Kinesisk keramikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kinesisk keramikk omfatter den keramiske produksjon i Kina fra de første primitive bruksgjenstander frem til det som man vanligvis forbinder med kinesisk porselen.

Kineserne utviklet tidlig en avansert keramisk produksjon basert på naturlige råstoffer og en avansert ovnsteknologi. På et meget tidlig tidspunkt, ca. 5-600 år f. Kr. fant de frem til den leiren som senere ble grunnlaget for porselensproduksjonen: kaolin. Brennteknologien var ikke så avansert at man kunne nå de høye temperaturene som kreves for å fremstille porselen, men steingods basert på kaolin ble produsert.

Det er noen kinesiske dynastier som har satt spesielle spor etter seg i keramikkproduksjonen:

  • Han – Keramikk fra Han-dynastiet er primært gjenstander fra graver, blyglasserte figurer og kar/skåler, uglasserte, men fint bemalte gjenstander.
  • Tang – Under Tang-dynastiet begynner de første gjenstander som kan defineres som porselen i europeisk forstand å bli produsert. Ellers er dynastiet spesielt kjent for sine gravfigurer, enten med trefarget blyglassur, eller uglassert.
  • Song – Song-dynastiet oppfattes av mange som høydepunktet for den kinesiske keramiske produksjon. På denne tiden ble porselenet raffinert til den høyeste kvalitet, samtidig som en del avanserte glasurer ble utviklet.
  • Yuan – Under Yuan-dynastiet begynner produksjonen av porselen med underglassurmaling av koboltblått å perfeksjoneres. Det er denne type porselen som Ming-dynastiet er spesielt kjent for.
  • Ming – Under Ming-dynastiet øker også produksjonen av porselen beregnet for eksport, både til andre land i østen og til Europa.
  • Qing – Eksportporselenet er det dominerende i vår oppfatning av porselenet fra Qing-dynastiet. Det såkalte «kompaniporselenet» eller «østindisk porselen» er typiske betegnelser på disse gjenstandene.