Senkakuøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 25°44′41,49″N 123°28′29,79″Ø

Senkakuøyenes beliggenhet
Kart som viser Japans og Kinas krav til økonomisk sone pluss området til Senkakuøyene og det omstridte gassfeltet.[1]
Kart som viser avstander i området.

Senkakuøyene (尖閣諸島; Senkaku-shotō; japansk navn) eller Diàoyúdǎo/Diàoyútái (forenklet kinesisk: 钓鱼岛; tradisjonell kinesisk: 釣魚台; kinesisk navn; Diaoyu: kinesisk navn på engelsk) er en omstridt gruppe ubefolkede øyer i Østkinahavet. De befinner seg 120 nautiske mil nordøst for Taiwan, 200 nautiske mil øst for det kinesiske fastlandet og 200 nautiske mil sørvest for den japanske øya Okinawa. Administrativt utgjør øyene en del av det japanske prefekturet Okinawa. De ble annektert av Japan i 1895, og etter Japans nederlag i andre verdenskrig var de okkupert av USA fra 1945 til 1972, da de ble overført tilbake til japansk kontroll. Også Folkerepublikken Kina og Republikken Kina gjør krav på øyene.

Øygruppen består av fem holmer og tre øde klipper, og har et samlet landareal på 6,16 km². Arealet til den største holmen er på 4,38 km². Til tross for den begrensede størrelsen har øyene seilt opp som et av de større stridsspørsmålene mellom Folkerepublikken Kina og Japan. Denne konflikten tilspisset seg i september 2012, og førte til store antijapanske protester i Kina. Havområdet rundt øyene er rikt på fisk, og man tror det kan finnes naturgass under sjøbunnen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Uotsuri-jima, den vestligste i Senkakugruppen

Øyene er nevnt i kinesiske kilder fra 1400-tallet. De ble da omtalt som Diaoyu i bøker som Reise i medvind (forenklet kinesisk: 顺风相送; tradisjonell kinesisk: 順風相送; pinyin: Shùnfēng Xiāngsòng) (1403)[2] og Rapport fra den keiserlige utsendings ferd til Ryukyu (forenklet kinesisk: 使琉球录; tradisjonell kinesisk: 使琉球錄; pinyin: Shĭ Liúqiú Lù) (1534). På de keiserlige kinesiske kartene fra Ming-dynastiet ble det kinesiske navnet for øygruppen, Diaoyu, og det japanske navnet for hovedøya, Uotsuri, brukt; begge betyr «fiske».

Den første beskrivelsen av øyene som ble utgitt i Europa, var i en bok importert av Isaac Titsingh i 1796. I hans lille bibliotek med japanske bøker fantes blant annet En illustrert beskrivelse av tre land av Hayashi Shihei.[3] Denne teksten, som ble gitt ut i Japan i 1785, beskrev kongedømmet Ryukyu.[4] I 1832 støttet Royal Asiatic Society en posthum utgivelse av Titsinghs franske oversettelse.[5]

Den første omtale av øyene på engelsk kom i 1848, da Edward Belcher utga en reisebeskrivelse av en tur med HMS «Sammarang».[6] Kommandør Belcher kommenterte at «navnene i denne regionen har blitt tatt med uten nøye vurdering.»[7] Belcher rapporterte om ankring ved Pinnacle Island i mars 1845.[8]

I 1870–80-årene ble det engelske navnet Pinnacle Islands (tårnøyene) brukt om skjærene som er i tilknytning til den største øya Uotsuri-jima/Diaoyu Dao (ble da kalt Hoa-pin-su, 和平屿, «fredsøya»); Kuba-jima/Huangwei Yu (da kalt Ti-a-usu); og Taishō-jima/Chiwei Yu.[9] Senere ble Pinnacle Islands brukt som navn på hele øygruppen.[10]

Japanske arbeidere ved fabrikken som foredlet sarda (makrell) på den største øya Uotsuri-jima rundt 1910.[11]
To av de omstridte øyene – Kita-Kojima (venstre) og Minami-Kojima (høyre)

Øyene ble formelt annektert av Japan 14. januar 1895.[12][13]

Fra rundt 1900 etablerte den japanske forretningsmannen Koga Tatsushirō[14] et foredlingsanlegg for sarda på øyene med 200 arbeidere. Denne virksomheten ble lagt ned i 1940, og øyene har siden vært ubebodde.[11] I 1970-årene solgte Koga Tatsushirōs etterkommere Zenji og Hanako Tatsushirō de fire øyene til Kurihara-familien fra prefekturet Saitama. Under forutsetningen at Kuriharafamilien ikke skulle selge øyene videre med mindre det var til den japanske stat, eller offentlige organisasjoner.[15]

Kunioki Kurihara[16] eier Uotsuri, Kita-Kojima og Minami-Kojima. Kuniokis søster eier Kuba.[17]


Fra 1945 til 1972[rediger | rediger kilde]

Ryukyuøyene er øygruppen som strekker seg i en bue fra Kyushu, den sørligste av de store japanske øyene, til Taiwan. Den største øya er Okinawa. Etter slaget om Okinawa i juni 1945 ble Ryukyuøyene okkupert og styrt av det amerikanske forsvaret. Etter San Francisco-traktaten i 1952 fikk området lokal politisk makt, men var egentlig fortsatt okkupert og ble styrt av USAs sivile administrasjon av Ryukyuøyene.[18][19] I 1972 ble Senkakuøyene overført til japansk kontroll som en del av tilbakeleveringen av Okinawa, og øyene ble en del av prefekturet Okinawa.[18]

I 1971 erklærte også myndighetene til Republikken og Folkerepublikken Kina at øyene tilhørte dem.[20][21]

Etter 1972[rediger | rediger kilde]

Etter at styret ble overført til de japanske myndighetene, ble øyene lagt under administrasjonen til kommunen Ishigaki på Okinawa. De sentrale japanske myndighetene har imidlertid nektet Ishigaki å undersøke eller utvikle øyene.[11][22] I 1979 ble øyene besøkt av en offisiell delegasjon på vegne av den japanske regjeringen. Delegasjonen besto av 50 vitenskapsfolk, offentlige tjenestemenn, og Hiroyuki Kurihara, en av eierne. Delegasjonen bodde på Uotsuri i rundt fire uker og undersøkte det lokale økosystemet, hvor de fant muldvarper og sauer, og studerte det maritime livet, for å se om øyene kunne befolkes av mennesker.[23]

I årene fra 2002 til 2012 betalte det japanske innenriks- og kommunikasjonsdepartementet Kurihara-familien en leie på 25 millioner yen årlig for å leie Uotsuri, Minami-Kojima og Kita-Kojima. Det japanske forsvarsdepartementet leier øya Kuba for et ukjent beløp. Kuba blir brukt av det amerikanske forsvaret som øvelsesområde for bombing fra fly. De japanske sentrale myndighetene eier Taisho-øya.[24][23]

Tilspissing fra 2012 –[rediger | rediger kilde]

Anti-japanske demontrasjoner i Kina i september 2012
Kartet viser overlappende japanske og kinesiske luftforsvarssoner

Fredag 14. september 2012 sendte Folkerepublikken Kina seks militære patruljebåter inn i det japanske territorialfarvannet ved øyene for å hevde sin suverenitet. Dette kom etter at den japanske regjeringen hadde bestemt seg for å kjøpe tre av øyene av den japanske familien Kurihara for rundt 150 millioner kroner,[25] noe kineserne så på som en «sniknasjonalisering» av øyene.[26] De kinesiske fartøyene trakk seg unna da Japan sendte inn sin kystvakt. Dette utløste omfattende anti-japanske opptøyer i Kina gjennom den følgende helgen, hvor både den japanske ambassaden i Beijing og japanske fabrikker og butikker ble angrepet[26] blant annet med steinkasting. Dette var de mest omfattende demonstrasjonene i Kina på mange år.[27]

Den amerikanske forsvarsminister Leon Panetta var på en lenge planlagt reise i området og han ba partene om å besinne seg.[26] USA er traktatforpliktet overfor Japan til å støtte landet militært om det blir angrepet, men amerikanerne har ikke offisielt uttalt om de anser disse øyene som japansk territorium.[27] Amerikansk militær innblanding regnes som lite sannsynlig.[28] [29]

19. september 2012 ble det meldt om omfattende hackerangrep mot nettsidene til sentrale japanske samfunnsaktører, som forsvars-, informasjons- og innenriksdepartementet, banker, høyesterett, teknologiinstituttet og store næringslivsbedrifter. I følge japansk politi kom disse angrepene fra Kina.[30] Det ble fra kinesisk hold også truet med handelskrig,[31] og den politiske konfrontasjonen førte til at børsen i Tokyo falt betraktelig.[32]

23. november 2013 erklærte Kina en luftforsvarssone[33] over øyene. Sonen overlapper den japanske sonen. USA aksepterer ikke sonen og har sendt in B-52 bombefly som ikke har identifisert seg. USA har imidlertid meldt til sivile flyselskap at de skal melde i fra når de flyr inn i sonen.[34]

Suverenitetsstrid[rediger | rediger kilde]

Grenser for økonomiske soner
Japansk kart fra 1785 som viser at øyene er kinesiske. Fujian provinsen og Senkakuøyene har rød farge. På japansk bruker de det kinesiske navnet «Diaoyutai». Det japanske «Kumi» fjellet har gul farge det samme som Ryukyuøyene. Dette beviser at Japan på denne tiden mente at øyene var kinesiske.[35]
«Kart over Tokara- og Senkakuøyene», utgitt i Japan, 1933.[36]

Både Japan, Folkerepublikken og Republikken Kina gjør krav på Senkaku/Diaoyu-øyene. Øyenes betydning for landene ligger i historiske forhold,[37] militærstrategiske interesser[38] og i at området rundt øyene er viktig for skipsfart, har rike fiskeressurser og antatte oljeforekomster. Kina har trolig funnet naturressurser i det de har døpt Chunxiaofeltet, som ligger bare fire kilometer inn på den kinesiske siden av den japanske midtlinjen.[39][40] Tvisten om øyene er en havrettskonflikt (økonomisk sone). Senkaku/Diaoyu-øyenes status vil trolig avgjøre hvor stor del av olje- og gassfeltene lenger nord som tilfaller Kina og Japan.[41]

Folkerepublikken Kinas påstand[rediger | rediger kilde]

  1. Míng-dynastiet oppdaget og utøvde suverenitet over øyene siden det 14. århundre. De drev fiske rundt øyene og brukte dem som beskyttelse under stormer. På øyene høstet de også shi cong yong[42], en sjelden urt brukt i kinesisk medisin. Enkekeiserinne Cixi ga øyene til en Dr. Sheng-Xuan-hui, som helbredet henne ved bruk av disse urtene.[43]
  2. Kina hevder at Japan aksepterte at de hadde suverenitet over Senkaku/Diaoyu-øyene før 1895. I et dokument fra 1885 advarer Japans utenriksminister, Inoue Kaoru, regjeringen om å merke øyene som japansk eiendom, fordi kineserne ikke ville like det og fordi det var kinesiske navn på dem: «Vi må vente til rett øyeblikk». De viser også til et japansk kart fra 1785 som viser at øyene er kinesiske.[44][43]
  3. Japan skulle ha avstått øyene etter andre verdenskrig (Kairodeklarasjonen[45] og Potsdamavtalen[46]). Kina aksepterer at Japan etter Shimonosekitraktaten[47] hadde suverenitet over Senkakuøyene fra 1895 til 1931.[48] Kina protesterte ikke på Shimonosekitraktaten fordi de ikke var i posisjon til det og at de måtte avgi en hel provins.
  4. Senkaku/Diaoyu-øyene ligger på Kinas kontinentalsokkel og er en forlengelse av Taiwans østlige fjellkjede. Ryukyuøyene har ingen kontinentalsokkel.

«Okinawarenna beviser at Kinas og Japans kontinentalsokler ikke henger sammen, at renna fungerer som en grense mellom disse og at den ikke bør ignoreres...»[49] De viser til Havrettskonvensjonen hvor kyststater har rettigheter over sin kontinentalsokkel selv om den strekker seg mer enn 200 nautiske mil fra kysten og beregning av avstandene fra kysten skal ikke inkludere klipper der det ikke er mulig for mennesker å bo eller drive næringsvirksomhet. Derfor går den kinesiske grenselinjen der Okinawarenna begynner.[50][43][51] Med disse argumentene er det ikke nødvendig for Kina å hevde suverenitet over Senkaku/Diaoyu-øyene. De kommer likevel innenfor Kinas «grenser».

Japans påstand[rediger | rediger kilde]

  1. Senkaku/Diaoyu-øyene var ingenmannsland (terra nullius), og ble gjort japanske ved en regjeringsbeslutning 14. januar 1895.[12][13]
  2. Japan har utøvd suverenitet ved å regulere økonomisk aktivitet, leie dem ut til private som samlet inn guano og albatrossfjær. De har bygd en værstasjon og en helikopterlandeplass. De har også foretatt landmåling. Kystvakten patruljerer området rundt øyene.[12]
  3. Hvis Kina noen gang har hatt eiendomsretten, hvorfor protesterte de ikke før i 1971?[12][20]

Etter havrettskonvensjonen kan Japan opprette en økonomisk sone ut til 200 nautiske mil fra kysten av Senkaku/Diaoyu- og Ryukyuøyene. Avstanden er for kort til dette, derfor argumenterer de for midtlinjen. Suverenitet over Senkaku/Diaoyu-øyene gir Japan et mye større sjøområde. Japan tolker Okinawarenna som at «renna bare er en tilfeldig fordypning i en kontinuerlig kontinentalgrense mellom de to landene... og renna bør ignoreres...»[49]

Republikken Kinas påstand[rediger | rediger kilde]

Republikken Kina (Taiwan) har de samme krav som Folkerepublikken.

Navnebruk[rediger | rediger kilde]

Hovedøya heter Uotsuri-jima på japansk og Diaoyu Dao på kinesisk, begge navnene betyr Fiskeøya. Senkaku shoto er en japansk oversettelse av Pinnacle Islands («Sen» betyr spiss eller kvass; «kaku», tårn og «shoto», øyene; «Tårnspissøyene»)[10], mens kineserne bruker Diaoyu Qundao[52] for hele øygruppen.[53]

  • Diaoyu Dao / Uotsuri-jima (kinesisk for «Fiskeøyene»): fra det 15. århundre til i dag.
  • The Pinnacle Islands (engelsk for «Tårnøyene»): fra 1845 til i dag.
  • Senkakuøyene (japansk oversettelse av Pinnacle Islands «Tårnspissøyene»)[10]: fra 1950 til i dag.

Da øyene er administrert av Japan bruker de fleste «Senkaku». I nøytrale artikler bruker de ofte «Diaoyu/Senkaku».

Geografi[rediger | rediger kilde]

Noen av øyene – Uotsuri-jima (venstre), Kita-Kojima og Minami-Kojima (høyre)

Øygruppen består av fem ubebodde holmer og tre øde klipper.

Disse småøyene i Østkinahavet ligger rundt 120 nautiske mil nordøst for Taiwan, 200 nautiske mil øst for det kinesiske fastlandet og 200 nautiske mil sørvest for den japanske øyen Okinawa.

I stigende rekkefølge etter geografisk avstand ligger øyene slik:

Det omkringliggende havet på kontinentalsokkelen er rundt 100–150 meter dypt bortsett fra i Okinawarenna i sør som har en stor seksjon som er 1 000 dyp, og med dybde helt ned til 2 716 metter.[55][56] Backarkdepresjonen gjør det vanskelig å beskrive området.

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Et keiserlig, kinesisk edikt gav tillatelse til å samle urter på øyene i 1893.[57]

Diaoyu Dao/Uotsuri Jima, den største av øyene, har det største antallet endemiske arter, blant annet senkakumuldvarpen (Mogera uchidai) og Okinawa-kuro-oo-ari-mauren. Senkakumuldvarpen er en truet art, og den er under press fra geiter som ble satt ut i 1978.[58]

Det er sett albatross på øyene.[59] På Namxiao Dao/Minami Kojima fins en av de få hekkeplassene til den sjeldne gulhodealbatrossen (Phoebastria albatrus).

Naturressurser[rediger | rediger kilde]

En av grunnene til at disse tilsynelatende uviktige øyene er blitt et viktig diplomatisk tvistespørsmål, er at det formodes at det kan finnes naturgass under sjøbunnen lenger nord.[60] Dette er i områder der Japan og Kina har overlappende interesser og krav, og øygruppens tilhørighet kan i alle fall i en viss grad påvirke hvilket land disse potensielle ressursene til slutt tilfaller.[61] Det finnes også rike fiskeressurser i området.[62]

Liste over øyer[rediger | rediger kilde]

Diaoyutai senkaku detail.png
Nr. Flyfoto Navn Areal [km²][63] Koordinater Merknader
Japan Kina[64] Taiwan[63]
1 Uotsuri-jima 魚釣島 Uotsuri-shima
«Fiskeøya»
pinyin: Diàoyú Dǎo tradisjonell kinesisk: 釣魚臺; pinyin: Diàoyútái 4,3838 25°44′39″N 123°28′21″Ø Ca. 3,5 km utstrekning øst–vest, ca. 2 km utstrekning nord–sør.
Høyeste punkt: 362 moh.
2 Taishō-jima 大正島 Taishō-tō
gammeljapansk/ryūkyū: 赤尾嶼
Sekibisho[65]
pinyin: Chìwěi Yǔ tradisjonell kinesisk: 赤尾嶼; pinyin: Chìwěi Yǔ 0,0609 25°55′20″N 124°33′28″Ø
3 Kuba-jima 久場島 Kuba-shima
gammeljapansk/ryūkyū: 黄尾嶼
Kōbisho[65]
pinyin: Huángwěi Yǔ tradisjonell kinesisk: 黃尾嶼; pinyin: Huángwěi Yǔ 0,9091 25°55′26″N 123°40′55″Ø
4 Kita- und Minami-Kojima 北小島 Kita-Kojima
«lille nord-øy»
pinyin: Běixiǎo Dǎo tradisjonell kinesisk: 北小島; pinyin: Běixiǎo Dǎo 0,3267 25°43′47″N 123°32′29″Ø
5 南小島 Minami-Kojima
«lille sør-øy»
pinyin: Nánxiǎo Dǎo tradisjonell kinesisk: 南小島; pinyin: Nánxiǎo Dǎo 0,4592 25°43′24″N 123°33′00″Ø
6 Oki-no-Kitaiwa 沖ノ北岩 Oki-no-Kitaiwa
«avsidesliggende nordlige klippe»
pinyin: Běi Yǔ tradisjonell kinesisk: 沖北岩; pinyin: Chōngběiyán 0,0183 25°46′48″N 123°32′32″Ø Skjær
7 Oki-no-Minamiiwa 沖ノ南岩 Oki-no-Minamiiwa
«avsidesliggende sørlige klippe»
pinyin: Nán Yǔ tradisjonell kinesisk: 沖南岩; pinyin: Chōngnányán 0,0048 25°45′18″N 123°34′2″Ø Skjær
8 Tobise (rechts unten) 飛瀬 Tobise pinyin: Fēi Yǔ tradisjonell kinesisk: 飛瀨; pinyin: Fēilài 0,0008 25°44′8″N 123°30′22″Ø Skjær

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Asia-Pacific Journal: Japan Focus, besøkt 18. september 2012.
  2. ^ Tittel: Liang zhong hai dao zhen jing / [Xiang Da jiao zhu]. Utgave: Beijing : Zhonghua shu ju : Xin hua shu dian Beijing fa xing suo fa xing, 2000 nyopptrykk. Innhold: Shun feng xiang song--Zhi nan zheng fa. (順風相送--指南正法). ISBN ISBN 7-101-02025-9. ss. 96 og pp253. Full tekst tilgjengelig her: wikisource.
  3. ^ WorldCat, Sangoku Tsūran Zusetsu; alternate romaji Sankoku Tsūran Zusetsu
  4. ^ Cullen, Louis M. (2003). A History of Japan, 1582–1941: Internal and External Worlds, side. 137. fra Google Books
  5. ^ Klaproth, Julius. (1832). San kokf tsou ran to sets, ou Aperçu général des trois royaumes, sider. 169–180. fra Google Books
  6. ^ Suganuma, Unryu. (2001). 89–90 Sovereign Rights and Territorial Space in Sino-Japanese Relations, fra Google Books
  7. ^ Belcher, Edward. (1848). Narrative of the Voyage of H.M.S. Samarang, Vol. I, side. 315. fra Google Books; Belcher, Vol. II, sider. 572–574. fra Google Books.
  8. ^ Belcher, Vol. I, fra Google Books; sammendrag på side 317, «Den 16. forsøkte vi å observere Tia-usu. Vi kom på øya, men fravær av sol forhindret oss i å gjøre sikre observasjoner, og dårligere vær gjorde at vi måtte forlate øya.
  9. ^ Suganuma, p. 90. fra Google Books; Jarrad, Frederick W. (1873). The China Sea Directory, Vol. IV, pp. 141–142. fra Google Books
  10. ^ a b c «MultiLingual (Pinnacle Islands: mapping sensitivity)» (engelsk). Multilingual Magazine. jan/feb 2011. 18–19 sider. Besøkt 26. september 2012. 
  11. ^ a b c Ishigaki fishermen fret over Senkaku encroachment, Japan Times 8. desember 2010, besøkt 18. september 2012
  12. ^ a b c d Ramos-Mrosovsky, Carlos (2008). «International law's unhelpful role in the Senkaku islands» (engelsk). University of Pennsylvania Law School. 44 sider. Besøkt 22. september 2012. «side 923» 
  13. ^ a b Merk at denne dato er fem måneder før slutten av den første kinesisk-japanske krig.
  14. ^ Koga Tatsushirō (古賀 辰四郎?)
  15. ^ (Japan Times News, Masami Ito, mai 2012)Mal:Www
  16. ^ «BBC News - Japan confirms disputed islands purchase plan». bbc.co.uk. 2012. Besøkt 18. september 2012. «Kunioki Kurihara» 
  17. ^ Ito, Masami, Owner OK with metro bid to buy disputed Senkaku Islands, Japan Times, 18. mai 2012, ss. 1-2
  18. ^ a b Agreement between the United States of America and Japan Concerning the Ryukyu islands and rhe Daito islands fra Google Books
  19. ^ USA beholdt alle basene på øya. I 27 år var det amerikansk lov som gjaldt. Først i 1978 ble trafikkreglene endret fra høyrekjøring til venstrekjøring på Ryukyuøyene.
  20. ^ a b Ramos-Mrosovsky, Carlos (2008). «International law's unhelpful role in the Senkaku islands» (engelsk). University of Pennsylvania Law School. 44 sider. Besøkt 22. september 2012. «side 904. Både Folkerepublikken Kina (30. desember 1971) og Republikken Kina ("Taiwan," 12. juni 1971) protesterer i mot overlevering. Begge hevder at de tilhører Taiwan. Folkerepublikken Kina hevder samtidig at Taiwan tilhører Kina.» 
  21. ^ Kyodo News: Senkaku purchase bid made official, Japan Times, 11. september 2012, s. 2
  22. ^ Ito, Masami: Jurisdiction over remote Senkakus comes with hot-button dangers, Japan Times, 18. mai 2012, s. 1
  23. ^ a b Ito, Masami: Owner OK with metro bid to buy disputed Senkaku Islands, Japan Times, 18. mai 2012, ss. 1-2
  24. ^ Hongo, Jun: Tokyo's intentions for Senkaku islets, Japan Times, 19- april 2012, s. 2.
  25. ^ «Reports: Japan agrees to buy disputed islands from private landowner» The Washington Post, 5. september 2012
  26. ^ a b c «Kina og Japan i heftig øy-krangel - USA ber landene roe seg ned» Aftenposten 17. september 2012
  27. ^ a b «Panetta to urge China and Japan to tone down dispute over islands» The Washington Post 16. september 2012
  28. ^ Nicholas D. Kristof: Look Out for the Diaoyu Islands On the Ground (blogg), New York Times, 10. september 2012
  29. ^ Ambrose Evans-Pritchard: China, Japan and the world’s Agadir Crisis (1911) The Telegraph, 19. september 2012
  30. ^ «Dataangrep mot 19 japanske nettsider – sporene peker mot Kina» NRK 19. september 2012
  31. ^ «Beijing hints at bond attack on Japan» The Telegraph, 18. september 2012
  32. ^ «Kina truer med å strupe Japans økonomi» Dagbladet 19. september 2012
  33. ^ ADIZ en:Air Defense Identification Zone
  34. ^ Blir det krig mellom Kina og Japan? besøkt 2. desember 2013
  35. ^ Martin Lohmeyer. «The Diaoyu / Senkaku Islands Dispute». Master avhandling University of Canterbury. 247 sider. Besøkt 26. september 2012. «Side 191-192. Opplysningene er gitt til forfatteren fra Folkerepublikken Kinas ambassade. Opplysningene må betraktes som en påstand fra Folkerepublikken Kina.» 
  36. ^ [1]
  37. ^ Japan New York Times, hentet 20. september 2012
  38. ^ Brian Spegele: A Primer on Islands in Contention Wall Street Journal, hentet 20. september 2012
  39. ^ Island disputes and maritime Regime Building in East Asia. Between a rock and a hard place fra Google Books
  40. ^ Q&A: China-Japan islands row BBC, 11. september 2012
  41. ^ Japan lodges protest with China over East China Sea BBC, 20. februar 2012
  42. ^ Statice arbuscula
  43. ^ a b c Ramos-Mrosovsky, Carlos (2008). «International law's unhelpful role in the Senkaku islands» (engelsk). University of Pennsylvania Law School. 44 sider. Besøkt 22. september 2012. «side 925-928» 
  44. ^ Japansk bok Sangoku Tsuuran Zasetsu (Illusrerte bilder av kommunikasjoner mellom tre land), publisert i 1785 og viser at øyene var en del av Kinas Fukien-provins.
  45. ^ Cairo Communigué, besøkt 19. september 2012. «...Japan skal bli fratatt alle øyene i Stillehavet som de har tatt eller erobret etter begynnelsen av den første verdenskrig i 1914, og alle territorier som Japan har stjålet fra kineserne som Mandsjuria, Formosa (Taiwan) og Pescadorene skal bli tilbakelevert til Kina. Japan vil også bli fratatt alle andre territorier som landet har tatt med vold og grådighet.»
  46. ^ «Primary Resources: Berlin Potsdam Conference, 1945». Besøkt 23. september 2012. ««...Vilkår i Kairodeklarasjonen skal bli gjennomført og japansk suverenitet skal begrenses til øyene Honshu, Hokkaido, Kyushu, Shikoku og mindre øyer som vi bestemmer.».» 
  47. ^ Shimonosekitraktaten (engelsk tekst), besøkt 19. september 2012
  48. ^ Shimonosekitraktaten starter med disse ordene: «His Majesty the Emperor of Japan and His Majesty the Emperor of China, desiring to restore the blessings of peace to their countries and subjects and to remove all cause for future complications.» Det er en fredsavtale som blir brutt hvis en av partene starter krig. Den ble brutt den 18. september 1931. I Kina er Mukdenhendelsen kjent som 9.18-hendelsen. Dette er den første aggressive japanske handling som fører til invasjonen av Mandsjuria, starten på den kinesisk-japanske krig og i realiteten starten på andre verdenskrig.
  49. ^ a b Ji, Guoxing. (1995). "Maritime Jurisdiction in the Three China Seas," p. 11. University California (UC) Berkeley: UC Institute on Global Conflict and Cooperation; besøkt 24 september 2012.
  50. ^ Sitert tekst er tatt fra kulepunktene i Havrettskonvensjonen
  51. ^ Ramos-Mrosovsky, Carlos (2008). «International law's unhelpful role in the Senkaku islands» (engelsk). University of Pennsylvania Law School. 44 sider. Besøkt 22. september 2012. «side 913» 
  52. ^ Qun betyr gruppe. Oversettelsen blir dermed «Fiskeøygruppen» eller «Fiskeøyene».
  53. ^ Hagström, Linus. (2005). Japan's China Policy: A Relational Power Analysis, fra Google Books
  54. ^ Agreement on the Conservation of Albatrosses and Petrals (ACAP), Breeding site details: Agincourt/P'eng-chia-Hsu
  55. ^ Okinawa-Trough Encyclopædia Britannica
  56. ^ Ji, Guoxing: «Maritime Jurisdiction in the Three China Seas», 1995, s. 11; Sibuet, Jean-Claude et al. «Back arc extension in the Okinawa Trough», Journal of Geophysical Research, Vol. 92, Issue B13, s. 14041-14063.
  57. ^ Ji, s. 11; utdrag: «In 1893, Empress Dowager Tsu Shih of the Qing Dynasty issued an imperial edict .... China argues that discovery accompanied by some formal act of usage is sufficient to establish sovereignty over the islands.»
  58. ^ Zoological Society of London, EDGE (Evolutionary Distinct & Globally Endangered) Senkaku mole, 2006; lest 20. september 2012.
  59. ^ Porcasi, Judith F. (1999). «Prehistoric Exploitation of Albatross on the Southern California Channel Islands» Journal of California and Great Basin Anthropology. Vol. 21 (1), s. 109, sitat fra Hasegawa, Hiroshi. (1979). «Status of the Short-tailed Albatross of Torishimia and in the Senkaku Retto in 1978/79.» Pacific Seabird Group Bulletin 6:23–25; and Hasegawa, Hiroshi and Anthony R. Degange. (1982): «The Short-tailed Albatross, 'Diamedea albatrus, Its Status, Distribution and Natural History.» American Birds, 36(5):806–814.
  60. ^ «Resolution urged in China-Japan island dispute», RTÉ.ie, 18. september 2012
  61. ^ «In Asia, a wave of escalating territorial disputes» The Washington Post, 11. august 2012
  62. ^ Q&A: China-Japan islands row BBC, 11. september 2012
  63. ^ a b «[[Tradisjonell kinesisk|tradisjonell kinesisk]]: 釣魚臺列嶼簡介» (kinesisk). Maritime Information Service Center, Department of Land Administration. Besøkt 18. september 2012. 
  64. ^ «[[Tradisjonell kinesisk|tradisjonell kinesisk]]: 民政部 国家海洋局受权公布我国钓鱼岛及其部分附属岛屿标准名称» (kinesisk). Ministry of Civil Affairs of the People’s Republic of China. Besøkt 18. september 2012. 
  65. ^ a b Akihiko Tanaka. «尖閣列島に関する琉球立法院決議および琉球政府声明». データベース『世界と日本』 (japansk). Tokyo universitet. Besøkt 18. september 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]