Tibetplatået

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tibetplatået ligger mellom Himalaya i sør og Taklamakanørkenen i nord

Tibetplatået, også kjent som Qinghai-Tibet (Qingzang) platået, er et stort, elevert platå i Sentral-Asia som dekker mesteparten av den autonome region Tibet og Qinghaiprovinsen i Folkerepublikken Kina og Ladakh i Kashmir. Det dekker et område på 1 000 x 2 500 kilometer og har en gjennomsnittlig høyde på over 4 500 meter.

Med tilnavnet «verdens tak» er Tibetplatået det høyeste og største fjellplatået i verden. Det dekker et område på 2,5 millioner km².[1]

En rekke større elver har sitt utspring her, blant annet Huang He, Yalong, Chang Jiang, Mekong, Irrawaddy, Salween, Brahmaputra, Ganges og Indus.

Etter at platået oppstod i tidlig miocen, nådde det sin nåværende høyde for ca. åtte millioner år siden. Med tiden dannet erosjon og vær dets daler, bergvegger og klipper.

Høylandet avgrenses i nord av ørkenlandet i Tarimbekkenet og Qaidambekkenet og i sør og vest av fjellkjedene Himalaya, Karakorum og Pamir. Her ligger en rekke saltsjøer, som for eksempel Tilicho, som ligger i en slukt på 4290 meters høyde og er en av verdens høyestliggende innsjøer. Platået har vide stepper, tette skoger og ørkener. Dyrelivet er overraskende omfattende, med for eksempel jaker, saigaantiloper, asiatiske svartbjørner, sauer og kianger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Natural World: Deserts». National Geographicc. Besøkt 23. juli 2007.