Holocaust i Riksprotektoratet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Minnesmerke i Ústí nad Labem.

Holocaust i Riksprotektoratet var utryddelsen av jøder i Riksprotektoratet Böhmen-Mähren under andre verdenskrig. Den tyske okkupasjonsmakten drepte 78 154 av Riksprotektoratets jødiske innbyggere.[1][2] Mens deportasjonene i Republikken Slovakia ble gjennomført av den tyskvennlige regjeringen under Jozef Tiso, var den tyske okkupasjonsmakten ansvarlig for holocaust i Bøhmen og Mähren.[3]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke på jernbanestasjonen i Praha over Nicholas Winton som reddet 669 jødiske barn ut av Tsjekkoslovakia.[4]

Det tsjekkiske området har hatt jødiske innbyggere siden omkring år 1000. De var lenge utestengt fra en del yrker og spesialiserte seg ofte som skomakere, skreddere, gullsmeder og musikere. På 1600-1700-tallet fikk jødene flere borgerretter.[5]

Omkring 1900 bodde jødene særlig i Praha og Brno. Et knapt flertall av jødene i Bøhmen oppga i 1900 tsjekkisk som morsmål, mens jødene i Mährmen i hovedsak oppga at de brukte tysk. Noe hadde også ungarsk som morsmål. De jødiske innbyggerne, særlig i byene, var på den tiden stort sett assimilert og hadde et relativt distansert forhold til religionen. Rabbinerne fikk en mindre dominerende rolle blant jødene. Både i Bøhmen og Mähren ble det stiftet sionistiske foreninger rundt århundreskiftet. Tsjekkoslovakia ble etablert som stat etter første verdenskrig og var da et multietnisk land av tsjekkere, slovaker, etnisk tyske, jøder, ungarere og sigøynere. Masaryks uavhengighetserklæring fastslo at minoritetenes rettigheter skulle beskyttes.[6]:18-21 I 1921 var det omkring 354 000 jødiske borgere i den nye staten. Under og like etter krigen kom det en god del flyktninger fra Bukovina og Galicia, mange jiddischtalende «østjøder» som skilte seg ut med sin ortodokse frisyre og klesdrakt.[6]:29 I mellomkrigstiden bodde omkring halvparten av de tsjekkiske jødene i Praha. I forretningslivet gjorde de jødiske tsjekkeren det relativt godt i industri, handel og finans. Omkring 10 % av studentene ved universitetene var jødiske, noe som var langt mer enn andel av folketallet skulle tilsi.[6]:38

Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 ble også jødene i Sudetenland trakassert. I forbindelse med Sudetkrisen høsten 1938 ble flere synagoger i Sudetenland påtent. Før Sudetenland ble besatt av tyske styrker flyktet omkring 20.000 jøder til den fortsatt frie delen av Bøhmen og Mähren, de gjenværende ble internert av den tyske okkupasjonsmakten. Da tyske styrker okkuperte Bøhmen og Mähren i mars 1939 hadde Praha 31750 jødiske innbyggere, 10 % av befolkningen. Mange jøder forsøkte å forlate Riksprotektoratet. Innen utgangen av 1939 hadde 19.000 forlatt området.[5]

Tyskland innlemmet sudettyske områdene etter Münchenavtalen. I mars 1939 tok Tyskland kontroll over resten av Böhmen og Mähren og opprettet av Riksprotektoratet Böhmen-Mähren. Samtidig ble Republikken Slovakia opprettet og en marionettregjering innsatt. En stripe langs grensen ble avstått til Ungarn som dessuten annekterte det østligste området ved Karpatene. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. [7][8]

Hitler ga ordre om at tsjekkerne skulle styre jødesakene selv noe som medførte at den delvis selvstendig tsjekkiske regjeringen under Rudolf Beran nektet jødiske borgere å ha stillinger i næringsliv, offentlig forvaltning og frie yrker. Offentlige områder ble segregert. Dette skjedde på bakgrunn av at riksprotektor Konstantin von Neurath innførte Nürnberglovene i Bøhmen og Mähren.[9] Adolf Eichmann reiste til Praha der han videreførte arbeidet med å presse jødene til å utvandre fra det okkuperte området. Eichmann åpnet 26. juli 1939 sentralkontoret for jødisk utvandring i Praha. Blant annet ble jødiske tsjekkoslovaker satt på båt til Palestina falske innreisetillatelser eller til Sør-Amerika med falske visa. Jøderådet ble presset til skaffe penger for å dekke «flyktningeskatten» som også ubemidlede utreisende jøder ble ilagt. Argentina og Chile tok mot flest flyktninger, mens USA og Canada tok mot et symbolsk antall. Mange land krevde at flyktningene la frem bevis for at de hadde penger nok til å klare seg selv og ikke belaste staten.[10] Eichmann organiserte fra oktober 1941 og ut 1942 deportasjon av de tsjekkiske jødene til Theresienstadt og Auschwitz. I alt ble 80.000-100.000 av landets jøder drept. Tsjekkiske myndigheter var ikke involvert i deportasjonene.[9]

Forløp[rediger | rediger kilde]

Heydrich (i midten) sammen med Karl Hermann Frank (til høyre, sudettysk SS-offiser og sjef for politiet i riksprotektoratet) og Horst Böhme (til venstre, sjef for Sicherheitspolizei i riksprotektoratet), Praha september 1941. Heydrich var sjef for RSHA (og en av topplederne i gjennomføring av Holocaust) og samtidig stedfortredende riksprotektor. Heydrich ble drept av tsjekkiske partisaner i mai 1942.

Holocaust i Riksprotektoratet ble innledet med Reinhard Heydrichs ankomst i Praha 27. september 1941. Konsentrasjonsleiren Theresienstadt i den tsjekkiske byen Terezín ble etablert. Fra Theresienstadt ble jøder transportert til drapsanleggene i det okkuperte Polen, de fleste til Auschwitz mens en del endte livet i Belzec, Majdanek, Treblinka eller det niende fort i Kaunas (Kovno). I 1943 var det stort sett bare jøder i blandingsekteskap som ikke var internert eller deportert. I mai 1945 var det offisielt registrert 2803 jøder i riksprotektoratet. Av de 92199 som jødiske innbyggerne ved begynnelsen av okkupasjonen ble 78 154 drept, 14045 overlevde[11]:168 (i 1930 var det registrert 117 551 jødiske borgere av Bøhmen og Mähren [2]). I perioden november 1941 til tidlig 1943 ble først 70 000 fra Böhmen-Mähren og etter hvert 60 000 jøder fra det Tyskland, Nederland, Belgia og Danmark deportert til Theresienstadt. Theresienstadt fungerte som propaganda for regimet og vist frem som en god jødisk bosetting. I realiteten var forholden i Theresienstadt ille og mange døde før de ble deportert. De fleste ble sendt videre til andre leirer og færre enn 20 000 overlevde.[12]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

De fleste sudettyskere eller tysktalende ble etter krigen fordrevet som følge av de såkalte Beneš-dekretene og Potsdamavtalen. Dekretene opphevet statsborgerskap for tysktalende tsjekkoslovaker som ikke kunne bevise sin lojalitet til Tsjekkoslovakia.[13][14] Omkring 20 000 deporterte jøder kom tilbake, litt over 10 % av den jødiske befolkningen fra før krigen. Jøder innvandret også fra Karpato-Ruthenia som Sovjetunionen hadde annektert. Jøder ble ikke tatt godt i mot Tsjekkoslovakia og andre østeuropeiske land etter krigen. I rapport til eksilregjeringen i London het det at «etter krigen vil ikke jødene kunne returnere til stillingene som de hadde tidligere».[15] Noen jøder ble utvist fordi de ble kategorisert som tyske. De få overlevende jødene som ble værende tok en tsjekkoslovakisk (og anti-tysk) ikke-religiøs identitet etter krigen.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Macklem, Patrick (2005). «Rybná 9, Praha 1: Restitution and Memory in International Human Rights Law.». European Journal of International Law (16 (1)): 1–23. 
  2. ^ a b «Jewish Losses during the Holocaust: By Country». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). US Holocaust Memorial Museum. Besøkt 10. august 2019. «Hungarian-occupied Southern Slovakia and Subcarpathian Rus. Jewish population in 1939: 142,000–148,000. Deaths: 114,000–120,000» 
  3. ^ Sniegon, T. (2014). Vanished History: The Holocaust in Czech and Slovak Historical Culture (Vol. 18). Berghahn Books.
  4. ^ Nicholas Winton, Rescuer of 669 Children From Holocaust, Dies at 106, New York Times, 1. juli 2015.
  5. ^ a b Gilbert, M. (2002). The Routledge atlas of the Holocaust. Routledge.
  6. ^ a b c Rothkirchen, L. (2006). The Jews of Bohemia and Moravia: Facing the Holocaust. University of Nebraska Press.
  7. ^ «(1935)». www.verfassungen.de. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 19. mai 2016. 
  8. ^ Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  9. ^ a b Bukey, Evan B. (1. desember 2016). «The Greater German Reich and the Jews: Nazi Persecution in the Annexed Territories 1935−1945». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 30: 534–537. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcw061. Besøkt 17. februar 2020. 
  10. ^ Reynolds 1961, s. 87-88.
  11. ^ Wyman, D. S., & Rosenzveig, C. H. (1996). The world reacts to the Holocaust. JHU Press.
  12. ^ Rozett & Spector (2013) s. 48, 54
  13. ^ Ryback, Timothy W. «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (vinter 1996/1997, nr 105): 162–179.
  14. ^ Thum, Gregor (2010). «Ethnic Cleansing in Eastern Europe after 1945». Contemporary European History (vol 19, no 1): 75–81. 
  15. ^ Gerlach, David (2010). «Beyond expulsion. The emergence of unwanted elements in the postwar Czech borderlands, 1945-1950». East European Politics and Societies (Vol 24, nr 2): 269–293. 
  16. ^ Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Holocaust_i_Riksprotektoratet&oldid=22771826»