Hopp til innhold

Erling Borgen

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Erling Borgen
Født26. sep. 1948Rediger på Wikidata (76 år)
Oslo
BeskjeftigelseJournalist, skribent, TV-regissør, manusforfatter, dokumentarfilmskaper, TV-programleder, reporter, korrespondent
Embete
Utdannet vedGroruddalen gymnas
Universitetet i Oslo
EktefelleAgnete Haaland
SøskenMarianne Borgen
NasjonalitetNorge
SpråkNorsk
UtmerkelserFangenes Testamente (2006)
Internasjonal Reporters journalistpris (2013)
Erik Byes Minnepris (2007)
Zola-prisen (2009)
Nettstedhttps://erlingborgen.com, https://erlingborgen.com/?lang=en
IMDbIMDb

Erling Borgen (født 1948) er en norsk dokumentarfilmskaper, journalist, forfatter og professor emeritus. Han driver sitt eget TV-produksjonsselskap med kontor i Oslo. Borgen var professor i samfunnskritisk dokumentarisme (40 % stilling) ved Høyskolen i Lillehammer fra 2010.[1][2] Han står bak laget 98 dokumentarfilmer for NRK og for sitt eget produksjonsselskap i tillegg til åtte bøker og to skuespill. Borgen har også hatt faste spalter i Dagsavisen og Ny Tid. Han deltar regelmessig i radio- og TV-debatter, i særlig grad om menneskerettigheter, norsk deltakelse i kriger i Afghanistan, Libya og Irak.

Borgen er gift med teatersjef Agnete Haaland.[3] Han er bror av Marianne Borgen, tidligere ordfører i Oslo.[4][5][6]

I statsbudsjettet for 2014 ble han utnevnt til statsstipendiat.[7]

Han har vårt styremedlem i organisasjonen Nei til Atomvåpen,[8] er æresmedlem i Changemaker og medlem i Magiske Cirkel, og i International Brotherhood of Magicians.

Virke

[rediger | rediger kilde]

Borgen var formann i Sosialistisk Folkepartis Ungdom i 1970.[9]

Før han n startet sin journalistiske virksomhet i ukeavisa Orientering,[10] der han arbeidet fra 1969 til 1973, hadde han vært medarbeider i pop- og ungdomsavisen POP-Revyen. Han var redaktør i studentavisen Universitas i perioden 1974–1975.[9] Han arbeidet deretter i Forbrukerrapporten og Arbeiderbladet, før han ble ansatt i Dagsrevyen i NRK[11] i 1979. Han var ansatt i NRK i tjue år, fra 1979 til 1999. Han var NRKs utenrikskorrespondent i Latin-Amerika med base i Santiago de Chile[12] fra 1988 til 1992. I sin tid i NRK sto Borgen bak over 6 000 nyhetsinnslag.[trenger referanse] Han var NRKs Asia-korrespondent med base i Beijing 1996–1999.

Dokumentarfilm

[rediger | rediger kilde]

I 2000 startet Erling Borgen sitt eget produksjonsselskap, Borgen Production A/S.

Erling Borgen har produsert over 98 dokumentarfilmer for NRK og i sitt eget produksjonsselskap. 45 av dem er produsert av Borgen Production AS med Erling Borgen som regissør og manusforfatter. Alle dokumentarene er vist på nasjonale TV-stasjoner,flere på utenlandske TV-stasjoner. Dokumentarene handler i all hovedsak om internasjonale spørsmål med fokus på menneskerettigheter. Borgen selv har sagt han har ønsket å lage dokumentarer og journalistikk «om den underrapporterte virkeligheten» og dermed «gi stemme til de stemmeløse». Flere av Borgens dokumentarer har vært svært kontroversielle og skapt debatter.

I 2006 ble hans dokumentarfilm Et lite stykke Norge vist på TV 2 etter at oppdragsgiveren NRK og kringkastingssjefen John G. Bernander nektet å sende den. Filmen, som handler om bruk av norske våpen i krig, er en av de mest omdiskuterte dokumentarfilmene i Norge noensinne. Filmen ble i stedet sendt to ganger på TV 2.[13]

I august 2007 hadde Borgens film I skyggen av Statoil premiere på Haugesund filmfestival og filmen fikk terningkast fem i VG, Dagsavisen, Aftenposten og Klassekampen. Filmen retter søkelys mot Statoils oljevirksomhet i Aserbajdsjan.

Våren 2008 hadde den dansk/norske dokumentarfilmen Et tårn av løfter premiere på TV-kanaler i Sverige, Norge og Danmark samtidig. (Regi: Tom Heinemann) Filmen dokumenterte arbeidsforholdene for Telenors underleverandører i Bangladesh. Dette var første film i serien Flip the coin, som er et samarbeidsprosjekt mellom Erling Borgen og den danske dokumentaristen Tom Heinemann.

Film to, Kringsatt av fiender, ble sendt i oktober 2008. Den skildrer motstanden mot Erling Lorentzens cellulosebedrift, Aracruz Celulose, i Brasil.

Film nummer tre i serien, Den bitre smak av te, ble sendt i desember 2008. Den handler om arbeidsforholdene for tearbeidere i fire land. Den retter også et kritisk søkelys mot Fairtrade-systemet. Den bitre smak av te vant «Freedom-prisen» på Al Jazeeras filmfestival i april 2009. Samme film fikk også FAO-prisen i Bratislava høsten 2009 og er solgt til 15 land.

Høsten 2010 kom filmen Fangen fra Aserbajdsjan om redaktøren Eynualla Fatullayev som sonet en dom på åtte års fengsel for å ha skrevet artikler som myndighetene ikke likte. Da Borgen gjennomførte opptakene til filmen i mai samme år, ble han omringet av sikkerhetsagenter på flyplassen ved utreise fra Aserbajdsjan. De tok filmskaperens materiale. Han hadde imidlertid kopier av alle opptak, som ble fraktet til Norge på annet vis.

Høsten 2011 kom Borgens neste film, Death in Camp Delta, om Guantanamobasen. Borgen arbeidet tre år med filmen og var i syv land og intervjuet løslatte Guantanamofanger og deres advokater. Filmen hadde premiere på Saga kino i Oslo. I tilknytning til filmen arrangerte Fritt Ord et eget seminar i Oslo, der fem løslatte Guantanamofanger deltok. Filmen har gått på NRK og Al Jazeera. Death in Camp Delta fikk andre premie under Al Jazeera International Human Rights Documentary Film Festival mars 2012.

I desember 2012 viste NRK Borgens dokumentarserie Oppgjørets time om hvilke klimakvoter Norge og norsk næringsliv kjøper for å oppfylle klimaregnskapet. På bakgrunn av filmens avsløringer[trenger referanse] protesterte både Bellona og Norsk Naturvernforbund mot kvotehandelen i brev til den norske regjeringen.

I 2015 produserte Borgen dokumentarfilmen Hakekorsets profitører. Filmen skildrer hvordan norske bedrifter og statsinstitusjoner som NSB og Statens vegvesen brukte russiske tvangsarbeidere i samarbeid med Nazi-Tyskland.

I 2015/2016 laget Borgen filmserien A heart that never dies i samarbeid med den danske dokumentaristen Tom Heinemann. Filmen, i seks deler, skildrer land som forfølger og trakasserer menneskerettighetsaktivister. Serien er vist på dansk, norsk og svensk TV. Den vant første pris på den italienske filmfestivalen «Film for fred» i Medea sommeren 2015.

Høsten 2019 presenterte Borgen dokumentarserien Einar - hele historien som tar for seg Einar Gerhardsens liv og fremveksten av det moderne Norge. Serien består av fire timelange deler og hadde premiere september 2019. Serien fikk strålende anmeldelser i Dagbladet og i Bergens Tidende. For serien ble Borgen nominert til Gullruten 2020 i klassen beste regi enkamera dokumentar.[14]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Han har vunnet en rekke nasjonale og internasjonale priser. I 1982 vant han Narvesen-prisen for sine avsløringer om skipsreder Hilmar Rekstens skattesvindel.

I 1992 fikk han Medmenneskeprisen, utdelt av Norsk Folkehjelp.

I 1995 fikk Borgen, sammen journalist Ole Torp, SKUPs sølvdiplom for å ha avslørt Statoils kartlegging av homofili blant de ansatte.

Filmen Udødelige Ibsen vant Lisboa Filmfestival i 2002.

Filmen Ambassadøren vant i 2005 prisen for beste menneskerettighetsdokumentar på en filmfestival i Paris.

I 2005 fikk Borgen utmerkelsen Årets frilanser.

I 2006 ble han tildelt menneskerettighetsprisen Fangenes Testamente for sitt freds- og samfunnsengasjement.

I september 2007 ble Erik Byes Minnepris tildelt Erling Borgen. Han fikk prisen fordi han «over en lengre periode har fremvist et uredd og brennende engasjement for å påvirke samfunnsutviklingen i positiv lei» som det het i juryens begrunnelse.

I januar 2009 fikk Borgen Zola-prisen av Foreningen til fremme av sivilt mot. I juryens begrunnelse heter det blant annet: «Dyktighet, hederlighet, hardt arbeid og ubøyelig mot er grunnlaget for Erling Borgens lange innsats. Han har gjort en forskjell; i virkelighetens verden, ikke bare i titlenes».

I november 2009 kåret Foreningen for undersøkende journalistikk (FUJ) i København Erling Borgen som vinner i dokumentarklassen for arbeidet med dokumentarfilmen, "Den bitre smak av te". Han vant prisen sammen med den danske filmregissøren Tom Heinemann. Borgen er den første utlending som vinner den danske graverprisen.

På SKUP-konferansen i 2013 vant dokumentarfilmen Oppgjørets time Internasjonal Reporters journalistpris. Prisen ble delt med Bergens Tidende.

I desember 2013 fikk Borgen årets «Bestemorspris» for sine dokumentarfilmer, artikler og for sin fredsaktivisme. Prisen ble utdelt av «Bestemødre for fred».

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Erling Borgen». www.journalisten.no. 5. juli 2010. Besøkt 11. november 2023. 
  2. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 30. april 2016. Besøkt 15. mai 2017. 
  3. ^ «Smil og vrede». Dagsavisen. 20. juni 2015. Besøkt 25. januar 2018. 
  4. ^ Mor Oslo. Dagsavisen, 24. oktober 2015.
  5. ^ «– Bare døden pensjonerer en journalist». Dagsavisen (på norsk). 24. september 2016. Besøkt 11. november 2023. 
  6. ^ «– Jeg blir ennå lei meg når jeg tenker på pappa». Dagsavisen (på norsk). 25. oktober 2015. Besøkt 11. november 2023. «Selv om hun og broren Erling regnes som ulike, føler hun at de deler det samme, venstreorienterte samfunnssynet. Erling var eldst, men likevel var det som om lillesøster Marianne fikk rollen som storesøster.» 
  7. ^ «Hodene vi setter ekstra pris på». Aftenposten Innsikt. 2. februar 2015. Besøkt 25. januar 2018. 
  8. ^ «Debatt: Tilsvar: på krigsstien mot fredsbevegelsen». www.vg.no. 28. juni 2023. Besøkt 11. november 2023. 
  9. ^ a b Borgen, Erling (1998). Rød drøm. Aschehoug. ISBN 8203222927. 
  10. ^ «– Dypt tragisk av SV». klassekampen.no. Besøkt 11. november 2023. 
  11. ^ Gjerstad, Leif (15. februar 2013). «NRK-dramaturgi på avveie?». www.journalisten.no. Besøkt 11. november 2023. 
  12. ^ «Erling Borgen om brevbomben: – Ville ikke vært noe igjen av meg». www.vg.no. 20. november 2022. Besøkt 11. november 2023. 
  13. ^ Les mer om NRKs håndtering av filmen i boken Fredsnasjonens hemmeligheter. Første kapittel, «Sensuren», er lagt ut på hjemmesiden til Forlaget Manifest. www.manifest.no.
  14. ^ «De nominerte til Gullrutens fagpriser 2020». rushprint.no. 3. juni 2020. Besøkt 15. juni 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  NRKs korrespondent i Latin-Amerika
1988–1992 		Etterfølger
Forgjenger  NRKs korrespondent i Asia
1996–1999 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Erling_Borgen&oldid=24684769»