Liberalisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Liberalisme (latin: liber; «fri») er en politisk ideologi med opprinnelse i opplysningstiden. Den opprinnelige liberalismen la vekt på å begrense den politiske makten og fremheve individets rettigheter i samfunnet i en tid da konge- og statsmakten var praktisk talt allmektig.

I dag er det flere politiske retninger som blir kalt for liberalisme, deriblant libertarianisme og sosialliberalisme. Dette spekteret av «underretninger» gjør at det er vanskelig å definere liberalismen veldig snevert. Det er dessuten slik at begrepet forstås forskjellig i forskjellige regioner og land. I Amerikas forente stater er eksempelvis liberalisme (eller progressivisme) en betegnelse som brukes om personer og grupperinger på venstresiden, mens det i Europa oftest brukes om de grupperinger på den politiske høyresiden som ønsker stor grad av økonomisk og personlig frihet.

Liberalister vil ofte fremheve retten til avvik fra sosiale normer og politiske eller religiøse tradisjoner. Her står liberalismen i kontrast til konservatismen på den tradisjonelle høyresiden i vestlig politikk. Ettersom liberalismen også legger vekt på individet som drivkraft i et samfunn, står liberalistiske ideologier også i motsetning til totalitære og kollektivistiske ideologier som kommunisme, sosialisme og fascisme.

Av kjente liberalistiske ideologer og økonomer kan nevnes John Locke, Adam Smith, James Mill, John Stuart Mill, Frederic Bastiat, Jean-Baptiste Say, Friedrich August von Hayek, Joseph Schumpeter, Milton Friedman, Ludwig von Mises, Ayn Rand, John Rawls og Hernando de Soto.

Grunnprinsipper[rediger | rediger kilde]

Den opprinnelige liberalismen som bygde seg opp i Europa i opplysningstiden, la vekt på å sikre landeiere frihet mot det føydalistiske og/eller merkantilistiske åket. Under den franske revolusjonen definerte liberalistene seg også i motsetning til de mer radikale demokratene, og senere i motsetning til sosialismen.

Individuelle rettigheter[rediger | rediger kilde]

De store tenkerne i opplysningstiden, deriblant John Locke og Charles Montesquieu, forsøkte å begrense den politiske makten ved å nedfelle et sett rettigheter som de mente at alle mennesker var gitt fra naturens side, og et sett grenser ingen – ikke engang kongen – kunne krysse uten å bli en tyrann. Dette var en del av grunnlaget for humanismen, som igjen regnes som en del av grunnlaget for liberalismen.

Økonomisk frihet[rediger | rediger kilde]

Senere ble disse tankene kombinert med ideen om at økonomisk frihet ville føre til et mer stabilt og effektivt samfunn og på den måten gjøre samfunnet bedre for alle. Dette kom senere til å bli omtalt som kapitalismen, og få sine største forsvarere i Adam Smith og David Ricardo.

Personlig frihet[rediger | rediger kilde]

Et annet viktig prinsipp i liberalismen, er at enkeltmennesket bør ha frihet til selv å ta store avgjørelser som påvirker dets eget liv, uten innblanding fra politikere.[1] Ideen om at individet har verdi i seg selv, og ikke er et middel for andres mål, står sterkt. Denne tanken er langt på vei en videreføring av humanismen fra opplysningstiden.

En videreføring av dette prinsippet, er Montesquieus idé om maktens tredeling. Selv om de fleste liberalister erkjenner eksistensen av en stat som nødvendig for å kunne beskytte og opprettholde individuelle rettigheter,[n 1] har liberalister tradisjonelt vært skeptiske til statsstyring og offentlige inngrep. En for sterk statsmakt hevdes å være den største potensielle trusselen mot individets frihet. Maktfordelingsprinsippet sikrer at makten fordeles på flere instanser – den lovgivende, utøvende og dømmende statsmakt – slik at faren for maktmisbruk minsker.

Det har også blitt ansett som viktig å ha en sterk grunnlov der innbyggernes rettigheter beskyttes mot overgrep fra statens side. Flere land har grunnlover som er sterkt inspirert av liberalistisk idégrunnlag, spesielt den amerikanske, men også den franske og norske.

De fleste liberalister er tilhengere av en kombinasjon av disse tre idealene, men plasserer oftest en eller to av dem foran den/de andre. Det er grunnlaget for utviklingen av de forskjellige liberalistiske underretningene vi ser i dag.

Positive vs. negative rettigheter[rediger | rediger kilde]

Vanligvis skiller man mellom positive og negative rettigheter, eller mellom velferds- og frihetsrettigheter. Disse skiller seg fra hverandre ved at førstnevnte innebærer en rett til noe – for eksempel retten til utdanning eller helsepleie, mens sistnevnte innebærer en rett fra noe – for eksempel retten til liv (retten til ikke å bli drept) eller retten til eiendom (retten til ikke å bli frastjålet det man eier). I menneskerettighetserklæringen er de 21 første artiklene negative rettigheter, mens de ni siste er positive. Liberalismen har tradisjonelt vektlagt negative rettigheter mer enn positive rettigheter; primært liberalister og forskjellige varianter av libertarianisme og klassisk liberalisme, går så langt som å avvise positive rettigheter som sådan.[2]

Frihandel[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Frihandel

Prinsippet om fri handel over landegrenser, står sentralt i liberalismen. Her har spesielt David Ricardos lov om komparative fortrinn vært viktig. Ricardo hevdet med denne teorien at alle land tjener på å spesialisere seg på de felt der de er relativt dyktigst, for så å importere de varer andre land kan produsere mer effektivt. Dette gjaldt uavhengig av om landet var rikt eller fattig.

Bistand[rediger | rediger kilde]

Liberalister har med grunnlag i frihandelsteorien vært motstandere av utviklingsbistand og annen uhjelp. Grunnen til dette påstås å være at bistanden ikke fungerer[3], men bare gjør situasjonen enda verre.[4] Løsningen på fattigdomsproblemet hevdes å ligge i etableringen av en fungerende økonomi og en rettsstat med respekt for grunnleggende menneskerettigheter, inkludert eiendomsrett. Akkurat som industrialiseringen førte Vesten ut av fattigdommen, mener mange liberalister at en tilsvarende utvikling i den tredje verden vil føre til rikdom og velstand.[5] Den peruanske økonomen Hernando de Soto hevdet i sin bok «The Mystery of Capital» at årsaken til at de fattige land i verden ikke kommer seg ut av fattigdommen, ikke er mangel på uhjelp og pengeoverføringer fra vesten, men den grunnleggende mangelen på et eiendomsregister.

Den industrielle revolusjon[rediger | rediger kilde]

I løpet av det 1700-tallet ble liberalismen den styrende ideologien (eller blant de største opposisjonelle ideologiene) i praktisk talt alle utviklede land. Grunnet den eksplosive økonomiske veksten i kjølvannet av fremveksten av den industrielle mellomklassen, ble uttrykket liberalisme gjenstand for en rivende utvikling. Enkelte steder fortsatte liberalistene å holde på den opprinnelige liberalismen fra 1700-tallet, som fokuserte på at statens eneste oppgave var å sikre et fritt næringsliv og sikre det samme næringslivet mot svinginger i valutaen og krig/vold. Disse tankene er i dag langt på vei erstattet med mer sosialliberale ideer, men man kan fremdeles finne liknende tankegods, for eksempel i det lille norske partiet Det Liberale Folkepartiet. Dette tankesettet kalles i dag ofte libertarianisme, selv om enkelte grupperinger forsøker å unngå denne betegnelsen.[n 2] Andre betegnelser som brukes, er klassisk liberalisme eller laissez-faire-liberalisme.

Under industrialiseringen kom nye tenkere til som så staten som et virkemiddel til sosial fremgang og som derfor ønsket at staten skulle bruke ressurser på å motarbeide fattigdom og sykdom og liknende. De gikk med andre ord bort fra tanken om at all statlig innblanding i privatlivet var rettighetskrenkende. Dette tankesettet førte til at det liberale politiske miljøet ble splittet, og den nye retningen ble kalt sosialliberalismen. Medlemmer i Venstre i Norge vil som oftest omtale seg som sosialliberale, eller bare liberale, i likhet med blant annet Radikale Venstre i Danmark og Liberaldemokratene i Storbritannia.

Liberalisme i dag[rediger | rediger kilde]

Som med de fleste andre ideologier i dag, fungerer liberalismen først og fremst som et ideal, og ikke som et sett med absolutte retningslinjer.[6] Det finnes få eller ingen eksempler på at politikere eller politiske partier står for konsekvent liberalisme. I tillegg er liberalismen definert på forskjellige måter blant de som kaller seg liberalister og de som regner seg som motstandere av ideologien. Når de liberalistiske ideologiene og tankesettene i tillegg har spredd seg over et så stort politisk spektrum, bør en lete etter de mest grunnleggende fellestrekkene:

  • Liberale partier fokuserer alltid i mer eller mindre grad på den personlige friheten til å ta avgjørelser som påvirker egne liv, og staten sitt ansvar for å verne om denne rettigheten.
  • Liberalister støtter som oftest opp om konstitusjonelle og representative demokrati, i tillegg til at maktinstitusjoner skal styre i samsvar med loven. Prinsipper som vi ser på som grunnleggende og tar for gitt i vår del av verden, har i stor grad sin opprinnelse i liberalistisk tankegods.
  • De står som oftest i opposisjon til alt annet enn milde former for nasjonalisme, og står ofte i kontrast til de konservative når det gjelder toleranse og åpenhet for flerkulturelle samfunn.
  • Liberalister holder retten til å søke lykken som absolutt og ukrenkelig. Dette innebærer at enhver må ha rett til å bosette seg i det land man selv ønsker. Liberalister er således for fri innvandring.
  • Liberalistene argumenterer som oftest for frihandel og frie markeder, men er delte i spørsmålet om i hvor stor grad staten skal regulere disse markedene, eller om staten har rett til regulere markedene i det hele tatt.
  • De ønsker som oftest det man kan kalle en «nøytral» stat. Staten skal for eksempel ikke avgjøre hva som skal til for at et menneske blir lykkelig. Denne holdningen medfører at de fleste liberalistiske partier støtter en frilynt tolking av etiske retningslinjer og støtter like rettigheter for eksempelvis kvinner, innvandrere og homofile.

Liberalisme i Norge[rediger | rediger kilde]

Liberalismen i Norge hevdes å ha begynt ved 1814, da Norge fikk en av Europas mest liberale grunnlover.[7]

Venstre[rediger | rediger kilde]

Venstre kaller seg sosialliberale. Dette er en retning innen liberalismen som legger vekt på en aktiv stat som en forutsetning for personlig frihet, og som finnes i de fleste europeiske land. Venstres ungdomsparti, Unge Venstre, beskriver ideologien sin som liberalisme, og kan på noen måter sies å ha et sterkere innslag av klassisk, liberale tanker enn moderpartiet. Imidlertid er også Unge Venstre tilhengere av en aktiv stat på mange områder, blant annet gjennom skole, offentlig velferd og støtte til kulturlivet.

Fremskrittspartiet[rediger | rediger kilde]

Fremskrittspartiet (FrP) hevder å være et liberalistisk parti, noe partiet uttrykker i sitt prinsipprogram.[8] Etter at partiet ble splittet på midten av 90-tallet, har imidlertid utbryterne og andre liberalister kritisert FrP for å ha blitt sosialdemokratisk i praksis, blant annet i synet på innvandring og statens oppgaver. Det pekes spesielt på det syn på helse-, eldre- og sosialpolitikk som partiet etter hvert har utviklet, og som John I. Alvheim spesielt var talsmann for. Dette hevdes å være en politikk som tillegger staten så store oppgaver at partiet ikke lenger kan kalles liberalistisk.

Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) er FrPs ungdomsparti, og kaller seg, som moderpartiet, liberalistisk. Politikken skiller seg imidlertid på flere områder, og FpU er betydelig mer liberalistiske enn sitt moderparti.[9]

Det Liberale Folkepartiet[rediger | rediger kilde]

Det Liberale Folkepartiet og dets ungdomsparti Liberalistisk Ungdom hevder å være et rendyrket liberalistisk parti. Det har imidlertid blitt kritisert av enkelte liberalister for å ha et ikke-liberalistisk syn på utenriks- og justispolitikk. Partiet støttet blant annet De forente staters intervensjon i Irak i 2003 med den begrunnelse at Saddam Husseins regime var undertrykkende og diktatorisk, og at det støttet terrorangrep mot Vesten.[10] Enkelte liberalister – spesielt innenfor libertarianerbevegelsen – er skeptiske til dette; de mener at et noenlunde fritt land ikke har noen rett til å avsette et aggressivt og diktatorisk regime i et annet land. DLF har også blitt kritisert for sin støtte til Israel i Midtøstenkonflikten.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Norsk
Engelsk

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Unntaket her er den variant av libertarianisme som kalles anarkokapitalisme eller individualistisk anarkisme.
  2. ^ Et eksempel på en slik gruppering, er tilhengere av Ayn Rands filosofi, Objektivisme, som trass i sin radikale form for liberalisme avviser å kalle seg libertarianere, og også kritiserer libertarianismen sterkt. Se for eksempel Peter Schwartz' «Libertarianism: The Perversion of Liberty».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Liberalisme er frihet for alle
  2. ^ Mer om dette kan leses i Johan Norbergs Fullständiga rättigheter
  3. ^ Moyo, 2009
  4. ^ Easterly, 2006
  5. ^ Lasse André Raa (08/12 2003): «Fattigdommen i den tredje verden» (norsk)Tidsskriftet LiberalDen femtedelen av land i verden som har størst grad av økonomisk frihet, har også minst fattigdom. Mens 36,6% av befolkningen i land tilhørende den femtedelen som har minst grad av økonomisk frihet er fattige, er 14,6% fattige i den femtedelen med størst grad av økonomisk frihet.13 Graden av fattigdom er med andre ord omvendt proporsjonal med graden av økonomisk frihet.
  6. ^ Fakta om liberalismenNrk.no
  7. ^ Sørensen, Øystein (1991): «Liberalismens historie i Norge - noen hovedlinjer» – Ideer om frihet, nr. 1-2.
  8. ^ Se Fremskrittspartiets prinsipprogram
  9. ^ Manifest 2010
  10. ^ Vegard Martinsen (november 2006). Krigen mot terror fem år etter. Tidsskriftet Liberal. Besøkt 6. mai 2010.

Retninger[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]