Eilat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eilat
North Beach Eilat.jpg
Strandområdet i Eilat
Hebraisk אֵילַת
Grunnlagt i 1951
Styresmakt By
Distrikt Sørdistriktet
Befolkning 46 900[1] (2007)
Embetsområde 80 km²
Borgermester Meir Yitzhak Halevi
Internettside www.eilat.muni.il

Eilat (hebraisk: אֵילַת) er Israels sørligste by. Byen har omtrent 50 000 innbyggere. Eilat er et turiststed og en havn på nordspissen av Rødehavet ved Akababukten, og ligger i den sørlige delen av Negevørkenen. Byen ligger nær den lille egyptiske byen Taba i sør, og den jordanske havnebyen Akaba i øst.

Til tross for beliggenheten i ørkenen, gjør nærheten til Rødehavet at Eilat har et steppeklima. Om sommeren er temperaturen i Eilat ofte over 40 °C, og om vinteren over 22 °C. Byen er et populært turistmål både innenlands og utenlands.

Historie[rediger | rediger kilde]

Geologi og arkeologi[rediger | rediger kilde]

Eilat er oppkalt etter det bibelske Elat. Den opprinnelige bosettingen var sannsynligvis ved nordenden av Sivhavet, nå på grensen til Jordan, mens den senere havnebyen og handelssentrumet antas å være byen Akaba i Jordan.

Til tross for de tøffe forholdene har det vært store befolkningsgrupper i området så langt tilbake som 8 000 f.Kr.

Arkeologiske undersøkelser begynte i 1861, men til dags dato har fortsatt kun rundt syv prosent av området blitt detaljert undersøkt av de rundt 1 500 oldtidsstedene som er nedtegnet på et område bestående av 1 200 kvadratkilometer. I kontrast til hullene som er funnet i besetningsperiodene i naboområdene Negevørkenen og Sinaihalvøya, disse stedene har vist kontinuerlig bosetningen i de siste 10 000 år.

Et glimt av blått vann ved Darb el Hajj - i dag Ovda – innfartsvei til Eilat

Geologi og landskap er variert: vulkansk og metamorfisk berg, sandstein og kalkstein; fjell opp til 892 meter over havnivået; brede daler som Arava og kystområder mot Akababukten. Med et årlig regnfall på 28 millimeter og sommer temperatur på 40 °C og med vannressurser som ligger høyere til og med begrenset vegetasjon.

«De viktigste elementene som har påvirket regionens historie var ressursene på kobber og andre mineraler, oldtidens internasjonale veger som krysset området, og dets geopolitiske og strategiske posisjon. Disse resulterte i en bosetningstetthet som overkom de miljømessige forholdene.»[2] I Tel-Al-Chleifa i nærheten av grensen mellom Eilat og Akaba hvor det er avdekket levninger og murer fra kongedømmet Israel og avtrykk (stempel) fra kong Jotam. Arkeologen Nelson Glueck oppdaget her en festning fra 900 f.Kr.

Tidlig bosetning[rediger | rediger kilde]

Den opprinnelige bosetningen var antagelig Eilat[3] ved nordenden av Akababukten.[4] Nelson Glueck avdekket murverk fra kongedømmet Israel her.

Arkeologiske utgravninger avdekket også imponerende forhistoriske graver som er blitt datert til 6000-tallet f.Kr. ved den vestlige enden av Eilat med kobbergruver i nærheten og gruvedriften i Timnadalen er antagelig den eldste som er funnet på kloden. Oldtidens egyptiske nedtegnelser har også dokumentert omfattende og lukrative gruvedrift og handel over Rødehavet med Egypt synes å ha begynt så tidlig som det fjerde egyptiske dynasti.

Eilat er nevnt i antikken som en betydelig handelspartner med Elim, Thebens havn mot Rødehavet som tidlig som det tolvte egyptiske dynasti.[5] Handel mellom Elim og Eilat blomstret med varer som virak (velluktende harpiks) og myrra som ble fraktet opp fra Etiopia og Punt; bitumen og naturlig natriumkarbonat fra Dødehavet; finvevd lin fra Jbeil (tidligere Byblos) i Libanon; og amuletter av kobber fra Timna (antagelig Tel Batash); alle nevnt i verket Periplus Maris Erythraei («Rundreise i Rødehavet»), en gresk nedtegnelse fra mellom 100-tallet og 200-tallet e.Kr.

I oldtiden grenset Eilat mot nasjonene Edom, Midjan og stammeområdet Rephidim (et sted nevnt i Bibelen), de innfødte beboerne av Sinai.

Eilat er nevnt flere ganger i Bibelen, blant annet som den første stasjonen israelittene ankom etter utvandringen fra Egypt. Under romertiden ble det bygget en vei som forbandt området med den nabateiske byen Petra (i det nåværende Jordan). Restene av et stort kopperverk fra år 700-900, under det arabiske Ummayad-dynastiet, har også blitt funnet i nærheten av Eilats industriområde og kibbutzen Eilot.

Pilegrimsveien Darb el Hajj fra Afrika til Mekka gjennom Egypt, gikk ut av Sinaihalvøya fra vest ved Eilat, før den fortsatte langs havet sørover inn i Den arabiske halvøy.

Moderne tid[rediger | rediger kilde]

Statue av «the ink flag» som plantes i Eilat under Den arabisk-israelske krig 1948

Eilat het Umm Rashrash da området ble satt av som del av den jødiske staten i FNs delingsplan fra 1947. Den 10. mars 1949, under den første arabisk-israelske krigen, inntok israelske styrker stedet uten kamp. Styrkene hadde glemt å ta med seg et israelsk flagg, og en av soldatene improviserte derfor et flagg, kjent som «the ink flag», ved å helle blekk på et tøystykke.

Vekst[rediger | rediger kilde]

Fra i utgangspunktet å ha vært en militærutpost, vokste Eilat fort etter at områdets ressurser ble undersøkt. Kopperminene i Timnadalen ble åpnet og Eilats havn ble oppført.

Etter Den arabisk-israelske krig 1948 hadde alle arabiske nasjoner en fiendtlig holdning til Israel ved å blokkere alle landruter; Israels tilgang og handel med resten av verden skjedde utelukkende via fly og sjøfart. I tillegg nektet Egypt passasje gjennom Suezkanalen for israelskregistrerte skip og til ethvert skip som bragte last til eller fra israelske havner. Dette gjorde Eilat og dens havn livsviktig for israelsk kommunikasjon og handel med Afrika og Asia, og for oljeimport. Eilat Ashkelon Pipeline Company åpnet i 1968 et råoljerør gjennom landet, og denne og havnen ble uunnværlig for landets utvikling.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Befolkningstall (PDF)
  2. ^ Avner, U. (2008): «Eilat Region». I A. Stern (red.): The New Encyclopedia of Archaeological Excavation in the Holy Land, Volume 5 (supplementbind). Jerusalem. 1704-1711.
  3. ^ Glueck, Nelson (1960): Rivers in the Desert: A History of the Negev. Grove Press; ASIN: B000NUMKSC
  4. ^ Nayeem, Dr. Muhammed Abdul (1990): Prehistory and Protohistory of the Arabian Peninsula. Hyderabad. ISBN 8185492026.
  5. ^ Rice, Michael (1990): Egypt's Making. Routledge. ISBN 0-415-06454-6.