Den kinesiske borgerkrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Se Taipingopprøret for den kinesiske borgerkrigen fra 1851 til 1864 som kostet flere titalls millioner menneskeliv.

Den kinesiske borgerkrig er i moderne historieskriving den borgerkrig som raste i Kina i flere tiår i første halvdel av 1900-tallet. I Kina omtales den som den nasjonalistisk-kommunistiske borgerkrig (kinesisk 国共内战; pinyin: Guógòng Nèizhàn). Etter den vanligste tidfesting varte den fra april 1927 til mai 1950, og var en krig mellom Kuomintang (KMT, etter Det kinesiske nasjonalistparti) og Det kinesiske kommunistparti. Krigen begynte etter Nordekspedisjonen, da høyrefløyen av KMT, ledet av general Chiang Kai-shek, utrenset fra partiet både kommunister og KMTs venstrefløy fra alliansen mellom KMT og kommunistpartiet. Krigen representerte en ideologisk splittelse mellom de vestligstøttede KMT-nasjonalister og de sovjetiskstøttede kommunistene.

Borgerkrigen pågikk i rykk og napp frem til den tilstundende andre kinesisk-japanske krig avbrøt den. Da fulgte en periode med motstand mot japanerne. Det japanske angrepet hadde på sin side vært en utnyttelse av den indre uro i Kina. De allierte bragte japanerne til kapitulasjon i august 1945, og det markerte slutten av annen verdenskrig. Den kinesiske borgerkrig blusset da opp igjen for fullt i 1946. Kamphandlingene kom til sin avslutning etter 23 år i 1950, da et uoffisielt ild opphør fulgte, i alle fall hva gjaldt de større kamphandlinger. Kommunistene kontrollerte da Fastlands-Kina (og Hainan), og nasjonalistene holdt Taiwan, Pescadoresøyene og en rekke øyer utenfor kysten av Fujian. Frem til dags dato (2007) er det ikke blitt undertegnet noen fredsavtale, selv om de to parter har tette økonomiske bånd med hverandre.

Tidfestelse av borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

Borgerkrigen er blitt avgrenset tidsmessig forskjellig av historikerne, men hva gjelder dens avslutning er det generell enighet om at den varte til rett før utgangen av 1949 da de siste større fiendtlighetene var over, i hvertfall med kommunistenes erobring av øya Hainan i mai året etter. Noen formell avslutning var dette imidlertid ikke. Ved utgangen av 1949 kontrollerte Guomindang (GMD) (Wade-Giles: Kuomintang – KMT) kun øya Taiwan, Pescadoresøyene og noen mindre øyer utenfor fastlandet i provinsen Fujian, mens kommunistene kontrollerte hele Fastlands-Kina.

  • 1926/1927: Vanligvis regner man startpunktet som 1926 da det kinesiske nasjonalistparti Guomindang under ledelse av sin nylig utnevnte generalissimo Chiang Kai-shek satte en stopper for infiltrasjonen av venstreorientert og kommunistisk infiltrasjon i partiet og ekskluderte slike medlemmer.

Vi vil legge til grunn den først nevnte avgrensning, dvs. 1926/27-1949/50.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Qing-dynastiets endelige sammenbrudd i 1911/1912 førte ikke til ro i det kinesiske rike. De siste monarkistiske restaurasjonsforsøkene slo feil i 191517. Det brøt deretter ut en rekke kriger og uroligheter.

De nordlige militaristenes generalkriger[rediger | rediger kilde]

Nå fulgte en rekke kriger som er blitt kjent under betegnelsen generalkrigene (egentlig De nordlige militaristenes generalkriger – generaler i betydningen krigsherrer) om makten i Peking. Det var fire fraksjoner som konkurrerte om makten: Chili-fraksjonen, Anhwei-fraksjonen, Fengtien-fraksjonen og Kuominchun-fraksjonen.

  • I 1920 raste Chili-Anhwei-krigen (Zhiwan): Chili- und Fengtian-militaristene seiret over Anhwei-klikken.
  • I 1922 fulgte Den første Chili-Fengtian-krig (Zhifeng I): Chili-klikken seiret over Anhwei- og Fengtian-militaristene og dessuten Kuomintang.
  • I 1924 kom Den andre Chili-Fengtian-krig (Zhifeng II): Nå var det Chili-klikken som ble beseiret, av Fengtian- og Anhwei-militaristene støttet av overløpere fra Chili-gruppen som gikk under navnet Kuominchun.
  • I 1926 kom Fengtian-Kuominchun-krigen: Fengtian-klikken og restene Chili beseiret restene av Anhwei og Kuominchun-militaristene.
  • Men i 192628 under det såkalte Nordekspedisjonen klarte Kuomintang og Kuominchun-klikken å beseire Fengtian-militaristene og restene av Chili.

Kuomintang og kommunistene blir rivaler[rediger | rediger kilde]

I skyggen av disse generalkrigene skjedde det viktige ting lenger sør i Kina.

Det var Kuomintangs leder Sun Yat-sen som fant den strategi som førte til at krigsherrene i Nordkina til slutt ble slått. Han hadde først forsøkt å be de vestlige demokratier om hjelp. Etter at hans bønn ble ignorert av dem, hadde han i 1921 vendt seg til Sovjetunionen.

I 1921 var imidlertid Det kinesiske kommunistparti (KKP) blitt grunnlagt i Shanghai. Sovjetkommunistene valgte av politiske grunner å satse på to hester på en gang: De støttet både Kuomintang og det nettopp etablerte KKP. De håpet naturligvis at kommunistene skulle vokse seg til den sterkere kraft, men ville være forberedt på at Kuomintang ville vise seg å bli den seierrike av de to. Med dette begynte rivaliseringen mellom nasjonalister og kommunister i Kina.

Den første enhetsfront[rediger | rediger kilde]

I 1923 kom det såkalte Sun-Joffe-manifestet, en felleserklæring mellom Sun og Sovjetunionens representant Adolf Joffe i Shanghai. Det gikk inn for et fritt og forenet Kina, og arrangerte et «politisk ekteskap» mellom KMT og kommunistpartiet. Sovjetiske rådgivere — hvorav den viktigste var Komintern-agenten Mikhail Borodin — begynte å strømme inn i Kina i 1923 med den egentlige agenda å prøve å omdanne og konsolidere KMT etter Sovjetunionens kommunistiske partis modell. KKP ble instruert av Komintern til samarbeid med KMT, og kommunistpartiets medlemmer ble oppfordret til å melde seg inn i KMT og hold sin kommunistiske lojalitet hemmelig.

Dette «politiske ekteskapet» ble kalt de to partienes enhetsfront (og i historieskrivningen etter 1945 differensiert som første enhetsfront. KKP var fremdeles et lite parti på den tiden: I 1922 hadde det bare 300 medlemmer, og det var bare vokst til 1.500 i 1925. KMT hadde på sin side 150.000 medlemmer i 1922.

Chiang Kai-shek i et foto fra mars 1945.

Sovjetiske rådgivere hjalp også nasjonalstene med etableringen av et politisk institutt som gav dets propagandakrefter opplæring i massemobiliseringsteknikker, og i 1923 fikk de sendt Chiang Kai-shek, en av Suns nærmeste medarbeidere fra Tongmeng Hui-tiden, til militær og politisk kursing i Moskva.

Sun Yat-Sen på militærakademiet i Whampoa.

Etter Chiangs retur sent 1923 var han med på å opprette Militærakademiet i Whampoa utenfor Guangzhou (Kanton), som var KMT-KKP-alliansens hovedkvarter og fra 1925 ble KMT-KKP-regjeringens formelle hovedstad. I 1924 ble Chiang akademiets leder, og det var fra nå at hans stjerne begynte å stige slik at han ble den naturlige arvtager etter Sun Yat-sen.

Det var Chiangs strenge politikk mot KKP som til slutt utløste borgerkrigen.

Bare noen få måneder etter Suns død i 1925 innledet Chiang, som øverstkommanderende for Den nasjonale revolusjonshær den flere ganger utsatte nordekspedisjonen mot krigsherrene i nord, med det for øver å forene Kina under KMTs kontroll.

Imidlertid var KMT i 1926 blitt polarisert innad: Det hadde utviklet seg en høyre- og en venstrefløy, og kommunistgrupperingen innen partiets medlemsmasse var også voksende. Etter å ha forpurret et kidnappingsforsøk mot seg sendte Chiang fra seg sine sovjetiske rådgivere i mars 1926. Han innførte også restriksjoner på KKP-medlemmers deltakelse i KTMs sentrale lederskapsverv, og ble selv den fremste av KTM-lederne. Sovjetunionen, som fremdeles håpet at det skulle la seg gjøre å forhindre et brudd mellom Chiang og KKP, beordret den kommunistiske undergrunn til å underlette nordekspedisjonen under dens fremrykning som tilslutt begynte fra Guangzhou i juli 1926.

Borgerkrigens utbrudd[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1927 utløste spenningen mellom KMT og KKP en åpen splittelse i de revolusjonæres rekker. KKP og KMTs venstrefløy («unionistene») bestemte seg for å flytte nasjonalistregjeringens hovedsete til Wuhan. Men Chiang, hvis nordekspedisjon gikk fra seier til seier, bestemte seg da for å knuse kommunistpartiets apparat i Shanghai. Han fremholdt at kommunistenes virksomhet var sosialt og økonomisk skadelig, og arresterte kommunister og unionister i byen. Hundrevis av dem ble henrettet den 12. april 1927.

Utrenskningene utvidet kløften mellom Chiang og Wang Ching-weis Wuhan-regjering (en strid som Chiang kom til å vinne) og ødela det urbane fotfestet KKP hadde. Chiang, som nå selv ble ekskludert av KMT for sin handlemåte, etablerte en rivaliserende regjering i Nanjing. Nå var det tre regjeringer i Kina: Den internasjonalt anerkjente krigsherrenes regjering i Beijing; det kommunistiske og venstreorientere sivile og militære regimet i Wuhan; og høyre-Kuomintang-regimet i Nanjing. Nanjing skulle forbli nasjonalistenes hovedstad det neste tiåret.

Borgerkrigens første fase (1927-1937)[rediger | rediger kilde]

Kommunistiske opprør i by og land[rediger | rediger kilde]

Kominterns sak syntes tapt. Det ble nå gitt nye ordrer fra Moskva: Kommunistene skulle få i stand væpnede opprør i både byer og på landet som en forberedelse til det man regnet ville bli en revolusjonær folkereisning. Kommunistene forsøkte og mislyktes i å innta byer som Nanchang, Changsha, Shantou og Guangzhou. Angrepene begynte med et mytteri blant kommunistiske koumintangstyrker den 1. august 1927, kalt Nanchangopprøret. Samtidig ble det satt i gang et bondeopprør (kalt innhøstningsoppstanden) i området rundt Changsha i Hunan-provinsen. Det ble ledet av Mao Zedong, men det ble raskt slått ned.

KKPs utsikter syntes nå særdeles mørke. Kommunistene var dessuten blitt utvist fra Wuhan-regjeringen av sine tidligere allierte venstre-KMT, som i sin tur ble styrtet av et militærregime. KMT gjenopptok sitt felttog mot krigsherrene i nord og erobret Beijing i juni 1928. Dermed var det meste av det østlige Kina under Chiangs kontroll. Nanjing-regjeringen fikk raskt internasjonal anerkjennelse som Kinas eneste rettmessige regjering. Nasjonalist-regjeringen erklærte nå at det første av de tre revolusjonære stadier som Sun Yant-sen hadde beskrevet nå var nådd, og at KMT nå gikk videre til annet stadium. De tre stadiene var militær forening, politisk formynderskap og til sist konstitusjonelt demokrati.

Opprørerne i Jinggangfjellene[rediger | rediger kilde]

Mao var en kommende stjerne blant kommunistene. Etter innhøstingsoppstanden hadde Mao trukket seg tilbake med endel av de overlevende til Jinggangfjellene. Der forente han sine krefter med restene av opprørsskarene under Zhu De, Chen Yi og Zhou Enlai. De hadde også trukket seg tilbake til disse fjellene, etter Nanchangopprøret.

Den kinesiske sovjetrepublikk i Jiangxi[rediger | rediger kilde]

Provinsen Jiangxi.

Med Zhu Des hjelp bygde Mao opp en liten, men effektiv geriljahær. Etter press fra Guomindang ble hovedkvarteret lagt noe lenger mot sør i 1931, og sovjetrepublikken Jiangxi ble grunnlagt. Han eksperimenterte med landsbruksreformer og gav tilflukt til kommunister som flyktet fra høyrekreftenes utrenskninger i byene. Geriljabasen vokste raskt, og i 1928 behersket opprørerne allerede et område med en befolkning på over 500.000.

Disse årene var imidlertid også preget av maktkamper mellom Mao, som ville drive geriljakrig med bøndenes støtte, og Komintern-orienterte grupper som satte sin lit til at revolusjonen skulle seire ved proletariatets medvirkning (altså satset på byenes industriarbeidere). Denne spliden ble kalt Striden mellom de to linjer.

I Jinggangshan ble Mao også kjent med sin tredje livsledsagerske, He Zizhen. Yang Kaihui hadde Mao latt være hjemme i Changsha, og der ble hun arrestert av Guomindang, og henrettet i 1930. De barna hun hadde med Mao måtte en stund slå seg gjennom som gatebarn i Shanghai, inntil de ble oppsport av kommunistene og bragt utenlands.

Sovjetrepublikken angripes og omringes[rediger | rediger kilde]

Etter at Chiang Kai-shek hadde forhindret et kuppforsøk mot hans regime anført av Feng Yü-hsiang, Yen Hsi-shan og Wang Ching-wei (1929–30), vendte han straks sin oppmerksomhet mot de gjenstående lommer av væpnet kommunistisk motstand. Hans to første ekspedisjoner slo feil, og den tredje ble avbrutt på grunn av Mukden-episoden. Det fjerde felttoget (1932–1933) var til å begynne med ganske fremgangsrikt, men Chiangs styrker ble stygt skamfert da de forsøkte å trenge inn i hjertet av Maos kinesiske sovjetrepublikk. Til slutt satte han inn et femte felttog mot slutten av 1933, der han lot seg rådgi av tyske militære rådgivere, fremfor alt general Hans von Seeckt, mannen som hadde hatt ansvar for den hemmelige opprustningen av det tyske Reichswehr etter første verdenskrig. De anbefalte en omringelsestaktikk med bruk av befestninger rundt Jiangxi. Det ble bygd blokkhus med maskingeværstillinger, så tett at hele området mellom blokkhusene som regel lå innen skuddvidde, og stillingene ble stadig flyttet fremover. På høstparten 1934 stod kommunistene overfor det totale nederlag, og de rådgivere Moskva hadde sendt dem, for det meste tysktalende, som Manfred Stern og han som var deres de facto militære øverstkommanderende, tyskeren Otto Braun, begynte å legge fluktplaner.

Tiden var nå inne for Kuomintang å utslette KKP, for deretter å vende oppmerksomheten mot de gjenværende krigsherrene, for så til slutt å gjenerobre Mandsjuria fra japanerne. Men slik skulle det ikke gå.

Den lange marsjen[rediger | rediger kilde]

Chinese civil war map 03.jpg

Kommunistene forstod tidlig i oktober 1934 at sovjetrepublikken i Jiangxi måtte oppgis; de var trengt tilbake i et lite hjørne. På terskelen av nederlaget trakk de seg tilbake til Yan'an i fjellområdene nord i provinsen Shaanxi.

Spørsmålet om hvordan de i det hele klarte å unnslippe fra fellen i Jiangxi, som var omringet av flere lag blokkhus og overlegne styrker, har verken offisiell kommunistisk eller nasjonalistisk historieskrivning svart fyldestgjørende på. Begge sider hhv. roser eller klandrer KMTs allierte kantonesiske støttestyrker som lot de 80 000 i kommunistenes hovedstyrke toge ut uten å gjøre noe. Men uavhengige historikere fremhever at samtidige kilder belegger at Chiang Kai-shek med overlegg lot kommunistene dra. De dro nemlig vestover og inn i provinser som oppførte seg som autonome – (Guizhou, Sichuan og Yunnan). Dette var områder Chiangs sentralregjering gjerne ville bringe inn i folden, og strategien var å gjete de kommunistiske opprørerne dit slik at KMT kunne følge etter og bli hyllet som befriere som gjenopprettet ro og orden.

Når ingen av partene er opptatt av å få frem at KMT tilrettela for at kommunistene kom seg unna, kan det skyldes at begge sider synes at det er noe flaut: KKP at flukten ikke var den store militære genistrek som de gjerne fremstiller den som, og KMT at deres eget fall fra makten ble innledet av en feilvurdering og dermed var langt på vei selvforskyldt.

Det var egentlig ikke én «lang marsj», men flere, ettersom kommunistene delte seg opp og fulgte hver sin kurs. Den mest berømte var marsjen som begynte i oktober 1934 og varte i rundt ett år. Lengden var på ca. 6 000 km.

Mao selv lot seg for det meste befordre i en spesialbygd bærestol. Underveis bekjempet de også lokale krigsherrer, embedsmenn, godseiere og skatteoppkrevere og konfiskerte deres eiendommer, noe som bidro til at den landbefolkningen som de hadde underkuet sluttet begeistret opp om kommunistenes sak. Bøndene ble bevæpnet med erobrede våpen, og soldatgrupper ble etterlatt som geriljaenheter som skulle sinke og plage KMT-forfølgerne. Av de nær 90 000 som begynte på denne marsjen i Jiangxi var det kun 20 000 som kom helskinnet frem til Shaanxi.

Det var under Den lange marsjen at Mao under konferansen i Zunyi med hjelp fra Zhou Enlai klarte å etablere seg som Det kinesiske kommunistpartiets anfører.

Kommunistisk konsolidering under Den annen kinesisk-japanske krig[rediger | rediger kilde]

Omfanget av den japanske okkupasjon i 1940.

Selv etter den japanske invasjon og okkupasjon av Mandsjuria nektet Chiang Kai-shek, som så på kommunistene som den største trusselen, å inngå noen allianse med kommunistene mot Japan. Men flere av hans generaler så annerledes på saken. Den 12. desember 1936 ble Chiang kidnappet av Kuomintang-generalene Zhang Xueliang og Yang Hucheng og tvunget til å inngå våpenhvile med kommunistene. Det hele går nå under navnet Xian-episoden. Begge parter ble enige om å innstille kampene mot hverandre og danne en ny front (Den annen enhetsfront) som skulle kaste all sin kraft mot japanerne.

I 1937 bombet japanske fly kinesiske byer og velutrustede troppestyrker rykket raskt frem over hele det østlige Kina. Blant de byene som ble erobret var Beijing og Guangzhou.

Men alliansen var først og fremst en enhetsfront på papiret, ettersom kommunistene knapt noen gang deltok i noen større fiendligheter mot japanerne. Den praktiske koordinering av kreftene mot Japan var minimal. Selv under Den annen enhetsfronts år var kommunister og nasjonalister hovedsakelig opptatt av å sikre seg best mulige territorielle fordeler i forhold til hverandre i det som gjenstod som «det frie Kina» (dvs. de deler av Kina som ikke var okkupert av japanerne eller styrt av marionettregimer).

Situasjonen ble åpenbar i slutten av 1940 og i 1941, da det kom til større sammenstøt mellom kommunistiske og nasjonalistiske styrker. I desember 1940 krevde Chiang Kai-shek at KKPs nye fjerde armé evakuerte provinsene Anhui og Jiangsu. Under sterkt press gikk kommunisthærens kommandanter med på det, men de falt underveis i nasjonalistisk bakhold og ble grundig slått i januar 1941. Denne hendelsen, som fikk betegnelsen «Nye Fjerde Armé-episoden» svekket KKPs stilling i det sentrale Østkina og betød slutten på ethvert egentlig samarbeid mellom kommunister og nasjonalister. De konsentrerte nå nær all sin innsats om å sikre seg best mulig startposisjon før den uunngåelige gjenopptakelsen av borgerkrigen.

Maos strategi var, etter hans eget utsagn i ettertid: 10% kamp mot Japan, 40% kamp mot kinesiske politiske motstandere, og 50% kamp for å utvide eget maktgrunnlag.

Maktkamp (1945–1947)[rediger | rediger kilde]

Bruken av atombomben og den sovjetiske inntreden på den østasiatiske krigsskueplass fikk Japan til å kapitulere raskere enn noen i Kina hadde forutsett. Under de kapitulasjonsbetingelser som japanerne ble ilagt av amerikanerne skulle de overgi seg til KMT-styrkene, men ikke til kommunistene.

Sovjetiske styrker strømmet samtidig inn i Mandsjuria og inntok japanernes tidligere stillinger og administrerte områdets 700.000 japanske soldater. Senere utpå året skjønte Chiang Kai-shek at han ikke hadde nok ressurser til å forhindre at KKP-styrkene skulle overta i Mandsjuria etter at sovjeterne trakk seg ut, og han gikk derfor i forhandlinger med russerne for å hale ut deres tilbaketrekning til han hadde sendt nok av sine beste styrker og mest moderne krigsmateriell dit. Russerne brukte den ekstra tiden til å demontere hele den mandsjuriske industri og sende den tilbake til sitt krigsherjede hjemland.

General George Marshall.

Den amerikanske general George Marshall ankom så Kina, og var med på våpenhvileforhandlingene mellom KMT og KKP, med det for øye å etablere en bred nasjonal samlingsregjering i Kina. Men verken kommunistene (representert ved Zhou Enlai) eller Chiang Kai-sheks representanter var villige til å inngå kompromisser om visse sentrale spørsmål, og heller ikke til å gi avkall på noen av de territorier de nå behersket etter det japanske nederlaget. Men det var av stor betydning at nasjonalistene dimitterte 1,5 millioner soldater som et tegn på samarbeidsvilje med Marshall, mens kommunistene ikke gjorde noe lignende.

Marshall hadde møtt Mao i Yan'an, og da hadde Mao klart å fremstå som moderat, nærmest fredsæl. Dette møtet var en viktig grunn til at generalen noe senere presset Chiang Kai-shek til en våpenhvile i Mandsjuria, der Kuomintang startet en offensiv i mai og utøvde et meget sterkt press mot kommunistene. Den strategisk viktige byen Siping falt og Changchun og Jilin ble evakuert. Våpenhvilen, som trådte i kraft 7. juni, kom i stand akkurat tidsnok til at kommunistene kunne tilbakekalle ordren til sine styrker om å evakuere Harbin, den eneste større byen de ennå behersket i nord, og gå over til geriljakrigføring. Det er grunn til å anta at dette reddet kommunistene fra et kanskje avgjørende tilbakeslag. Istedet fant de seg nå i en trygg situasjon og med ryggen mot sine venner i Sovjetunionen, som sendte betydelige militære forsyninger over grensen.

KMTs angrep sommeren 1946 fordrev kommunistene med store tap fra Anhui, Henan og Jiangsu. Den direkte forbindelsen mellom Mandsjuria og Yan’an ble kuttet med nasjonalistenes erobring av Zhangjiakou 10. oktober. Også inne i Mandsjuria ble KKP presset tilbake. Sikker på at KMT var nær ved å seire og misfornøyd med Chiangs udemokratiske styremåte, besluttet USAs president Harry S. Truman fra september å stanse videre forsyninger i åtte måneder.

Samtidig brøt forhandlingene sammen. Marshalls posisjon som fredsforhandler ble vanskeliggjort av den økende kløfta mellom Sovjetunionen og USA og begynnelsen på den kalde krigen. Slik Chiang tolket situasjonen hadde amerikanerne valget mellom å støtte hans regime eller se sovjetisk innflytelse i Kina øke betraktelig. Chiangs prestisjetunge og lenge utsatte Nasjonalforsamling åpnet 15. november uten representanter fra kommunistene. Marshall dro hjem januar neste år.

Borgerkrigens avsluttende fase (1946–1949/50)[rediger | rediger kilde]

Med sammenbruddet av forhandlingene flammet borgerkrigen opp med full styrke. Kommunistene kalte denne fasen frigjøringskrigen. Sovjetunionen støttet kommunistene med hjelpesendinger, og amerikanerne gav KMT enorme mengder av militært utstyr både til eie og leie.

Det var bare nå at nasjonalistene forsøkte å vinne folkelig støtte ved sosiale reformer. Men tiltaket var forgjeves både pga. stor offentlig korrupsjon og pga. den ledsagende politiske og økonomiske krisen som blant annet førte til hyperinflasjon. Ved utgangen av 1948 var nasjonalistenes fremtidsutsikter svært dystre. De demoraliserte og udisiplinerte nasjonalistiske styrkene var et lett bytte for den kommunistiske Folkets Frigjøringshær. Kommunistene var vel etablert i nord og nordøst. Selv om nasjonalistene hadde flere soldater og var bedre bevæpnet, kontrollerte større områder og nøt stor internasjonal støtte, reduserte både den svake stridsviljen og den omfattende korrupsjonen både kampevnen og oppslutningen i befolkningen. Det må også nevnes at de beste nasjonaliststyrkene hadde tapt mange under annen verdenskrig, mens kommunistene hadde lidd minimale tap.

Etter en rekke militære tilbakeslag i Mandsjuria, særlig under forsøkene på å innta de større byene, klarte kommunistene etterhvert å sikre seg hele området. Endel av den krigslykke som fulgte kommunistene fra 1946 skyldtes at agenter i Kuomintang-hæren, inklusive sentralt plasserte befalingsmenn, holdt Mao underrettet om deres bevegelser og gjorde disposisjoner som muliggjorde ødeleggende kommunistiske bakholdsangrep. Det gjaldt ikke minst de styrker som erobret Maos hovedstad Yan'an. Maos fremste virkemiddel var en nådeløshet som utløste lammende frykt. Da hans tropper ikke klarte å innta Changchun ved et direkte angrep i 1948, beordret han at byen skulle sultes ut: «Gjør Changchun om til en dødens by». Forsvarernes kommandør general Cheng Tung-kuo, en krigshelt fra kampene mot japanerne, nektet å kapitulere. Ettersom det ikke var mat nok til å brødfø de 500.000 innbyggere til juli, forsøkte han å evakuere sivilbefolkningen. Lin Biaos ordre var, med Maos ryggdekning, «Forby sivilbefolkningen å forlate byen». Det utløste snart den ønskede hungersnød, og etter fem måneders beleiring var befolkningen nede i 170.000. Mannefallet var dermed ord større enn under de japanske massakrene i Nanjing i 1937. Byen falt, og strategien – å sulte ut befolkningen – ble benyttet også i en rekke andre byer.

Etter nasjonalistenes nederlag i Mandsjuria kunne kommunistene fokusere på områdene sør for Den kinesiske mur. Den 21. januar 1949 led Guomindangstyrkene katastrofale tap i et slag mot Maos Røde Arme. Peiping ble inntatt av kommunistene, som endret navnet tilbake til Beijing.

Den 20. april 1949 strømmet en kommunistisk hær på 1,2 millioner mann over Yangtzefloden, og tre dager etter falt Kuomintangs hovedstad Nanjing. Mellom april og november falt en rekke viktige byer til kommunistene etter bare svak motstand fra nasjonalistene. I de fleste tilfeller hadde de omliggende landområder og småbyer vært under kommunistisk kontroll lenge før byene falt.

Folkerepublikken Kina ble proklamert den 1. oktober 1949, men kampene fortsatte. Men da Folkets Frigjøringshær den 10. desember begynte beleiringen av den siste større GMD-kontrollerte byen på fastlandet, Chengdu, evakuerte Chiang Kai-Shek sine styrker og trakk seg tilbake til Taiwan, der GMD videreførte Republikken Kina.

Etter 1949/50[rediger | rediger kilde]

De fleste observatører antok at kommunistene ville invadere Taiwan og styrte Chiangs regjering. På fastlandet var det bare isolerte lommer av motstand, og de overgav seg raskt. Et kommunistisk forsøk på å erobre den nasjonalistkontrollerte øya Quemoy ble stått tilbake i slaget ved Kuningtou, og det stanset de kommunistiske invasjonsforsøkene. I desember 1949 utropte Ching Kai-Shek Taipeh som midlertidig hovedstad for Republikken Kina; den offisielle hovedstaden forble det nå kommunistiskstyrte Nanjing.

USA viste ingen iver i fortsatt støtte til Kuomintang, men endret innstilling totalt etter den nordkoreanske invasjon av Sør-Korea den 25. juni 1950. President Harry S. Truman beordret den amerikanske stillehavsflåten inn i Taiwanstredet, og dermed var mulighetene for en kommunistisk invasjon blokkert. Amerikanerne hadde imidlertid ingen lignende blokade av farvannene ved øya Hainan, og kommunistene hadde klart å erobre øya i mai 1950.

Periodiske trefninger mellom KMT og kommunistene fant sted i perifere områder av Fastlands-Kina og særlig langs fastlandskysten mot Taiwanstredet under 1950- og 1960-årene. Det dreide seg blant annet om kommandoangrep, bombetokter og kystbombardering fra Kuomintang-siden.

En gruppe på rundt 1.200 KMT-soldater hadde kommet seg over til Burma og fortsatte angrep inn i den sørkinesiske provinsen Yunnan, under ledelse av general Li Mi. Lis styrker vokste i antall til ca. 6 000, men i 1954 trakk de seg ut av Burma og avdelingene ble oppløst.

Den vedvarende kommunistiske beskytningen av øyene Quemoy og Matsu, som først ble avsluttet i 1979, kan også betraktes som et etterslep av den aldri formelt avsluttede kinesiske borgerkrig.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Derk Bodde: Peking Diary, a Year of Revolution. Henry Schuman, New York, 1950.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]