Guqin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En guqin av type zhongni
En guqin av type lianzhu

Guqin (kinesisk: 古琴; pinyin: Gǔqín, Wade-Giles: Ku-ch'in) er et av de eldste fortsatt spilte kinesiske strengeinstrumentene, og det som tradisjonelt har hatt den klart høyeste status. Det er kjent fra ca. 1000 f.Kr.

Å kunne spille på guqin (eller qin som det ble kalt innen behovet for å skille det fra andre strengeinstrumenter gjorde at gu, «antikk», ble tilføyd navnet på 1800-tallet) ble ansett som en av De fire kunster en dannet person måtte beherske.

I den eldste tiden varierte utformingen av instrumentet. Under Tang-dynastiet (618 -- 907) fikk det sin definitive utforming: langsmalt og med syv strenger og med en grunn resonanskasse. Den spilles alltid monofont med høyre hånd. Med venstre hånd kan man avstedkomme forskjellige slags vibrato, som gir mulighet til en mengde variasjoner i komposisjonen. Klangen minner i noe grad om den vestlige lutten.

I Beijing finnes et eget forskningsinstitutt for aspekter ved guqin-instrumentet.

Instrumentene er ofte utstyrt med inskripsjoner og sigiller av forskjellig slag.

På gamle instrumenter sprekker gjerne lakken, men det anses bare å være et skjønnhetstegn, og forskjellige sprekkmønstre får sine egne navn.

Instrumentet og musikken er skrevet inn på UNESCOs liste over Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv.

Guan Pinghu var en kjent musiker som spilte på guqin.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Guqin – bilder, video eller lyd