Julius Streicher

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nazisten og antisemitten Julius Streicher (1885-1946) fotografert under rettssakene i Nürnberg etter andre verdenskrig.

Julius Streicher (født 12. februar 1885 i Fleinhausen i Bayern i Tyskland, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg) var en nasjonalsosialistisk propagandist og politiker i Det tredje rike. Han var kjent som en av de sterkeste antisemitter i NSDAP.

Bakgrunn og tidlig løpebane[rediger | rediger kilde]

Streicher ble født utenfor ekteskap i Fleinhausen i Oberbayern, som det 9. barnet til en lærer ved stedets katolske barneskole. Man vet lite om hans ungdomsår. Men likesom sin far og flere av sine søsken ble han lærer. I 1905 ble han assistentlærer i folkeskolen i Mindelheim, og hadde stadige sammenstøt med den lokale sogneprest. På dette tidspunkt hadde han vendt ryggen til den katolske tro.

På skolen ble han av sine kolleger oppfattet som nokså aggressiv og vilkårlig i sin fremferd. I 1909 fant han det best å forlate stedet. Han dro til Nürnberg og ble lærer der. Der skulle han med få avbrudd forbli det meste av sitt liv.

Han utviklet sine evner som offentlig taler som medlem av et antiklerikalt parti rett før utbruddet av første verdenskrig. Han ble en dyktig folketaler med stor evne til å rive med sine tilhørere. På denne tiden inngikk han også ekteskap og stiftet familie.

Under første verdenskrig gjorde han frivillig tjeneste i ett år, og oppførte seg så dårlig at det ble skrevet inn i soldatboken hans at han aldri måtte få en stilling i hæren. Men han manglet ikke personlig mot. Han ble dekorert med Jernkorset av andre klasse i 1914, ble løytnant i 1917, og fikk Jernkorset av første klasse i Frankrike i 1918. Kort tid etter det tyske sammenbrudd i november 1918 dro han tilbake til Nürnberg og til læreryrket, og videreutviklet sitt politiske engasjement.

Antisemittisme, partimedlemskap i DSP og NSDAP[rediger | rediger kilde]

Fra nazistenes partikongress 1935: Foran talerstolen sees noen av hovedtalerne, blant andre Julius Streicher (nummer tre fra høyre), Hitlers stedfortreder Rudolf Hess og rikskansler Adolf Hitler selv.

Etter krigen fremstod Streicher snart som innbitt jødehater. Det er noe uavklart hvordan han utviklet sin sterke antisemittisme, men det var på den tid sterke diskusjoner i Tyskland om jødenes skyld for nederlaget under første verdenskrig. Det er kjent at han også var blitt sterkt påvirket av et i samtiden kjent antisemittisk verk, Theodor Fritschs Handbuch der Judenfrage (Håndbok om jødespørsmålet). Mot slutten av 1919 var Fritsch et sentralt tema i Streichers folketaler.

I 1919 var Streicher med på å grunnlegge Nürnbergavdelingen av Det tysksosialistiske parti (Deutschsozialistische Partei, forkortet DSP), et parti som i stor grad var basert på antisemittisme som bærende idé. Kort tid etter grunnla han partiets avis, Der Deutsche Sozialist. Med denne avisen begynte Streichers karriere som skrivende nasjonalist og antisemitt.

DSP ble ikke særlig stort, og i 1922 oppløste det seg selv på kontroversielt vis, og i likhet med de fleste av dets medlemmer meldte Streicher seg inn i det nystartede NSDAP. Streicher var blitt kjent med Adolf Hitler i Bürgerbräukeller i München.

I 1923 deltok Streicher i ølkjellerkuppet, der han var med på å lede demonstrasjonen som endte i blodsutgytelser og arrestasjoner. Streicher ble dømt til fengselsstraff, og sonte i én måned i Landsberg fengsel. Deltakelsen under Hitlers kuppforsøk førte også til at han ble suspendert fra sin skoletjeneste, skjønt han fikk oppebære to tredjedelers pensjon.

Han stilte til valg til lokalpolitiske embeder, ble valgt og ble stadig vekk kastet ut under møtene, noen ganger ført ut av politiet. Han la seg til og med ut med andre nazister i området. Hans virksomhet omfattet i det øvrige stadige anmeldelser av og rettssaker mot jøder.

I 1925 ble han Gauleiter for Mittelfranken. Han utøvde gjerne sine partiembeder med et fast grep om en ridepisk. Han hadde også rang som Obergruppenführer i SA. Han gikk svært skarpt til verks mot jøder og borgerlige politiske motstandere i Franken.

På skolen fikk han stadig større problemer med å fungere som lærer, og han insisterte blant annet på at elevene skulle hilse ham med «Heil Hitler», lenge før dette ble en allment brukt hilsen i Tyskland. Mellom 1929 og 1932 satt han i den lovgivende forsamlingen i Bayern som representant for NSDAP fra Franken.

«Der Stürmer»[rediger | rediger kilde]

Allerede i 1923 hadde Streicher grunnlagt tidsskriftet Der Stürmer («Stormeren» eller «Angriperen»). Dette ble etter hvert kjent som Tysklands mest voldsorienterte, anti-semittiske tidsskrift. I tillegg til spredning av grov propaganda mot jødene og alle og en hver som han anså for å være i ledtog med jødene, var tidsskriftet et av Streichers redskaper for organisering av pogromer mot jøder og boikotter av jødiske virksomheter.

Fra 1927 var slagordet Die Juden sind unser Unglück («jødene er vår ulykke») alltid å finne på tittelbladet. Utsagnet var fra den tyske historikeren Heinrich von Treitschke. Bladet var fullt av historier om alt han mente jøder stod bak, fra ritualmord til pornografi. Blant påstandene var at jøder sto bak «Hindenburg»-ulykken i 1937, og at Jesus Kristus ikke var jøde. Hitler var blant tidsskriftets mest trofaste lesere. I 1938 nådde «Der Stürmer» sin opplagstopp på en halv million eksemplarer. Man bragte også voldsomt anti-semittiske leserbrev.

Hver uke offentliggjorde ukebladet med triumf lister over arresterte jøder som angivelig hadde forbrutt seg mot de nye raselovene. Det innløp inntil 700 leserbrev om dagen til redaksjonen, ofte med angiveri mot jøder og andre, og strømmen var så sterk at Gestapo hadde problemer med å gjennomarbeide alle 'tipsene'.

I byer og landsbyer i hele Det tyske rike ble det satt opp såkalte «Stürmerkasser» der man gratis kunne lese siste utgave av ukebladet. Under Sommer-OL 1936 i Berlin ble Stürmerkassene ved sportsarenaene enten midlertidig demontert eller latt tomme, slik at de utenlandske besøkende skulle få et best mulig inntrykk.

Hovedhensikten med «Der Stürmer» var alltid å fremme kampen mot jødene. Men i den forbindelse ble propagandaen utvidet til å ramme enhver samfunnsmessig størrelse som stod nazismen imot på en eller annen måte. Argumentet var gjerne at jødene og (X) var to alen av samme stykke, at (X) i virkeligheten var et fordekt jødisk prosjekt, en del av verdensjødedommen. De sammenligninger og/eller allianser som det ble tegnet bilde av, kunne favne nokså bredt. De fleste samfunnsonder, som f.eks. mye organisert kriminalitet, utbytting av fattige og pornografi, var noe jødene ifølge Streicher drev på med. Men «verdensjødedommen» gikk langt videre ifølge Streichers ukeblad: Kapitalismen, kommunismen (bolsjevismen), katolisismen og verdensjødedommen var i grunnen forskjellige sider av det samme prosjekt.

Antisemittiske barnebøker[rediger | rediger kilde]

Fra 1936 utgav forlaget Stürmer-Verlag antisemittiske barnebøker, som regel (eller alltid) forfattet av Elvira Bauer. Angivelig var opplaget for hver utgivelse 100.000:

  • Nun wird es in der Schule schön, denn alle Juden müssen gehen. («Nå blir det fint på skolen, for alle jødene må slutte»).
  • Trau keinem Fuchs auf grüner Heid und keinem Jud bei seinem Eid - Ein Bilderbuch für Groß und Klein («Stol ikke på noen rev på de grønne heder, og ingen jøder på deres eder - billedbok for stor og liten»)
  • Der Pudeldackelmopspinscher («Puddeldackelmopspinscheren»)
  • Der Giftpilz («Giftsoppen»), med antijødiske boksitater[1]

I perioden 1933-1939[rediger | rediger kilde]

Julius Streicher taler foran hovedsynagogen i Nürnberg før den rives 10. august 1939.

I januar 1933 ble Streicher valgt inn i riksdagen som NSDAP-representant for Thüringen. Samtidig ble han leder for Sentralkomitéen for motarbeidelse av jødiske overgrepshistorier og boikotter. I 1934 ble han utnevnt til SS-Gruppenführer (tilsvarende generalløytnant).

Han ble svært velstående etter at han beslagla jødisk eiendom i distriktet sitt, og lot venner kjøpe eiendommene for ti prosent av verdien.

1. april 1933 ledet han en omfattende boikott av jødiske forretninger, og i 1935 talte han varmt for Nürnberglovene, som begrenset jøders rettigheter. 10. november 1938, dagen etter Krystallnatten, talte han offentlig om nødvendigheten av en nasjonal pogrom, og 10. august 1939 oppfordret han offentlig til ødeleggelse av synagogen i Nürnberg.

Streicher ble av mange regnet som brutal, voldelig og sadistisk. Han var kjent for å gå rundt med en ridepisk, og skal ha nytt å slå fanger i vitners nærvær, noe han blant annet skal ha gjort under et besøk i fengselet i Nürnberg. På et tidspunkt ble han tiltalt for voldtekt, og han ble en rekke ganger saksøkt for injurier. Han hadde også en voldsom seksuell appetitt, og hans anti-semittiske propaganda hadde ofte et pornografisk preg.

På grunn av sin manglende evne til å forstå andres synspunkter støtte han en rekke ganger sammen med andre partimedlemmer. Han møtte alle angrep med uforsonlighet, og hans popularitet hos Hitler, som skyldtes dels hans tidlige innmelding i partiet og dels hans kompromissløse anti-semittisme, beskyttet ham mot fiendene. Det er enighet blant historikere om at hans tone skremte bort mange moderate og konservative som ellers ville latt seg lokke av nasjonalsosialismen.

Strid med Göring og andre nazister[rediger | rediger kilde]

Julius Streicher som krigsfange under Nürnbergprosessen 24. november 1945

Streicher krevde dødsstraff for jødiske «raseskjendere», og anklaget til og med Hitler indirekte for ettergivenhet i «jødespørsmålet».

Til og med mange partikamerater anså Streicher for ikke å være helt tilregnelig, men han ble personlig beskyttet av Hitler.

Etterhvert begynte hans sammenstøt med andre partimedlemmer å bli et problem, og i 1939 måtte til og med Hitler begynne å irettesette ham. Verst var det da andre høyerestående medlemmer følte seg fornærmet, som da han hevdet at Hermann Görings datter Edda var blitt unnfanget ved kunstig inseminasjon. Han trakk tilbake påstanden, men Göring fikk aldri en tilfredsstillende beklagelse. Til slutt måtte Hitler pålegge ham ytringsforbud.

I 1940 sørget Göring for at det ble nedsatt en granskningskommisjon som gikk gjennom hans personlige liv og hans forretninger, noe som førte til at Streicher ble avsatt fra alle partiverv. Han var funnet uegnet til verv som innebar personledelse. Det var ikke bare Göring-saken som utløste hans fall. Over hele linjen ble han kritisert sønder og sammen. Han ble kritisert for en tøylesløs aggressivitet som også gikk ut over Gauleiterkolleger, han blandet sammen politiske og personlige ambisjoner, hans påtrengende interesse for kvinner som også var merkbar i offentligheten var et problem, og man klandret hans personlige havesyke og selvbetjeningsmentalitet.

Han fikk trekke seg tilbake til en landsby nær Nürnberg (han ble forbudt å besøke byen), og derfra fortsatte han sitt arbeide med «Der Stürmer» omtrent som før. Hitler hadde uttrykkelig sørget for at han skulle få beholde ukebladet, og det fikk utkomme i et opplag på 300.000.

Under krigsårene sendte Streicher-fans ham diverse fotografier av henrettelser og andre redselsgjerninger mot jøder.

Under krigen var han en av de fremste talsmenn for utryddelse av jøder i de erobrede områdene i øst. Den 6. januar 1944 skrev han i «Der Stürmer» at utviklingen viste at det var mulig at Europa kunne bli «jødefritt».

Rettsoppgjøret[rediger | rediger kilde]

Ved Nürnbergprosessen sto Streicher tiltalt for å skrive og publisere «dødspropaganda», med den begrunnelse at hans anti-semittiske artikler bidro til å styrke jødehatet på en tid hvor jøder ble massakrert i stort antall.

Han ble også tiltalt for å ha konspirert til å drive aggressiv krigføring, men ble frikjent for dette fordi han ikke hadde tatt del i å legge invasjonsplaner, og fordi han ikke hadde vært militærrådgiver for Hitler.

Streicher ble funnet skyldig i fire anklagepunkter, alle under rubriseringen «forbrytelser mot menneskeheten», og dømt til døden. 16. oktober 1946 ble han hengt i fengselet i Nürnberg.

Foran retterstedet ropte han «Heil Hitler» og «Nå går jeg til Gud». Han skal også ha spyttet på bøddelen og ropt ut «En dag kommer bolsjevikene til å henge dere». Og fra selve skafottet ropte han «Purimfest 1946». Henrettelsesdagen sammenfalt med den jødiske religiøse festen purim til minne om seieren over Haman, som i bibelsk tid undertrykte jødene.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]