EBU to remove Belarus from Eurovision 2021». ESCXTRA.com (engelsk). 23. januar 2021. Besøkt 10. mars 2021. 
  162. ^ «Belarus withdrawal from Eurovision 2021». Change.org (engelsk). Besøkt 10. mars 2021. 
  163. ^ «Melodifestivalen 2021: SVT replaces Belarus on international jury panel citing the "current situation"». wiwibloggs (engelsk). 9. mars 2021. Besøkt 10. mars 2021. 
  164. ^ Radio, Sveriges. «SVT backar – tar bort Belarus från juryn - Kulturnytt i P1». sverigesradio.se (svensk). Besøkt 10. mars 2021. 
  165. ^ «Latest news: EBU statement on Belarusian entry». www.eurovision.tv. 11. mars 2021. Besøkt 11. mars 2021. 
  166. ^ «Belarus' Eurovision 2021 Entry Faces Disqualification Unless It Is Modified». wiwibloggs (engelsk). 11. mars 2021. Besøkt 11. mars 2021. 
  167. ^ «Belarus & Galasy ZMesta will not compete at Eurovision 2021». wiwibloggs (engelsk). 26. mars 2021. Besøkt 27. mars 2021. 
  168. ^ Louis Chilton (23. mai 2021). «Eurovision 2021: Italian winners Maneskin deny doing drugs during ceremony» (engelsk). Besøkt 23. mai 2021. 
  169. ^ Louis Chilton (23. mai 2021). «Eurovision organisers say Maneskin singer will take voluntary drug test following cocaine use denial» (engelsk). Besøkt 23. mai 2021. 
  170. ^ Erdbrink, Thomas (22. mai 2021). «Eurovision Grand Final: Italy Takes Top Prize». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. 
  171. ^ Kvaale, Vegard Kristiansen (23. mai 2021). «Sjokkert over kokain-anklage». dagbladet.no (norsk). Besøkt 24. mai 2021. 
  172. ^ «EBU statement on Måneskin in the ESC Green Room during the Grand Final» (engelsk). 23. mai 2021. Besøkt 23. mai 2021. 
  173. ^ «What they're talking about at Eurovision in Rotterdam». France 24 (engelsk). 23. mai 2021. 
  174. ^ Kristoffer Solberg (23. mai 2021). «Vinnerne ut mot kokainryktene: – Vi har ingenting å skjule». www.vg.no. Besøkt 24. mai 2021. 
  175. ^ «EBU Statement on alleged drug use at Eurovision Song Contest 2021». Eurovision.tv (engelsk). 24. mai 2021. Besøkt 24. mai 2021. 
  176. ^ Marie Golimo Kingsrød, Hanna Haug Røset og Henrik Røyne (24. mai 2021). «Eurovision-vinnerens narkotikatest var negativ». www.vg.no. VG Nett. Besøkt 24. mai 2021. 
  177. ^ «Australia to compete from home using ‘live-on-tape’ performance». Eurovision.tv (engelsk). 19. april 2021. Besøkt 16. mai 2021. 
  178. ^ «Eurovision 2021: How this year's acts are aiming for a Covid-safe contest». BBC News (engelsk). 15. mai 2021. Besøkt 16. mai 2021. 
  179. ^ «Fingers crossed for Kateryna from Ukraine...». Eurovision.tv Live Blog. EBU. 12. mai 2021. Besøkt 14. mai 2021. 
  180. ^ Fanning, Mo (12. mai 2021). «Updated: Ukraine singer sits out rehearsals». Besøkt 14. mai 2021. 
  181. ^ «Fastfood-medewerkster Emmie (24) uit Rotterdam vervangt zieke zangeres op Songfestival» (nederlandsk). Besøkt 14. mai 2021. 
  182. ^ «BREAKING NEWS: Ukraine's Kateryna able to perform». Eurovision.tv Live Blog. EBU. 13. mai 2021. 
  183. ^ Granger, Anthony (14. mai 2021). «Ukraine: Stand in Artist Invited to Join Go_A For Semi-Final One» (engelsk). Besøkt 15. mai 2021. 
  184. ^ «EBU Statement: Member of Polish Delegation tests positive for COVID-19». Eurovision.tv (engelsk). 15. mai 2021. Besøkt 16. mai 2021. 
  185. ^ Eriksson, Emma Cecilia (16. mai 2021). «Mer corona i Eurovision». dagbladet.no (norsk). Besøkt 17. mai 2021. 
  186. ^ «Eurovision'21: 🇲🇹 Malta & 🇷🇴 Romania Released From Quarantine, 🇮🇸 Iceland & 🇵🇱 Poland Remain in Quarantine». Eurovoix (engelsk). 17. mai 2021. Besøkt 18. mai 2021. 
  187. ^ «Iceland: Member of Daði og Gagnamagnið tests positive for COVID-19». wiwibloggs (engelsk). 19. mai 2021. Besøkt 20. mai 2021. 
  188. ^ a b «🇮🇸 Iceland: Daði & Árný Explain Reason Behind Turning Down Performing at Eurovision Without Jóhann». Eurovoix (engelsk). 19. mai 2021. Besøkt 20. mai 2021. 
  189. ^ «EBU Statement regarding Icelandic delegation (Wednesday 19 May)». Eurovision.tv (engelsk). 19. mai 2021. Besøkt 19. mai 2021. 
  190. ^ «Eurovision: Iceland out of live shows due to Covid». BBC News (engelsk). 19. mai 2021. Besøkt 20. mai 2021. 
  191. ^ «Neikvætt próf hjá Daða». www.mbl.is (islandsk). Besøkt 22. mai 2021. 
  192. ^ Granger, Anthony (19. mai 2021). «🇵🇱 Poland: Rafał & Delegation Released From COVID-19 Isolation». Eurovoix (engelsk). Besøkt 19. mai 2021. 
  193. ^ Stein Østbø (2. juni 2021). «Coronasmitte i TIX-leiren». www.vg.no. Besøkt 4. juni 2021. 
  194. ^ Line Haus (4. juni 2021). «Stort koronautbrudd i TIX sitt reisefølge - to er fortsatt i Rotterdam». TV 2 (norsk). Besøkt 4. juni 2021. 
  195. ^ «Eurovision winner Duncan Laurence tests positive for Covid-19 and will not perform live in Ahoy». wiwibloggs (engelsk). 20. mai 2021. Besøkt 20. mai 2021. 
  196. ^ «EBU Statement: Duncan Laurence tests positive for COVID-19». Eurovision.tv (engelsk). 20. mai 2021. Besøkt 20. mai 2021. 
  197. ^ «Duncan Laurence via eerder opgenomen repetitie te zien in finale Songfestival». NU (nederlandsk). 21. mai 2021. Besøkt 21. mai 2021. 
  198. ^ «Romy Monteiro vervangt Duncan Laurence met puntentelling Eurovisie Songfestival | Eurovisie Songfestival». songfestival.nl (nederlandsk). Besøkt 21. mai 2021. 
  199. ^ «Eurowizja 2021: kto zaprezentuje punktację?». Eurowizja.org - najwięcej o Eurowizji (polsk). 21. mai 2021. Besøkt 22. mai 2021. 
  200. ^ «Eurowizja 2021: kto zaprezentuje punktację?». 🇬🇷 Greece: 10-Year-Old Manolis Gkinis Will Reveal The Nations Eurovision Votes (engelsk). 7. mai 2021. Besøkt 7. mai 2021. 
  201. ^ «EUROVISION 2021-drejtpërdrejt». RTSH Radio (engelsk). Arkivert fra originalen 18. mai 2021. Besøkt 18. mai 2021. 
  202. ^ «🇦🇿 Azerbaijan: Murad Arif iTV's Commentator for Eurovision 2021». Eurovoix (engelsk). 7. mai 2021. Besøkt 9. mai 2021. 
  203. ^ «'Far away, close to all our hearts': the latest on Australia’s entry at Eurovision Song Contest» (engelsk). Besøkt 20. april 2021. 
  204. ^ «TV-gids». www.een.be (nederlandsk). Besøkt 6. mai 2021. 
  205. ^ «Eurovision 2021 : 3 soirées exceptionnelles à ne pas manquer sur la RTBF !». RTBF TV (fransk). 4. mai 2021. Besøkt 6. mai 2021. 
  206. ^ Granger, Anthony (18. mai 2021). «🇧🇪 Belgium: Maureen Louys Pulls out of RTBF Commentary After Positive COVID-19 Test». Eurovoix (engelsk). Besøkt 18. mai 2021. 
  207. ^ «"Евровизия" 2021 - на 18, 20 и 22 май в Ротердам - По света и у нас - БНТ Новини» (bulgarsk). Besøkt 24. desember 2020. 
  208. ^ «"Евровизия" 2021 - на 18, 20 и 22 май в Ротердам - По света и у нас - БНТ Новини». bntnews.bg (bulgarsk). Besøkt 21. mai 2021. 
  209. ^ «'Vi glæder os helt sindssygt!': Her er Danmarks nye Grand Prix-kommentatorer» (dansk). 8. april 2021. Besøkt 8. april 2021. 
  210. ^ ERR (18. mai 2021). «Eurovisiooni lauluvõistlus 2021 | ETV». ERR (estisk). Besøkt 9. mai 2021. 
  211. ^ ERR (18. mai 2021). «Евровидение-2021 | ETV+». ERR (russisk). Besøkt 9. mai 2021. 
  212. ^ «Yle tarjoaa ison joukon euroviisuihin liittyviä ohjelmia toukokuussa - viisuhuuma huipentuu suoriin lähetyksiin Rotterdamista» (finsk). Besøkt 12. april 2021. 
  213. ^ Granger, Anthony (17. mai 2021). «🇫🇮 Finland: Katri Norrlin is the Finnish Spokesperson for Eurovision 2021». Eurovoix (engelsk). Besøkt 18. mai 2021. 
  214. ^ Granger, Anthony (19. april 2021). «🇫🇷 France: Carla Named as Spokesperson For Eurovision 2021». Eurovoix (engelsk). Besøkt 30. april 2021. 
  215. ^ «პიკის საათი - „ევროვიზია- 2021“-ის პირველი რეპეტიცია». 1TV (georgisk). Besøkt 21. mai 2021. 
  216. ^ Washak, James (23. februar 2021). «Greece: Maria Kozakou & George Kapoutzidi Will Be The Commentators For ERT at Eurovision 2021» (engelsk). Besøkt 23. februar 2021. 
  217. ^ Gallagher, Katie (7. mai 2021). «Lesley Roy set to arrive in Rotterdam today ahead of Eurovision performance». Buzz.ie (engelsk). Besøkt 9. mai 2021. 
  218. ^ «Lesley Roy in flag-flying form ahead of Eurovision semi» (engelsk). 18. mai 2021. Besøkt 18. mai 2021. 
  219. ^ «Dagskrá | RÚV». Besøkt 16. april 2021. 
  220. ^ Washak, James (8. mai 2021). «🇮🇸 Iceland: RUV to Broadcast Eurovision 2021 Semi-Finals with English-language commentary». Eurovoix (engelsk). Besøkt 9. mai 2021. 
  221. ^ «כאן אירוויזיון : כאן מתכוננים לשידור». Facebook. Besøkt 19. mai 2021. 
  222. ^ «Semifinali Eurovision 2021, la Rai ci ricasca: torna al commento Saverio Raimondo (con Ema Stokholma)» (italiensk). Besøkt 4. april 2021. 
  223. ^ eurofestival. «Finale Eurovision 2021: Gabriele Corsi e Cristiano Malgioglio al commento» (italiensk). Besøkt 9. april 2021. 
  224. ^ «Utorak, 18. svibnja 2021.». raspored.hrt.hr. Besøkt 9. mai 2021. 
  225. ^ «Eurovision 2021: Το πρόσωπο που "έκλεισε" για να δώσει την βαθμολογία της Κύπρου». AlphaNews.Live (gresk). Besøkt 19. mai 2021. 
  226. ^ «Programma / LTV.LV». ltv.lsm.lv. Besøkt 13. mai 2021. 
  227. ^ «Ilgai laukta „The Roop“ kelionė į Roterdamą ir pirmoji repeticija ant „Eurovizijos“ scenos». lrt.lt (litauisk). 5. mai 2021. Besøkt 6. mai 2021. 
  228. ^ «"Honoured by the faith PBS has shown in me .... enthusiastic to represent" - Destiny - TVM News». TVM English (engelsk). Besøkt 19. mai 2020. 
  229. ^ NU.nl (7. april 2021). «Sander Lantinga naast Cornald Maas als commentator Songfestival» (nederlandsk). Besøkt 7. april 2021. 
  230. ^ «ТВ Програма • TvProfil». tvprofil.com. Besøkt 4. juni 2021. 
  231. ^ «ТВ Програма • TvProfil». tvprofil.com. Besøkt 4. juni 2021. 
  232. ^ «P3morgens store Eurovision-fest». Besøkt 11. mai 2021. 
  233. ^ «Finale - Eurovision Song Contest - radio». NRK Radio (norsk). Besøkt 13. mai 2021. 
  234. ^ Granger, Anthony (30. april 2021). «🇵🇱 Poland: Marek Sierocki and Aleksander Sikora Revealed as New Commentators For Eurovision». Eurovoix (engelsk). Besøkt 1. mai 2021. 
  235. ^ Washak, James (26. april 2021). «Portugal: José Carlos Malato Announced as Eurovision 2021 Commentator for RTP» (engelsk). Besøkt 26. april 2021. 
  236. ^ «Portugal já escolheu os comentadores e porta-voz para a Eurovisão 2021». Festival da Canção (portugisisk). Besøkt 30. april 2021. 
  237. ^ «„Destinația Eurovision”: Imagini în exclusivitate, în fiecare seară, la TVR 1». eurovision.tvr.ro (rumensk). Besøkt 6. mai 2021. 
  238. ^ «Eurovision Romania». eurovision.tvr.ro (rumensk). Besøkt 15. mai 2021. 
  239. ^ «Первый канал будет транслировать Евровидение-2021» (russisk). 26. oktober 2020 – via ria.ru. 
  240. ^ Rtv, San Marino (18. mai 2020). «Eurovision 2021, Senhit: "Entusiasta di essere stata richiamata in rappresentanza di San Marino"». San Marino Rtv (italiensk). Besøkt 19. mai 2020. 
  241. ^ Serbia, RTS, Radio televizija Srbije, Radio Television of. «Песма Евровизије 2021, полуфинале 1». www.rts.rs. Besøkt 18. mai 2021. 
  242. ^ «TV Slovenija 1». RTVSLO.si (slovensk). Besøkt 6. mai 2021. 
  243. ^ Washak, James (13. mai 2021). «🇸🇮 Slovenia: Mojca Mavec Announced as Commentator For Eurovision 2021». Eurovoix (engelsk). Besøkt 15. mai 2021. 
  244. ^ RTVE (29. april 2021). «Tony Aguilar y Julia Varela comentarán Eurovisión 2021». RTVE.es (spansk). Besøkt 5. mai 2021. 
  245. ^ Washak, James (13. april 2021). «United Kingdom: BBC Reveal Eurovision 2021 Coverage Hosts» (engelsk). Besøkt 13. april 2021. 
  246. ^ «🇬🇧 BBC reveal their Eurovision 2021 coverage line-up». ESCXTRA.com (engelsk). 12. april 2021. Besøkt 30. april 2021. 
  247. ^ Granger, Anthony (12. april 2021). «Switzerland: Sven Epiney Confirmed as SRF’s Eurovision 2021 Commentator». Besøkt 12. april 2021. 
  248. ^ media, Melodifestivalen Bilder, video och texter för. «Edward af Sillén och Christer Björkman kommenterar Eurovision». media.melodifestivalen.se (engelsk). Besøkt 30. april 2021. 
  249. ^ Granger, Anthony (26. april 2021). «Sweden: Sveriges Radio P4 to Broadcast Eurovision 2021 Live» (engelsk). Besøkt 26. april 2021. 
  250. ^ «Přehled dílů — Eurovision Song Contest 2021». Česká televize (tsjekkisk). Besøkt 8. mai 2021. 
  251. ^ NDR. «Barbara Schöneberger moderiert "Countdown für Rotterdam"» (tahitisk). Besøkt 13. april 2021. 
  252. ^ NDR. «Barbara Schöneberger verkündet ESC-Punkte aus Deutschland». www.eurovision.de (tysk). Besøkt 15. mai 2021. 
  253. ^ Herbert, Emily (5. april 2021). «Ukraine: Timur Miroshnychenko to Commentate on Eurovision 2021» (engelsk). Besøkt 5. april 2021. 
  254. ^ «UΛ: Суспільне мовлення і телеканал СТБ забезпечили підготовку Go_A до виступу на Євробаченні» (engelsk). 21. april 2021. 
  255. ^ Granger, Anthony (6. mai 2021). «🇦🇹 Austria: Andi Knoll Confirmed as Commentator as ORF Reveals Eurovision Programming». Eurovoix (engelsk). Besøkt 6. mai 2021. 
  256. ^ Granger, Anthony (29. mars 2021). «Canada: OMNI Television to Broadcast Eurovision 2021» (engelsk). Besøkt 29. mars 2021. 
  257. ^ Grander, Anthony (12. mai 2021). «Kazakhstan» (KZ). Besøkt 13. mai 2021. 
  258. ^ Granger, Anthony (16. mai 2021). «🇽🇰 Kosovo: RTK Broadcasting the Eurovision Song Contest 2021». Eurovoix (engelsk). Besøkt 17. mai 2021. 
  259. ^ Waarden, Franciska van (10. mai 2021). «🇸🇰 Slovakia: Rádio FM To Broadcast Eurovision 2021». Eurovoix (engelsk). Besøkt 11. mai 2021. 
  260. ^ Programming. «ATV KN.12.2 Zaterdag 22 MEI 2021 | ATV» (engelsk). Arkivert fra originalen 23. mai 2021. Besøkt 24. mai 2021. 
  261. ^ «Watch Eurovision 2021 in the United States». wiwibloggs (engelsk). 17. mai 2021. Besøkt 18. mai 2021. 
  262. ^ Herbert, Emily (22. mai 2021). «United States: WJFD Broadcasting Eurovision For a Third Contest». Eurovoix (engelsk). Besøkt 24. mai 2021. 
  263. ^ «Marcel Bezençon Award – an introduction». Poplight.se. Arkivert fra originalen 17. oktober 2013. Besøkt 15. juli 2012.  Arkivert 17. oktober 2013 hos Wayback Machine.
  264. ^ «Marcel Bezençon Awards 2021». Eurovision.tv (engelsk). 22. mai 2021. Besøkt 24. mai 2021. 
  265. ^ OGAE (15. juni 2012). «Eurovision Fanclub Network». OGAE. Besøkt 15. juni 2012. 
  266. ^ «Klubi-info: Mikä ihmeen OGAE?» (finsk). OGAE Finland. 5. juni 2012. Arkivert fra originalen . Besøkt 17. juni 2012.  Arkivert 20120810235227 hos WebCite
  267. ^ «2021 OGAE POLL – Results». OGAE International (engelsk). 7. mai 2021. Besøkt 9. mai 2021. 
  268. ^ «Eurovision's worst dressed: Who should win the Barbara Dex Award 2017? | wiwibloggs». wiwibloggs (engelsk). 15. mai 2017. Besøkt 20. mai 2018. 
  269. ^ «2021 - Noorwegen - TIX». Songfestival.be (nederlandsk). Besøkt 4. juni 2021. 
  270. ^ Pettersen, Mandy (30. mai 2021). «TIX vinner Barbara Dex-prisen 2021 -». Besøkt 4. juni 2021. 
  271. ^ «'Barbara Dex Award 2021' to Norway, outfit Tix most notable». Songfestival.be (engelsk). 30. mai 2021. Besøkt 4. juni 2021. 
  272. ^ «Ding-dong! Details of two online shows!» (engelsk). European Broadcasting Union (EBU). 29. mars 2021. Besøkt 29. mars 2021. 
  273. ^ a b «Online Calendar 2021» (engelsk). European Broadcasting Union (EBU). 3. desember 2018. Besøkt 6. april 2021. 
  274. ^ Vautrey, Jonathan (29. mars 2021). «Krista Calling: Krista Siegfrids to host two online shows taking fans backstage of Eurovision 2021 and presenting the live-on-tape recordings». 
  275. ^ Jiandani, Sanjay (Sergio) (29. mars 2021). «Eurovision 2021: Krista Siegfriends confirmed as backstage host!». 


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]