Ekteskap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tysk brudepar etter vielsen på det lokale sorenskriverkontoret. Selv om den hvite brudekjolen og andre ytre bryllupstradisjoner er beholdt i moderne, vestlige kjærlighetsekteskap, er mange moralske og kulturelle verdier endret. For eksempel er den pårørende familien ikke like viktig som før.
Jan van Eycks berømte dobbeltportrett Arnolfinis bryllup fra 1434 viser samtidas kjønnsroller: Mannen står ved det åpne vinduet og verden utenfor, kvinnen ved ektesenga. Hunden symboliserer trofashet.
William Hogarths satiriske Ekteskapskontrakten fra ca. 1745 inngår i hans bildeserie «Mariage à la Mode» og viser inngåelsen av et engelsk overklasseekteskap. Arrangerte ekteskap var tidligere svært vanlig også i Vesten, ikke minst blant mektige samfunnsklasser og slekter som ville øke sin innflytelse og rikdom gjennom å knytte fordelaktige familieforbindelser.

Ekteskap er en sosial eller rituelt anerkjent forening eller juridisk kontrakt mellom ektefeller som etablerer rettigheter og plikter mellom dem, mellom dem og deres barn, og mellom dem og deres svigerforeldre. Tradisjonelt har ekteskap I Norge bare vært lovlig inngått mellom en mann og en kvinne. Fra 2001 har ekteskapslovgivningen i ti land, blant dem Norge,[1] innført lover som tillater par av samme kjønn å inngå ekteskap. Ekteskapet er en juridisk bindende avtale, og i tillegg har selve seremonien ofte en religiøs ramme. Bokmålsordboka definerer ekteskap som samliv mellom mann og kvinne som er bygd på en rettslig bindende overenskomst, og der eventuelle barn blir anerkjent som begge parters avkom.[2]

I de fleste vestlige land (der kristendom er den mest utbredte religionen), er det i dag ikke anledning til polygami (å være gift med flere personer samtidig). Skal man gifte seg med en ny person, må eventuelle tidligere inngåtte ekteskap være opphørt (ved skilsmisse eller død). Men i en del ikke-vestlige kulturer (for eksempel der islam er den største religionen), kan det være anledning til å inngå ekteskap med flere personer og ha flere ektefeller samtidig. Også i vestlige samfunn har det i tidligere tider vært praktisert polygami.

Ekteskapsinngåelse i Norge[rediger | rediger kilde]

I henhold til lov om inngåelse og oppløsning av ekteskap kan ekteskapet inngås gjennom ektevigsel eller borgerlig vigsel i nærvær av to vitner; oftest i form av én forlover for hver part. Ved vigselen skal brudefolkene samtidig være nærværende, og norsk lov kjenner ingen unntak fra denne betingelsen.[3] De skal hver for seg på spørsmål fra vigsleren gi til kjenne at de samtykker til ekteskapet. Vigsleren skal deretter forklare at de er ektemaker.

Vigsler kan være en prest i Den norske kirke, eller en prest eller forstander i et registrert trossamfunn, evt. seremonileder i et livssynssamfunn, som har vigselsrett; notarius publicus; norsk utenrikstjenestemann; eller særskilt vigsler oppnevnt av departementet under spesielle omstendigheter.

Det er vanlig at personer i ekteskap bor sammen, men dette er ikke noe krav fra lovens side. I folkeregisteret må ektefeller normalt være registrert på én og samme adresse.

Vilkår i ekteskapsloven[rediger | rediger kilde]

Den som er under 18 år får ikke inngå ekteskap uten tillatelse fra fylkesmannen i det fylke der personen bor. Ekteskap får ikke inngås mellom dem som er i slekt med hverandre i rett opp- og nedstigende ledd eller hel- eller halvsøsken (se incest). Ekteskap mellom søskenbarn er imidlertid tillatt. Den som er gift eller partner i et registrert partnerskap får ikke inngå ekteskap, men eksisterende registrerte partnerskap kan etter 1. januar 2009 med partenes samtykke omgjøres til ekteskap.

11. juni 2008 vedtok Odelstinget å endre den norske ekteskapsloven slik at også personer av samme kjønn kan gifte seg. Norge er det sjette landet i verden som vedtar en såkalt kjønnsnøytral ekteskapslov.[4] Endringene Lov om ekteskap[5] trådte i kraft 1. januar 2009, se Ekteskapsloven.

Trossamfunn[rediger | rediger kilde]

Enkelte trossamfunn aksepterer ikke gjengifte når tidligere ektefelle lever (for eksempel Den katolske kirke), eller lar det være opp til den enkelte vigsler om han/hun vil vie i slike tilfeller (for eksempel Den norske kirke og Den anglikanske kirke). Adgangen til å nekte å vie i slikt tilfelle er nedfelt i ekteskapslovens §13[6]

Det kan også finnes andre regler innen de enkelte trossamfunn, blant annet for minstealder og grad av slektskap. I enkelte tilfeller vil en vigsler velge å ikke vie selv om det ikke er lovmessig adgang til det. Det er også mulig å vie personer uten å innberette ekteskapet til myndighetene. Dette gjøres i enkelte tilfeller der det er ønskelig å oppfylle religiøse krav, men hvor norsk lov ikke aksepterer ekteskapet som gyldig. Krav som stilles av trossamfunn kommer ikke foran norsk lov i tvister. Brudd på kravene kan av av enkelte religiøse samfunn brukes som grunnlag for å disiplinere eller ekskludere medlemmer.

Historie[rediger | rediger kilde]

Et japansk brudepar i tradisjonelle drakter under en shintoistisk bryllupsseremoni.

Former for ekteskap har siden forhistoriske tider blitt sett på som en ramme for samliv mellom mann og kvinne, orientert mot ektefellenes gjensidige hjelp og støtte, samt mot fødsel og oppdragelse av barn.

Noen steder har man praktisert polygami. Vanligvis har det da vært snakk om at en mann har flere koner (polygyni). Det at en kone har flere menn (polyandri) har vært mye mer sjelden, men det forekommer for eksempel noen steder i Asia og hos noen inuitter. Men også på steder hvor polygami praktiseres, har et ekteskap mellom én mann og én kvinne vært utgangspunktet for ekteskapsordningen, og det har vanligvis ikke vært noe krav at man skal ha mer enn én ektefelle.

I noen få kulturer har det forekommet at man har levd i gruppeekteskap, det vil si at flere menn og flere kvinner, vanligvis i en bosetning, kan ha seksuell omgang med hverandre. Dette har dog vært sjelden.

I vestlige land har det i den senere tid blitt vanligere at folk gifter seg og skiller seg, og at de gifter seg på nytt. Man kan da i samfunnsmessig sammenheng si at folk lever i seriemonogami: De har bare én partner om gangen, men har flere partnere etter hverandre.

Forskjellige samfunn har eller har hatt ulike tradisjoner og normer knytter til ekteskapsinngåelser og andre trekk ved ekteskapet. I mange samfunn har det vært vanlig at ekteskap har blitt sett på som nært nært forbundet med forholdet mellom to slekter eller to stammer. Det har også noen steder hatt betydning i forbindelse med eiendommer, og kan ha hatt sammenheng med at man ønsket å slå sammen to gårder. Derfor har det mange steder vært vanlig at man har arrangert ekteskap. Dog har det vært vanlig at de som skal inngå ekteskap har kunnet godta eller avslå det foreslåtte ekteskapet. I noen tilfelle har det imidlertid vært mer eller mindre bruk av tvang innblandet, hvilket ofte har fått voldsomme følger.

Mye av dette stabile fellesskapet har i stor grad basert seg på kvinnens avhengighet av mannens arbeid og inntekt samt at mannens fysiske overlegenhet gjorde kvinnen underkastet ektemannen i eldre tider, da normer og lovverk ikke beskyttet kvinner på samme måte som idag eller var diskriminerende overfor kvinner. Dette forandret seg i stor grad etter at det på 1900-tallet ble mer og mer vanlig at kvinner fikk stemmerett og større muligheter til å få arbeid som kunne forsørge en familie. Det moderne ekteskapet kan være mer basert på et kjærlighetsforhold enn på sosial og økonomisk avhengighet, derav en stor økning i antallet skilsmisser i periodene etter denne kvinnefrigjøringen. Det er også blitt vanligere at samlivspartnere ikke gifter seg men lever papirløst i samboerskap.

Historisk sett er ekteskap betraktet på forskjellige måter. Opprinnelig var et ekteskap gjerne et privat forhold mellom ætter eller andre samfunnsgrupper. I middelalderen og etterfølgende tider fikk det preg av å være en religiøs institusjon, men også en nødvendighet for at partene skulle oppfylle samfunnets verdslige lover. I dag er det for mange først og fremst en ren juridisk kontrakt.

Rundt 1140 kom kirkens lovgivning som tillot to som ønsket å gifte seg, å love hverandre dette med Gud som vitne - ute på et jorde, om så var. Diskusjonen hadde gått høyt i kirken om hva som definerer et ekteskap: Blir det til ved samleiet eller ved partenes samtykke? Det var pave Aleksander III (1159-81) som gjorde den siste løsningen til kirkens offisielle lære. Ifølge Paulus i Efeserbrevet 5,23-24 er nemlig ekteskapet et bilde på forholdet mellom Kristus og kirken - og derved et sakrament og altså uoppløselig, med mindre det var inngått på feile premisser, som ved for nært slektskap eller impotens. Men i og med at ekteskapet gikk over fra å være en bindende avtale mellom to parter til å bli et kirkelig sakrament, var det mer passende å definere det gjennom en åndelig handling (samtykke) enn en fysisk handling (samleie). Samtykket ble dermed tilstrekkelig - verken kirkelig vielse, samtykke fra slekten eller løfte avlagt i vitners nærvær var lenger nødvendig. Noen menn spekulerte i dette og lovet kvinnen ekteskap lørdagskvelden, for så i etterkant å benekte hele saken. Særlig i Bergen ses eksempler på slike ekteskap, fordi rettsdokumentene er bevart.

Kirkelig vielse ble ikke obligatorisk før i 1589, altså lenge etter reformasjonen.[7] Men frem til 1215 hadde kirken gjort det svært vanskelig for folk i små bygdesamfunn å finne partnere det var lovlig å inngå ekteskap med. Kirkens regler gjorde det til incest å gifte seg med slektninger i inntil sjette ledd, altså seksmenninger – et enormt antall mennesker, som det også er vanskelig å holde oversikt over. Dette skyldtes imidlertid en misforståelse ved oversettelsen av reglene, for sjette ledd i romersk regning tilsvarer bare tredje ledd – altså tremenninger – etter germansk regning.[8]

Fra 1200-tallet fikk man ekteskapsbestemmelser også i verdslig lovgivning, blant annet står det at kvinner som inngår ekteskap uten sine foreldres samtykke, kan gjøres arveløse. På 1300-tallet fulgte de første spor til skikken med nattefrieri, der et par ble regnet som forlovet om mannen stadig tilbrakte lørdagsnatten hos den samme kvinnen. Kirken nådde ikke frem med sin kritikk av skikken, og på begynnelsen av 1700-tallet var to tredeler av brudene i Hallingdal, Rendalen og Ringerike gravide eller hadde født barn.[9]

I middelalderen fikk adelen behov for et troverdig system for å holde orden på arverekker, noe bare kirken kunne tilby dem. Ekteskap ble dermed et kirkelig anliggende, og vielsene ble etter hvert flyttet til kirkebakken og senere inn i kirkerommet. Innen senmiddelalderen hadde kirken overatt jurisdiksjonen over ekteskapet, og hadde full kontroll. Dagens kirkelige vigsel er en viderføring av denne middelalderske tradisjonen.[10]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lovdata: Ekteskapsloven (Tilføyd ved lov 27 juni 2008 nr. 53 (i kraft 1 jan 2009 iflg. res. 27 juni 2008 nr. 745), tidligere § 1 endret paragraftall til § 1a.)
  2. ^ Ordboka: «Ekteskap»
  3. ^ Ekteskapsloven §11
  4. ^ Berit Almendingen (11.06.2008). Klart for lesbe-bryllup. Nettavisen. Besøkt 11.06.2008.
  5. ^ Stortinget (04 juli 1991). LOV 1991-07-04 nr 47: Lov om ekteskap.. Besøkt 27. august 2009.
  6. ^ Lovdata: § 13. En vigslers adgang til å nekte å foreta vigsler
  7. ^ Bagge, Sverre (2005): Mennesket i middelalderens Norge, Aschehoug & Co, ISBN 82-03-23282-5, s. 100
  8. ^ Bagge, Sverre (2005): Mennesket i middelalderens Norge, Aschehoug & Co, ISBN 82-03-23282-5, s. 121-122
  9. ^ Bjørn Bandlien i Sterke kvinner og impotente menn, Bergens Tidende 11. november 2006
  10. ^ Aas, Harald (3. oktober 2007). Ekteskapet uten teologisk forankring. Apollon. Besøkt 3. oktober 2007.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ekteskap – bilder, video eller lyd
Wiktionary-logo-en.png Wiktionary: Ekteskap – ordboksoppføring

Historikk m.m.[rediger | rediger kilde]