Pekinguniversitetet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pekinguniversitetet

Pekinguniversitetet (kinesisk: 北京大学, pinyin: Beijing daxue, ofte bare kalt 北大, Beida, engelsk navn Peking University) er et universitet i Beijing som ble åpnet i desember 1898 under navnet 京师大学堂 Jīng shī dàxuétáng (i engelsk oversettelse: The Metropolitan University). I mai 1912 ble navnet endret til det Det nasjonale Pekinguniversitet, og i 1952 til sitt nåværende navn. I 1919 var universitetet blitt til Kinas største læreanstalt for høyere utdannelse, med 14 institusjoner og over 2 000 studenter. Det rangeres i dag (2007) som ett av Kinas toppuniversiteter og har nærmere 37 000 studenter.

Universitetet har bestemt at dets navn på engelsk skal benytte Wade-Giles-formen av bynavnet, dvs. Peking. Dette skal tjene til å redusere forvekslingsfaren med institusjoner som for eksempel Beijing Normal University.

Universitetet befinner seg nordvest i Beijing, i Haidian-distriktet, ikke så langt fra det gamle sommerpalasset og likeså ganske nært Tsinghuauniversitetet, Beijings fremmedspråksuniversitet og Beijings universitet for språk og kultur. I Haidian ligger det forøvrig over ti flere universiteter.

Historie[rediger | rediger kilde]

Universitet ble grunnlagt i 1898 under hundredagersreformen.

I 1902 ble Beijing Normal University utskilt for lærerutdannelsen.

Den kjente høylærde Cai Yuanpei ble rektor i 1917, og bidro i vesentlig grad til at universitetet ble landets største og ett av det beste, med 14 fakulteter og over 2 000 studenter. Inspirert av den tyske modell for akademisk frihet rekrutterte Cai en bred og intellektuelt mangslungen undervisningsstab, med blant annet Hu Shi, Chen Duxiu, Qian Xuantong og Lu Xun.

Heller lavt ned i systemet var Mao Zedong, som i en kort periode var hjelpebibliotekar der. Her ble han influert av kommunisten Li Dazhao, som var sjefsbibliotekar og som i 1921 skulle være en av drivkraftene bak opprettelsen av Det kinesiske kommunistparti.

Ny Kultur-bevegelsen hadde på mange måter Peijinguniversitetet som sitt arnested. I 1919 utgjorde studentene fra Pekinguniversitetet hovedtyngden av demonstrantene under 4. mai-protestene. Beiyangregjeringens tiltak for å få slutt på demonstrasjonene ved en blokade rundt universitetet, førte til Cais avgang. Under 4. mai-bevegelsens videre vekst spilte professoren Hu Shi en ledende rolle. Hu Shi gjorde også meget for å fremme litteratur på kinesisk dagligtale slik at ikke den klassiske kinesiske litterære stil skulle være så dominerende.

En huabiao (華表 eller 华表), ornamental søyle av marmor, på universitetsområdet

Jiang Menglin overtok som rektor i 1919, og innehadde vervet til 1927 (Året etter ble han Republikken Kinas undervisningsminister). I 1920 begynte universitetet å akseptere kvinnelige studenter, ett år etter Nanjinguniversitetet, som var først ute.

I 1920 og 1921 underviste filosofen Bertrand Russell ved universitetet, og hans tid med relativt skarpt antikristne forelesninger var med på å radikalisere mange studenter og var med på å inspirere den antikristne kampanjen som skulle toppe seg rundt 1927 i store deler av landet.

Etter utbruddet av den annen sino-japanske krig i 1937 flyttet Pekinguniversitetet til Changsha og dannet sammen med andre utflyttede læresteder et midleritidig universitet. I 1938 flyttet det igjen, denne gang til Kunming. Det var først etter annen verdenskrigs avslutning at det kunne komme tilbake til Beijing, i 1946. På den tid hadde universitetet seks fakulteter og et forskningsinstitutt. Studentmassen vokste til 3 000.

I 1952, tre år etter at Folkerepublikken Kina var blitt opprettet, ble det tidligere protestantiske Yenchinguniversitetet lagt sammen med Det nasjonale Pekinguniversitetet, og samtidig ble nasjonal droppet fra navnet slik at det fra da av het Pekinguniversitetet. Universitetets campus i Beijing sentrum ble forlatt, og man flyttet over til det gamle Yenchinguniversitetets område i Haidian. Den tidligere Qingpersonligheten keiserbroren annenprins Chun (far til Kinas siste keiser, Puyi) donerte omtrent på denne tid sit meget store privatbibliotek til universitetet.

Pekinguniversitetets studenter ble tidlig dratt med i kulturrevolusjonen. Det var i mai 1966 at en kvinnelig filosofidosent ved Pekinguniversitetet, Nie Yuanzi, forfattet et dazibao («poster med store bokstaver», dvs. i praksis veggavis), der universitetets rektor og andre professorer ble kalt «svarte antipartigangstere». Noen dager senere forordnet Mao Zedong at teksten på posteret skulle kringkastes landet rundt, og kalte det for «det første marxistiske dazibao i Kina». Dette var en av opptrappingene til kulturrevolusjonen.

Mellom høsten 1966 og 1970 ble undervisningen ved universitetet suspendert, mens mange av studentene var med i kulturrevolusjonen som rødegardister. Blant universitetets egne folk som ble ofre for rødegardistene, var den tidligere rektor Shen Yinmo, som ble torturert.

Senere har Pekinguniversitetet gjenvunnet sitt renommé som ett av Kinas ledende læresteder.

Flere av de ledende krefter bak demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i 1989 var eller hadde vært studenter ved Pekinguniversitetet, blant annet Chai Ling, som så på demonstrasjonene som et forsøk på å styrte kommunistpartiet fra makten.

I 2001 opprettet Pekinguniversitetet en campus i Shenzhen rett ved Hongkong.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Uwe Richter: Die Kulturrevolution an der Universität Beijing: Vorgeschichte, Ablauf und Bewältigung. Institut für Asienkunde, Hamburg 1988, ISBN 3889100538