Mogaogrottene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Xuanzangs reise vestover, Mogaogrottene, 618-712 e.Kr.

Mogaogrottene (kinesisk: 莫高窟, pinyin: Mogaoku) danner et nettverk med 492 templer i storkommunen Mogao i byfylket Dunhuang i provinsen Gansu nordvest i Folkerepublikken Kina. De kalles også Dunhuanggrottene.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Nærbilde av en freske som viser keiseren Han Wudi (156 – 87 f.Kr.) som ber foran to statuer av Buddha, ca. 700 e.Kr.

Lokale legender vil at i året 366 fikk buddhistmunken Lo-tsun en visjon med tusen Buddhastatuer, og at han overbeviste en rik pilegrim på ferd langs silkeveien til å bekoste det første tempelet. Under årenes løp skulle antallet temple vokse til flere enn ett tusen. Fra 300-tallet til 1300-tallet innsamlet buddhistmunker i Dunhuang skrifter fra vest, og mange pilegrimer som passerte gjennom området utferdiget murmalerier på grottenes vegger. Murmaleriene dekker i dag 42 000 m². Grottene ble forlatt på 1300-tallet.

Mogaogrottene er sammen med Longmengrottene og Yunganggrottene en av de tre berømte antikke skulpturplasser i Kina.

Buddhistmunkene verdsatte enkelhet i livet, og de håpet at de avsidesliggende grottene skulle gi dem en rolig ramme for deres søken etter opplysning.

I dag stedet en stor turistattraksjon og gjenstand for et pågående arkeologisk prosjekt. I 1987 ble Magaogrottene oppført på UNESCOs verdensarvsliste.

Dokumentene[rediger | rediger kilde]

Paul Pelliot gransker dokumenter i hule 17

I 1038 ble en stor mengde håndskrifter og tekster gjemt vekk i en liten grotte som forble forseglet inntil omkring år 1900. Tekstene var dels religiøse, overveiende buddhistiske, og dels verdslige dokumenter. Noen av dokumentene var kristne.[1] De fleste tekster var skrevet på kinesisk, mens andre var forfattet på sanskrit, tibetansk, runetyrkisk, sogdisk, uigurisk og andre sentralasiatiske språk.

Utenfor Mogaogrottene.

I 1907 og 1908 lyktes det to forskere og oppdagelsesreisende fra Storbritannia og Frankrike å kjøpe en del av disse tekstene. Først ute var sir Aurel Stein, og det var på grunn av ham at det ble kjent at slike dokumenter fantes der. Deretter kom den franske kina- og sentralasiaeksperten Paul Pelliot. Det lyktes ham å få adgang til det hemmelige kammereret, nå kalt hule 17, som var kontrollert av en lokal daoistisk abbed, og hadde en enorm mengde gamle dokumenter. Wang hadde satt i gang en ambisiøs renovering av Mogaotemplene, delvis finansiert ved tigging i nærliggende småsteder. Nå tilkom en annen finansieringskilde; donasjoner fra europeiske oppdagelsesreisende, og salg av dokumenter til de samme.

Etter å ha analysert dokumentene i tre uker lyktes det Pelliot å få abbeden Wang Yuanlu til å selge ham et utvalg av de viktigste av dem. Wang trengte penger for å pusse opp sitt kloster, og gikk med på en pris på 500 tael. De ble katalogisert av Marcel Lalou og er nå i det franske nasjonalbibliotek.

En del andre oppdagelsesreisende fikk senere likeledes fatt i noen flere av tekstene før den daværende kinesiske regjering fikk flyttet de resterende tekster til Nasjonalbiblioteket i Beijing. Der er det nå 16.000 dokumenter og tekster fra grottene.

Sensommeren 1915 reiste den danske overtelegrafist Arthur Bollerup Sørensen (1880–1932) gjennom Dunhuang og fikk tilbudt å kjøpe noen gamle kinesiske tekster. Det gjorde han og i november 1915 presenterte han Det Kongelige Bibliotek 14 skriftruller med 16 tekstdeler. De 14 håndskrevne rullene inneholder ett daoistisk og 15 buddhistiske tekster.

Mange kinesere betrakter de vestlige forskernes oppkjøp som tyveri. Nasjonalbiblioteket i Beijing fremholdt i 1908 en trykksak om trykkekunstens historie at

Diamantsutraen, trykt i året 868 ... er verdens eldste trykte bok. Denne berømte dokumentet ble for over femti år siden stjålet av engelskmannen Ssu-t'an Yin [Aurel Stein], noe som får [det kinesiske] folket til å gnisse med tennene av hat.[2][3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Freske fra hule 61, viser klostre på fjellet Wutai.
  1. ^ Li Tang: A Study of the History of Nestorian Christianity in China and Its Literature in Chinese: Together With a New English Translation of the Dunhuang Nestorian Documents, Peter Lang Publishing, 2003 paperback: ISBN 0-8204-5970-4.
  2. ^ Jean-Pierre Charbonnier: Christians in China: A.D. 600 to 2000, San Francisco:Ignatius, 2007, s. 52
  3. ^ Peter Hopkirk: Foreign Devils on the Silk Road: The Search for the Lost Cities and Treasures of Chinese Central Asia, Oxford:Oxford University Press, 1984, s. 174

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Duan Wenjie [red..]: Mural Paintings of the Dunhuang Mogao Grotto (1994) Kenbun-Sha, Inc. / China National Publications Import and Export Corporation, ISBN 4-906351-04-2
  • Fan Jinshi: The Caves of Dunhuang, The Dunhuang Academy, 2010. ISBN 978-1-85759-540-6
  • Peter Hopkirk: Foreign Devils on the Silk Road: The Search for the Lost Cities and Treasures of Chinese Central Asia, Amherst: The University of Massachusetts Press, 1980. ISBN 0-87023-435-8.
  • M. Aurel Stein: Ruins of Desert Cathay: Personal Narrative of Explorations in Central Asia and Westernmost China, volume 2, 1912. London: Macmillan.
  • Tan Chung: Dunhuang art: through the eyes of Duan Wenjie, 1994. Indira Gandhi National Centre for the Art. ISBN 81-7017-313-2
  • Roderick Whitfield, Susan Whitfield og Neville Agnew: Cave Temples of Mogao: Art and History on the Silk Road, Los Angeles: The Getty Conservation Institute, 2000. ISBN 0-89236-585-4
  • Frances Wood: «The Caves of the Thousand Buddhas: Buddhism on the Silk Road», i The Silk Road: Two Thousand Years in the Heart of Asia av Frances Wood. Berkeley: University of California Press, 2002. ISBN 0-520-23786-2
  • Zhang Wenbi (red.): Dunhuang: A Centennial Commemoration of the Discovery of the Cave Library. Beijing: Morning Glory Publishers, 2000. ISBN 7-5054-0716-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]