Sun Yat-sen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sun Yat-sen i Guangzhou, 1924
Sun Yat-sen (sittende, andremann fra venstre) og hans revolusjonære venner, de fire banditter: Yeung Hok-ling (til venstre), Chan Siu-bak (sittende, annenmann fra høyre), Yau Lit (til høyre) og Guan Jingliang (關景良) (stående), ved Hong Kong College of Medicine for Chinese.

Sun Yat-sen (tradisjonell kinesisk: 孫逸仙, forenklet kinesisk: 孙逸仙; pinyin: Sūn Yìxiān, født 12. november 1866 i Cuiheng i Guangdong i Kina, død 12. mars 1925 i Beijing) var en kinesisk revolusjonær og politiker som spilte en viktig rolle da Qing-dynastiet ble styrtet. Han var en av grunnleggerne av nasjonalistpartiet Kuomintang, og den første provisoriske presidenten da Republikken Kina ble grunnlagt i 1912. Han utviklet en politisk filosofi som han gav navnet Folkets tre prinsipper, og den har fremdeles en stor innflytelse på det som er igjen av Republikken Kina, på øya Taiwan.

Sun var den samlende skikkelse i Kina etter keiserdømmets sammenbrudd, og står i den særstilling at han høyaktes både på det kinesiske fastland og på Taiwan. I Taiwan er han også kjent under sitt posthume navn Nasjonens fader, Sun Chungshan. I Folkerepublikken på fastlandet blir han fremhevet som en Revolusjonens forløper.

Navn[rediger | rediger kilde]

Fullstendig navn: Sun Wen (tradisjonell kinesisk: 孫文, pinyin: Sūn Wén)
Slektsnavn: Sun (孫, Sūn)
Gitt navn («fornavn»): Wen (文, Wén)
Pseudonymer:
  • Yixian (逸仙, Yìxiān). Kantonesisk uttale: Yat-sin.
  • Deming (德明, Démíng)
Tilnavn:
  • Rixin (日新, Rìxīn)
  • Nakayama Shou (japansk: 中山樵; en navn han benyttet i sin japanske periode. Lest på kinesisk: Zhōngshān Qiáo)
  • I Kina best kjent som: Sun Zhongshan (孫中山, Sūn Zhōngshān)
  • I Taiwan gjengis navnet offisielt som «Landsfader [tomt tegnfelt] herr Sun Zhongshan» (國父 孫中山先生, Guófù Sūn Zhōngshān xiānshēng). På kinesiske er tomme tegnfelt ikke vanlige; her tjener det som markering av respekt.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Statue av Sun Yat-sen som en skolegutt i Honolulu, Hawaii, alder 13
Statue av Sun Yat-sen som en skolegutt i Honolulu, Hawaii, alder 13

Sun kom fra en bondefamilie i en landsby ikke langt fra Macao. I en alder av 13 år dro han til Hawaii, dit hans bror hadde reist som arbeider og hadde klart å slå seg opp som kjøpmann. I Hawaii gikk han på den episkopale Iolani School fra 1879 til 1882. Denne første berøring med kristendommen gjorde et dypt inntrykk på ham.

Etter hjemkomsten til Cuiheng slo han i stykker en gudefigur i landsbytempelet som en demonstrasjon av sin motstand mot de rådende forhold. Dermed ble han forvist fra landsbyen.

Han begynte på medisinstudiet ved Hong Kong College of Medicine for Chinese, og arbeidet deretter som lege i Hongkong.

Hans opphold i Vesten bidro til hans misnøye med Qing-dynastiets styre, og han begynte å organisere reformgrupper blant eksilkinesere i Hongkong. I oktober 1894 grunnla han Xing-Zhong-selskapet (Foreningen for Kinas gjenreisning) for å skape et grunnlag for fremtidig, revolusjonær virksomhet.

I 1895 slo Kantonoppstanden feil; dette var en oppstand som han hadde vært med på å organisere. Qing-regjeringen satte da en pris på hans hode, og fra da tilbragte Sun de neste 16 år av sitt liv i landflyktighet i Europa, USA, Canada og Japan. Der samlet han inn penger for revolusjonen. I Japan slo han seg sammen med kinesiske dissidenter og ble senere leder for Tongmenghuiforbundet (forgjengeren til partiet Guomindang). Det førte til at han ble utvist fra Japan og dro til USA. Der skar han av seg hårpisken og begynte å bruke vestlige klær.

Den 10. oktober 1911 begynte Wuchangoppstanden. Den førte til keiserdømmets fall i Kina. Da Sun hørte om militæroppstanden, dro han først til Europa for å overbevise vestmaktene om ikke lenger å yte Qingregjeringen noen kreditt. Dette lyktes han i, og returnerte til Kina.

Den 29. desember ble Sun valgt til overgangspresident for den nystiftede Republikken Kina på en konferanse for provinspresidenter i Nanjing.

Ettersom Sun tilbragte sin tid utenlands er det galt å betrakte han som en nøkkelperson for selve regimeskiftet. At han ble valgt til overgangspresident skyldtes heller at han den gang var en aktet, men likevel relativt ubetydelig skikkelse, og dermed en passende komromisskandidat mellom den konservative adel og de revolusjonære.

Den 12. august 1912 grunnla han med henblikk på de forestående parlamentsvalgene det nasjonale folkeparti Guomindang som en koalisjon av flere mindre politiske grupperinger.

Etter å ha blitt tatt i ed som president sammenkalte Sun delegater fra alle provinser for å grunnlegge en kinesisk nasjonalforsamling. Overgangslovgivningen ble vedtatt av denne forsamlingen som republikkens grunnlov.

Men overgangsregjeringen var i en vanskelig situasjon. De sydligere provinser hadde erklært selvstendighet, men ennå ikke de i nord. Overgangsregjeringen hadde heller ingen troppestyrker, og den hadde liten kontroll over den nye hæren. Det fantes fremdeles betydelige troppestyrker som var lojale overfor Qingstyret. Dermed var Sun henvist til støtte fra general Yuan Shikai, som kommanderte Beiyang-armeen i det nordlige Kina. Sun ble nødt til å love ham presidentvervet, hvorpå Yuan skiftet side og tvang frem keiser Pu Yis avgang.

Yuan utviklet seg til diktator, og Sun forsøkte i 1913 å styrte ham. Det slo feil, og Sun dro i eksil til Japan igjen der han reorganiserte Guomindang.

Der giftet han seg 25. oktober samme år med Song Qingling, etter å ha skilt seg fra sin første hustru Lu Muzhen.

I 1917 vendte han tilbake til Kina og ble i 1921 valg til president til den selvutropte nasjonalregjering i Kanton. I 1923 kunngjorde han sine fem nasjonens prinsipper i en tale om statens grunnlag, samt sin fem-yuan-forfatning som retningslinje for det politiske system.

For å øke sin militære slagkraft overfor militaristene i Beijing grunnla han militærakademiet i Whampoa utenfor Kanton, med Chiang Kai-shek som kommandant og partifeller som Wang Ching-Wei og Hu Han-Min som politiske lærere.

På denne tiden mottok Sun støtte fra Komintern, som ville omorganisere Guomindng til et leninistisk parti. Samtidig opprettet kommunistene og Guomindang en fellesfront. I 1924 ble denne alliansen ytterligere styrket. Sun var kommet til den overbevisning at Kinas samling bare ville kunne skje med makt. Etter en overgangsperiode skulle man etterpå innføre demokrati.

Den 10. november 1924 dro Sun nordover og gikk inn for en felleskinesisk konferanse og for opphevelsen av ulikeverdige traktater med fremmedmaktene. Senere dro han nok en gang nordover for å drøfte landets fremtid, trass i svekket helse.

Den 12. mars 1925 døde han i Beijing av leverkreft i en alder av 59 år.

Han ble begravet der, men etter fem år ble hans legeme overført til et stort mausoleum i Nanjing, Kinas nye hovedstad.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Marie-Claire Bergère: Sun Yat-sen. Edition Fayard, Paris 1994, ISBN 2-213-03190-8.
  • Karl August Wittfogel (utg.): Sun Yat Sen. Aufzeichnungen eines chinesischen Revolutionärs. Wien/ Berlin, Agis-Verlag, 1927.
  • Stella Dong: Sun Yat-sen: The Man who Changed China, Formasia, 2004
  • Peking: Heart of the Celestial Empire, 1860-1949, Formasia, 2005
  • Heinrich Herrfahrdt: Sun Yatsen. Der Vater des neuen China. Drei-Türme-Verlag, Hamburg 1948.
  • Gottfried-Karl Kindermann (utg.): Sun Yat-sen. Founder and symbol of China's revolutionary nationbuilding. Olzog, München 1982, ISBN 3-7892-9874-3.
  • Paul Myron Anthony Linebarger: The Political Doctrines of Sun-Yat-Sen: An Exposition of the San Min Chu I, The Johns Hopkins Press, Baltimore, 1937
  • Audrey Wells: The political thought of Sun Yat-sen. Development and impact. Palgrave, Basingstoke, Hampshire 2001, ISBN 0-333-77787-5.
  • Thomas Weyrauch: Chinas unbeachtete Republik. 100 Jahre im Schatten der Weltgeschichte. Band 1 (1911 – 1949) . 350 Seiten, Longtai 2009, ISBN 978-3-938946-14-5
  • John C. H. Wu: Sun Yat-sen: The Man and His Ideas, Taipei: Published for Sun Yat-sen Cultural Foundation by the Commercial Press, 1971

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]