Leopard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Leopard
Amurleopard (P. p. orientalis)
Amurleopard (P. p. orientalis)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Panthera pardus
L., 1758
Norsk(e) navn: leopard,
sort panter
Hører til: brølekatter,
store kattedyr,
kattedyr
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 NT-no.svg

NT — Nær truet

Habitat: fra tropisk regnskog til boreal barskog, skogbevokst fjell og savanne
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Leopard
Utbredt i deler av Afrika, Lilleasia, Midtøsten og Asia
Underarter:

Afrika

Midtøsten

Asia

Leopard (Panthera pardus), som også kalles panter og sort panter om den er sort, er et stort rovpattedyr som tilhører gruppen med brølekatter blant dyra i kattefamilien. Arten er utbredt over store deler av Afrika, Lilleasia, Midtøsten og Asia, mens den er utdødd i Europa. Selv om leoparden er relativt tallrik regnes arten som den minst tilgjengelige av brølekattene. Arten inngår i Afrikas fem store, sammen med løve, kafferbøffel, afrikansk savanneelefant og stumpneshorn/spissneshorn.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Savannefarget leopard
Sort panter (sort leopard)

Leoparden har et karakteristisk, nærmest sirkelrundt, rosettlignende prikkemønster på en blekgul-rødgul (habitatavhengig) grunnfarge, et mønster som til en viss grad kan ligne det geparder og jaguarer har. Pelsen er kort og glatt og mønsteret varierer fra sted til sted og individ til individ. Dyr som oppholder seg i fjellstrøk har kraftigere pels (spesielt om vinteren) og blir generelt mørkere i fargene. Sterkest utfarging finner man hos dyr som lever i regnskogen, mens dyr på savanneen gjerne er mer okergule i utfargingen. Dyr som lever i tilknytning til ørkenområder blir blekere kremfarget til gulbrune i utfargingen. Disse blir dessuten fysisk noe mindre i snitt. I så måte er det kjent at peleopard som lever i tilknytning til det ørkenlignende fjellandskapet i Oman blir relativt småvokste. Dyr som oppholder seg i tett skog får også gjerne mørkere og kraftigere farger enn enn de som lever på savannene. Det er således flere sorte pantere som lever i tett regnskog (jungel) enn i andre habitat. Dyr som lever i kaldere strøk blir gjerne mer grålige i utfargingen.

Noen dyr kan framstå som nærmest helt sorte (grunnet melanisme). Slike kalles gjerne sort panter. Dette er imidlertid en fellesbenevnelse, som også bruks om sorte jaguarer og sorte pumaer. Sorte leoparder er mest vanlig i varme, fuktige strøk med tett skog (regnskog). Leoparder kan også fødes hvite (grunnet albinisme).

Leoparden har en langstrakt og meget muskuløs kropp, med kraftige og relativt korte lemmer. Hodet er rundt og ørene små og runde i formen. Leoparder varierer mye i størrelse, både fra individ til individ og populasjon til populasjon. Det er imidlertid en tendens til at dyr som lever i fjellstrøk nær kysten blir fysisk mindre enn dyr som lever i andre habitat. Likeledes er det en tendens til at dyr som lever i mer nordlige fjellstrøk blir fysisk noe større enn andre dyr. Vekten ligger gjerne på omkring 17-91 kg (59 kg i snitt) og kroppslengden på cirka 91-243 cm inkludert halen. Gjennomsnittet er 137-167 cm. Dyr på opp mot mot 292 cm skal ha blitt målt, men kan ikke bekreftes. Skulderhøyden ligger gjerne i området 43-79 cm. Hannen blir omkring 50 prosent større enn hunnen.

Den største underarten fysisk sett skal være anatolsk leopard (P. p. tulliana), som hevdes å kunne bli opp mot 100 kg tung og opp mot 250 cm lang (inkludert en 80 cm lang hale).[2] I 1978 antydet IUCN at det kun var 23 anatolske leoparder igjen i Anatolia.[3]

Som alle katter, unntatt geparden, har også leoparden kvasse klør som den kan trekke inn. Den kan bli mer enn 20 år gammel i fangenskap, men i vill tilstand er trolig 7-9 år mer normalt. Leopard kan angripe mennesker.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Leopard i Rhino and Lion Park i Gauteng i Sør-Afrika

På øygruppa Zanzibar (tilhører Tanzania) utenfor østkysten av Afrika døde trolig zanzibarsk leopard (en underart) ut like før siste tusenårsskifte. Underarten er således kanskje den siste som har gått tapt for ettertiden. Leopard er imidlertid den arten som har størst geografisk spredning av alle kattedyr.

En gang i tiden var leoparden utbredt fra Storbritannia i vest til Japan i øst, og sør til Kapp det gode håp i Sør-Afrikadet afrikanske kontinent. Arten er i dag mest utbredt i deler av Afrika, de sørlige og østlige delene av Asia, Midtøsten og de mest sørøstlige områdene av Lilleasia. Et unntak er i større ørkenområder, som i Sahara og Kalahari. De er også svært sjeldne i Vestafrika og Nord-Afrika, nord for Sahara.

Det er kjent at det i Nord-Afrika eksisterer en liten populasjon i Atlasfjellene, i Marokko. Likeledes er det observert dyr i grensestrøkene mellom Marokko og Algerie, men det er ukjent om det eksisterer en levedyktig populasjon der. Også i Egypt regner man arten som utdødd, selv om det kan finnes dyr i sørøstlige ørkenstrøk.

den arabiske halvøy estimerte Arabian Fauna Conservation Workshop i 2006 at det fantes omkring 200 dyr, fordelt i tre distinkte subpopulasjoner. Dette er henholdsvis Negevørkenen, Wadafjellene i Jemen, og Dhofar i Oman. Det er imidlertid ukjent om arten fortsatt eksisterer i Saudi-Arabia.

I Europa lever det ikke lenger ville leoparder, selv om arten fortsatt er levedyktig i det østlige Tyrkia og videre østover. Det er imidlertid uklart om den fortsatt eksisterer i det vestlige Tyrkia.

Habitat[rediger | rediger kilde]

Leoparden er svært tilpasningsdyktig og trives i en rekke ulike habitater, fra tropisk regnskog til skog på savanner og fjell. Det viktigste er at det er trær der, som leoparden kan søke tilflukt i, og at habitatet har et årlig regnfall på minimum 50 mm. Det viktigste ser ut til å være god tilgang på gjemmesteder og byttedyr.

Leoparden (avhengig av underart) tåler godt lave temperaturer og kan holde til i store høyder. På Kilimanjarofjellet i Tanzania ble det funnet et leopardkadaver i en høyde av 5 630 moh. Kadaveret var ikke fastfrosset i isen, slik noen har hevdet, så det må tolkes som et bevis på leopardens mangfold med hensyn til valg av habitat (Guggisberg[4], 1975; Nowak[5], 1997).

Atferd[rediger | rediger kilde]

Leoparden lever solitært og er territorial. Den er i større grad nattaktiv enn sine nærmeste slektninger. Leoparden er en dyktig klatrer som tilbringer store deler av døgnet hvilende i et tre, der den er trygg for sine nærmeste fiender, løver, hyener og afrikanske villhunder. Likeledes er leoparder gode svømmere som trives i vann, om enn ikke på linje med tigeren.

Revir[rediger | rediger kilde]

Hannene hevder store revir som ofte inkluderer flere hunner, som den ellers kun oppvarter under paringstiden. Reviret markeres med urin, avføring, duftavsetninger og skraping og kloring med klørne. Hannenes territorium overlapper ikke andre hanners, men hunnenes kan overlappe begge kjønn.

Størrelsen på territoriene varierer. I Tsavo nasjonalpark (Kenya) er hannens revir typisk 9-65 km². På Sri Lanka har hannene sjelden revir som er større enn 10 km². I fjellterreng er det registrert hanner med et territorium på opp mot 338-487 km², noe som trolig skyldes redusert tilgang på både rivaler og byttedyr innenfor habitatet.

Jakt[rediger | rediger kilde]

Leoparden er nattaktiv og jakter helst når det er mørkt og i grålysnngen og skumringen. Som oftest langs bakken i tilknytning til tett krattskog, trær, knauser og fjellrevner eller lignende, men den kan også ligge i bakhold oppe i et tre og angripe derfra. Det er også avdekket at leoparden foretrekker å jakte på små flokker av dyr i tett vegetasjon, der sjansen for selv å bli skadd er minimal. Selv om leopardens morfologi er tilpasset jakt på store byttedyr, er den trolig også avhengig av å jakte på smådyr for å livnære seg i vanskelige tider. Dette kan forklare leopardens varierte meny i forhold til sine nærmeste slektninger.

Leoparden er en typisk snikjeger, som smyger seg nært opptil byttet (som regel innen 5-20 meter) før den angriper gjennom en kort spurt. Toppfarten kan komme for en kort øyeblikk komme opp i 60 km/t. Den kan også hopp opp mot 6 meter horisontalt og 3 meter vertikalt. Om den skulle mislykkes med et direkte angrep vil leoparden sjelden oppta forfølgelse av et byttedyr over mer enn 50 meter.

Som de fleste andre kattedyr dreper den større byttedyr gjennom et strupebitt, som stenger for oksygentilførselen til hjernen gjennom kvelning. Større bytter blir ofte fraktet med opp i et tre, slik at andre rovpattedyr ikke kan stjele det. Det er kjent at leoparden kan løfte med seg et bytte som veier mer enn det dobbelte av den selv opp i et tre. Etter en kort hvil fortærer leoparden så mye den orker av byttet, som festes i greinverket. Om leoparden ikke spiser opp alt, kommer den tilbake for å fortære resten senere. Mindre byttedyr drepes helst med et nakkebitt og kan fortæres på stedet. Leoparder vil sjelden forsvare et bytte.

Diett[rediger | rediger kilde]

Leoparden er en typisk kjøtteter. Den foretrekker aksishjort (Asia), impala og Thomsons gasell (Afrika), men generelt kan man hevde at leoparder jakter og spiser en mye mer variert meny enn de andre store kattedyrene. Det mest typiske byttet er et hjortedyr som veier 10-40 kg (23 kg i snitt), noe som ifølge Mills og Harvey (2001)[6] er relativt mye mindre enn tidligere rapporter har antydet.

I så måte står også en rekke andre arter på menyen, som duikere og andre antiloper, gaseller, rødbukk, gnu, eland, springbukk, sikahjort, vortesvin, grevling, bavian og andre primater, springhare, sebra, sjakal, fugler, reptiler, amfibier, fisk med mer. Det er også kjent at leoparden kan ta husdyr, som geiter, krøtter og hunder, spesielt i områder der artens livsgrunnlag er presset som følge av tap av habitat. Leoparden spiser også kadaver, noe som gjør den utsatt for forgiftning.

Hann leoparder spiser i snitt 3,5 kg i døgnet, mens hunner spir cirka 2,8 kg. Det er kjent at leoparder kan angripe og drepe mennesker, slik som leoparden fra Rudraprayag (India) som mellom 1918 og 1926 skal ha drept 125 mennesker før den ble skutt av Jim Corbett.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Avhengig av region parer leoparder seg stort sett året rundt, unntatt i Sibir og Mandsjuria der paringstiden stort sett foregår i perioden januar-februar. Hunnen føder som regel et kull hvert andre år. Hannen oppdager hunnens brunst gjennom luktstoffer som avsettes i urinen. Hunnens brunstsyklus varer i 46 dager, men hun er bare fruktbar i 6-7 av disse. Om hun ikke blir befruktet vil hunnen normalt komme i ny brunst etter 25-58 dager. Under selve paringen vil dyra kopulere hvert 15. minutt gjennom flere dager. Hunnene parer seg første gang i 2-3 års alderen.

Hunnen føder som regel 1-6 (typisk 2-3) unger cirka 90-112 dager etter vellykket paring, men dødeligheten er stor. Det er derfor sjelden å se mer enn 1-2 unger. Ungene, som gjerne veier omkring 400-600 gram ved fødselen, fødes blinde og får først syn når de er 10-12 dager gamle. Først etter cirka seks uker vil ungene komme fram fra hjemmestedet og følge mora på korte turer i omgivelsene rundt. På denne tiden begynner de også å spise kjøtt.

Stort sett føder mora opp ungene selv, men det finnes eksempler på at også hannen kan delta. Hun kan i denne perioden være borte fra ungene i opp mot 30 timer av gangen. Ved tre-fire måneders alder (da ungene gjerne veier omkring 3 kg) avvennes de, samtidig som de begynner å følge mora på jakt. Når de er rundt året gamle kan de trolig forsvare seg selv, men de forlater mora først år de er ca. 18-24 måneder gamle (Nowak, 1997, Guggisberg, 1975) og regnes som kjønnsmodne når de er ca. 30-36 måneder.

Underarter[rediger | rediger kilde]

Zanzibarsk leopard, † før 2000-tallet
(P. p. adersi)
Afrikansk leopard
(P. p. pardus)
Sri Lanka leopard
(P. p. kotiya)

Det er beskrevet mer enn 50 varianter av arten leopard, men i senere år har kun 27 av disse vært klassifisert som egne underarter. Med bakgrunn i moderne forskning med mtDNA, der 77 leoparder fordelt på 13 av de 27 tidligere anerkjente underartene ble testet, anerkjennes nå mer kun ni av disse som egne underarter internasjonalt.[7][8] De andre leopardene som er beskrevet må derfor sees på som lokale genetiske varianter. P. p. melas og P. p. nimr anerkjennes med bakgrunn i et svært begrenset forskningsmateriale, slik at status for disse må regnes som midlertidig.

Basert på morfologi anerkjenner Khorozyan m. fl. (2006) også P. p. tulliana (Tyrkia og deler av Kaukasus) og P. p. sindica (Pakistan, kanskje også Afghanistan og Iran) som egen underarter, men disse mangler internasjonal tilslutning. Likeledes regner Khorozyan at P. p. ciscaucasica er et senior synonym for P. p. saxicolor. P. p. tulliana og P. p. sindica anerkjennes også av noen forskere med bakgrunn i mofologiske studier, men disse mangler allmenn anerkjennelse og listes derfor her som varianter. P. p. adersi er utdødd og telles derfor ikke med blant de ni underartene.

Afrika[rediger | rediger kilde]

Basert på ovennevnte mtDNA-studie og målinger gjort av blant annet leopardens kranium, er det ikke lenger konsensus for flere underarter av leopard på det afrikanske kontinent. Disse er derfor samlet som P. p. pardus (tidligere kjent som nordafrikansk leopard). Et mulig unntak er P. p. adersi, men denne er trolig utdødd. Alle andre beskrivelser må derfor regnes som lokale varianter.

Lilleasia og Midtøsten[rediger | rediger kilde]

Asia[rediger | rediger kilde]

Evolusjon[rediger | rediger kilde]

Leopardens nærmeste slektninger er løve og jaguar. Leopard og jaguar separerte i hver sin art for cirka 1,9 millioner år siden, mens løve og leopard skilte lag for omkring 1,2 millioner år siden.

Status[rediger | rediger kilde]

Leopardens konserveringsstatus varierer i følge R. Nowak (Nowak, 1997) og IUCN/Cat Specialist Group fra lite bekymringsfull (LC) til truet (EN) og kritisk truet (CR), avhengig av geografisk område og underart. Arten som sådan er av IUCN ført opp som nær truet (NT) på den internasjonale rødlisten.

Det er først og fremst tap av habitat (spesielt gjennom fragmentering), trofejakt og jakt for det verdifulle skinnets del, samt det faktum at mange mennesker anser leoparden som en manndreper og derfor dreper den, som utgjør trusselbildet. På 1960-tallet var illegal jakt på leopard så omfattende at nærmere 50 000 leopardskinn årlig kom på markedet.

Det er uavklart hvor mange leoparder som finnes, men forskere har anslått at den totale bestanden kan være på omkring 650 000-750 000 dyr, hvorav 200 000-500 000 i Afrika.

Annet[rediger | rediger kilde]

Leoparden er ett av få dyr som kan få og dø av miltbrann (Guggisberg, 1975). Leoparden er i varierende grad truet, avhengig av geografisk region. Deres største trussel har alltid vært mennesket, som i sin jaktiver etter troféer nærmest har utryddet den enkelte steder. De er enkle å jakte på, siden de vil ty til trærne om de jages av hunder. De blir også av og til drept av løver og hyener.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Breitenmoser, U., Breitenmoser-Wursten, C., Henschel, P. & Hunter, L. 2008. Panthera pardus. In: IUCN 2009. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2009.1 . Besøkt 7. juni 2009
  2. ^ Tubitak Sage. Anadolu parsi. (November 5, 2002).
  3. ^ Can, E. 2001. Bir efsane yasiyor. Atlas 98 (May): 16-17.
  4. ^ Guggisberg, C. 1975. «Wild Cats of the World». New York: Taplinger Publishing Company. ISBN 0-8008-8324-1
  5. ^ Nowak, R. 1997. «Mammals of the World» (online).
  6. ^ Mills, M.G.L. & Harvey, M. (2001). African predators. Cape Town: Struik.
  7. ^ Uphyrkina O., W.E. Johnson, H. Quigley, D. Miquelle, L. Marker, M. Bush, and S.J. O'Brien. 2001. Phylogenetics, genome diversity and origin of modern leopard, Panthera pardus. Molecular Ecology 10: 2617-2633.
  8. ^ Breitenmoser, U., Breitenmoser-Wursten, C., Henschel, P. & Hunter, L. 2008. Panthera pardus. In: IUCN 2009. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2009.1. Besøkt 7. juni 2009
  9. ^ Khorozyan, I. 2008. Panthera pardus ssp. saxicolor. In: IUCN 2010. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2010.4. Besøkt 27. desember 2010

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Panthera pardus – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Panthera pardus – detaljert artsinformasjon