Arthur Schopenhauer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arthur Schopenhauer

Arthur Schopenhauer (født 22. februar 1788 i Danzig, død 21. september 1860) var en tysk filosof, sønn av Johanna Schopenhauer.

Schopenhauers filosofi tar utgangspunkt i Immanuel Kants filosofi og viderefører den så i retning buddhisme og andre østlige tankeganger. I likhet med Kant mener han at sansene våre bedrar oss, at det vi oppfatter av verden aldri kan gi visshet om den, at det Kant kalte Das Ding an sich (tingen i seg selv) er skjult bakenfor våre sanseinntrykk. Men når Kant stopper der, går Schopenhauer videre og sier at vi faktisk kan vite noe om denne tingen.

Argumentet er forenklet slik: Alt i verden er i et subjekt-objekt-forhold. Subjektet, det såkalt transcendentale subjektet, kan aldri se seg selv. Det vi som subjekter oppfatter av objektene vil dermed være indirekte, formidlet av subjektets tolkninger eller oppfattelser av objektet. Alt vi oppfatter av verden er innenfor tid, rom og styrt av kausalitet, det vil si de kategoriene Kant mente tilkom tingen i seg selv bare gjennom vår objektgjøring av den. Men, sier Schopenhauer, det er en måte vi kan komme bakenfor dette, bakenfor tid og rom og kausalitet. Siden tingen i seg selv er alt (utenfor tid og rom er ingenting forskjellig fra noe annet), er vi også tingen i seg selv, på et nivå. Og den måten vi merker dette nivået, er i vår vilje.

Dette viljesbegrepet hos Schopenhauer er den ikke-kantianske delen av filosofien hans. (Den kantianske er forestilling (på tysk Vorstellung), det er derfor hovedverket hans heter Verden som vilje og forestilling.) Det er et begrep som Friedrich Nietzsche senere videreutviklet (vilje til makt) og som på visse måter foregriper det vitenskapelige begrepet energi.

Da Schopenhauer skrev sitt hovedverk var han ennå ikke fylt 30 år, og så selvsikker var han at han la sine forelesninger på samme tid som den store og berømte filosofen Hegel. Det gikk dårlig, både med forelesningene og med mottakelsen av det filosofiske verket. Først som gammel mann ble Schopenhauer berømt, særlig med de to aforismebindene Parerga und Paralipomena, og fra hans død og fremover feide det en veritabel Schopenhauer-feber over Europa.

At Schopenhauer har hatt mye å si for vitenskapen eller fagfilosofien er derimot en overdrivelse. Tre store filosofer har mottatt avgjørende impulser av ham : Friedrich Nietzsche, Henri Bergson og Ludwig Wittgenstein, ellers har fagfilosofer stort sett ignorert ham. Men forfattere og kunstnere (og en psykolog) har hele tiden funnet veien til hans verker. Samuel Beckett, Jorge Luis Borges, August Strindberg, Richard Wagner, Thomas Mann, Italo Svevo, Leo Tolstoj, Marcel Proust, Sigmund Freud: alle disse og mange andre kunstnere har lest Schopenhauer og blitt fengslet av hans pessimisme, hans opphøyning av kunst (og særlig musikk) i sitt filosofiske system, hans misogyni, hans prosa som mange har betegnet som noe av den tyske kulturhistoriens fineste.

For Über die Freiheit des menschlichen Willens fikk han gullmedalje fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Viktige verker[rediger | rediger kilde]

  • Über die vierfache Wurzel des Satzes vom zureichenden Grunde, 1813
  • Über das Sehn und die Farben, 1816
  • Die Welt als Wille und Vorstellung, 1818/1819, vol 2 1844
  • Über den Willen in der Natur, 1836
  • Über die Freiheit des menschlichen Willens, 1839
  • Über die Grundlage der Moral, 1840
  • Parerga und Paralipomena, 1851

Tekster på nettet[rediger | rediger kilde]