Georg Ritter von Schönerer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Georg Ritter von Schönerer

Georg Heinrich Ritter von Schönerer (født 17. juli 1842 i Wien i Østerrike, død 14. august 1921 på slottet Rosenau i Waldviertel i Niederösterreich) var en østerriksk godsherre og politiker. Fra 1879 til århundreskiftet hadde han internasjonal betydning som leder for den tysknasjonale bevegelse, og senere for Den alltyske bevegelse. Som heftig motstander av den katolske kirke og brennende antisemitt[1] øvet han en sterkt innflytelse på den unge Adolf Hitler.

Schönerer var et sammensatt menneske. Han kombinerte en personlig veldedighet og et brennende engasjement for bedring av bondestandens kår med sin aggressive tysknasjonalisme, sitt jødehat, sin åpne fiendtlighet mot katolikker, og ganske spesielt mot det østerrikske kristeligsosiale parti.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Schönerer var sønn av jernbaneforretningsmannen Matthias Schönerer (1807 – 1881) og bror til Alexandrine Schönerer. Han studerte landbruk i Tübingen i Tyskland fra 1861, ved landbruksakademiet i Hohenheim til 1863, og fra 1863 til 1865 den høyere landbruksvitenskapelige skole i Ungarisch-Altenburg. Fra 1869 forvaltet han familiegodset i Rosenau ved Zwettl, der han bygde opp et mønstervirke innen landbruket.

I 1873 ble han valgt inn i det østerrikske parlament for det tyske fremskrittspartiet, men brøt med dette partiet i 1876 og ble fra 1879 fører for den tysknasjonale bevegelse (de alltyske) i Østerrike. Mellom 1878 og 1883 var han også representant ved Landdagen i Niederösterreich.

Schönerer var en heftig motstander av den habsburgsk-østerrikske patriotisme («Volksrecht bricht Staatsrecht»), den katolske kirke og liberalismen; han stod for en folkegermansk ideologi og gikk i 1887 inn for avskaffelse av den kristne kalender. Som nytt startpunkt for tidsregningen bestemte han året 113 f.Kr., det år da kimbrere og teutonere seiret over den romerske hær.[2] Videre stod han for en radikal antisemittisme, kjempet for nær tilknytning til Det tyske rike, var en forkjemper for «Los von Rom-bevegelsen» og trådte selv over til protestantismen i 1900. I 1882 fastslo Schönerer de tysknasjonales «Linzerprogram» der nasjonalistiske, sosiale og antisemittiske elementer ble knyttet sammen til en enhet.

I 1888 overfalt han i drukken tilstand redaksjonen til avisen Neue Wiener Tagblatt og raljerte med folk der over at avisen hadde meldt keiserens død før den faktisk inntraff.[3] Schönerer ble dømt til fire måneders fengsel, mistet sitt parlamentarikermandat for fire år, og ble fratatt sin adelstittel. Derfor ble det nødvendig å overdra vervet som fører for den etter hvert sterkere tysknasjonale bevegelse. I 1897-1907 var Schönerer i Riksrådet heller en outsider.

Hans politiske organer var tidsskriftet a«Deutsche Worte» (opprettet 1881, fra 1883 het det «Unverfälschte Deutsche Worte») og avisene «Alldeutsches Tagblatt» (grunnlagt 1903) og «Grazer Wochenblatt». Hans alltyske bevegelse forlangte i 1900 i Wiens parlament at det skulle fastsettes en premie for hver jøde som var blitt nedbrutt.[4] Schönerer forkynte folkelig-antisemittiske paroler som Durch Reinheit zur Einheit – Ohne Juda, ohne Rom / wird gebaut Germaniens Dom eller Die Religion ist einerlei / im Blute liegt die Schweinerei.[5]

I 1917 fikk Schönerer tilbake sin adelstittel av keiser Karl I. Han ble en stor beundrer av Otto von Bismarck, som imidlertid avviste ham bryskt..

Schönerer regnes som en vesentlig bidragsyter til utformingen av den moderne rasistisk orienterte antisemittisme. Påvirkning fra Schönerers tankegods var viktig da Adolf Hitler utviklet sin verdensanskuelse. Hitler erklærte selv at Schönerer var et av hans politiske og private forbilder. Schönerer titulerte seg selv som "Führer" (fører), akkurat som senere Hitler.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stikkord i oppslagsverket aeiou]
  2. ^ Karlheinz Weißmann: Schwarze Fahnen, Runenzeichen, Düsseldorf 1991, s. 41
  3. ^ Helmut Andics: Das österreichische Jahrhundert; nach der Bildbeschreibung zur Karikatur
  4. ^ Reinhard Opitz: Faschismus und Neofaschismus, Frankfurt/M. 1984, S. 33
  5. ^ R. Opitz, Faschismus, S. 33

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]