Den kinesiske ettbarnspolitikken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Offentlig oppslag i Nanchang:
«For en velstående og mektig nasjon og en lykkelig familie, bruk planlegging av fødsler.»

Den kinesiske ettbarnspolitikken er den vestlige beskrivelse av den kinesiske politikken for 计划生育 Jìhuà Shēngyù, «planlegging av fødsler». Denne politikken i Folkerepublikken Kina ble utviklet som en lovpålagt og strengt håndhevet familieplanlegging fra årene 1979/81 og fremover. Hensikten var å bremse landets befolkningsvekst. Det er regjeringsorganet Den nasjonale kommisjon for befolknings- og familieplanlegging som har ansvar for de strategier som følges.

Strengt tatt dreier det seg om en noe differensiert politikk. For eksempel tillates minoritetsgrupper og folk i, etter kinesiske mål, utkantstrøk, to barn. Oppmykninger er blitt bebudet (2013).

Politikken er ofte omdiskutert både innen og utenfor Kina, innenlands på grunn av hyppigere artikulerte ønsker fra kinesere om flere barn og en tiltagende fremvekst av motekspertise med hensyn til demografiske skjevheter, og særlig utenfra på grunn av anklager om ekstreme metoder som tvangsabort og tvangssterilisering. Slike tvangstiltak er i dag forbudte, likeledes selektiv abort av jenter, noe som er en annen virkning av politikken. Ikke desto mindre er det fremkommet at tvangssteriliseringskampanjer har pågått også etter forbudet, som for eksempel i Puning i Guangdong i 2010 (jernnevekampanjen).

I februar 2008 sa den kinesiske regjeringsembedsmannen Wu Jianmin at ettbarnspolitikken ville komme opp for revurdering ved møtet i Det kinesiske folks politiske konsultative konferanse i mars 2008,[1] men dette ble straks motsagt av en talsperson for Kinas nasjonale befolknings- og familieplanleggingskommisjon, som sa at ettbarnspolitikken ville stå ved lag i minst ett tiår til.[2] Det kan likevel være at den er i ferd med å slå store sprekker, som for eksempel i Shanghai, der man i 2009 begynte offensive kampanjer for å få fødselstallene opp.

I november 2013 bebudet den kinesiske regjering ytterligere lettelser ved å tillate familier der en av foreldrene var enebarn skulle kunne få to barn.[3][4]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ettbarnspolitikken ble introdusert av den kinesiske regjering i 1979 som et virkemiddel mot sosiale og miljømessige problemer som man mente den nasjonale befolkningsveksten førte til.[5]

Men også under Mao Zedongs levetid hadde noen politiske ledere vært inne på tiltak for å bremse befolkningsveksten. Disse ble imidlertid ikke satt ut i livet, blant annet fordi andre – ikke minst Mao selv – så store fordeler i sterk kinesisk befolkningsvekst.

Statsminister Zhou Enlai hadde forsøkt å tillempe en bremsende familieplanleggingspolitikk tidlig under det kommunistiske partis styre, men dette kom i skyggen av «det store spranget fremad» og av kulturrevolusjonen. Tidlig i 1970-årene gjenopplivet Zhou Enlai kampanjen ved å opprette et byråkratisk system for familieplanlegging med gratis aborter, steriliseringer, prevensjonsmidler og befolkningspolitiske mål. Retningslinjer for senere ekteskapsinngåelser ble gitt. Kampanjens slagord var «senere, lengre, færre», med et ideal på to barn og en grense ved tre.[6]

Gjennomføring og resultater[rediger | rediger kilde]

Reognose for Kinas befolkningspyramide fra International Futures

Etter at ettbarnspolitikken ble innført i 1979, har fertilitetsraten i Fastlandskina sunket fra godt over to barn per kvinne (noe som igjen allerede var markant lavere enn tidlig i 1970-årene, da det var om lag fem barn per kvinne) til et gjennomsnitt på - hevdes det av noen - ca. 1,8 fødsler i dag (2009).[7] (Formuleringen «barn per kvinne» formaliseres faglig som TFR, total fertilitetsrate, som i demografisk analyse svarer til det gjennomsnittlige antall barnefødsler en kvinne har gjennom livet dersom hun følger hele tiden nøyaktig de i øyeblikket vanlige aldersspesifikke fertilitetsrater.) Men dette overslaget er omstridt.

Kina anslår at denne politikken har hatt som resultat at landet drøyt 25 år etter at politikken ble innført har tre eller fire hundre millioner færre innbyggere enn hva det ville ha hatt uten ettbarnspolitikken.[8][9][10] Dermed mener man å ha gått klar av betydelige problemer som kunne tilskrives overbefolkning, som for eksempel epidemier, slum, utilstrekkelige helse-, utdannelses- og rettspleietjenester, miljøbelastninger og søppelproblemer. Kinas befolkning vokser fortsatt, trass i fødselstall lavere enn reproduksjonsraten på 2,1. Men det skyldes alderspyramidens utforming og at det med bedre helse og velstand pågår en generell økning av livslengden.

Det er ikke enighet om hva som er det korrekte tall for TFR/antall barn per kvinne. Faglige overslag varierer sterkt, fra 1,3 til 2,0.

  • Noen fagfolk mener at raten er på 1,3 fødsler per kvinne, basert på folketellingene.[11]
  • Det offisielle tall er 1,6 (justert tall ut fra folketellinger).
  • Verdensbanken estimerer det til 1,9.
  • Liang Zhongtang fra Shanxi-provinsens økonomiske forskningssenter har anslått raten til 2,0.

En artikkel fra 1999 i Population Research, Kinas fremste demografiske tidsskrift, hevdet at Kinas totale fertilitetsrate antagelig var på mellom 1,8 og 2,0.[12] Noen mener også at det offisielle estimatet over befolkningsvekstreduksjonen er svært overdrevet, og at det i virkeligheten kunne dreie seg om noe i størrelsesorden 50-60 millioner.[13][14]

Studier foretatt av flere kinesiske demografer, delvis betalt av FNs befolkningsfond, kan tyde på at hovedgrunnen til den fallende TFR ikke har vært den strikte håndhevelse av ettbarnspolitikken, men snarere fattigdomsbekjempelsen og den forbedrede helsesituasjonen.[15] Bønder og andre ønsket seg rett og slett færre barn.

Justering eller helomvending på vei?[rediger | rediger kilde]

I juli 2009 innledet familieplanleggingsmyndighetene i Shanghai en offensiv kampanje for å få fødselstallene kraftig oppover.[16] Selv om to barn var tillatt for en rekke familiekategorier i landet, synes demografene at for få unge mennesker benytter seg av tillatelsen. I Shanghai oppmuntres det derfor – for første gang på tredve år – ved gateplakat- og avisavertering, gratis finansplanleggingsassistanse og husbesøk – til økt fruktbarhet. Bare 10,6 prosent av Shanghais befolkning var i 2008 under 18 år.

Det tales også åpent om virkemidler som subsidiering av barnehageplasser og om gratis utdannelse for en mors annet barn.

I november 2013 bebudet den kinesiske regjering ytterligere lettelser ved å tillate familier der en av foreldrene var enebarn skulle kunne få to barn.[3][17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Associated Press: China Mulls Change to One-Child Policy
  2. ^ "China Sticking With One-Child Policy." The New York Times, March 11, 2008. http://www.nytimes.com/2008/03/11/world/asia/11china.html
  3. ^ a b Patti Waldmeir (15. november 2013). «China’s ‘one-child’ rethink marks symbolic shift». FT. Besøkt 19. november 2013. 
  4. ^ Ouyang, Y. (2013). «China relaxes its one-child policy». The Lancet, 382 (9907), s. e28–e30. doi:10.1016/S0140-6736(13)62544-1.  rediger
  5. ^ Pascal Rocha da Silva: La politique de l'enfant unique en République Populaire de Chine, Université de Genève, 2006, s. 22-28, jfr. http://www.sinoptic.ch/textes/recherche/2006/200608_Rocha.Pascal_memoire.pdf
  6. ^ Jonathan D. Spence: The search for modern China, i kapittel 24: Levels of Power.
  7. ^ http://news.bbc.co.uk/2/hi/asia-pacific/7000931.stm BBC NEWS | Asia-Pacific | Has China's one-child policy worked?
  8. ^ [http://www.china.org.cn/english/2002/Oct/46138.htm Family Planning Law and China's Birth Control Situation
  9. ^ http://www.abc.net.au/foreign/content/2005/s1432717.htm China – One Child Policy, av John Taylor, 2005, Australian Broadcasting Corporation
  10. ^ Chinese authorities thus consider the policy as a great success in helping to implement China's current economic growth.[1]
  11. ^ http://news.xinhuanet.com/herald/2004-10/19/content_2108796.htm 国际先驱导报:计划生育政策攸关中国持续发展, Xinhua News Agency, 19. oktober 2004
  12. ^ Chen Youhua, 6/1999-utgaven av Population Research [Renkou Yanjiu "Research on Adjustment of Family Planning Policy"]
  13. ^ Pascal Rocha da Silva, La politique de l'enfant unique en République populaire de Chine, s. 116, jfr. http://www.sinoptic.ch/textes/recherche/2006/200608_Rocha.Pascal_memoire.pdf
  14. ^ [2]
  15. ^ U.S. Embassy Beijing June 1988 report PRC Family Planning: The Market Weakens Controls But Encourages Voluntary Limits
  16. ^ http://news.xinhuanet.com/english/2009-07/23/content_11758573.htm Xinhuanet.com: Shanghai spreads second-child message amid concern over aging population. 23. juli 2009. Sist besøkt 3. august 2009.
  17. ^ Ouyang, Y. (2013). «China relaxes its one-child policy». The Lancet, 382 (9907), s. e28–e30. doi:10.1016/S0140-6736(13)62544-1.  rediger

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Susan Greenhalgh: Just One Child: Science and Policy in Deng’s China, 2008, University of California Press, 2008, ISBN 978-0-520-25339-1
  • Tyrene White: China's Longest Campaign: Birth Planning in the People's Republic, 1949-2005, Cornell University Press, 2006, ISBN 978-0-801-44405-0