Marsjen mot Roma

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Marsjen mot Rom)
Gå til: navigasjon, søk
Marsjen på vei mot Roma
Benito Mussolini (med ordensbånd) og de italienske fascistiske svartskjortene under marsjen

Marsjen mot Roma (it: Marcia su Roma) var navnet de italienske fascistene ga statskuppet der Benito Mussolini kom til makten i Italia sent i oktober 1922.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Italia var en av seiersmaktene etter første verdenskrig, men hadde blitt utsatt for høye tap og fått lite uttelling i fredsavtalene hvor landet ikke fikk alle de landområdene man ble lovet av de allierte da landet gikk inn i krigen i 1915. Dette, i kombinasjon med den globale økonomiske krigen i mellomkrigstiden, underminerte de italienske politikernes legitimitet og førte til en øket støtte til kommunistene og de italienske fascistene.

I etterkrigstiden bygde fascistene opp en viss støtte i den politiske sektoren ved å med vold stoppe kommunistiske organisasjoner i Podalen i det nordlige Italia. I de ordinære valgene fikk ikke så mange stemmer, og hadde bare 20 mandater før marsjen.

Ved valget i 1922 hadde fascistene bare fått 7% oppslutning. Nasjonalforsamlingen ble fylt opp av en rekke småpartier, og det var ingen som klarte å danne regjering. Svartskjortene hadde gjennom utstrakt vold terrorisert sosialistene i nord. Da den italienske regjeringen i 1922 gikk igjennom en større politisk krise, besluttet fascistene å utnytte situasjonen ved å gripe makten i et statskupp.

Hendelsesforløp[rediger | rediger kilde]

Da de marsjerte inn i Roma denne oktoberdagen lot kongen, etter råd fra de militære, være å erklære unntakstilstand. Omkring 25 000-30 000 svartskjorter og såkalte squadristi (fascistiske gatekjempere), kledd i svarte skjorter, marsjerte under ledelse av Italo Balbo, Emilio De Bono, Michele Bianchi og Cesare Maria De Vecchi mot Roma for å kreve makten, mens Mussolini ventet i Milano. Hoveddelen av marsjdeltakerne ble stoppet av politiet underveis, og de rundt 9 000 som kom fram var dårlig organisert og bevæpnet, men Mussolini kom med toget fra Milano, og kong Viktor Emmanuel III vaklet, men valgte tilslutt å tilby ham statsministerposten som han tiltrådte 31. oktober. Svartskjortene holdt parade gjennom byens gater, men ble samme kveld sent ut av byen av Mussolini.

28. oktober, som regnes for dagen for marsjen, ble senere nyttårsdag i det fascistiske Italia da de innførte den nye kalenderen Era Fascista i 1927.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Da Mussolini overtok som regjeringssjef i 1922, var han i begynnelsen ikke eneveldig og fikk bare fire fascister med seg i regjeringen. Gjennom behendig manøvrering i regjeringen og deputertkammeret, kombinert med trusler om terror og også faktisk terror, bygde han raskt ut sin posisjon. Etter at han hadde fått drevet igjennom en endring i valgloven som innebar at det største partiet skulle ha to tredjedeler av plassene i deputertkammeret, vant hans parti valget i 1924 og i januar 1925 erklærte han diktaturet.

Fascistene innledet en ny aggressiv utenrikspolitikk, gikk inn i den spanske borgerkrigen og invaderte Etiopia og opprettet den utvidede kolonien Italiensk Øst-Afrika (Africa Orientale Italiana). Dette var betydelige elementer av opptrappingen fram mot andre verdenskrig da Italia på denne måten undergravde den internasjonale stabiliteten som var etablert etter første verdenskrig Mussolini forble makthaver i Italia fram til fascismens fall i juli 1943 etter en rekke nederlag i andre verdenskrig.

I likhet med mange andre observatører, mistolket også Adolf Hitler hendelsesforløpet knyttet til denne marsjen, og trodde at også NSDAP kunne komme til makten i Tyskland på samme måte. Dette ledet til det mislykkede ølkjellerkuppet året etter. Hitler kom da til at nasjonalsosialistene måtte ta makten gjennom legale midler, og kom til makten på samme måte som Mussolini da han ble utnevnt til rikskansler 30. januar 1933 av rikspresident Paul von Hindenburg.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]