Bronse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fragment av en bronseskulptur av Marcus Aurelius, utstilt i Louvre, Paris

Bronse er fellesbetegnelsen på en gruppe kobber-legeringer. Opprinnelig ble betegnelsen brukt på kobber-tinn-legeringer, men har etterhvert gått over til å bli brukt om en rekke legeringer hvor kobber inngår som hovedbestanddel. Smeltepunktet for bronsen avhenger av legeringen, men vil oftest ligge mellom 800 og 1 000 °C. Myntbronse (medaljebronse) inneholder omkring 1 % sink og 2–8 % tinn. Bronsen smeltes i en masovn, der er det 1 500 grader i bunnen og 500 grader i toppen. Når den er ferdig smeltet, tappes den ut i bunnen.

Tinn-innholdet i oldtidens bronse kunne variere fra fem til ti prosent. Jo mer tinn det er i bronsen, jo lavere er smeltepunktet, men til gjengjeld blir metallet mer sprøtt. Bronsealder-smeden benyttet seg ofte av en teknikk som kalles cire perdue (= tapt voks), der han benyttet bivoks. Støperen laget da først en modell av gjenstanden i leire. Dette ble dekket med et lag bivoks, og enda et lag leire pakket rundt. Formen ble så brent i en ovn, slik at bivoksen smeltet og fløt ut. Så ble smeltet bronse helt inn i hulrommet som voksen etterlot seg. Leiren ble fjernet, og bronsegjenstanden kom til syne, ferdig til finpuss. I Norge har man funnet rester etter en bronsesmie på Hunn i Østfold. Fra 1100 f.Kr ble bronsen imidlertid av tiltagende dårlig kvalitet, siden den tidligere hovedleverandøren av kobber, hovedgangen i Mitterberg ved Salzburg, gikk tom, slik at produksjonen gikk over til Sveits, der kobberforekomstene holdt dårligere kvalitet. Verkstedet i Hunn var aktivt i perioden fra 1300 til 700 f.Kr, altså i den perioden da bronsens kvalitet var for nedadgående.[1]

Bruk[rediger | rediger kilde]

I bronsealderen brukte de velstående bronse for å vise sin rikdom (f.eks i smykker, armbånd og musikkinstrumenter som lurer). I tillegg var det et metall som kunne brukes til våpen og verktøy. Våpnene som ble brukt i tiden vi kaller den greske antikken, var av bronse.

Bronse ble etterhvert, sammen med marmor, foretrukket som materiale til statuer og andre minnesmerker, mens våpen- og verktøysbruken ble overtatt av jern og etterhvert stål. Bronse er kjent for å oksydere (irre) når det utsettes for frisk, fuktig luft med forurensning eller saltinnhold. Slik irr på statuer kalles verdigris («grønt fra Grekenland» på eldre fransk).

I dag brukes bronse fortsatt som utsmykning, men også til skipspropeller. Som myntmetall er den i bruk til småmynt over det meste av verden.

Bronsemedalje deles også ut til den som ble nr. tre i konkurranser, mens sølv gis til nr. to og gull til førsteplass, og er symbolsk for en av oldtidene i antikkens historieforståelse: gull-, sølv, bronsealderen og jernalderen.[2]

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Andrew J.Boyle: Solskip og stjernereiser (s. 102-3), forlaget Opphav, Fredrikstad 2008
  2. ^ McDermott, E. (2011). «'The Metal Face of the Age': Hesiod, Vergil, and the Iron Age on Cold Mountain». International Journal of the Classical Tradition, 17 (2), s. 244–256. 
kjemistubbDenne kjemirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.