Kinesisk mytologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et uhyre som gravvokter (zhenmushou), gjort i terrakotta, fra nordlige Kina, datert til nordlige Wei-dynastiet (386 – 534 e.Kr.).

Kinesisk mytologi består av en samling kulturfortellinger, eventyr og religioner som har blitt videreført i muntlig og skriftlig form. Det er flere aspekter ved kinesisk mytologi, innbefattet skapelsesmyter og legender og myter som handler om grunnleggelsen av den kinesiske stat og kultur. Som de fleste mytologier er det en del som mener at den kinesiske mytologien er en del, i det minste delvis, en faktisk nedtegnet del av historien.

Historier formoder at kinesisk mytologi begynte på 1100-tallet f.Kr. Mytene og legendene ble formidlet i tusen år før de ble skrevet ned i tidlige bøker som Shan Hai Jing. Andre myter fortsatte å bli fortalt i muntlige tradisjoner som teater og sang før de ble nedtegnet i former av litterære tekster som eksempelvis Fengshen Yanyi.

Nedtegnelser av myter[rediger | rediger kilde]

Drage-guder, fra boken Myths and Legends of China, 1922 av E. T. C. Werner.

Et antall av verker med nedtegnelser av oldtidens kinesiske mytologi i deres stabile former. De fleste myter som fortsatt eksisterer i dag er avledet fra deres nedtegnelser i slike verker.

  • Shan Hai Jing – bokstavelig «Fjell- og sjø-skriftrullen», beskriver myter, hekseri og religion i oldtiden i mange detaljer og har også en nedtegnelse av geografi, sjøer og fjell, historie, medisin, skikker og etniske grupper i oldtiden. Det har blitt karakterisert som en tidlig encyklopedi over Kina. I den kinesiske dialekten Wu har talemåten «snakker om Shan Hai Jing» i betydningen sladder eller ørkesløst prat.
  • Hei'an Zhuan – bokstavelig «Mørkets epos», er den eneste samling av legender i episk form bevart fra Han-kinesere, det vil si 92 prosent av dagens kinesiske befolkningen på det kinesiske fastland. Verket inneholder redegjørelser fra Pangus fødsel og fram til historisk tid.
  • Keiserlig historiske dokumenter og filosofiske kanoner som Shangshu, Shiji, Liji, Lüshi Chunqiu, og andre.

En del myter har blitt bevart i litterære formater som skuespill eller romaner. Betydningsfulle mytologiske fiksjoner som er sett på som endelige nedtegnelser av disse mytene omfatter:

  • Lyrisk poesi om oldtidens stater som Lisao av Qu Yuan fra staten Chu.
  • Fengshen Yanyi, eller «Salvingen av gudene», som er en mytologisk fiksjon som handler om grunnleggelsen av Zhou-dynastiet.
  • Reisen til vest av Wu Cheng'en er en fiktiv redegjørelse av munken Xuanzangs pilegrimsreise til India hvor pilegrimene opplevde en rekke spøkelser, uhyrer og demoner foruten også De flammende fjellene.
  • Baishe Zhuan, bokstavelig «Legenden om den hvite slange», er en romantisk fortelling lokalisert i Hangzhou som handler om en slange som fikk menneskelig form som en kvinne og som blir forelsket i en mann som er uvitende om hennes egentlige vesen. Legenden har siden blitt et betydelig emne i flere kinesiske operaer, filmer og TV-serier.

Myter og legender[rediger | rediger kilde]

Skapelsesmyter[rediger | rediger kilde]

Et unikt karakterstikk av kinesisk kultur er den relative sene tilsynekomsten av skapelsesmyter i kinesisk litteratur. De som eksisterer synes å ha oppstått i god tid etter konfucianisme, taoisme og folkelige religioner. Fortellingene eksisterer i flere utgaver, ofte i innbyrdes motstridende utgaver hvor skapelsen av de første mennesker ble ulikt tilskrevet Shangdi, Yu Huang, Himmelen, Nuwa, og Pangu. Det følgende er de vanligste utgavene av skapelseshistorien i en løs kronologisk orden.

  • Shangdi, opptrer i litteraturen sannsynligvis tidligere enn 700 f.Kr. som Huangtian Dadi, dateringen er avhengig av datoen på orakelbein og Shujing, også kalt ”Boken med dokumenter”. Det er muligens et forsøk på å nasjonalisere kinesiske guder av religiøse talsmenn. Når Huangtian Dadi blir brukt referer den til Jadekeiseren eller Yu Huang, og Tian og Jadekeiseren var synonyme i kinesiske bønner.
  • Yu Huang eller Jadekeiseren opptrår i litteraturen etter taoismen er etablert i Kina, men posisjonen til Yu Huang er datert tilbake til før Huangdi, Nüwa eller Fuxi.
  • Tian (Himmelen) opptrår i litteraturen en gang rundt 700 f.Kr., eller tidligere (dateringen er avhengig av Shujing, også kalt «Boken med dokumenter»). Det er ingen skapelsesfortellinger for Tian, og Shangdi opptrer for å bli sammenflettet i senere litteratur (og bli dyrket som et vesen i eksempelvis Himmelens tempel i Beijing). Omfanget av sondringen (om det er noen) mellom dem er omdiskutert. Sinologen Herrlee Creel har foreslått at analyse av Shang-orakelbein viser at Shangdi hadde forrang for ‘tian’ som en guddom, og at Zhou-dynastiets forfattere erstattet begrepet Shangdi ‘tian’ for fastholde kravet for deres innflytelse. Det er også en mulig kristenfisering av Jadekeiseren som Gud i den kristne Bibelen.
  • Nüwa dukker opp i litteraturen ikke tidligere enn rundt 350 f.Kr. Hennes følge var Fuxi, bror og ektefelle av Nüwa. Disse to vesenene er stundom dyrket som det endelige opphavet til hele menneskeheten. De er ofte representert som halv-slanger, halv-menneskelige vesener. Nüwa er også ansvarlig for å gjenopprette himmelen etter at Gong Gong ødela de søylene som holdt himmelen oppe.
  • Pangu, skrevet en gang rundt 200 f.Kr. av daoistiske forfatteren Xu Zheng, var en senere myte som hevdet å beskrive den første sansende vesen og skaper.

Dragen[rediger | rediger kilde]

Den kinesiske drage er en av de mest betydningsfulle mytiske skapninger i kinesisk mytologi. Den kinesiske drage er betraktet som det mest mektige og himmelske vesen og det er trodd at den kontrollerte alle vann. Dragen symboliserer stor makt og ga omfattende støtte til helter og guder. En av de meste berømte drager i kinesisk mytologi er Yinglong, «Svarende drage», etter sigende gud for regnet. Mange mennesker på ulike steder ber til Yinglong i håp om regn. I kinesiske mytologi er drager troende til å skape skyer med deres pust. Kinesere benytter stundom begrepet «nedstammet fra dragen» som et tegn på etnisk identitet.

Kinesiske myter som handler om moralske spørsmål for fortelle folk om deres kultur og verdier. Det er mange fortellinger som kan bli studert eller utgravd i Kina.

Religion og mytologi[rediger | rediger kilde]

Det har vært omfattende samhandling mellom kinesisk mytologi og de store trosforestillingene som konfucianisme, taoisme og buddhisme (se Kinesisk religion).

På den ene siden, elementer av føreksisterende mytologi ble tilpasset de nye trosforestillinger som utviklet (som i tilfellet med taoisme), eller ble tilpasset kinesisk kultur (som i tilfellet med buddhisme). På den andre siden, elementer fra læren og troen til disse symbolene ble lagt inn i kinesisk mytologi. Eksempelvis taoistisk tro på et åndelig paradis ble lagt inn i mytologien som et sted hvor dødelige og udødelige guder bodde.

Et mulig forklarende eksempel som er tilgjengelig er at det er intet skille mellom religionfraksjonene enten det er buddhismen, taoismen konfucianismen, islam eller katolisismen, i henhold til teksten Pantao Yen Log, «Gjestebud for udødelige ferskener», hvor de fem religioner delte den samme opprinnelse eller kilde. Skillene ble gjort på jorden, opprinnelig på grunn av geografi. Benevnelsene for den opplyste og rene yuanling inneholder særegenheter, samlet er disse kjent som Sheng Fo Xian Zhen (聖佛仙真).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anne Birrell: Chinesische Mythen. Reclam, Stuttgart 2002, ISBN 3-15-010496-3.
  • Whalens Lai: «An Anthology of Sources on Chinese Mythology», i: Asian Folklore Studies, Jg. 55, Nr.2, 1996, S. 319–27. (PDF; 125 kB)
  • Jordan D. Paper: The Spirits are Drunk: Comparative Approaches to Chinese Religion. Albany, New York: State University of New York Press, 1995. ISBN 0791423158.
  • E.T.C. Werner: Myths & Legends of China. New York: George G. Harrap & Co. Ltd., 1922
  • Chantal Zheng: Die Mythen des alten China. Diederichs, 1990, ISBN 3-424-01021-9.
  • Astrid Zimmermann og Andreas Gruschke: Als das Weltenei zerbrach: Mythen und Legenden Chinas. München-Kreuzlingen 2008, ISBN 978-3-7205-3052-1 [1]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]