Blomberg-Fritsch-affæren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Offiserene er fra venstre: Gerd von Rundstedt, Werner von Fritsch og Werner von Blomberg i 1934.

Blomberg-Fritsch-affæren (tysk Blomberg-Fritsch-Krise) var to episoder som gav Hitler anledning til å bli kvitt de tre viktigste kritikererne av den aggressive, konfliktsøkende utenrikspolitikk han ønsket å føre: forsvarsminister og Wehrmachts overbefalshaver, Werner von Blomberg, hærens overbefalshaver, Werner von Fritsch og utenriksminister Konstantin von Neurath.

Oversikt over forløpet[rediger | rediger kilde]

I et møte 5. november 1937 redegjorde Hitler for sine planer om å føre en aggressiv utenrikspolitikk for å provosere fram en krig. Tilstede var Hitlers Wehrmachts-adjutant, oberst Friedrich Hoßbach, Neurath, Blomberg, Fritsch og de to overbefalshaverne for marinen og Luftwaffe, henholdsvis Erich Raeder og Hermann Göring. Blomberg, Fritsch og Neurath imøtegikk Hitler med massiv kritikk, som dokumentert i Hossbach-protokollen. Etter dette avviste Hitler å snakke mer med sine kritikere og trakk seg tilbake til Berchtesgaden fram til midten av januar 1938.[1]

Få uker senere dukket det opp en politirapport fra 1932 der Blombergs nye ektefelle ble utpekt som prostituert og en annen der Fritsch ble utpekt som homoseksuell.[2] Hitler grep sjansen til å bli kvitt de to høytstående kritikerne.

Blomberg-affæren[rediger | rediger kilde]

Enkemannen Blomberg ble i september 1937 kjent med den 35 år yngre Margarethe Gruhn.[3] Etter få ukers bekjentskap anmodet han om hennes hånd, men som Wehrmachts øverste befalshaver trengte han Hitlers samtykke. I anmodningen viste han til at forloveden var en enkel «pike av folket»[4][3] og bekymret seg over at hun ikke ville bli en standsmessig ektefelle. Hitler tilbød seg straks å være forlover og anbefalte Göring som den andre forloveren.[5] Vielsen fant sted for en liten krets i krigsministeriet 12. januar 1938.

Få dager etter vielsen begynte prostituerte i Berlin å snakke om at «en av deres» hadde giftet seg med krigsministeren.[5] Hærens overbefalshavende, Fritsch, fikk et anonymt tips og Gestapo fikk ferten av saken. Helldorf, politipresidenten i Berlin, la politirapporten om Margarethe Gruhn fram for Göring som kunne bekrefte at fotoet viste Blombergs nye hustru, og 24. januar 1938 informerte han Hitler.

Da Blomberg nektet å annullere ekteskapet, gav Hitler ham avskjed den 27. januar med 50 000 riksmark som etterlønn.[6]

Fritsch-affæren[rediger | rediger kilde]

Etter å ha blitt informert om Blomberg-affæren den 24. januar, kom Hitler på[7] en skandale som var under oppseiling i 1936. Generaloberst Fritsch ble den gang forsøkt utpresset av den mannlig prostituerte Otto Schmidt for angivelige homoseksuelle handlinger, men Hitler holdt sin hånd over Fritsch og la lokk på saken. Denne gangen ville Hitler være på den sikre siden og gav den tynne politirapporten til adjutanten Hoßbach, samtidig som han instruerte ham om å holde helt tett om saken. Likevel gav Hoßbach informasjonen til Fritsch, som forståelig nok begynte å tenke over hva som kunne ha gitt opphav til den falske anklagen. Dagen etter bedyret han sin uskyld overfor Hitler, men gjorde samtidig den feilen å fortelle om en harmløs episode da han spiste middag sammen med et medlem av Hitlerjugend fordi han selv antok det var fjæren som folkesnakket hadde gjort til fem høns. Hitler ble straks mistenkelig, og da Otto Schmidt holdt fast på sine beskyldninger, mistet Hitler tilliten til Fritsch, noe Goebbels senere noterte i sin dagbok.[8]

3. februar 1938 krevde Hitler Fritschs avgang, og 5. februar bekjentgjorde han i et kabinettmøte at generalene Blomberg og Fritsch gikk av «av helsemessige årsaker».

Da vitnet Otto Schmidt trakk beskyldningen tilbake den 18. mars 1938, ble Fritsch frikjent av militærdomstolen og rehabilitert. I stedet for å bli gjeninnsatt, ble han utnevnt til regimentsjef i sitt gamle artilleriregiment og falt ved Warszava den 22. september under Felttoget i Polen i 1939.

Følger[rediger | rediger kilde]

Etter å ha blitt kvitt de to offiserene, oppløste Hitler krigsministeriet og dannet av restene Oberkommando der Wehrmacht (OKW) med Wilhelm Keitel som sjef. Ledelsen av Wehrmacht overtok Hitler selv og oppnevnte General von Brauchitsch som kommandør over hæren; han ble regnet som føyelig og hadde allerede gitt uttrykk for at hæren burde knyttes nærmere nasjonalsosialismen.[9]

I et kabinettmøte 5. februar 1938 gjorde Hitler kjent at den konservative utenriksministeren Konstantin von Neurath var erstattet med Joachim von Ribbentrop samtidig som han gjorde flere utskiftninger i utenrikstjenesten.

I kjølvannet av endringene ble 16 eldre generaler pensjonert og 44 ombeordret. Göring, som forgjeves hadde arbeidet for å få posten som krigsminister, ble utnevnt til generalfeltmarskalk.

Noen av de høytstående militære lederne protesterte mot disse endringene, ikke minst generaloberst Ludwig Beck som sendte rundt et protestskriv som blant annet var underskrevet av generaloberst Gerd von Rundstedt.

Med Blomberg-Fritsch-affæren klarte Hitler på kort tid å tilegne seg nøkkelen til militærmakten i Tyskland

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Joachim Fest: Hitler. Frankfurt 1973. s. 744.
  2. ^ Ref. Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. s. 96ff. Om Blombergaffæren, se Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. s. 93–96.
  3. ^ a b Ian Kershaw: Hitler. 1936 - 1945. s. 94.
  4. ^ „Mädchen aus dem Volke“
  5. ^ a b Ref. Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. s. 94.
  6. ^ Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. s. 96.
  7. ^ Ref. Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. s. 96–102,
  8. ^ Ref. Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. s. 98, anm. 314.
  9. ^ Alfred Jodl: Tagebücher.IMT XXVIII, S. 357, sitert i Fest, s. 747.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]