Yuan Shikai

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Yuán Shìkǎi.

Yuan Shikai (kinesisk: 袁世凯, pinyin: Yuán Shìkǎi, Wade-Giles: Yüan Shih-k'ai, født 6. september 1859 i landsbyen Zhangying i fylket Xiangcheng fylke i Henan i Kina, død 6. juni 1916) var en offiser og politiker i det sene Qing-dynastiet og tidlig i republikken i Kina. Han spilte en viktig rolle i begge historiske epoker. Han ble Republikken Kinas president i 1912, etter Sun Yatsens kortvarige styre, og akkumulerte snart diktatorisk makt. I 1916 utropte han seg til keiser, og ønsket slik å starte et nytt kinesisk keiserdynasti. Han oppgav prosjektet etter noen måneder, og døde kort tid deretter.

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Yuan var i årene 1882-94 kinesisk resident i Korea og førte i 1894 kommandoen over et elitekorps utdannet av tysk instruktør. Da dette korpset ble sendt til Korea ble det en av foranledningene til krigsutbruddet mellom Kina og Japan, den første sino-japanske krig.

Yuan ble i september 1898 utnevnt til øverstkommanderende for et armékorps i Zhili med oppgave å gi militær tyngde til Guangxu-keiserens reformpolitikk. Da han fikk ordre av keiseren om å fengsle den mektige enkekeiserinnen, røpet han straks keiserens plan for henne. Dermed ble hun istand til å begå et slags statskupp, som forvandlet keiseren til fange i sitt eget palass og overlot styringsmakten til enkekeiserinnen.

Yuans reformprogram[rediger | rediger kilde]

Yuan ble belønnet med utnevnelse til guvernør over provinsen Shandong og markerte seg der under bokseropprøret i 1900 ved sine energiske krafttiltak mot opprørerne og effektiv beskyttelse av utlendingers liv og eiendom. I november 1901 ble han kalt til Tianjin som visekonge over provinsen Zhili og fikk som følge av gamle fortjenester enkekeiserinnens tillit. Slik ble Yuan snart Kinas mest innflytelserike embetsmann. Han fremmet energisk arbeidet med en grundig reformering av hæren og hele forvaltningen. Skolevesenet ble organisert med hjelp av en amerikansk fagmann, Tianjin fikk elektrisk belysning, vannledning og moderne politivesen; omfattende gatereguleringer i hygienisk øyemed ble gjennomført. Hele den nordlige armé ble reorganisert med hjelp først av tyske, siden av japanske instruktører.

Yuans moderate reformpolitikk, som gikk ut på Kinas reformering ved kineserne selv, vant trass i motbør fra mandsjuiske embetsmanns- og hoffkretser i det store og hele enkekeiserinnens gunst, og Yuan ble overøst av nye embeder og gunstbevis. Slik ble han i 1902 handelsminister med tilsyn med handel, bergverk, jernbaner og telegrafanlegg i hele riket samt i 1908 medlem av det store råd (Junjichu) og president i utenriksministeriet (Waiwubu). Han skal ha vært den som drev gjennom dekretet om opiumforbud (november 1906), utsendelsen av studiekommisjoner til Europa og opprettelsen av et nytt statsråd (eller en notabilitetsforsamling) som en forberedelse av innføringen av en moderne forfatning for det kinesiske rike (1907).

Dessuten virket han for innføring av enhetlig mynt-, mål- og vektsystem for Kina samt for å erstatte det gamle eksamensvesenet med et nytt system for embetsmannsrekrutteringen.

Guangxu-keiserens og enkekeiserinnens død (november 1908) syntes til å begynne med ikke å innvirke på Yuans maktstilling; han ble den 18. desember utsett av regenten Prins Chun til eldste guvernør for den mindreårige nye keiseren Puyi. Men den 2. januar 1909 ble han plutselig avskjediget fra alle sine embetet og beordret til å vende tilbake til sin fødeby.

Kinas president og keiser[rediger | rediger kilde]

Yuan Shikai som Republikken Kinas president

I samband med Xinhairevolusjonens utbrudd i oktober 1911 ble Yuan Shikai gjenkalt til aktiv tjeneste av keiserhoffet for å forhandle med de revolusjonære. Ved kløktig manøvrering klarte Yuan å utvirke keiserens abdikasjon i 1912 og han ble samme år, etter Sun Yatsen, til den nyetablerte Republikken Kinas andre president. Yuan ble med tiden alt mer maktfullkommen og lot i 1913 oppløse det nyvalgte parlamentet i Beijing, ettersom dette ble dominert av Nasjonalistpartiet. Han lykkes senere i å få seg selv utnevnt til president på livstid, og i 1915 begynte hans privatsekretær Liang Shiyi i hemmelighet å bedrive propaganda for monarkiets gjenopprettelse og Yuans opphøyelse til keisertronen. Offentlig tok Yuan dog i det lengste avstand fra denne bevegelsen, som for øvrig også ble bekjempet i en godt spredt og virkningsfull brosjyre av den lærde reformvennen Liang Qichao.

Japan, Storbritannia og Russland gav den 28. oktober 1915 på diplomatisk vei en vennskapelig advarsel «i den allmenne freds interesse». Ce påpekte at folkemeningen turde være delt i spørsmålet om keisermakten og at indre uroligheter derfor kunne fryktes hvis den ble gjenopprettet. Imidlertid inntraff en mengde bestilte petisjoner i Beijing fra forskjellige deler av riket, og i november la regjeringen spørsmålet ut til en slags skinnavstemning ute i provinsene. Resultatet ble meldt som en «enstemmig» tilslutning til gjenopprettelse av monarkiet. Senatet tilbød presidenten deretter keiserverdigheten og i et edikt av 11. desember 1915 erklærte han seg i prinsipp villig til å ta imot tilbudet og gav ministerier og embedsverk i oppdrag å foreta «de nødvendige forberedelser».

Meningen var at tronbestigningen skulle finne sted i februar 1916. I desember 1915 utbrøt imidlertid et opprør mot monarkibevegelsen i provinsen Yunnan under ledelse av general Cai E. Opprøret vant med støtte av Liang Qichaos agitasjon raskt tilslutning over hele det sørlige Kina. Ikke heller de nordlige provinsene kunne Yuan Shikai påregne støtte fra. Han lot da i en proklamasjon av 21. mars 1916 meddele at han annullerte sin aksept av trontilbudet.

Hans stilling var imidlertid nå helt uholdbar, oppfordringer til hans avgang strømmet inn fra alle hold. I Guangzhou valgte en provisorisk militærregjering den 11. mai visepresidenten Li Yuanhong til president. Midt under disse stormfulle dagene ble Yuan Shikai syk, og han døde 6. juni av uremi.

I samsvar med hans siste regjeringsakt, et «dødsmandat» som mante til fred og orden, ble regjeringsmakten samme dag overtatt av Li Yuanhong.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • David Bonavia: China's Warlords. New York: Oxford University Press. 1995. ISBN 0-19-586179-5
  • Jerome Chen: Yuan Shih-K'ai; 1859–1916. George Allen & Unwin Ltd: Liverpool, 1961.
  • Jonathan D. Spence: «The New Republic», i The Search for Modern China, New York, NY: W.W. Norton & Company, 1999
  • Denis Twitchett (utg.): The Cambridge History of China. band 12: John K. Fairbank (utg.): Republican China, 1912–1949. Part 1. Cambridge University Press, Cambridge 1983, ISBN 0-521-23541-3.
  • Thomas Weyrauch: Chinas unbeachtete Republik. 100 Jahre im Schatten der Weltgeschichte. Band 1: 1911–1949. Longtai Verlag Giessen, Heuchelheim 2009, ISBN 978-3-938946-14-5.