Nixons besøk i Kina i 1972

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
USAs president Richard Nixon møter Kinas formann Mao Zedong i februar 1972.

Nixons besøk i Kina i 1972 var et uventet besøk som USAs daværende president Richard Nixon avlagte i Kina. Det la til rette for en normalisering av forholdet mellom de to landene. Det var første gang en amerikansk president hadde besøkt Folkerepublikken Kina, som på dette tidspunktet anså USA for å være en av sine største fiender.

Besøket har satt sitt spor i det engelske språk, ettersom uttrykket Nixon in China nå er en talemåte som benyttes om en uventet og ukarakteristisk handling en politiker foretar.

Besøket[rediger | rediger kilde]

Historisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig skjedde det en forverring i forholdet mellom USA og Sovjetunionen, som etablerte kommunistiske lydstater over store deler av Øst-Europa. Kina befant seg på randen av et kommunistisk styre. USA så på dette som en sikkerhetsrisiko, og en av årsakene til at Richard Nixon ble Eisenhowers visepresidentkandidat i 1952, var hans sterke antikommunistiske standpunkter. Til tross for dette ble Nixon i 1972 den første amerikanske presidenten som besøkte Kina[1], og forbedringen av forbindelsene med Sovjetunionen og Kina anses ofte for å være de største diplomatiske gevinstene som ble oppnådd under Nixons presidenttid.[2]

Richard Nixon og Chou En-lai taler ved en bankett.

Forberedelser[rediger | rediger kilde]

I juli 1971 besøkte president Nixons nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger hemmelig Beijing i forbindelse med en reise til Pakistan og utarbeidet grunnlaget for Nixons besøk.

Møtet[rediger | rediger kilde]

I perioden fra 21. februar til 28. februar 1972 besøkte Richard Nixon Beijing, Hangzhou og Shanghai. Like etter sin ankomst til den kinesiske hovedstaden ble han innbudt til møte med Mao Zedong som hadde vært syk ni dager tidligere, men som nå følte seg sterk nok til å kunne møte ham. Zedongs sykefravær var noe amerikanerne ikke visste om. Den amerikanske utenriksministeren William P. Rogers ble ikke innbudt til møtet, så den eneste andre tilstedeværende amerikaneren utover sjefsoversetter Charles W. Freeman var Winston Lord, en medarbeider ved USAs nasjonale sikkerhetsråd. Sistnevnte ble senere amerikansk ambassadør i Kina. For ikke å skade Rogers' anseelse, ble Lord fjernet fra alle de offisielle fotografiene fra møtet.[3]

Førstedamen Pat Nixon i Beijing, 23. februar 1972.

Nixon holdt mange møter med den kinesiske regjeringssjefen Zhou Enlai under reisen, som innbefattet et besøk til Den kinesiske mur. Ved avslutningen av Nixons besøk utsendte de to landene i fellesskap Shanghai-kommunikéet, som var en redegjørelse for deres utenrikspolitiske synspunkter, og som kom til å danne grunnlag for de kinesisk-amerikanske bilaterale forbindelsene i mange år. Kissinger fastslo at USA ytterligere hadde til hensikt å trekke alle sine væpnede styrker tilbake fra Taiwan.[4] I kommunikéet lovet begge nasjoner å arbeide sammen mot full normalisering av de diplomatiske forbindelsene.

Resultater[rediger | rediger kilde]

USA anerkjente det synspunktet at kinesere på begge sider av Taiwanstredet hevder at det kun er et Kina. Nixon og den amerikanske regjeringen bekreftet deres interesse i en fredelig løsning av spørsmålet om Taiwan av det kinesiske folket selv. Denne erklæringen tillot at USA og Kina inntil videre kunne se bort fra det "kritiske spørsmålet som truet normaliseringen av forbindelsene"[5], nemlig Taiwans politiske status, og åpne for handelsforbindelser og andre kontakter. USA opprettholdt de offisielle forbindelsene med Republikken Kina på Taiwan til 1979, da USA avbrøt dem og i stedet opprettet fulle diplomatiske forbindelser med Kina.

Etter Nixons besøk talte han om hva det betydde for de to landene i fremtiden:

"Det var uken som endret verden, ettersom det vi har sagt i kommunikéet ikke er nær så viktig som hva vi vil gjøre i de kommende år for å bygge en bro over de 16 000 miles og 22 års fiendskap, som har holdt oss atskilt til nå. Og hva vi har uttalt i dag er at vi vil bygge den broen."[6]

Richard Nixon skrev mange bøker om sine internasjonale aktiviteter, hvorav det siste verket er boken Beyond Peace, som omhandler USAs behov for å kunne konkurrere i en verden som er endret etter kommunismens sammenbrudd.

Etterspil[rediger | rediger kilde]

Max Frankel fra The New York Times mottok Pulitzerprisen for utenrikskorrespondenter for sin dekning av begivenheten.

Besøket var inspirasjon til John Adams' opera fra 1987, Nixon in China.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stephen E. Ambrose. Nixon, the triumph of a politician 1962-1972 (New York, NY: Simon and Schuster, 1989): s. 439.
  2. ^ Joan Hoff. Nixon reconsidered (New York, NY: BasicBooks, 1994) : s. 182.
  3. ^ Kissinger: Years of Upheaval s. 65.
  4. ^ http://www.upi.com/Audio/Year_in_Review/Events-of-1972/1972-Election/12305688736666-2/#title "Nixon Goes to China". Besøkt 15.04.2009. Arkivert 05.05.2009.
  5. ^ Nixon's China's Visit and "Sino-U.S. Joint Communiqué"
  6. ^ http://www.upi.com/Audio/Year_in_Review/Events-of-1972/1972-Election/12305688736666-2/#title "Nixon Goes to China". Besøkt 15.04.2009. Arkivert 05.05.2009.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Burr, William (1999) The Kissinger Transcripts, New Press
  • MacMillan, Margaret (2007) Nixon & Mao: The Week that Changed the World, Random House
  • Mann, James (1999)About Face, Knopf
  • Nixon, Richard (1978) RN: The Memoirs of Richard Nixon, Grosset & Dunlap
  • Tyler, Patrick (1999) A Great Wall, Public Affairs
  • Dallek, Robert (2007). Nixon and Kissinger : partners in power. New York: HarperCollins. ISBN 0060722304. 
  • Drew, Elizabeth (2007). Richard M. Nixon. New York: Times Books. ISBN 0805069631. 
  • Kadaré, Ismail (1989) The Concert

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]