20. juli-attentatet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
20. juli-attentatet var et mislykket forsøk på statskupp fra en rekke høyere Wehrmacht-offiserer i 1944, som involverte likvidering av Adolf Hitler, hvor generalfeltmarskalk Erwin von Witzleben var tiltenkt rollen som ny leder for Wehrmacht. Attentatet mot Hitler ble utført av oberst grev Claus von Stauffenberg.
Planen innebar at Stauffenberg plasserte en tidsinnstilt bombe nær Hitlers stol ved Wolfsschanze-hovedkvarteret i Rastenburg i Øst-Preussen, og deretter straks reiste til Berlin for å kommandere troppene under opprøret. En ny regjering var allerede dannet. Kodenavnet for operasjonen var «Operation Valkyrie», basert på den operasjonsplanen reservehæren («Ersatzheer») ved situasjoner med nasjonalt kaos.
Imidlertid førte tre uventede forhold til at Hitler overlevde bomben. Det ene var at møtet fant sted i en betongforsterket brakke, kartrommet, istedenfor i den underjordiske bunkeren det var tiltenkt. Dette førte til at trykket fra eksplosjonen gikk ut av rommet gjennom vinduer og dører, mens det komprimerte trykket inne i en solid bunker ville ha tatt livet av alle deltakerne. Videre hadde oberst Heinz Brandt ved en tilfeldighet flyttet Stauffenbergs veske bak et solid bordben, da den hadde stått i veien for ham, etter at Stauffenberg hadde forlatt brakken, og dette bordbenet tok av så mye for eksplosjonen at det forhindret det splintregnet som bordplaten ville ha skapt. Dernest var bare én av de to bombene Stauffenberg og hans adjutant og medkonspirator, oberleutnant Werner von Haeften, hadde med seg blitt klargjort; de var blitt avbrutt mens de aktiverte luntene til bombene. Luntene var av britisk fabrikat med 30 minutters brenntid, og ble valgt fordi de var de eneste tilgjengelige som var lydløse. Hadde begge bombene blitt aktivert, ville de to første tilfeldighetene antakelig ikke spilt noen rolle. Fire av møtedeltakerne ble imidlertid drept i attentatet og nesten alle tilstedeværende skadet. Hitler fikk kun mindre skader, bare høyre arm ble hardt rammet. Stauffenberg ble først klar over dette senere da han var tilbake i Berlin; han hadde selv sett et lik svøpt i Hitlers frakk bli båret ut av brakken før han kom seg avgårde.
I antagelsen at Hitler var død, fløy Stauffenberg og Haeften til Berlin for å møtes med sine sammensvorne i krigsministeriet i Bendlerblock. General Friedrich Olbricht hadde hørt radiomeldinger om attentatet og at Hitler hadde overlevd, og hadde derfor ikke satt igang «Operation Valkyrie» umiddelbart etter likvideringsforsøket, selv om Stauffenberg hadde rapportert at Hitler var død. Dermed kunne det først startes fire timer senere, da Stauffenberg ankom.
Under opprøret klarte ikke konspiratorene å ta kontroll over radiostasjoner, og dermed ikke å undertrykke nyheten at Hitler hadde overlevet. Reservestyrker i Berlin, som først hadde adlydt Stauffenbergs ordrer, nektet snart å gjøre dette, og kuppforsøket kollapset.
Stauffenberg, Haeften, general Friedrich Olbricht og oberst Albrecht Mertz von Quirnheim ble arrestert og henrettet i bakgården i Bendlerbock samme natt, og i de følgende prosessene ble flere tusen Wehrmachtsoffiserer henrettet. Generalfeltmarskalk Erwin Rommel, som var mistenkt for delaktighet, ble tvunget til å begå selvmord, da myndighetene ikke ønsket en åpen rettssak på grunn av Rommels umåtelige popularitet.
Hitler var etter attentatet først svært oppstemt ved at han hadde overlevd og at dette var skjebnebestemt. I den første forvirringen etter eksplosjonen var det ulike teorier om hva som hadde skjedd, det hvite lysglimtet i eksplosjonen avslørte at det var britisk sprengstoff, og man antok at bomben kunne ha blitt kastet inn i rommet av en britisk agent eller ved heldig presisjonsbombing. Sjokket var derfor stort da det utpå ettermiddagen ble klart at sentrale krefter innen Wehrmacht sto bak. Dette førte til at Hitlers tillit til Wehrmacht ble ytterligere svekket.
Jesuittpateren Alfred Delp ble også arrestert av nazistene, mistenkt for medviterskap eller medvirken. Delp ble senere henrettet. Det er imidlertid bortimot sikkert at pater Delp, som kjente enkelte av de sammensvorne, ikke selv var involvert.
Kaltenbrunner-granskningene om sammensvergelsens omfang og medlemmer hadde kommet til den konklusjon at «i den videre krets av sammensvorne ... hadde representanter for den politiske katolisisme spilt en hovedrolle». Selv om det var et sannhetskorn i dette, betød det slett ikke at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert etter attentatet, faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre.
At Kaltenbrunners granskning i liten grad avdekket eller reflekterte at Stauffenbergs rolle som attentatmann skyldtes at den som opprinnelig var tiltenkt denne rolle var i siste øyeblikk blitt beordret bort fra Wolfsschanze og denne offiseren var en bekjennende protestantisk kristen. Konspirasjonen mot Hitler var altså ikke et gjennomgående katolsk prosjekt, selv om det både for Stauffenberg og andre deltakere var deres motivasjon tuftet på deres katolske etikk og bakgrunn.
[rediger] Til stede på møte da bomben eksploderte
- Adolf Hitler (lettere skadet)
- Generalløytnant Adolf Heusinger: Sjef for operasjonsavdelingen og fungerende sjef for hærens generalstab (lettere skadet)
- General Günther Korten: Sjef for Luftwaffes generalstab (drept)
- Oberst Heinz Brandt: Generalstabsoffiser; stedfortreder for Heusinger (drept)
- General Karl-Heinrich Bodenschatz: Forbindelsesoffiser for Luftwaffes ledelse i Førerkvarteret (alvorlig skadet)
- Generalløytnant Rudolf Schmundt: Sjefsadjutant for Wehrmacht hos Hitler og sjef for hærens personalavdeling (drept)
- Oberstløytnant Heinrich Borgmann: Adjutant for Hitler (alvorlig skadet)
- Kontreadmiral Karl-Jesco von Puttkamer: Marineadjutant hos Hitler (lettere skadet)
- Stenograf Heinrich Berger (drept)
- Kapitän zur See Heinz Assmann: Admiralstabsoffiser i Wehrmachts ledelse (lettere skadet)
- Generalmajor Walter Scherff: (lettere skadet)
- General Walther Buhle: Sjef for hærstaben i Wehrmachts overkommando
- Kontreadmiral Hans-Erich Voss: Representant for Kriegsmarines øverstkommanderende i Førerkvarteret
- SS-Gruppenführer Hermann Fegelein: Representant for Waffen-SS i Førerkvarteret
- Oberst Nicolaus von Below: Hitlers Luftwaffenadjutant
- SS-Hauptsturmführer Otto Günsche: Hitlers adjutant
- Stenograf Kurt Hagen
- Oberstløytnant Ernst John von Freyend: Adjutant for Keitel
- Major Herbert Büchs: Adjutant for Jodl
- Oberstløytnant Heinz Waizenegger: Adjutant for Keitel
- Ministerråd Franz Edler von Sonnleithner: Representant for Auswärtiges Amt i Førerkvarteret
- General Walter Warlimont: stedfortredende sjef for Wehrmachts operative stab, Jodls nestkommanderende
- Generaloberst Alfred Jodl: Sjef for Wehrmachts operative stab (lettere skadet)
- Generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel: Sjef for Wehrmachts overkommando
[rediger] Ekstern lenke
