Panda

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Panda
Panda (San Diego Zoo)
Panda (San Diego Zoo)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ailuropoda melanoleuca
DAVID, 1869,
Ursus melanoleucus
Norsk(e) navn: panda,
kjempepanda,
pandabjørn
Hører til: bjørnefamilien,
hundelignende rovpattedyr,
rovpattedyr
IUCNs rødliste: [1]
ver 2.3
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet Livskraftig Avhengig av lokale tiltakStatus iucn2.3 EN-no.svg

EN — Sterkt truet

Habitat: bambusrik skog
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Panda
Distribusjon i Sentral-Kina
Underarter:

Panda (Ailuropoda melanoleuca), kalles også pandabjørn og kjempepanda, og er en bjørn som utelukkende lever i Kina, der den er totalfredet og av mange regnes som en nasjonalhelligdom. Pandaen er også et viktig symbol for naturvernere verden rundt, og inngår som sådan i logoen til Worldwide Fund for Nature. Dyret er blitt gitt mange navn opp gjennom kinesisk historie; i dag er 大熊貓 (Dà xióngmāo, «Stor bjørnekatt») det vanligste kinesiske navnet. Det vitenskapelige navnet Ailuropoda melanoleuca betyr sort og hvitt kattefotdyr og henleder til de kattelignende labbene denne bjørnen har.

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Pandabjørnen er endemisk for fjellskogene i Folkerepublikken Kina og finnes utelukkende der det vokser tett bambusskog, i høyder mellom 1 200-3 400 moh. Disse fjellskogene kalles gjerne tåkeskoger og ligger i det sentrale Kina, i et område som omfatter omkring 29 500 km² og der deler av provinsene Sichuan, Gansu og Shaanxi inngår.

Arealet der pandaen lever begrenser seg til ca. 5 900 km² og er delt opp i omkring 20 isolerte soner, som sterkt begrenser dyras muligheter. Området har dessuten vært under sterkt press og har mistet størrelse, som følge av avskoging, beiting og oppdyrking til landbruksarealer.[2] Kinesiske myndigheter har imidlertid gjort flere drastiske tiltak for å redde pandaen i sitt naturlige habitat.

Evolusjon og systematikk[rediger | rediger kilde]

Alle rovpattedyr nedstammer fra såkalte miacider, en gruppe rovpattedyrlignende pattedyr som oppsto for omkring 48 millioner år siden. Forskerne mener at kjempepandaen er den eldste av våre nålevende bjørnearter og kan ha oppstått for omkring 18-22 millioner år siden, trolig fra en for lengst utdødd primitiv pandabjørn kjent under det vitenskapelige navnet Ailuropoda microta. Pandabjørnen tilhører en egen underfamilie i bjørnefamilien (Ursidae), som består av Ailurinae, der Ailuropoda er eneste slekt og kjempepanda eneste nålevende art, og Ursinae, underfamilien alle andre nålevende bjørnearter befinner seg i.

Det er beskrevet to underarter av pandabjørn, med bakgrunn i forskjeller i kraniets størrelse, farger og genetiske forskjeller.[3]

Systematikk:[4]

  • Ursidae (bjørner)
    • Ursinae (ekte bjørner)
      • Ailuropodini (pandabjørner)
        • Ailuropoda (kjempepandaer)
      • Ursavini (†)
      • Ursini (bjørner)

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Det første man kjenner til om kjempepandaen fra skriftlige kilder stammer fra Zhou-dynastiets tid (1027-771 f.Kr.), der den under det alternative navnet pixiu blir beskrevet som «uovervinnelig og like sterk som en tiger». En lignende beskrivelse finner man også i diktsamlingen Shijing, som også skriver seg fra den kinesiske oldtid.

Vitenskapelig ble kjempepanda først beskrevet i 1869, av den franske misjonæren Père Armand David. Han mottok en pels av dyret fra en jeger den 11. mars 1869.[5] Men den første vestlige forskeren som kunne studere en levende kjempepanda var den tyske zoologen Hugo Weigold, som kjøpte en pandaunge i 1916.[trenger referanse]

Dyret er i dag en meget utryddingstruet art og har sterk symbolverdi, som bl.a. benyttes av WWF. Den ble også aktivt benyttet av kineserne for å myke opp forbindelsen med vesten på 1970-tallet.

Det mest karakteristiske med pandabjørnen er den sorte og hvite (brune og gulbrune) pelsen, som er tykk og grov. Den gir bjørnen et godslig uttrykk. Pelsen består av et ytre hårlag og en tett og isolerende underull. En voksen panda kan imidlertid bli omkring 150-180 cm lang og veie ca. 80-125 kg. Hannen veier normalt 10-20% mer enn binna. Pandaen har også en høyst uvanlig labb som også har gitt den det vitenskapelige navnet. Labben har en tommelfingerlignende utvekst og fem tær. Den «ekstra» tommelfingeren er fleksibel og i virkeligheten en modifisert håndleddsknokkel (sesamiodbeinet). Tommelen gjør pandaen i stand til å håndtere bambus og løv med stor fleksibilitet. Også rød panda har denne spesielle falske tommelen.

Sichuanpanda (Ailuropoda melanoleuca melanoleuca) er den best bevarte populasjonen av kjempepandaer, og kanskje den folk flest tenker på når man snakker om pandabjørner. Denne underarten finnes først og fremst i Sichuanprovinsen og de søndre delene av Gansuprovinsen. Den er typisk skarpt sort og hvit i fargene.

Shaanxipanda (Ailuropoda melanoleuca qinlingensis) lever avgrenset til Qinlingfjellene i Shaanxiprovinsen og finnes i høyder mellom 1 300 og 3 000 moh. Den er snarere mørk brun og lys brun i fargene og er generelt mindre. Den har også et mindre kranium, men større jeksler i kjeven.

Pandabjørnen kan ikke gå oppreist på bakbeina, slik andre bjørner gjerne kan, selv om den er sålegjenger. Den har et stort og massivt hode og en tettvokst kraftig kropp, som ender opp i en halestubb på ca. 12-13 cm. Runde stående ører på ca. 9-10 cm. Kraftige kjever og store tenner, der jekslene, som er 4-6 ganger større enn hos mennesker, er spesielt godt utviklet med tanke på den planteføden denne bjørnen helst spiser. Skulderhøyden er i gjennomsnitt ca. 76 cm.

Pandaen har en diagonal gangart på linje med andre bjørner, men den er mindre grasiøs i sine bevegelser. Når den går peker tærne innover og hodet holdes under skulderhøyde. Om den skremmes vil den slå over i sakte galopp for å slippe unna farer, men pandaer som galopperer eller løper fort vil ofte falle og rulle nedover de bratte skråningene der disse dyra normalt ferdes.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Kjempepanda er ensomme dyr atferdsmessig, som for det meste unngår direkte kontakt med andre pandabjørner utenom parringstiden. En ny studie viser imidlertid at revirene ofte overlapper hverandre, og man tenker seg derfor at pandabjørnen kanskje ikke lever like isolert som man hittil har trodd. Forskerne antyder at de forskjellige bjørnene trolig kjenner sine naboer, både gjennom visuell kontakt, luktmarkeringer og kanskje også en og annen nærkontakt, om enn kanskje ikke fysisk kontakt.

Panda hvilende i et tre

Dette støttes forsåvidt også av de observasjoner som er gjort av dyr som lever i fangenskap. Der kan flere pandabjørner leve tett sammen på et lite område, men de vil normalt ikke sosialisere gjennom fysisk kontakt. I stedet setter de seg gjerne ned hver for seg og spiser på sine bambusskudd eller holder på med noe annet. Under parringstiden er det observert at pandabjørner kommer sammen i større grupper, som gjerne består av ei binne og flere hanner.

Pandabjørnen er dagaktiv og har ikke vintersøvn, men trekker ned i lavere strøk når vinteren nærmer seg. Den vil ikke bygge et permanet hi, men ta tilflukt i et tre eller ei hule i nærheten. Pandaen er normalt terrestrial, men den er en god klatrer og også en habil svømmer.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Nyfødt panda i kuvøse

I dag (2004) regner man med at det lever omkring 1.600[6][7] ville pandaer i Kina, noe som er omkring 40% flere enn tidligere antatt. Dette ble nylig avdekket av kinesiske myndigheter, etter en fire år lang studie.

Kjempepandaen kan bli opp mot 30 år gamle i fangenskap, men man vet lite om levealderen i vill tilstand. Denne bjørnen lever i ensomhet (den er solitær) i et løselig revirsystem, der flere hanner kan dekke en binnes revir og konkurrere om å få tilgang til henne i paringstiden.

Når brunsttiden nærmer seg vil binna øke intensiteten i sine markeringer og også bli mer vokal i sin uttrykksform, slik at hannene i nærheten skal skjønne at tiden nærmer seg. Parringstiden er normalt i tidsrommet mars-mai. Under brunsten er binna normalt mindre aktiv, men gjerne humørsyk. For at det skal bli valper må binnas løpetid falle sammen med hannens brunsttid, noe som ikke alltid skjer. Binna vil som regel også bare stå i ca. 1-3 dager, noe som gjør reproduksjonen enda vanskeligere. Dette er en viktig årsak til den lave reproduksjonstaken hos pandabjørner.

Drektighetstiden varierer fra 97-181 dager, men er i gjennomsnitt ca. 135 dager. Også pandabjørner kan utsette graviditeten (embryonisk diapause), normalt med ca. 1,5-4 måneder.[8] Binna føder som regel 1-2 unger.[9] Ungen(e) veier normalt 85-140 gram ved fødselen og er blind og hjelpeløse de første ukene, da den gjerne dier opptil 14 ganger i døgnet. Et måtid kan vare i opp mot 30 minutter. Ulikt andre nyfødte bjørnunger er gjerne pandaungene dekket av et tynt lag med pels. Øynene åpner seg vanligvis når den er omkring 3 uker gammel, og den begynner å bevege seg rundt når det er omkring 3-4 måneder gammel. Ungen avvennes gjerne når den er omkring 46 uker gammel, men den vil ikke forlate mora før den er omkring 18 måneder gammel.[10]

Matvaner[rediger | rediger kilde]

Panda

Selv om den er et rovpattedyr spiser pandaen mest planteføde. Friske bambusskudd, som det finnes 25-30 arter av som pandaen spiser, kan utgjøre opp mot 99%[11] av kostholdet, men den spiser også knoller av iris og krokus, og av og til også sopp, friske skudd fra ulike slyngplanter, risgress, egg, insekter, pipehare, fisk og smågnagere. Dette gir et verdifult proteintilskudd i et ellers ensidig kosthold. I fangenskap spiser også pandabjørner frukt. Alt i alt spiser pandaen normalt omkring 9-18 kg føde hver dag, og den tilbringer gjerne 10-16 timer i døgnet med å spise. Vegetabilsk føde er imidlertid ikke lett å fordøye for et rovpattedyr, så 87-88% av det forblir ufordøyd og uutnyttet.

Det meste av det vannet pandaen trenger får den i seg gjennom bambusskudd, som i snitt inneholder ca. 50% vann. Nye skudd kan inneholde så mye som 90% vann. Pandaer trenger imidlertid også tilskudd av rent vann, noe det er nok av i de strøk denne bjørnen ferdes. Ved behov, som regel en gang om dagen, vil den derfor søke mot elver og bekkefar for å drikke, for som alle andre bjørnearter trives også pandabjørnen best når det finnes nærhet til vann.

Luktesansen er pandaens viktigste sans, en sans den aktivt benytter for å finne mat og til å kommunisere med. Luktesansen er da også høyt utviklet hos pandabjørner.

Annet[rediger | rediger kilde]

I Europa kan man se panda bl.a. i dyreparkene i Berlin, Madrid, Paris og Wien.

Referanser og henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lü, Z, Wang, D. & Garshelis, D.L. 2008. Ailuropoda melanoleuca. In: IUCN 2011. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2011.2.. Besøkt 2012-03-11.
  2. ^ Ward og Kynaston, 1995; Massicot, 2001
  3. ^ Wan, Q. H., Wu, H. and Fang, S. G. 2005. A new subspecies of giant panda (Ailuropoda melanoleuca) from Shaanxi, China. Journal of Mammalogy 86: 397-402.
  4. ^ C. Jin, R. L. Ciochon, W. Dong, R. M. Hunt, Jr., J. Liu, M. Jaeger, and Q. Zhu. 2007. The first skull of the earliest giant panda. Proceedings of the National Academy of Sciences 104:10932-10937
  5. ^ "Giant Panda". Encyclopædia Britannica Online. 2010.
  6. ^ Flere kjempepandaer funnet i Kina (Forskning.no)
  7. ^ Big jump in giant panda numbers revealed (NewScientist.com)
  8. ^ Schaller et al., 1985; Reid og Gong, 1999)
  9. ^ Milius, 2001
  10. ^ Massicot, 2001; Helin et al., 1999; Ward og Kynaston, 1995
  11. ^ Schaller et al., 1985

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Ailuropoda melanoleuca – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Ailuropoda melanoleuca – detaljert artsinformasjon