Bronse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fragment av en bronseskulptur av Marcus Aurelius, utstilt i Louvre, Paris

Bronse er fellesbetegnelsen på en gruppe kobber-legeringer. Opprinnelig ble betegnelsen brukt på kobber-tinn-legeringer, men har etterhvert gått over til å bli brukt om en rekke legeringer hvor kobber inngår som hovedbestanddel. Smeltepunktet for bronsen avhenger av legeringen, men vil oftest ligge mellom 800 og 1 000 °C. Myntbronse (medaljebronse) inneholder omkring 1 % sink og 2–8 % tinn. Bronsen smeltes i en masovn, der er det 1 500 grader i bunnen og 500 grader i toppen. Når den er ferdig smeltet, tappes den ut i bunnen.

Tinn-innholdet i oldtidens bronse kunne variere fra fem til ti prosent. Jo mer tinn det er i bronsen, jo lavere er smeltepunktet, men til gjengjeld blir metallet mer sprøtt. Bronsealder-smeden benyttet seg ofte av en teknikk som kalles cire perdue (= tapt voks), der han benyttet bivoks. Støperen laget da først en modell av gjenstanden i leire. Dette ble dekket med et lag bivoks, og enda et lag leire pakket rundt. Formen ble så brent i en ovn, slik at bivoksen smeltet og fløt ut. Så ble smeltet bronse helt inn i hulrommet som voksen etterlot seg. Leiren ble fjernet, og bronsegjenstanden kom til syne, ferdig til finpuss. I Norge har man funnet rester etter en bronsesmie på Hunn i Østfold. Fra 1100 f.Kr ble bronsen imidlertid av tiltagende dårlig kvalitet, siden den tidligere hovedleverandøren av kobber, hovedgangen i Mitterberg ved Salzburg, gikk tom, slik at produksjonen gikk over til Sveits, der kobberforekomstene holdt dårligere kvalitet. Verkstedet i Hunn var aktivt i perioden fra 1300 til 700 f.Kr, altså i den perioden da bronsens kvalitet var for nedadgående.[1]

Bruk[rediger | rediger kilde]

I bronsealderen brukte de velstående bronse for å vise sin rikdom (f.eks i smykker, armbånd og musikkinstrumenter som lurer). I tillegg var det et metall som kunne brukes til våpen og verktøy. Våpnene som ble brukt i tiden vi kaller den greske antikken, var av bronse.

Bronse ble etterhvert, sammen med marmor, foretrukket som materiale til statuer og andre minnesmerker, mens våpen- og verktøysbruken ble overtatt av jern og etterhvert stål. Bronse er kjent for å oksydere (irre) når det utsettes for frisk, fuktig luft med forurensning eller saltinnhold. Slik irr på statuer kalles verdigris («grønt fra Grekenland» på eldre fransk).

I dag brukes bronse fortsatt som utsmykning, men også til skipspropeller. Som myntmetall er den i bruk til småmynt over det meste av verden.

Bronsemedalje deles også ut til den som ble nr. tre i konkurranser, mens sølv gis til nr. to og gull til førsteplass, og er symbolsk for en av oldtidene i antikkens historieforståelse: gull-, sølv, bronsealderen og jernalderen.[2]

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Andrew J.Boyle: Solskip og stjernereiser (s. 102-3), forlaget Opphav, Fredrikstad 2008
  2. ^ McDermott, E. (2011). «'The Metal Face of the Age': Hesiod, Vergil, and the Iron Age on Cold Mountain». International Journal of the Classical Tradition 17 (2): 244–256.
kjemistubbDenne kjemirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.