Rudolf Höß

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rudolf Höß som vitne under Nürnbergprosessen. Han ble senere dømt av et polsk militærtribunal i Auschwitz
Lette du egentlig etter Rudolf Hess?

Rudolf Franz Ferdinand Höß (også skrevet Höss, født 25. november 1900 i Baden-Baden, død 16. april 1947 i Auschwitz) var en tysk nasjonalsosialist, Obersturmbannführer i Allgemeine-SS og Waffen-SS, samt kommandant for konsentrasjonsleiren Auschwitz fra mai 1940 til november 1943. Han ble dømt til døden for krigsforbrytelser og henrettet ved henging i Auschwitz i 1947.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Höß ble født i en katolsk familie, og faren som tidligere hadde vært offiser og var blitt skadet som major i Afrika, ble dimittert som følge av dette og plager etter gulfeber. Siden ble faren kjøpmann, og ville at sønnen skulle bli prest, men etter farens død meldte Höss seg i 1916 som frivillig til den tyske hæren, bare seksten år gammel. Han hadde på dette tidspunktet bare åtte års skolegang. Han ble sendt til Tyrkia og fronten i Palestina og Irak i kamp mot engelskmennene, og i 1917 ble han forfremmet til Feldwebel (tilsvarende sersjant) som en av de yngste underoffiserene i hæren, og belønnet med Jernkorset av både første og andre klasse.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter første verdenskrigs slutt gikk han inn i Freikorps Roßbach, og var aktiv i Øvre Schlesien, Baltikum og Ruhr. I 1922 gikk han ut av kirken og meldte seg samme året inn i NSDAP. Han var innblandet i mordet på Walter Kadow, en arbeidsløs lærer som angivelig hadde angitt Albert Leo Schlageter til franskmennene. For dette fikk han en dom på ti års straffarbeid. En av hans medskyldige, Martin Bormann, fikk ett års fengsel. Han ble løslatt ved et generelt amnesti, det såkalte Hindenburgamnestiet i 1928. I 1929 gikk han inn i den völkisch-orienterte foreningen Artamanen-Gesellschaft, hvor han blant annet ble kjent med Heinrich Himmler. I årene etter at han ble løslatt og fram til han ble tatt opp i SS i 1934, arbeidet han ved en rekke bondegårder og gods i Mecklenburg, Brandenburg og andre steder.

Leder av konsentrasjonsleirer[rediger | rediger kilde]

I 1933 søkte Höß om medlemskap i SS, etter oppfordring fra Heinrich Himmler. Han ble akseptert i 1934, og 1. desember samme år kom han inn i Totenkopfverband. Rett etter ble han satt i tjeneste i konsentrasjonsleiren Dachau, hvor han ble Blockführer i 1935.

Han ble forfremmet til SS-Hauptsturmführer i 1938, og ble adjutant i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Året etter gikk han inn i Waffen-SS, og i 1940 ble han kommandant for Auschwitz, en stilling han hadde til 1943. I denne perioden administrerte han drapene på et stort antall jøder og andre personer som var uønsket i Det tredje rike.

Amerikanske soldater utleverer Höß til polakkene 25. mai 1946

Han opplyste selv at absolutt lydighet og streng disiplin til fordel for staten falt ham naturlig, og at han ankom Auschwitz i slutten av april «full av pågangsmot». Hensikten helliget alle midler, så da han gikk tom for piggtråd under byggingen av leiren, sørget han for at noe ble stjålet. De første fangene i Auschwitz var 30 «velprøvde medarbeidere» fra hans tid i Sachsenhausen: «Helt fra starten av innså jeg at vi bare kunne få noe brukbart ut av Auschwitz om alle arbeidet hardt og utrettelig, fra kommandanten og ned til siste fange. Men for å engasjere alle i dette, måtte jeg bryte med alle tradisjonelle fremgangsmåter i konsentrasjonsleirene.» «Splitt og hersk» var nemlig Höss' motto, og han gjorde derfor veteranfangene til kapo'er som fikk bedre mat og målsydde klær mot å føre oppsyn med de andre fangene. Slik ble innsatte gjort til kommandantens medskyldige.

5.september 1941 ble blåsyre-preparatet Zyklon B første gang brukt til gassing av mennesker i Auschwitz – nesten 600 sovjetiske krigsfanger og rundt 300 syke sivile fanger. Höss sa om dette: «Jeg må si rett ut at gassingen virket beroligende på meg, da masseutryddelsen av jødene skulle begynne i overskuelig fremtid. Jeg gruet meg alltid til skytingen. Men nå var jeg beroliget, fordi vi ville bli spart for alle disse blodbadene.»[1] For ham var det gjerningsmennene som skulle spares. «Jeg trivdes ikke lenger i Auschwitz etter at masseutryddelsen begynte. Jeg var misfornøyd med meg selv.» Når han beklager drapene, har det ikke med ofrene å gjøre: «I dag innser jeg også at utryddelsen av jødene var et feilgrep, og et meget alvorlig feilgrep. Nettopp på grunn av denne masseutryddelsen har hele verden lagt Tyskland for hat.» Ett sted ser han likevel ut til å få mistanke til sine egne uttalelser: «Selv om sigøynerne skaffet meg mange ergrelser i Auschwitz, var de likevel mine yndlingsfanger – hvis man i det hele tatt kan bruke et slikt uttrykk.» Historikeren Martin Broszat konkluderer: «Den egosentrisitet som er så egen for ham, får ham til å omgjøre et lumskt mord på vergeløse barn til en morders indre tragedie.»[2]

17.juli 1942 fikk han besøk av selveste Himmler, som interessert overvar gassingen av en transport med 449 jøder fra Nederland. Himmler var i «utmerket, ja, glimrende humør», bevilget seg et glass rødvin og til og med «røkte, noe han ikke pleide å gjøre».[3]

1. desember 1943 ble han erstattet som kommandant i Auschwitz av Arthur Liebehenschel. De to byttet stillinger, slik at Höß gikk over til å bli formann for Amt D I i SS Wirtschaftsverwaltungshauptamt (WVHA), hvor han blant annet hadde overoppsynet med konsentrasjonsleirene og utredet metoder for massedrap. Han introduserte der Zyklon B som han allerede hadde testet ut i Auschwitz, gassen som mer enn noe forbindes med holocaust. Han ble også assistent for WVHAs leder, generalløytnant Richard Glücks.

Etter Himmlers personlige anbefaling ble han igjen sendt til Auschwitz den 8. mai 1944, for å forberede mottaket av, og drapene på, ungarske jøder i Auschwitz II Birkenau. Denne operasjonen ble kjent som Aktion Höß.

For å gi det hele et skinn av lovlydighet, innskjerpet han at leirens personale ikke hadde lov å drikke eller røyke i arbeidstiden, og måtte fremstå velstelte som et godt eksempel for fangene: «Jeg gjør oppmerksom på at det hører med til tjenesteuniformen å være barbert.» De av leirpersonalet som benyttet seg av sykkel, måtte sørge for at baklys, klokke etc var i reglementert orden – ellers måtte de regne med den strengeste straff.[4] Videre var han meget stolt av «de nyanlagte hageanleggene» og forbød personalet å tråkke i dem, samtidig som han oppfordret SS til å anlegge egne hager: «De gifte SS-førerne, -underførerne og -mennene kan bare gjerde inn så mye hageområde rundt boligen som de kan vedlikeholde selv.»

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Höß under rettergangen

Höß hadde gjennom en bekjent som var u-båtkaptein i Flensburg, skaffet seg falskt navn og utgav seg for å være offiser i Kriegsmarine, slik at han ble dimittert som marineoffiser av britene i Schleswig-Holstein ved krigsavslutningen. Han gikk i dekning og arbeidet på en bondegård i Schleswig-Holstein, men ble arrestert av britisk militærpoliti den 11. mars 1946. Under Nürnbergprosessene vitnet han i sakene mot Ernst Kaltenbrunner, Oswald Pohl og IG Farben. Den 25. mai 1946 ble han utlevert til Polen og stilt for retten sammen med 40 av sine kolleger i Auschwitz. Han ble dømt til døden den 2. april 1947 og henrettet ved hengning 16. april 1947, inne i Auschwitz, nær sin forhenværende bolig. Höß gikk i døden uten å ytre et ord eller vise noen følelser. Henrettelsen skulle etter planen ha blitt gjennomført to dager tidligere i full offentlighet, men da var fengselet omringet av så store rasende folkemengder at transporten til galgen ble umulig. Myndighetene valgte å vente til forholdene ble sikrere, og lot denne gangen være å annonsere henrettelsestidspunktet. Bare et fåtalls personer var derfor vitne til disse siste øyeblikkene i Höß' liv.

Höß etterlot seg kone og fem barn. Hans selvbiografi ble utgitt posthumt i 1958 under tittelen Rudolf Höß – Kommandant in Auschwitz. Han fremstilte seg selv som en person som hadde vokst opp med en sterk pliktfølelse, og som en som trodde på «den militære lydighetens høye dygd», selv om dette innebar massemord på millioner. Et alminnelig syn er at selvbiografien preges av selvmedlidenhet fra forfatterens side, en mann som forsoner seg med sin skjebne bare fordi naturens lover krever at også han må dø, i og med Tysklands krigsnederlag: «Hvor jeg misunner mine kamerater som fikk dø en ærlig soldatdød. Jeg var selv uten å vite det blitt et lite hjul i Det tredje rikes stores tilintetgjørelsesmaskineri. Maskinen er knust, motoren er forsvunnet, og jeg må gå samme vei. Verden forlanger det».[5] I omtalene av selvbiografien fremheves det gjerne at Höß verken viste selvinnsikt eller ga inntrykk av å ha forstått de faktiske konsekvensene av det han hadde gjort.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Guido Knopp: SS, forlaget Historie & kultur, Oslo 2007, ISBN 978-82-92870-02-0
  2. ^ Hallvard Rieber-Mohn: «I menneskenes hender», Frisprog – mer enn ord (s. 148-9), Riksmålsforbundet, Oslo 2003, ISBN 82-7050-055-0
  3. ^ Guido Knopp: SS
  4. ^ Guido Knopp: SS
  5. ^ Rudolf Höss: Kommandant i Auschwitz, Oslo 1959, s. 217