Rødegardistene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Med «rødegardister» kan det også siktes til medlemmer av «røde garder» i andre land.
Unge rødegardister, som var støttropper i den kinesiske kulturrevolusjonen fra mai 1966 til august 1968, gjengitt på en skolebok for barneskolen i Guangxi 1971

Rødegardistene (forenklet kinesisk: 红卫兵; tradisjonell kinesisk: 紅衛兵; pinyin: Hóng Wèi Bīng) var de viktigste redskapene for de første faser av Mao Zedongs kulturrevolusjon (1966–1976) i Folkerepublikken Kina. De bestod av skoleelever og studenter. De ble organisert i grupper som ble kalt røde garder. De enkelte grupperinger hadde forskjellige motiver for sitt opprør og dermed forfulgte de tildels motstridende mål. Mao Zedong betjente seg bevisst av emosjonaliseringen av disse ungdomsmassene som var grodd frem som maobeundrere særlig fra 1963/64 og som hadde Maos lille røde, partiformannens sitatsamling, som ledetråd. Rødegardistene slo ned alt som de knyttet til de fire gamle for å utrydde dem fra det kommunistiske samfunnet. Det skjedde ved utdrivelse, fornedrelse og til og med drap av for eksempel lærere og medelever som var av «dårlig klassebakgrunn» eller «bedrev (gammel) kultur». De var underlagt Mao og handlet sjelden på egen hånd når de gikk til angrep på politisk interessante personer. Slik fikk Mao ryddet potensielle politiske motstandere av veien. Deres opptreden førte til stengning av skoler og universiteter. Den terror som Mao hadde latt rødegardistene utøve, ble så stanset av Mao i 1969, da han satte inn Folkets Frigjøringshær og fikk sendt et stort antall av aktivistene opp i fjellene og ned i landsbyene.

Mellom 1966 og 1968 brukte Mao disse Rødegardistene, som man kan si ble omfunksjonert til hans personlige ungdomsmilits, til å slå ned på Maos ekte eller innbilte motstandere og gripe kontrollen over stats- og partiapparatet. Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti ble derved tilsidesatt til fordel for Komiteen for kulturrevolusjonen og tilsvarende de regionale og lokale styringsorganer med revolusjonskomiteer. I det kaos og voldsregime som fulgte ble mange av den kinesiske revolusjons ledere, og mange forfattere, kunstnere og religiøse ledere utrensket og ofte drept mens millioner av mennesker ble forfulgt. Så mange som en halv million mennesker døde.[1]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Den spede begynnelse[rediger | rediger kilde]

Tsinghuauniversitetet, her med sitt mest kjente symbol, den gamle porten, var et fremtredende arnested for rødegardistene, både dets videregående college og det egentlige universitetet. Her oppstod den første gruppen rødegardister.

Den første gruppen mennesker som begynte å kalle seg rødegardister i Kina var elever fra den videregående skole tilknyttet Tsinghuauniversitetet i Beijing. De var ledet av Zhang Chengzhi (som senere skulle bli Kinas ledende muslimske forfatter).

Han ble uteksaminert fra Tsinghuauniversitetets middelskole i 1967, under Kulturrevolusjonen. Ifølge Folkets Dagblad var Zhang den første som omtalte seg selv som rødegardist, han brukte betegnelsen som pseudonym som skoleelev.

Den 29. mai 1966 overbeviste Zhang om lag ti andre avgangselever fra samme videregående skole om å danne en gruppe som skulle kalle seg Mao Zedongs rødegardister i tillegg til å undertegne med egne navn den storskriftsplakaten som de slo opp med fordømmelser av skoleadministratorer. Tre dager etter skrev de nok en slik veggavis med samme kollektive underskrift, med overskriften Vi må resolutt gjennomføre den store proletære kulturrevolusjon til sin avslutning, med over hundre underskrifter.[2][3]

Ifølge Zhang var meningen å utøve konstruktiv kritikk mot universitetsadministrasjonen, som de anklaget for «intellektuell elitisme» og for å være «borgerlige». Men skolens administrasjon og andre studenter svarte med å kalle forfatterne av veggavisene for «kontrarevolusjonære» og «radikalere».

Mao støtter bak kulissene[rediger | rediger kilde]

Rødegardistene møttes i all hemmelighet blant ruinene til det gamle sommerpalasset, rett ved siden av Tsinghuauniversitetet.

Deretter møttes gruppen i all hemmelighet blant ruinene til det gamle sommerpalasset i Beijing. Nå ble rødegardister dere faste navn, og de tok det som sitt prosjekt å forsøke å fremstå som en massebevegelse. Kort tid etter spredte nyheten seg om «rødegardistgruppene» til Mao Zedong og andre ledende kommunister, og de organiserte arbeidsgrupper som skulle ut på studiestedene og etterforske slike anklager som fremkom mot administratorene. Zhangs gruppe var ikke sen med å henge opp flere veggaviser, og der gikk de inn for en radikal revolusjon. Deres opprop begynte snart å bli gjengitt i partiavisen Folkets Dagblad. Særlig én veggavis, skrevet den 25. mai 1966 av den kvinnelige filosofilæreren Nie Yuanzi ved Pekinguniversitetet, som var blitt anstiftet til det av det hemmelige politis leder Kang Sheng og hans hustru, skulle få stor betydning.

Snart etter begynte studentgrupper over hele byen å dukke opp og de kalte seg alle rødegardister. Men dette var ikke en organisasjon med organisert fellesledelse; mange grupper oppstod helt uavhengig av hverandre.[4]

Åpen støtte fra Mao[rediger | rediger kilde]

Den 1. juni 1966 fastslo Folkets Dagblad at alle «imperialister», «folk med bånd til imperialistene», «imperialistiske intellektuelle» med videre måtte utrenskes. Den 28. juli 1966 rettet representanter for rødegardistene et formelt brev til Mao som fastslo at masseutrenskninger og lignende var rettmessige. Mao svarte med å gi dem full støtte i en artikkel med tittelen «Bombarder hovedkvarteret», og med dette begynte Kulturrevolusjonen[5]

De 16 punkter og rødegardistene[rediger | rediger kilde]

På gesimsen over porten oppildnet Mao rødegardistene.

Den 8. august 1966 vedtok Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti sin «Beslutning vedrørende Den store proletære kulturrevolusjon», også kalt «de 16 punkter».[6] Denne resolusjonen beskrev kulturrevolusjonen som «en storslagen revolusjon som berører folk helt inn i sjelen og konstituerer et nytt stadium i utviklingen av den sosialistiske revolusjon i vårt land, et dypere og mer omfattende stadium»:

Sitat Selv om borgerskapet er blitt styrtet forsøker fortsatt å benytte de utbyttende klassers gamle tanker, kulturer, skikker og vaner for å forderve massene og fange deres sinn, og akter å legge til rette for en tilbakekomst. Proletariatet må gjøre det stikk motsatte: Den må møte enhver utfordring fra borgerskapet på det ideologiske område og benytte proletariatets nye tanker, kulturer, skikker og vaner for å endre hele samfunnets mentale utsyn. Det er på nåværende tidspunkt vårt mål å kjempe mot og knuse alle de myndighetspersoner som slår inn på den kapitalistiske vei, og å kritisere og tilbakevise de reaksjonære borgerlige akademiske «autoriteter» og den borgerskapets og alle de utbyttende klassers ideologi, og å omforme utdannelse, litteratur og kunst og alle andre deler av den overbygning som ikke svarer til det sosialistiske økonomiske fundament, for dermed å underlette det sosialistiske systems konsolidering og utvikling. Sitat

Beslutningen tok dermed den allerede eksisterende studentbevegelse og opphøyet den til en landsomfattende massekampanje, der ikke bare studentene men også «massene av arbeidere, bønder, soldater, revolusjonære intellektuelle og revolusjonære kadre» ble mobilisert for å «omforme overbygningen» ved å skrive veggaviser og avholde «store debatter». Ett av Kulturrevolusjonens store mål var å avskaffe de fire gamle: Gamle skikker, gammel kultur, gamle vaner og gamle tanker. Beslutningen gav folket den mest utstrakte talefrihet som Folkerepublikken noen sinne hadde sett, men dette var en frihet som var strengt bestemt av det maoistiske intellektuelle klima og til sist, av Folkets Frigjøringshær og Maos myndighet over hæren, slik et var nedfelt i beslutningens artikkel 15 og 16. De friheter som ble gitt i de seksten punktene ble senere skrevet ned i Folkerepublikkens konstitusjon som «de fire store rettigheter (四大自由)» innen «det store demokrati (大民主)»: Retten til fri meningsytring, til å ytre sitt syn fullstendig, til å skrive veggaviser, og til å holde store debatter (大鸣、大放、大字报、大辩论 – de to første punktene er synonyme).

I andre sammenhenger ble den annen rettighet noen ganger byttet ut med 大串联 – rettigheten til «sammenknytning», det vil si til å forlate klasserommene og reise landet rundt for å møte andre aktivister og utbre Mao Zedongs tanker.

I tillegg til disse friheter kom retten til å streike, selv om den ble vesentlig tøylet av hærens inntreden på den sosiale arena i februar 1967. Alle disse rettigheter ble strøket fra grunnloven etter at Dengs regjering undertrykte demokratimurbevegelsen i 1979.

Den 16. august 1966 strømmet millioner av rødegardister til Beijing for å få et glimt av Formannen. På toppen av Tiananmenplassens port viste Mao og Lin Biao seg flere ganger for de rundt 11 millioner rødegardistene, under stor jubel hver gang. Mao roste deres innsats for å utvikle sosialismen og folkestyret.

Under kampanjen Knus de fire gamle ble religiøs virksomhet av ethvert slag forfulgt av rødegardistene. Mange kirker og templer ble utplyndret og ødelagt.[7] De mest grufulle sider ved kampanjen var tortur og drap av sakesløse mennesker, og de mange selvmord som ble begått av de mange som ikke kunne utstå slag og utmykelse. Bare i løpet av august og september skal det ha vært 1772 drap bare i Beijing. I Shanghai var det september 704 selvmord og 534 dødsfall knyttet til Kulturrevolusjonen. I Wuhan var det i samme tidsrom 62 selvmord og 32 mord.[8] Myndighetene fikk beskjed om ikke å gripe inn mot rødegardistenes voldshandlinger. Som den nasjonale politisjef Xie Fuzhi uttrykte det: «Hvis folk blir slått til døde ... , angår det ikke oss. Hvis dere griper inn mot dem som slår folk til døde ... gjør du en stor feil.»[9]

I hele to år, frem til juli 1968 (og noensteds vesentlig lengre) fortsatte studentaktivister som rødegardistene å utvide sitt maktområde, og deres innsats for å fremme sosialistisk rekonstruksjon tiltok i intensitet. De begynte med å dele ut flyveblader som forklarte deres forehavende om å utvikle og styrke sosialismen, navngav mistenkte «kontrarevolusjonære» og sammenkalte til folkemøter på veggaviser og oppslagstavler. De kalte folk sammen til folkemøter der de hadde «store debatter», og skrev skuespill som skulle utdanne massene. Deres folkemøter tok sikte på å kritisere fremtvinge selvkritikk fra de mistenkte «kontrarevolusjonære». Selv om de 16 punkter og andre uttalelser fra sentralt hold forbød «fysisk kamp (武斗)» og gikk inn for «verbal kamp (文斗)» førte disse kampsesjonene ofte til fysisk maktutøvelse. Det begynte gjerne med verbal overhøvling fra aktivistenes side, men etterhvert ble det stadig mer voldelige, særlig etter at de begynte å forsyne seg med våpen fra militærlagrene i 1967. De sentrale maoistiske ledere nøyde seg med verbal kritikk, men syntes stundom å oppmuntre til den «fysiske kamp», og det var bare etter at rødegardistene hadde begynte å bevæpne seg at de begynte å undertrykke denne massebevegelsen.

Liu Shaoqi ble sendt til en fangeleir, og døde av den behandling han fikk i 1969. Deng Xiaoping, som selv ble sendt til omskolering tre ganger, ble til slutt sendt til arbeid i en maskinfabrikk. Derfra ble han til han noen år senere ble hentet tilbake av Zhou Enlai. Men de fleste av de anklagede var ikke så heldige; mange av dem kom aldri tilbake.

Mao Zedong priste rødegardistenes innsats. Den 22. august 1966 kom han med en forordning som stanset «enhver polisiær inngripen mot rødegardistenes metoder og aksjoner». Politifolk som ikke forholdt seg til dette ble brennemerket som «kontrarevolusjonære».

Den 5. september 1966 kom nok en bekjentgjørelse som oppfordret alle rødegardister om å komme til Beijing for en tid. Alle kostnader, også reise og opphold, skulle regjeringen stå for. Den 10. oktober 1966 kritiserte Maos allierte, general Lin Biao, offentlig Liu og Deng for å følge «kapitalismens vei» og brennemerket dem som «trusler». Senere ble Peng Dehuai bragt til Beijing for offentlig spott og spe; han ble deretter utrensket.

Jiang Qing og Lin Biao benytter seg av rødegardistene[rediger | rediger kilde]

I februar 1967 krevde Jiang Qing og Lin Biao, med Maos tillatelse, at «klassekampen» også måtte utvides til å omfatte hæren. Mange ledende generaler som hadde vært med på grunnleggelsen av Folkerepublikken gav uttrykk for stor bekymring over og motstand mot Kulturrevolusjonen, som de kalte et feilgrep. Tidligere utenriksminister Chen Yi sa i sinne under et møte i Politbyrået at de nye fraksjonene kom til å ødelegge det militære, og deretter Partiet. Andre generaler som Nie Rongzhen, He Long og Xu Xiangqian gav uttrykk for sin sterkeste misbilligelse. De ble etterpå fordømt i de nasjonale massemedier, som ble kontrollert av Zhang Chunqiao og Yao Wenyuan, som «februar-motstrømskreftene». Alle ble de til slutt utrensket av rødegardistene.

Samtidig begynte mange store rødegardistgrupperinger å reise seg i protest mot andre rødegardistgrupperinger som hadde avvikende revolusjonære budskap, noe som ytterligere rotet til situasjonen og bidro til mer kaos. Dette fikk Jiang Qing til å fordre av rødegardistene å innstille all usunn virksomhet. Den 6. april ble Liu Shaoqi åpent fordømt av en fraksjon av Zhongnanhai hvori inngikk Jiang Qing og Kang Sheng og til slutt Mao selv. Dette ble fulgt opp med en protest og massedemonstrasjoner, som i Wuhan den 20. juli, der Jiang åpent fordømte enhver «kontrarevolusjonær virksomhet». Senere fløy hun personlig til Wuhan for å kritisere Chen Zaidao, generalen med ansvar for Wuhan militærdistrikt.

Den 22. juli bad Jiang Qing rødegardistene om å – om nødvendig – ta Folkets Frigjøringshærs plass, og dermed gjøre de eksisterende militære styrker maktesløse. Rødegardistene, til å begynne med ros fra Jiang Qing, begynte snart å stjele og plyndre fra barakkene og andre av hærens bygninger. Dette klarte ikke generalene å stanse, og det pågikk til høsten 1968.

Rødegardistbevegelsens undergang[rediger | rediger kilde]

Den 27. juli 1968 ble rødegardistenes myndighet over hæren offisielt opphevet og sentralregjeringen satte inn troppestyrker for å beskytte en rekke områder som fortsatt var blant rødegardistenes målområder. Dette omskifte kan, dersom man holder seg til den snevrere forståelse av Kulturrevolusjonen, betraktes som begynnelsen på Kulturrevolusjonens avslutning; nå ble motkrefter satt inn mot kaoskreftene som var blitt satt fri i 1966.

Konkret begynte tiltakene mot rødegardistene at grupper nyorganiserte arbeidere (omlag 30.000 ansatte ved 60 fabrikker i Beijing var blitt organisert i «Hovedstadens Mao Zedongs Tanker arbeiderpropagandagrupper») ble sendt til byens universiteter for å stanse urolighetene rødegardistene der anstilte. Den gruppen som kom til Tsinghuauniversitetet den 27. juli ble møtt med steinkasting og skuddsalver på ordre fra rødegardistlederen Kuai Dafu. Fem medlemmer av arbeidergruppen ble drept, mange ble såret. Gruppen trakk seg tilbake.[10]

Men dagen etter innkalte Mao Zedong personlig hovedstadens viktigste rødegardistledere til et møte i Folkets Store Hall. Rødegardistlederne var de to kvinnene Nie Yuanzi fra Pekinguniversitetet og Tan Houlan fra Beijings pedagogiske universitet, og de mannlige ledere Han Aijing (Beijings aeronautiske institutt), Kuai Dafu, og Wang Dabin (Beijings geologiske institutt). Mao tok fra sin side med seg Lin Biao, Zhou Enlai, Chen Boda, Kang Sheng, Jiang Qing, Lin Biaos kone Ye Qun, Xie Fuzhi, Wu De og Folkets Frigjøringshærs nye stabssjef Huang Yongsheng. Trass i denne storslåtte mottagelsen var dette et møte da studentene fikk høre dødsdommen over sin bevegelse. Mao sendte troppestyrker inn på mange læresteder for å skape ro, og samtidig ble sentrale rødegardister sendt «upp i fjellene og ned til landsbyene» (shang shan, xia xiang).[11]

Mao lot sin støtte og sitt fremme av den nye linje bli alminnelig kjent ved å la en av hans «høyeste anvisninger» om dette bli kjent blant massene. Ett år etter var alle rødegardistenes grupperinger blitt oppløst; Mao fryktet at det kaos de hadde skapt, og fremdeles var i stand til å skape, kunne skade selve kommunistpartiets fundamenter. Uansett hadde de allerede gjort sin nytte for Mao, som nå hadde konsolidert i sin makt.

I desember 1968 utropte offisielt Mao kampanjen «Ut på landet-bevegelsen». Denne kampanjen, som varte i ti år, innebar at unge intellektuelle i byene ble beordret ut på landsbygda. Ordet «intellektuell» ble benyttet i meget vid forstand, ettersom denne politikken også ble gjort gjeldende for ungdom etterhvert som de ble uteksaminert fra de videregående skoler. Det var ikke før mot slutten av 1970-årene at disse «unge intellektuelle» kunne vende tilbake til sine hjembyer. Tiltaket var et av flere for å flytte rødegardistene fra byene og ut på landet, der de ville forvolde mindre sosial uro.

I løpet av de neste syv årene ble 12 millioner byungdommer, det vil si omlag 10 prosent av bybefolkningen, sendt ut av byene. Under hele perioden fra 1967 til 1979 kom tallet opp i 16.470.000. De fleste ble sendt til steder i deres egen hjemprovins, de heldigste til rike landfylker i utkanten av hjembyene. Men åtte byer – Shanghai, Beijing, Tianjin, Hangzhou, Nanjing, Wuhan, Chengdu og Chongqing – sendte store antall til grenseprovinser som Indre Mongolia, Xinjiang, Yunnan og Heilongjiang.[12]

Fra høsten 1968 nå av var ikke lenger rødegardistene noen faktor i kinesisk samfunnsliv. Men begrepet var ikke helt strøket: I kinesiske middelskoler fikk Den kommunistiske ungdomsliga nå betegnelsen rødegardister, og på grunnskolene fikk ungpionerene et nytt navn, «Små rødegardister». Det var først den 19. august 1978 at disse navnene offisielt ble strøket.

Analyse[rediger | rediger kilde]

De forskjellige grupperingers engasjement i den kaotiske perioden 1966-68 er bare delvis blitt gjenstand for forskning. Kildesituasjonen er så langt utilfredsstillende, og øyenvitneintervjuer i Kina om denne perioden er fremdeles en delikat affære (2007). Sentrale aktører er nå gamle, og hukommelser blir mindre presise. Det er illustrerende at det pr. 2007 kun var ett museum i Folkerepublikken som beskjeftiget seg med tildragelsene; det er i Shantou, og kulturmyndighetene – som tolererer museet – tillater ikke at det blir opplyst om det for eksempel i brosjyrer.

Det er flere gruppers engasjement som bare til dels er blitt underkastet historisk analyse. Om Rødegardistene lar det seg imidlertid si:[13]

Rødegardistene fra de videregående skoler[rediger | rediger kilde]

Rødegardistene som var selve spydspissen i Kulturrevolusjonen, strømmet ut fra skoler og universiteter. Hva gjelder studentene ved de videregående skoler, der det var mange studenter som kjempet om få studieopptak for de alt for få plasser som stod til rådighet ved universitetene, hadde frustrasjonen vedrørende egne fremtidsutsikter ført til frustrasjoner som gav opphav til fraksjoner blant studentene. På denne tiden hadde kommunistene avskaffet det gamle systemet at de akademiske prestasjoner skulle veie tungt ved opptak på universitetene. Man tenkte klassebevisst, og det innebar at man skulle gi ungdom med rett klassebakgrunn preferanse. Dermed kom mange barn fra arbeiderklassen og den alminnelige bondeklasse videre, selv uten særlige akademiske prestasjoner å vise for seg. Dette systemet var blitt ytterligere uthulet ved at barn av partikadre også ble sikret opptak ved universitetene, gjerne uten å ha gjort det særlig godt.

Systemet for å vurdere om studentene hadde nådd de akademiske læremål hadde forsåvidt brutt sammen/delvis blitt avskaffet, men studentene selv hadde evne til å vurdere hva som måtte til for å komme seg videre. Den store mengde studenter som verken hadde perfekt klassebakgrunn eller kom fra kommunistfamilier, men kom fra småborgerskapet eller funksjonærbakgrunn, innså at politisk aktivisme var en meget bedre billett til videre studier enn skolearbeidet var det. Ved aktivisme kunne man bli opptatt i den kommunistiske ungdomsliga, noe som ble tatt hensyn til ved opptak til høyere utdannelse.

Dermed var det duket for stor deltagelse i politisk aktivisme, ikke bare på grunn av tidens persondyrkelse av Mao som særlig var innpodet de unge, men også av forskjellige egennyttige grunner. Det oppstod fraksjoner blant rødegardistene. Småborgerbarna kunne ved sin aktivisme både score poenger, og være med på å sjalte ut de kaderbarna hvis foreldre i øyeblikket var blant de som ble kritisert og utrenset. Kaderbarna kunne også fremme egne interesser både ved å vise lojalitet når andre kadre ble utrenset, eller ved sin aktivisme kanskje skape seg et selvstendig fremtidsgrunnlag til tross for foreldrenes assosiasjon med de «gale» grupperinger i Partiet.

Rødegardistene fra universitetene[rediger | rediger kilde]

På universitetene var naturligvis ikke konkurransen om opptak til universitetene noen medvirkende faktor. Men særlig i Beijing var det vokst frem at de enkelte universiteter var blitt knyttet til forskjellige av de ledende personligheter i parti- og regjeringsapparat. (Dette gjaldt ikke minst Tsinghua-universitetet som var det første der rødegardistene ble engasjert i den politiske kamp).

Dette forhold begrunner meget av fraksjonsdannelsene og aktivismen ved hovedstadsuniversitetene. Ved de øvrige av landets universiteter, som ikke var geografisk regimenære, spilte dette en mindre rolle. Det er ikke blitt forsket særlig på dem, men det var klart at overalt var en posisjonering med hensyn til fremtidig jobb en faktor – aktivisme hjalp.

Sprikende interesser[rediger | rediger kilde]

Fra Konfuciusanlegget i Qufu.

Et talende eksempel på hvordan forskjellige grupper rødegardister hadde hver sine interesser å ta vare på, gir hva som skjedde i byen Qufu i Shandong. Her, i Konfucius' fødeby, var det et stort tempel- og minneområde med vel ivaretatte minner som gikk hundrevis av år tilbake. De lokale rødegardistene var ikke snauere enn i andre byer med å gå løs på «klassefiender» og ramponere eiendom. Men Konfucius-anlegget lot de stå i fred – etter rettere sagt, de malte store slagord og hengte opp plakater slik at fremmede rødegardister skulle få inntrykk av at anlegget var «ferdigplyndret». Til slutt ble det likevel herjet – av 200 rødegardister fra Beijings pedagogiske universitet som var på rundreise. De ødela mer enn 6000 gjenstander i november 1966.[14][15]

Rødegardistgenerasjonen i det senere Kina[rediger | rediger kilde]

Rødegardistene utgjorde en meget stor andel av det unge Kina under sin tid. Det er vanlig å beregne at minst 27 millioner av unge kineserne var på ett eller annet vis involvert som rødegardister, og enda flere, nemlig storparten av alle født mellom 1949 og 1959 fikk sin oppvekst og skolegang særlig sterkt preget av kulturrevolusjonen.[16] Det gjaldt mennesker fra hele landet, men særlig dem fra byene. I år 2008 kan man anslå at ti prosent av alle byboere i 50- og 60-årsalderen mistet ti år av sine formative år, og er preget av det. Det kan gi seg utslag i alt fra nostalgi til bitterhet, og ettersom det er denne generasjon som gjerne innehar tyngdepunktet av de tyngste lederverv i samfunnet, er det av stor betydning for det kinesiske samfunn hvordan denne generasjonen klarer å bearbeide sin fortid.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Harry Harding: «The Chinese State in Crisis, 1966-9,» i The Politics of China: The Eras of Mao and Deng, redigert av Roderick MacFarquhar, New York: Cambridge University Press, 1997, 242-4.
  2. ^ Folkets Dagblad 2001-04-13. Originaltittel "坚决把无产阶级文化大革命进行到底"
  3. ^ Tatiana Fisac: «Social anomie and political discourse in contemporary China», i China Today: Economic Reforms, Social Cohesion, and Collective Identities, redigert av Leila Fernández-Stembridge, Routledge, 2003, s. 163
  4. ^ «毛泽东与清华大学(Máo Zédōng Yǔ Qīnghuá Dàxué - Mao Zedong og Tsinghua-universitetet)», People's Daily, 2001-04-13. Besøkt 2007-04-16
  5. ^ Tang Tsou. [1986] (1986). The Cultural Revolution and Post-Mao Reforms: A Historical Perspective. University of Chicago Press. ISBN 0-226-81514-5
  6. ^ Decision Concerning the Great Proletarian Cultural Revolution, adopted on 8 August 1966, by the CC of the CCP (official English version)
  7. ^ murdoch edu
  8. ^ MacFarquhar, Roderick and Schoenhals, Michael. Mao's Last Revolution. Harvard University Press, 2006. s. 124
  9. ^ Chang, Jung and Halliday, Jon. Mao: The Unknown Story. Jonathan Cape, London, 2005. s. 539-540
  10. ^ MacFarquhar og Michael Schoenhals: Mao's Last Revolution, Harvard University Press, 2006, s. 249
  11. ^ MacFarquhar og Michael Schoenhals: Mao's Last Revolution, Harvard University Press, 2006, s. 250-251
  12. ^ MacFarquhar og Michael Schoenhals: Mao's Last Revolution, Harvard University Press, 2006, s. 251
  13. ^ Det nedenstående er for det meste inspirert fra Roderick MacFarquhar og Michael Schoenhals: Mao's Last Revolution, Harvard University Press, 2006
  14. ^ Cultural revolution in Current Events. Weekly Reader Corp. (September 29, 2006). Besøkt 4. mars 2007.
  15. ^ Wang Liang: «The Confucius Temple Tragedy of the Cultural Revolution», i Thomas A. Wilson, red., On Sacred Grounds, (Cambridge: Harvard Universtiy Press, 2002)
  16. ^ Betty Ann Maheu, M.M.: «Three Events of Remembrance», s. 36-37, i Tripod, XIX, Sep-Oct 1999, s. 31-50, Hongkong: Holy Spirit Study Centre, 1999

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barbara Barnouin og Yu Changgen: Ten Years of Turbulence: The Cinese Cultural Revolution, Routledge, 1993
  • Michel Bonnin: Génération perdue: Le mouvement d'envoi des jeunes instruits à la campagne en Chine, 1968-1980, Paris : Éditions de l'École des hautes études en sciences sociales, 2004
  • Fox Butterfield: China: Alive in the Bitter Sea, (1982, revidert 2000), ISBN 0-553-34219-3, an oral history of some Chinese people's experiences during the Cultural Revolution.
  • Anita Chan: Children of Mao: Personality Development and Political Activism in the Red Guard Generation. Seattle: University of Washington Press, 1985
  • Che Po Chan: From Idealism to Pragmatism: The Change of Political Thinking among the Red Guard Generation in China. Ph.D. diss., University of California, Santa Barbara, 1991
  • Jung Chang: Wild Swans, HarperPerennial, revidert utgave 2004, ISBN 978-0007176151
  • Jung Chang og Jon Halliday: Mao: The Unknown Story. Jonathan Cape, London, 2005
  • Jo-Hsi Chen: The Execution of Mayor Yin and other Stories from the Great Proletarian Cultural Revolution, oversatt fra kinesisk av Nancy Ing og Howard Goldblatt, Bloomington: Indiana University Press, 1978
  • Yixin Chen: «Lost in Revolution and Reform: The Socio-Economic Pains of the Red Guards Generation», i Journal of Contemporary China, Vol. 8, No. 21, July 1999, s. 219-239
  • Jean Daubier: A History of the Chinese Cultural Revolution, oversatt fra fransk av Richard Seaver, New York: Vintage Books, 1974
  • Lowell Dittmer: «The Chinese Cultural Revolution Revisited», i Journal of Contemporary China, Vol. 5, No. 13, 1996, s. 255-268
  • Joseph W. Esherick, Paul G. Pickowicz og Andrew G. Walder: China's Cultural Revolution As History, Stanford University Press, 2006, ISBN 978-0804753500
  • Feng Jicai: L'empire de l'absurde ou dix ans de la vie de gens ordinaires, oversatt fra kinesisk av Marie-France de Mirbeck og Étiennette Nodot, Paris: Bleu de Chine, 2001
  • Tatiana Fisac: «Social anomie and political discourse in contemporary China», i China Today: Economic Reforms, Social Cohesion, and Collective Identities, redigert av Leila Fernández-Stembridge, Routledge, 2003, s. 149-172, ISBN 0415312671
  • Torbjørn Færøvik: Maos rike - en lidelseshistorie, Oslo: Cappelen Damm, 2012
  • Liang Heng og Judith Shapiro: Son of the Revolution, New York: Vintage Books, 1983.
  • William Hinton: Hundred Day War: The Cultural Revolution at Tsinghua University, New York and London: Monthly Review Press, 1973
  • Houa Lin-chan: Les années rouges, Paris: Ed. du Seuil, 1987
  • Y.C. Kuan: Mein Leben unter zwei Himmeln. Scherz Verlag, 2001. ISBN 3-426-77661-8.
  • Li Zhensheng: Roter Nachrichtensoldat, Berlin: Phaidon-Verlag, 2003
  • Ken Ling, Miriam London, Li Ta-ling: Maos Kleiner General. Die Geschichte des Rotgardisten Ken Ling, Deutscher Taschenbuch Verlag 1974. ISBN 3-423-01024-X
  • Roderick MacFarquhar og Michael Schoenhals: Mao's Last Revolution. Harvard University Press, 2006 ISBN 0-674-02332-3
  • Sr. Betty Ann Maheu, M.M.: «Three Events of Remembrance», i Tripod, XIX, Sep-Oct 1999, s. 31-50, Hongkong: Holy Spirit Study Centre, 1999
  • Stephen Pan og Raymond J. de Jaegher: Peking's Red Guards: The Great Proletarian Cultural Revolution, New York: Twin Circle, 1968
  • Wang Liang: «The Confucius Temple Tragedy of the Cultural Revolution», i Thomas A. Wilson (red.:), On Sacred Grounds, Cambridge MA: Harvard University Press, 2002
  • Emily Wu: Feder im Sturm. Meine Kindheit in China. Verlag Hoffmann und Campe, 2007. ISBN 3-455-50034-X
  • Guobin Yang: China's Red Guard Generation: The Ritual Process of Identity Transformation, 1966-1999. doktoravhandling, New York University, 2000
  • Yang Xiaokai (Yang Xiguang): Captive spirits: Prisoners of the Cultural Revolution, Hongkong/New York: Oxford University Press, 1997