Nisko-planen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nisko-planen
DeltakereSchutzstaffel[1]
Adolf Eichmann[1]
StedGeneralguvernementet
Startdatooktober 1939
Sluttdatoapril 1940
Nisko-planen på Commons

Nisko-planen også kalt Nisko-prosjektet (tysk: Nisko-Aktion)[2] var en tysk operasjon som gikk ut på å deportere jøder til et øde område ved byen Nisko i Generalguvernementet i det okkuperte Polen i 1939. Deportasjonene ble stanset etter få dager da knapt 5 000 (av rundt 80 000 planlagt) var deportert til et øde område uten husly og infrastruktur. Prosjektet ble avviklet i april 1940 og noen hundre overlevende reiste hjem. Jødene skulle gi plass til etnisk tyske forflyttet fra andre områder i Øst-Europa.[3][4][5]

Operasjonen ble planlagt og iverksatt av Adolf Eichmann og Franz Walter Stahlecker under ledelse av Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich.[2][6][7][8][9][10] Prosjektet var ledd i en etnisk og demografisk omorganisering av Polen[11] og regnes som en av forløperne for holocaust. Nisko-planen var typisk for den anti-jødiske politikken der et vagt men fast mål om «å bli kvitt jødene» samspilte med kreative initiativer fra ivrige tjenestemenn.[12][2][13][14][15][16] Ifølge historikeren Alexander B. Rossino bidro Himmler og Heydrich ved å styre den anti-jødiske politikken i en mer brutal retning i 1939.[17]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Se også: Molotov–Ribbentrop-pakten
Lublin mellom elvene Bug og Wisła (Vistula). Nisko ligger ved elven San.

Tyske styrker invaderte Polen 1. september 1939 og okkuperte hele landet øst til delelinjen mot området okkupert av Sovjetunionen. Elven Bug ble østgrensen for tysk styre etter at sovjetiske styrker som avtalt besatte det østlige Polen 17. september. Hilter erklærte 8. oktober at de mest utviklede områdene i nord og vest (Danzig/Vestpreussen, Wartheland og Schlesien) skulle annekteres, germaniseres og integreres i riket. Øvrige deler av Polen skulle legges under det såkalte Generalguvernementet, som ble etablert under Hans Franks ledelse den 8. oktober og omfattet byene Krakow, Warszawa, Kielce, Radom og Lublin med omland.[18][19][5]

I en tale til Riksdagen den 6. oktober sa Adolf Hitler at erobringen av Polen gjorde en etnisk reorganisering av Europa mulig. Fordi assimilering av den ikke-tyske lokalbefolkningen ble ansett som umulig skulle det angivelige problemet løses ved folkeforflytting. Hitler ba straks Heinrich Müller i Gestapo rense Katowice for jøder fordi byen skulle innlemmes i Oberschlesien. Müller ga oppdraget videre til Eichmann og aksjonen ville være et første trinn i et jødefritt tysk rike. Himmler ble samtidig utnevnt til Reichskommissar für die Festigung deutschen Volkstums (RKFDV, rikskommissær for styrking av den tyske nasjon) med oppgave å bosette områder tømt for polakker og jøder. Himmler involverte Reinhard Heydrich i det store prosjektet.[4]

Eichmann og Stahlecker skal tidlig i september 1939 ha snakket om muligheten for å deportere til det østlige Polen de jødene som ikke utvandret frivillig, Heydrich bifalt ideen.[20] Heydrich utstedte ordre 7. september om at jøder med polsk statsborgerskap i riket skulle anholdes med sikte på deportasjon til den uokkuperte delen av Polen (det vil si til sovjetisk område; tysk: festgenommenen Juden mit polnischer Staatsangehörigkeit... in Gebiete des nicht zu besetzende übrigen Polen abzuschieben). Eichmann og Stahlecker møttes i Wien 10. september og diskuterte da hvilken politikk som burde føres overfor jødene i Østerrike og Riksprotektoratet. Dette ledet til Nisko-planen.[17]

«Baltikum-tyskere» vises rundt på sin nye eiendom i Polen (november 1939; trolig propagandafoto), bosettingen ble administrert av Volksdeutsche Mittelstelle.
Foto: Bundesarchiv, Bild 183-E12311

Heydrich krevde 21. september at jødene skulle samles i større byer ved jernbaneknutepunkt slik at de senere lett kunne deporteres; i denne forbindelse ble det skissert mulighet for jødereservat øst for Krakow eller i Lublin-området.[5] Heydrich snakket 21-22. september (Eichmann var tilstede) med ledelsen for Einsatzgruppene og for hæren inkludert Walther von Brauchitsch om deportasjon av jøder og andre «uønskede» elementer, og om opprettelse av en «jødestat» under tysk styre «ved Krakow». Fordrivelse (tysk: Abschiebung) av jøder over demarkasjonslinjen til sovjetisk-kontrollert område skulle fortsette. I slutten av september snakket Heydrich om et naturvernområde eller «riksgetto» øst for Warszawa og ved Lublin hvortil jøder kunne forflyttes fra de germaniserte distriktene.[21][17]

Tyske planer for Polen innebar blant annet å tømme Danzig, Vestpreussen, Poznan og Schlesien for jøder. Jødene skulle forflyttes til Lublin-området i Generalguvernementet der det skulle opprettes et «reservat». Heinrich Himmler fikk ansvar og uinnskrenket myndighet for disse forflytningene. Lederne i naziregimet så for seg Generalguvernementet som et sted å dumpe flere millioner påvirket av bosettingsplanene. Wilhelm Keitel, den tyske øverstkommanderende, fremholdt at det gamle og nye riket måtte renses for jøder, polakker og «avskum». Etter at oppdelingen av Polen var fastsatt ble det innenfor RSHA enighet om å etablere en «riksgetto» i Lublin-distriktet.[18][19] Ifølge Molotov-Ribbentropp-pakten skulle rundt 500 000 etnisk tyske (Volksdeutsche) forflyttes fra Øst-Europa og bosettes vest for delelinjen.[22][23] De første etnisk tyske fra Baltikum ankom Danzig 15. oktober 1939.[24] Når Reinhard Heydrich og andre nazitopper snakket om å opprette reservater for jødene ga det inntrykk av å gi jødene et eget land. I praksis ville de konsentrere jødene i et område kontrollert av SS.[4]

Heydrich, Eichmann og medarbeidere hadde siden sommeren 1938 drevet utvandringskontorer for jøder i Wien, Berlin og Praha.[25][26] Jødenes mulighet til å utvandre ble mindre og mindre til krigen begynte i september 1939 da grensene ble stengt og det ble svært vanskelig for jøder å utvandre.[4]

Gjennomføring[rediger | rediger kilde]

Nisko-planen var et prosjekt igangsatt i oktober 1939 for å deportere jøder til et tenkt reservat ved byene Lublin og Nisko sørøst i det okkuperte Polen.[27][28][5][29] Adolf Eichmann fikk den 6. oktober i oppdrag av Gestapo-sjef Heinrich Müller å forberede fordrivelse av 70–80 000 jøder fra Katowice-distriktet over Wisła. Fordrivelsen skulle gi erfaringer for større tiltak senere.[5][18][4]

Eichmann reiste 9. oktober til Ostrava (rett over grensen fra Katowice og med direkte jernbaneforbindelse) der Stahlecker på egen hånd hadde tenkt å deportere jøder fra riksprotektoratets grenseområder til Generalguvernementet, noe som førte til at Eichmann inkluderte Ostrava. Eichmann og Stahlecker pekte ut Nisko ved elven San nær demarkasjonslinjen som et passelig dumpested. Nisko lå i et relativt tynt befolket våtmarksområde nær jernbanen. De første togene gikk fra Katowice, Wien, Bielsko-Biala og Ostrava 17-18. oktober.[5][18][4] Wien var ikke nevnt i Müllers ordre til Eichmann, mens transport fra Ostrava ifølge ordren bare gjaldt polske borgere som hadde søkt tilflukt der.[11]

Eichmann var tilstede da transportene ankom og holdt tale i sionistiske vendinger. Jødene kom til en ødemark uten noe å hjelpe seg med[4] og det var totalt kaos. Ved Nisko var det ikke gjort noen forberedelser. Den tiltenkte transitleiren i Nisko var ikke på plass og de første deporterte ble sendt over San-elven og ut i våtmarkene for å sette opp enkle brakker. De mest egnede arbeiderne ble valgt ut og øvrige ble sendt østover til fots med beskjed om aldri å vende tilbake. Noen av de deporterte krysset demarkasjonslinjen med håp om trygghet på sovjetisk side. Denne behandlingen av de deporterte innebar at nazistene regnet med at en stor del ville dø i de ugjestmilde strøkene ved Nisko.[30][16][31]

Adolf Eichmann i varetekt i Israel. Nisko-planen var en del av aktoratets bevisførsel.

Eichmann regnet med at innen kort tid ville også jøder i Altreich bli omfattet av deportasjonene. Fra Nisko-reservatet så man for seg at jødene ville bli drevet over demarkasjonslinjen mot sovjetisk område.[12] Eichmann hadde lagt planer for deportasjon av flere hundre tusen jøder fra Bøhmen, Mähren, Wien og selve Tyskland da Himmler stanset planen.[15][32] Odilo Globocnik, SS-sjef i Lublin, skal i 1939 ha vært innforstått med at en stor andel av jødene i reservatet ville sulte ihjel.[33] Bełżec utryddelsesleir ble senere anlagt i dette området.[6][34][35]

Hitler og Himmler avlyste eller utsatte prosjektet samtidig som de første transportene gikk. SDs kontorer i Wien og Ostrava ble informert, men Eichmann ville ikke stanse transportene. I Wien drev Alois Brunner og Hans Günther deportasjoner som om de var i gang med fullstendig fjerning av byens jøder, men måtte stanse da hæren trengte all tilgjengelig transportkapasitet. De mange tusen jødene ved Nisko ble overlatt til seg selv og hadde blant annet vansker med å få tak over hodet. SS og politi jaget en del over delelinjen til sovjetisk område. Da væreforholdene om vinteren ble verre fikk jødene lov til å skaffe hjelp fra Lublin.[4]

Innen utgangen av oktober 1939 var 4700 personer deportert til Nisko-området.[30] I april 1940 ble virksomheten ved Nisko avviklet og de overlevende fikk reise hjem for egen regning, omkring 300 kom tilbake.[4] Arthur Nebe, daværende sjef for kriminalpolitiet i Berlin, forsøkte å få Eichmann til å inkludere tre-fire jernbanevogner med sigøynere fra Berlin til Nisko; dette ble trolig ikke noe av.[36]

Stans i deportasjonene[rediger | rediger kilde]

Sivil administrator Hans Frank (til høyre) motsatte seg deportasjoner til Generalguvernementet. Foto fra politiparade i Krakow i 1939 (Friedrich-Wilhelm Krüger med hjelm).

Himmler ga ordre om å stanse prosjektet to dager etter at deportasjonene var i gang. Offisielt ble prosjektet stanset på grunn av tekniske problemer. Det er uklart hva som var den avgjørende grunnen til at deportasjonene ble stanse.[12]

Prosjektet kan ha blitt stanset fordi det ikke fantes transportmidler for en så omfattende forflytning, blant annet fordi hæren la beslag på transportkapasitet for å flytte styrker vestover.[4] Behov for transportkapasitet til forflytning av etnisk polske fra Danzig/Vestpreussen til Generalguvernementet kan ha medvirket til at Nisko-prosjektet ble stanset. Deportasjoner fra Danzig-området og Warthegau fortsatte for å germanisere området og gi plass til etnisk tyske fra sovjetisk-kontrollerte baltiske stater.[11] Himmler trengte plass i Danzig-området og Wartheland til etnisk tyske som kom østfra, mens deportasjoner fra Wien og Ostrava ikke bidro til å løse boligbehov for tilflyttende etnisk tyske.[5] Militære hensyn ved et fremtidig angrep på Sovjetunionen kan ha spilt en rolle for at det ble avblåst.[30]

Den tyske ledelsen i Generalguvernementet ønsket ikke flere jøder og forflytningen ble motarbeidet av Hans Frank, som var sivil administrator for området.[37] Denne motstanden fra den lokale tyske administrasjonen kan ha medvirket til at prosjektet ble stanset. Hans Frank var motstander av den store planen om reservat ved Lublin. Frank ønsket å germanisere Generalguvernementet og deportasjon av jøder og polakker til Generalguvernement ødela hans plan. Frank ønsket ikke at området skulle være en dumpeplass og var rasende over det som skjedde ved Nisko. Frank ga ordre om å arrestere Eichmann om han viste seg i Generalguvernementet;[4] Eichmann avfeide arrestordren som en barnslig spøk.[38]

Den store og raske tilstrømmingen til Lublin-området skapte store utfordringer med blant annet sunnhets- og sanitærforhold. Hastverket og improvisasjonene i arbeidet medvirket trolig til at prosjektet feilet.[2][39][40]

Den havarerte Nisko-planen kan ha medvirket til at regimet vurderte Madagaskar som alternativt deporteringssted.[2][39][40] Senere i 1940 arbeidet Eichmann med Madagaskarplanen. Til Reinhard Heydrichs og Eichmanns frustrasjon ble heller ikke denne planen noe av.[27][28][29][41][42]

Ettertiden[rediger | rediger kilde]

Franz Josef Huber, Arthur Nebe, Heinrich Himmler, Reinhard Heydrich og Heinrich Müller (Berlin 1939). Himmler, Heydrich og Müller satte igang Nisko-prosjektet og var senere sentrale ledere under holocaust der også Huber og Nebe medvirket.

Himmler og Heydrich anså ikke Nisko-fiaskoen som et alvorlig tilbakeslag for nazistenes antijødiske politikk og Eichmanns karriere ble ikke skadelidende. Under rettssaken mot Eichmann i Jerusalem ble Nisko-planen trukket frem fordi dette prosjektet fremsto som Eichmanns eget påfunn. Aktor mente at ideen om å deportere jødene til Polen og drepe dem der dukket opp høsten 1939. Eichmann hevdet at Nisko var tenkt som et sionistisk prosjekt ved at jødene kunne få et selvstyrt område som gradvis kunne ta i mot alle Europas uønskede jøder. Ifølge Eichmanns fremstilling var dette en god løsning i og med at det ikke var mulig å opprette en jødisk stat i Palestina.[4]

Ifølge Gerhard Wolf var Nisko-prosjektet en radikalisering av nazistenes antijødiske politikk ved at jødene ble spesielt skilt ut i bosettingspolitikken og ved at jøder i erobrede områder var målet for aksjonen.[11] Ifølge Christopher R. Browning gjorde stans i Nisko-planen og Madagaskar-planen de nazistiske befolkningsplanleggerne åpne for stadig mer radikale tiltak.[15]

Den østerrikske historikeren Jonny Moser beskriver i Nisko. Die ersten Judendeportation (forlaget Steinbauer, 2012) hvordan Eichmann drev deportasjoner i strid med ordrer fra Berlin og hvordan Eichmann forsøkte å holde deportasjonene skjult for militære og sivile myndigheter i de okkuperte områdene.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b doi.org[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e Michman, D. (2013). Nisko: Die ersten Judentransportationen by Jonny Moser. German Studies Review, 36(3), 721-722.
  3. ^ Weinbaum, Laurence (2015). «Review of Gates of Tears: The Holocaust in the Lublin District». Jewish Political Studies Review. 1/2. 27: 98–105. ISSN 0792-335X. Besøkt 8. oktober 2023. 
  4. ^ a b c d e f g h i j k l Cesarani, David (2008). Eichmann. Oslo: Spartacus. ISBN 9788243004627. 
  5. ^ a b c d e f g Pulvermacher, A. (2022). Early Deportations of Jews in Occupied Poland (October 1939–June 1940): The German and the Soviet Cases. Holocaust and Genocide Studies, 36(2), 125-153. «A separate project was called the “Nisko Plan.” In October 1939, Gestapo chief Heinrich Müller commissioned Adolf Eichmann to deport 80,000 Jews from East Upper Silesia in order to gain experience “evacuating large masses.” When the first transports (see Table 1) were not successfully implemented, however, the deportation experiment was abandoned by order of Himmler himself»
  6. ^ a b Mixon 2019, s. 53.
  7. ^ Milton, S. (1990). The context of the Holocaust. German Studies Review, 13(2), 269-283.
  8. ^ Rozett & Spector (2013) s. 47
  9. ^ Mazower, M. (2009). Hitler's empire: how the Nazis ruled Europe. Penguin.
  10. ^ Lang, Jochen von (1983). Eichmannforhørene. no: Aschehoug. ISBN 8203111033. 
  11. ^ a b c d Wolf, Gerhard (3. april 2015). «The Wannsee Conference in 1942 and the National Socialist living space dystopia». Journal of Genocide Research (engelsk). 17 (2): 153–175. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2015.1027074. Besøkt 11. oktober 2023. 
  12. ^ a b c Browning, Christopher R. (1986). «Nazi Resettlement Policy and the Search for a Solution to the Jewish Question, 1939-1941». German Studies Review. 3. 9: 497–519. ISSN 0149-7952. doi:10.2307/1429900. Besøkt 8. oktober 2023. 
  13. ^ Frøland, Carl Müller (2017). Nazismens idéunivers. Vidarforl. ISBN 9788279903741. 
  14. ^ Kershaw, Ian (2008). Hitler. Historie & kultur. ISBN 9788292870266. 
  15. ^ a b c Browning, C. R. (2000). Nazi policy, Jewish workers, German killers. Cambridge University Press.
  16. ^ a b c Hochstadt, Steve (2013). «Nisko. Die ersten Judendeportation. By Jonny Moser. Edited by Joseph W. Moser and James R. Moser. Vienna: Edition Steinbauer. 2012. Pp. 206. Cloth €22.50. ISBN 978-3902494528.». Central European History. 3 (engelsk). 46: 676–678. ISSN 0008-9389. doi:10.1017/S0008938913001179. Besøkt 12. oktober 2023. 
  17. ^ a b c Rossino, Alexander B. (2001). «Nazi Anti-Jewish Policy during the Polish Campaign: The Case of the Einsatzgruppe von Woyrsch». German Studies Review. 24 (1): 35–53. ISSN 0149-7952. doi:10.2307/1433155. Besøkt 3. august 2023. 
  18. ^ a b c d Matthäus, J., Böhler, J., & Mallmann, K. M. (2014). War, pacification, and mass murder, 1939: the Einsatzgruppen in Poland. Rowman & Littlefield (i samarbeid med United States Holocaust Memorial Museum og med Deutsches Historisches Institut Warschau og Universität Stuttgart).
  19. ^ a b Reynolds 1961, s. 94-95.
  20. ^ Bukey, E. B. (2013). Jonny Moser, Nisko: Die ersten Judendeportationen. Journal of Austrian Studies, 46(1), 104-108.
  21. ^ Goshen, S. (1981). Eichmann und die Nisko-Aktion im Oktober 1939. Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, 27, 74-96.
  22. ^ Fure, Odd-Bjørn (26. mai 2002). «Tilintetgjørelsen av de europeiske jødene | NNT». Nytt Norsk Tidsskrift (norsk). doi:10.18261/issn1504-3053-2002-02-01. Besøkt 6. januar 2022. 
  23. ^ Zukier, Henri (1. desember 2013). «Diversity and Design: The “Twisted Road” and the Regional Turn in Holocaust History». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 27: 387–410. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dct057. Besøkt 18. november 2019. ««The metaphor of the “twisted road” plausibly refuted the then-dominant first-generation intentionalist accounts of a “straight-and-narrow” trajectory of the Holocaust. Lucy S. Dawidowicz, for instance, had written of the “line of antisemitic descent from Martin Luther to Adolf Hitler,” and Gerald Fleming had emphasized that “the line that leads” from Hitler's early antisemitism to the Final Solution was “direct,” with a “striking” and “unbroken” continuity.28 The “twisted road” metaphor, by contrast, suggested that diversity was a process and a major cause of anti-Jewish policies. Most significantly, however, the new trope framed a paradigm of diversity that has tacitly and spuriously informed all sides of the debates on Holocaust intentionality. The metaphor set up a dichotomy between a “twisted” and a “straight-and-narrow” road to the Final Solution.» 
  24. ^ Gerwarth 2011, s. 159.
  25. ^ «Adolf Eichmann». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 1. juni 2021. 
  26. ^ Poliakov, L. (1949): Eichmann. Administrator of Extermination. Commentary 8 (1949): 439.
  27. ^ a b Gerwarth 2011, s. 182.
  28. ^ a b Bauer, Yehuda (1980). «Genocide: Was it the Nazis' Original Plan?». The ANNALS of the American Academy of Political and Social Science (engelsk). 450 (1): 35–45. ISSN 0002-7162. doi:10.1177/000271628045000105. Besøkt 24. september 2023. 
  29. ^ a b Weinbaum, L. (2015). Gates of Tears: The Holocaust in the Lublin District. Jewish Political Studies Review, Vol. 27, No. 1/2, pp. 98-105
  30. ^ a b c Gerwarth 2011, s. 158.
  31. ^ Wiesenthal, Simon (1990). Morderne iblant oss. no#: Cappelen. ISBN 8202125340. 
  32. ^ Browning, C. R. (1995). The path to genocide: Essays on launching the final solution. Cambridge University Press.
  33. ^ Longerich, P. (2001). Policy of Destruction: Nazi Anti-Jewish Policy and the Genesis of the Final Solution (Vol. 22). United States Holocaust Memorial Museum, Center for Advanced Holocaust Studies.
  34. ^ Milton, S. (1990). The context of the Holocaust. German Studies Review, 13(2), 269-283.
  35. ^ Mazower, M. (2009). Hitler's empire: how the Nazis ruled Europe. Penguin.
  36. ^ Milton, Sybil (1990). «The Context of the Holocaust». German Studies Review. 2. 13: 269–283. ISSN 0149-7952. doi:10.2307/1430708. Besøkt 12. oktober 2023. 
  37. ^ Laqueur, Thomas (4. november 2004). «Four pfennige per track km». London Review of Books. 21 (engelsk). 26. ISSN 0260-9592. Besøkt 2. april 2021. 
  38. ^ Stangneth, B. (2014). Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer. Vintage.
  39. ^ a b Reynolds 1961, s. 95.
  40. ^ a b Bauman, Zygmunt (1997). Moderniteten og Holocaust. no#: Vidarforl. ISBN 8290016824. 
  41. ^ Arendt, Hannah (2000). Eichmann i Jerusalem. no#: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. 
  42. ^ Browning, C. R. (2000). Nazi policy, Jewish workers, German killers. Cambridge University Press.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nisko-planen&oldid=24139056»