Xiongnu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Xiongnu-riket omkring 250 f.Kr.

Xiongnu (kinesisk: 匈奴, pinyin: Xiōngnú, Wade-Giles: Hsiung-nu) var en føderasjon av nomadiske stammer, med hovedområde i dagens Indre Mongolia i Folkerepublikken Kina. Utover dette dominerte de i lange perioder deler av omliggende kinesiske provinser, deriblant Gansu og deler av dagens Xinjiang, hele Mongolia, det vestlige Mandsjuria og deler av det sørlige sentrale Sibir.

Fra 200-tallet f.Kr. og seks hundre år fremover utgjorde Xiongnu et uro-moment langs Kinas nordlige og nord-vestlige grenser. Under Qin-dynastiet begynte kineserne utbyggingen av sine lange grensemurer. Dette var ikke å beskytte seg mot angrep fra føderasjonen; den var mer ekspansivt markerende. To mindre stammer, Rong og Di, som var uten relasjoner til xionggnu, ble tvunget til å flytte nord for murene. Med disse to bufferfolkene unna vei, kom kinesere og xiongnuer mer umiddelbart på hverandre. Etter at muren var bygget ble xiongnu-føderasjonen mer en størrelse som kineserne måtte forholde seg til, primært på Han-dynastiets tid.

Relasjonene mellom Kina og Xiongnu skiftet mellom gjentatte militære konflikter og mer fredelige perioder med gjensidig handel, betaling av skatter, og endog innbyrdes giftermål.

Vårt skriftlige kildemateriale om Xiongnu er nesten utelukkende nedtegnelser fra kinesiske historikere. Dette er blitt supplert av tverrfaglige studier innenfor arkeologi, genetikk og lingvistikk.

Deres DNA inneholdt både europeiske og asiatiske haplogrupper. I genetisk forstand tilsvarte Xiongnu dagens talere av tyrkiske språk, mongolske språk, såvel som finsk-ugriske og andre uralske språk. Noen forskere tror at Xiongnu-stammene snakket språk fra mange språkfamilier, og at det er vanskelig å fastslå noe «offisielt språk» fra kinesiske kilder.[1][2]

Føderasjonens geografiske beliggenhet i kjerneområdet for altaiske språk, har forårsaket hypoteser om at de snakket et tyrkisk eller mongolsk språk. Det finnes også hypoteser om at Xiongnu snakket et iransk språk. Kinesiske skribenter har bevart en setning fra språket til Xiongnu-stammen Jie. Transkripsjonen gir ingen mening på tyrkisk eller mongolsk, men tyder på at stammen snakket et utdødd språk innenfor den jeniseiske språkfamilien.

En av stammene til Xiongnu blir ofte identifisert med hunnerne, som emigrerte fra Sentral-Asia og invaderte Europa omkring år 370. Dette er likevel ennå ikke blitt bevist.[3]

Historie[rediger | rediger kilde]

Den kinesiske historikeren Sima Qian hevdet at føderasjonens regjerende klaner var etterkommere av Chúnwéi (淳維), som regjerte mellom 1800 og 1766 f.Kr. Chúnwéi (også kalt Chungvi og Sunni), skal ha vært en sønn av Xia-dynastiets siste konge Jie. Da faren ble fjernet fra tronen, rømte han nordover sammen med 500 personer av Xia-nasjonalitet, og ble Xiongnus første konge. Dette kan verken bevises eller motbevises, og Chúnwéi må betraktes som en mytisk skikkelse.

Forløpet til den kinesiske mur[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen utgjorde Xiongnu en samling av mindre stammer langs steppene i det mongolske høylandet, og utgjorde ingen militær trussel for Kina. I løpet av det østlige Zhou-dynastiet begynte flere av Kinas vasallstater gjennom militære tokter, å foreta utrenskninger av såkalte «barbariske» stammer som befant seg ved Kinas grenser.

Den kinesiske mur ble påbegynt som en nordlig grensemarkering

For å markere sine yttergrenser mot nord innledet kineserne byggingen av en rekke forsvarsmurer, som senere ble slått sammen til den kinesiske mur.

De stammene som, kineserne jaget vekk etterlot et tomrom, som etterhvert ble fylt av Xiongnu. Ridende på hesteryggene foretok disse nomadene hurtige angrep på kinesiske landsbyer og tettsteder. Invasjoner og plyndringer ble et stadig økende problem for kineserne. Under de stridende staters tid delte tre av de syv stridende stater grense med Xiongnu. Kinesiske kilder omtaler Kia som Khan over Xiongnu 270 f.Kr. Mellom 240 f.Kr. og 209 f.Kr. ble føderasjonen ledet av Khan Tóumàn (頭曼).[4]

Kina går til militære angrep[rediger | rediger kilde]

Historikeren Sima Qian forteller i Den store historikerens nedtegnelser at Qin-dynastiets første keiser Qin Shi Huangdi til slutt sendte en hæravdeling på 100.000 mann nordover inn i Ordosplatået, under ledelse av general Meng Tian.[5]

Khan Tóumàn og hans krigere var ikke i stand til å holde stand mot Qin-styrkene, og ble tvunget til å trekke seg 416 km (1,000 li) nordover,[5] hvor han oppholdt seg i mer enn ti år.[6] I mellomtiden gjenerobret kineserne regionen Ordos i dagens Indre Mongolia.

Det var også flere faktorer enn Qin-styrkenes angrep som fikk Xiongnu-stammene til å ligge lavt, langt oppe i nord, i de påfølgende ti år. Øst for det område Qin-styrkene hadde gjenerobret fra Xiongnu, var det mektige Donghu-riket. I vest var riket Yuezhi, og Tóumàn kunne ikke starte en krig på tre fronter.

Xiongnu mot kineserne[rediger | rediger kilde]

Ikke lenge etter at Meng Tian døde i året 210 f.Kr. begynte Xiongnu å migrere sørover og gjenerobret områdene vest for Den Gule Flod. Xiongnus makt i området skyldtes ikke minst Qin-dynastiets kollaps og den etterfølgende borgerkrigen fra 206 f.Kr. til 202 f.Kr. mellom Han-dynastiet og kongedømmet Chu.

Tóumàn, som ønsket en sønn som etterfølger, sendte sin eldste sønn Modu Chanyu (kinesisk transkripsjon: Màodùn Dānyú, 冒頓單于) som en strategisk fange hos Yuezhi, og fikk dermed et påskudd for å gå til krig mot riket. Yuezhiene var i ferd med å henrette Modu, da han stjal en hest og flyktet tilbake til Xiongnu.

Imponert over sønnens tapperhet, satte Tóumàn ham til å lede en styrke på 10,000 ryttere. Det endte likevel ikke bedre enn at Modu, etter å ha trenet opp sine soldater, i året 209 f.Kr. drepte sin egen far, deretter sin stemor, sin yngre bror og alle personer høyt i maktapparatet som nektet å følge hans ordrer, hvoretter han utropte seg selv som ny Khan over Xiongnu.[5]

Den vokste frem som et imperium under ledelse av deres khagan Modu Chanyu, som kom til makten i året 209 f.Kr.[7]100-tallet f.Kr. bekjempet de og erstattet riket til Yuezhi, og ble den dominerende makten langs steppene nord for Kina.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nicola Di Cosmo, 2004, side 165
  2. ^ Michael Adas, 2001, side 88
  3. ^ Étienne de la Vaissière (2002). «Xiongnu». Encyclopædia Iranica. 
  4. ^ Beckwith 2009, sidene 387-388, 390
  5. ^ a b c Watson 1993, side 133
  6. ^ Watson 1993, side 134
  7. ^ Nicola Di Cosmo, 2002, side 186

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Michael Adas: Agricultural and Pastoral Societies in Ancient and Classical History, American Historical Association, Temple University Press, 25. januar 2001, ISBN 1566398320, ISBN 978-1566398329
  • Christopher I. Beckwith: Empires of the Silk Road: A History of Central Eurasia from the Bronze Age to the Present, Princeton University Press, 16. mars 2009, ISBN 0691135894, ISBN 978-0691135892
  • Burchard Brentjes: Die Ahnen Dschingis-Chans, Deutscher Verlag der Wissenschaften, Berlin 1988, ISBN 3326001509.
  • Nicola Di Cosmo: Ancient China and Its Enemies, 1. utgave, Cambridge University Press, 2002, ISBN 0-521-77064-5,; Cambridge University Press, 24. mai 2004, ISBN 0-521-54382-7, ISBN 978-0521543828
  • Carter Vaughn Findley: The Turks in World History, Oxford University Press, USA, 11. november 2004, ISBN 0-19-517726-6, ISBN 978-0195177268
  • Peter B. Golden: An introduction to the History of the Turkic Peoples: Ethnogenesis and State-Formation in Medieval and Early Modern Eurasia and the Middle East, O. Harrassowitz, Wiesbaden, 1992, ISBN 3-447-03274-X, 978-3447032742
  • René Grousset: Die Steppenvölker. Essen, 1975.
  • Elçin Kürsat-Ahlers: Zur frühen Staatenbildung von Steppenvölkern, Duncker & Humblot, Berlin, 1994, ISBN 978-3-428-07761-8
  • Otto Maenchen-Helfen: Die Welt der Hunnen. Wiesbaden 1997 (ND von 1978).
  • M. G. Mosjkova (utg.): Stepnaja polosa Asiatskoi tsjasti SSSR v skifo-sarmatskoje vremja – Archeologija SSSR. Moskva 1992.
  • Edward Parker; A thousand years of the Tartars. London 1996.
  • Hans Robert Roemer, Wolfgang-Ekkehard Scharlipp: History of the Turkic Peoples in the Pre-Islamic Period. Berlin 2000, ISBN 3-87997-283-4.
  • S. I. Rudenko: Die Kultur der Hsiung-nu und die Hügelgräber von Noin Ula. Antiquitas. Reihe 3, Band 7 Rudolf Habelt, Bonn 1969.
  • Wolfgang-Ekkehard Scharlipp: Die frühen Türken in Zentralasien. Eine Einführung in ihre Geschichte und Kultur. Darmstadt 1998.
  • Denis Sinor: Inner Asia. History – Civilisation – Language. A syllabus. Bloomington 1969.
  • Denis Sinor: The Cambridge History of Early Inner Asia. Cambridge 1990.
  • Denis Twitchett, Michael Loewe (utg.): The Cambridge History of China 1. Cambridge 1986.
  • Burton Watson: Records of the Grand Historian by Sima Qian, oversatt av Burton Watson, revidert utgave, Columbia University Press, 1993, ISBN 0-231-08167-7 (uinnbundet), ISBN 0231081693 (innbundet), 3. utgave, Columbia University Press, januar 1996, ISBN 0231081693, ISBN 9780231081696
  • Joseph Wiesner, Julius von Farkas, Thomas von Bogyay: Die Kulturen der eurasischen Völker. Frankfurt/M. 1968.