Mekong

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over Mekongfloden og dens dreneringsområde
Bro over Mekong ved Pakxé i Laos.
Mekong sett fra provinsen Chiang Rai i Thailand.
Mekong ved Jinghong i Xishuangbanna i provinsen Yunnan i Kina.
Mekong, nord i Laos
Mekong ved Luang Prabang.
Mekong sør i Laos
Et flytende marked i Can Tho.
Fra en av sidearmene av Mekongdeltaet i Vietnam
Leirkrukke fra Lop Buri, Ban Chiangkulturen.
Det brune elvevannet ved My Tho i Vietnam.

Mekong er en av verdens største elver. Den er den tolvte i lengde og den tiende i vannføring – floden fører hvert år med seg 475 km³ vann. Elven har et tilfangsområde på 795 000 km². Fra Tibet renner den gjennom Kinas Yunnan-provins, Burma (Myanmar), Thailand, Laos, Kambodsja og Vietnam. I store deler av elveløpet er navigasjon vanskelig, andre steder helt umulig, på grunn av store årstidsvariasjoner av vannføring og en rekke stryk og fosser.

Den 2 198 km lange delen som renner gjennom Kina kalles Láncāng Jiāng på kinesisk. Større byer ved Mekong er Vientiane (hovedstad i Laos) og Phnom Penh (hovedstad i Kambodsja). Nærmere 90 millioner mennesker er avhengige av elven.

Mekongfloden munner ut i et enormt delta som begynner i det sørlige Kambodsja og brer seg enda mer utover i bredden i Vietnam.

Mange navn[rediger | rediger kilde]

Elven renner gjennom mange språkområder, og har dermed mange navn:

  • Tibetansk: 扎曲 Dza-chu (pīnyīn: Zā Qū)
  • Kinesisk: 澜沧江/瀾滄江 Láncāng Jiāng («turbulent elv»), lenger nede: 湄公河 Méigōng hé;
  • Burmesisk: မဲခောင္‌မ္ရစ္ Mè‘kaung Myit
  • Thai: แม่น้ำโขง [mɛ̂ː náːm kʰǒːŋ], eller แม่โขง [mɛ̂ː kʰǒːŋ];
  • Laotisk: ແມ່ນ້ຳຂອງ [mɛː nâːm kʰɔ̌ːŋ], eller ນ້ຳຂອງ [nâːm kʰɔ̌ːŋ];
  • Khmer: មេគង្គ Mekongk, eller ទន្លេមេគង្គ Tonle Mekongk, ទន្លេធំ‎ Tonle Thom («store elv»);
  • Vietnamesisk: Sông Mê Kông, eller Sông Lớn («store elv»), Sông Cửu Long («nidrageelven»)

Elveløpet[rediger | rediger kilde]

Utspring og øvre løp[rediger | rediger kilde]

Geografer kan ikke enes om hvilken øvre bekk/elv som skulle betraktes som Mekongs kilde. Det gjør at det ikke hersker enighet om elvens lengde. Uansett har elven har sitt utspring et sted i fjellene i fylket Zadoi i det autonome tibetanerprefekturet Yushu i den delen av det historiske nordlige Tibet som i dag ligger i den kinesiske provinsen Qinghai, rundt 5.200 moh.

Elvens utspring er på det tibetanske høyland, i den kinesiske provins Qinghai. Deretter flyter elven gjennom provinsen Yunnan. Det er under bygging eller planlegging så meget som åtte demninger over et strekk på 800 kilometer.[1] De åtte demningene er de følgende, med år og antatt kapasitet når utbyggingene er ferdige:

Mekongdemninger i Kina ferdig i MW
Gongguoqiaodemningen 2008 750

25°36′43,7″N 99°17′45,6″Ø

Xiaowandemningen 2013 4200

24°42′19,1″N 100°5′31,8″Ø

Manwandemningen 1993 1500

24°37′20,2″N 100°26′56,4″Ø

Dachaoshandemningen 2003 1350

24°1′40,3″N 100°22′9,8″Ø

Nuozhadudemningen 2017 5850
Jinghongdemningen 2010 1750

21°50′48″N 100°58′21,4″Ø

Ganlanbademningen ikke bestemt 150
Mengsongdemningen ikke bestemt 600

Om lag halvparten av elvens samlede lengde ligger i Folkerepublikken Kina. På ca. 500 moh forlater den Kina og blir så for rundt 200 km grenseelv mellom Myanmar og Laos. Ved slutten av denne strekning forener elven Ruak seg i Mekong, på det punkt der grensene mellom de tre land Laos, Myanmar og Thailand møtes. Dette sted markerer overgangen mellom øvre og nedre Mekong.

Nedre løp[rediger | rediger kilde]

Fra dette punktet utgjør Mekong grense mellom Laos og Thailand, tar så en sving inn mellom dype gjuv og med raske stryk gjennom deler av det nordvestre Laos til den sør for byen Luang Prabang roer seg på en bred elveslette og fortsetter nå som en rolig flod som bidrar avgjørende til det laotiske slettelandets fruktbarhet, og som tillater skipstrafikk. Mekong blir herfra den viktigste trafikkåren i området. Lenger sør blir Mekong atter grenseflod mellom Laos og Thailand. Den flyter forbi den laotiske hovedstad Vientiane. Et godt stykke sør i Laos blir den igjen helt laotisk der den renner gjennom regionen Si Phan Don («fire tusen øyer») og byen Pakxé. I Si Phan Don-området er det en rekke fosser, med fall på inntil femten meter. Samborfallene nær den kambodsjanske byen Kratie er de siste før elven blir seilbar uavbrutt helt ut til kysten. Herfra endrer landskapet seg til en flat slette som begunstiger intensivt jordbruk, særlig ris, men også mais, sukkerrør, tobakk og frukt.

Et lite stykke nord for den kambodsjanske hovedstad Phnom Penh munner elven Tonle Sap, som er utløpet av den store innsjøen av samme navn, ut i Mekong. Tonle Sap representerer en geografisk sjeldenhet: Denne elven skifter retning avhengig av vannstand og årstid. Når Mekong er særlig stor og vannrik trenger dens elvevann inn mange av de tilliggende sideelvers lavere løp, og hva gjelder Tonle Sap renner den i flere måneder flere år fra Mekong og inn i Tonle Sap-sjøen.

Rett sør for Phnom Penh deler elven seg i to løp som løper parallelt videre, Bassac og den egentlige Mekong.

Mekongdeltaet[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Mekongdeltaet

Fra Kambodsja flyter Mekong, som nå er rundt én kilometer bred, over grensen til det sørlige Vietnam. Sør for Thành Phố Hồ Chí Minh (Hồ Chí Minh-byen; tidligere Saigon) utbrer elven seg med tvillingelvene Tiền Giang (eller Sông Tiền – «Øvre Mekong») og Hậu Giang eller Sông Hậu («Nedre Mekong») over det 70 000 km² brede Mekongdeltaet og strømmer inn i Sørkinahavet.

Vietnameserne differensierer mellom ni hovedarmer i Mekongdeltaet, og derav kommer det vietnamesiske tilnavnet Song Cửu Long, «Nidragefloden».

Deltaområdet er naturlig nok svært flatt. På grunn av de avleiringer som elven fører med seg, og som farver vannet gulbrunt, er det uhyre fruktbart og utgjør Vietnams sørlige riskammer. Deltaet er tett befolket, og bundet ytterligere sammen med et tett nettverk av kanaler som tildels ligger flere meter over markene. Mekongdeltaet har få faste bilveier; en av dem er nasjonalvei 1 som går sør til byen Cà Mau. Storparten av handelen og omlastningen av varer skjer til vanns; det skjer blant annet på de kjente «flytende markeder», der handelen skjer på båter som ligger tett i tett.

Den sørligste delen av Mekongdeltaet, som man kan regne som de ca. 70 km mellom Ca Mau og kysten av Sørkinahavet og Thailandbukten, er i stor grad gjennomtrukket av sumpland som bare er farbart med båter.

I 2001 ble Vietnams første bro over Mekong bygd. Det var en teknisk stor utfordring ettersom grunnforholdene ikke gav den fasthet som kunne vært ønskelig. Dermed slipper man nå å kan man nå å stole utelukkende på fergene for vestfra å nå byer som Cần Thơ, Mỹ Tho, Long Xuyen og Rach Gia.

Sideelver[rediger | rediger kilde]

I forhold til sin størrelse, har ikke Mekong så mange store sideelver. De viktigste er:

  • Burma: Ruak
  • Laos: Nam On, Nam Ngum, Nam Kading
  • Thailand: Ing, Kok, Loei, Mun, Songkhram
  • Kambodsja: Se Kon, Se San, Srepok, Tonlé Sap

Historie[rediger | rediger kilde]

Mekong er ingen lett elv å navigere, og det er grunnen til at den i lange strekk har vært mer skillende enn forenende for de folk som har bebodd dens bredder. De tidligst belagte bosetninger dateres til 2100 f.Kr., med Ban Chiang som et utmerket eksempel på områdets tidlige steinalderkultur. Den tidligste belagte sivilisasjon var india-khmerske Funankulturen fra det første århundre, i Mekongdeltaet. Utgravninger ved Oc Eo, nær det moderne An Giang, har funnet mynter fra så langt unna som Romerriket. Det ble fulgt av khmer-staten Chenla fra omtrent 500-tallet. Khmerriket med tyngdepunkt i Angkor var den siste indifiserte stat i regionen. Fra tiden rundt Khmerrikets fall ble Mekong frontlinjen mellom de fremvoksende stater i Siam og Tonkin (Nord-Vietnam), med Laos og datidens Kambodsja (som da strakk seg helt ned til elveutløpet) som ble dratt enn den ene, enn den annen, retning mellom dem.

Den første europeer som nådde Mekong var portugiseren Antonio de Faria i 1540; et europeisk kart fra 1563 viser elveløpet, selv om det blir gjettverk hvor lenger nord for deltaet man kommer. Den europeiske interesse var sporadisk: Spanjoler og portugisere sendte noen misjonsekspedisjoner og handelsekspedisjoner, hollenderen Gerrit van Wuysthoff ledet en ekspedisjon innover så langt som til Vientiane i 1641-42.

Franskmennene ble seriøst interessert i regionen mot midten av 1800-tallet; de erobret Saigon fra vietnamesiske erobrere i 1861, og etablerte et protektorat over Kambodsja i 1863.

Den første systematiske utforskning kom med den franske Mekongekspedisjon ledet av Ernest Doudard de Lagrée og Francis Garnier, som trengte fra utløpet og så langt nordover som til Yunnan mellom 1866 og 1868. De fant ut at elven hadde for mange fosser og stryk til noensinne å kunne utvikles til noen brukbar ferdselsåre. Elvens kildeområder ble funnet av Pjotr Kusmitsj Kozlov i 1900.

Fra 1893 utvidet franskmennene sin kontroll over elven til inn i Laos, og etablerte Fransk Indokina under 1900-tallets første tiår. Denne kontrollen vedvarte til Indokinakrigene.

Etter Vietnamkrigen forhindret motsetningene mellom den amerikanskstøttede thairegjeringen og de nye kommunistiske regjeringer i de øvrige landene at det kom til noer samarbeid om utnyttelsen av elven.

Fauna[rediger | rediger kilde]

Mekongbassenget er et av de rikeste biodiverse områder i verden. Mer enn 1200 arter av fiskeslag er identifisert, men i virkeligheten kan det dreie seg om hele 1700. Fiske er en svært viktig næringsvei i området, og fisk en viktig proteinkilde for det lokale kosthold. Anslagsvis 120 fiskeslag inngår i den lokale handel, men for det meste dreier fisket seg om 10-20 arter.[2]

Øvre Mekong, det vil si elven ovenfor grensepunktet Burma-Thailand-Laos, er relativt klar og rask. Snøsmeltingsvannet garanterer en relativt jevn vannføring gjennom hele året. Vannet er nøytralt, med en pH på mellom 6,9 til 8,2. Nutrientnivået er lavt.

Nedre Mekong har uklart vann, særlig under regntiden. Erosjon gjør at vannet er rusten til beige av farve på grunn av jorden som føres med. Elvetemperaturen i Nedre Mekong er på mellom 21,1 til 27,8 °C. med en pH som svinger mellom 6,2 og 6,5.

Elvens to hovedbiotoper følger skillet mellom øvre og nedre elveløp. Fisken i den raske øvre Mekong er dominert av forskjellige smerlinger (Cobitidae), fjellmaller (Sisoridae), «hillstream loach» (Homalopteridae) og karpe (Garrinae). De mer sedate midlere og nedre deler av floden er dominert av karper (Cyprinidae), maller (Siluridae, Clariidae, Schilbeidae, Bagridae, Sisoridae og Akysidae) og «murrels» (Chanidae og Ophicephalidae).

Ingen annen flod er hjem til så mange arter svært store fisker. Blant de største kan nevnes syvstripet barbe (Probarbus jullieni), som kan ble 1,5 meter lang og veie 70 kilo, «giant pangasius» (Pangasius sanitwongsei), «Siamese giant carp» (Catlocarpio siamensis) og den endemiske mekongkjempemallen (Pangasianodon gigas) – de tre sistnevnte kan bli ca. 3 meter lange og 300 kilo tunge. Alle disse artene er på rask tilbakegang, både på grunn av demninger, flomkontroll og overfiske.[3] En art av elvedelfinen, Irrawaddydelfinen (Orcaella brevirostris), var en gang alminnelig langs hele den nedre Mekong. Men nå er den svært sjelden.[4]

Blant andre våtlandspattedyr som har vært å finne langs elven er indisk fiskeroter (Lutra perspicillata) og fiskerkatt (Prionailurus viverrina).

Den utrydningstruede siamesiske krokodille (Crocodylus siamensis) er meget sjelden, men observes av og til langs Mekong.

Bærekraftig utvikling[rediger | rediger kilde]

Mekong River Commission, et arbeidsfellesskap bestående av regjeringsrepresentanter fra Kambodsja, Laos, Thailand og Vietnam, har som målsetting å fremme den bærekraftige utvikling av Mekongbekkenet.

Den kinesiske regjering bygger for tiden (2009) en rekke demninger for hydroelektrisk utnyttelse av elven langs dets øvre løp. Landene langs det nedre løp frykter at denne reguleringen vil få skjebnesvangre følger lenger sør, ikke minst at de sesongmessige nyttige og nødvendige oversvømmelsene uteblir.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Probe International 30.06.2006 The Hydrolancang cascade
  2. ^ Mekong Development
  3. ^ ASEAN Regional Centre for Biodiversity Conservation
  4. ^ IUCN rødliste

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hervé Bentégeat: Le Mékong : du Tibet à la mer de Chine, Bélem éd., Paris, 2004, ISBN 2-915577-05-6
  • P. Fredenburg og B. Hill: Sharing Rice for Peace and Prosperity in the Greater Mekong Subregion. Victoria:Sid Harta Publishers, 2006 ISBN 1-921206-08-X.
  • Edward A. Gargan: The River's Tale. Først publisert av Alfred A. Knopf, 2002.
  • Bernard Gay: Le bassin du Mékong : images du passé, Ed. Kailash, Paris, 1996
  • Charnvit Kasetsiri og Chris Baker: Annotated bibliography on the Mekong, Mekong press, Bangkok, 2000, ISBN 978-974-8276-30-4
  • Luc Lacroze: Les grands pionniers du Mékong : une cinquantaine d'années d'aventures, 1884-1935, L'Harmattan, Paris ; Montréal, 1996, ISBN 2-7384-4578-0
  • Luc Lacroze: L'aménagement du Mékong : 1957-1997 : l'échec d'une grande ambition ?, L'Harmattan, Paris ; Montréal, 1998, ISBN 2-7384-6769-5
  • Thi Dieu Nguyen: The Mekong River and the struggle for Indochina  : water, war, and peace, Praeger, Westport (Conn.), 1999, ISBN 0-275-96137-0
  • Milton Osborne: River Road to China: The Mekong River Expedition 1866-1873, George Allen & Unwin, 1976.
  • Milton Osborne: The Mekong, Turbulent Past, Uncertain Future, New York: Atlantic Monthly Press, 2000. ISBN 0-87113-806-9