Kommissærordren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Leonid Brezjnev som sovjetisk politisk kommissær i 1942.

Kommissærordren (tysk: Der Kommissarbefehl) var en ordre som ble initiert av Nazitysklands Führer Adolf Hitler straks før angrepet på Sovjetunionen i juni 1941 – Operation Barbarossa. Dens fulle navn var Richtlinien für die Behandlung politischer Kommissare - «Retningslinjer for behandling av politiske kommissærer».

General Eugen Müller (1939)

Hitler, som stod bak ordren, var ganske sikkert klar over at ordren var illegal, men han absolverte personlig på forhånd enhver soldat som måtte krenke internasjonal rett ved utførelsen av ordren. Han hevdet, feilaktig, at Haagkonvensjonene av 1899 og 1907 ikke kom til anvendelse, ettersom sovjeterne ikke hadde undertegnet dem. I virkeligheten hadde Russland undertegnet begge konvensjoner.

Første utkast[rediger | rediger kilde]

Det første utkastet til ordren ble sammenstilt den 6. mai 1941 av general Eugen Müller som hadde ansvar for juridiske saker i det okkuperte Europa ved generalstaben. Ordren innebar at tilfangetatte sovjetrussiske politiske kommissærer, såkalte politruker, umiddelbart skulle avrettes i stedet for å bli ført til krigsfangeleir.

Det verserte en oppfatning innen det tyske lederskap at novemberrevolusjonen i 1918 tildels ble forårsaket av agitasjon i overfor tyskere fra fangne sovjetiske politiske kommissærer som var kommet til krigsfangeleirer i Tyskland sent i 1917 og tidlig 1918, og dette var et «mistak» som man nå ønsket å avverge.

Endelig versjon[rediger | rediger kilde]

Tekstside 1 fra kommissærordren
Side 2
General Walter Warlimont (1939)

Etter begjæring fra OKW ble formuleringene skjerpet: Det avsnittet i general Müllers tekst som bød offiserene om å forhindre «overdrivelser» ble tatt ut.[1]

Den endelige versjonen av ordren, utstedt av general Walter Warlimont, ble utferdet av OKW den 6. juni 1941, og justeringene var i vesentlig grad generalstabssjef Franz Halders produkt.

Ordren ble bare delgitt høyere befal skriftlig, disse skulle siden delgi den sine underordnede muntlig. For de høyere offiserer var det forhold at ordren ble distribuert i et uvanlig lavt antall eksemplarer et tydelig hint om at det ikke var en juridisk holdbar ordre.

Det operative punkt lød:

«Politische Kommissare als Organe der feindlichen Truppe sind kenntlich an besonderen Abzeichen – roter Stern mit golden eingewebtem Hammer und Sichel auf den Ärmeln. […] Sie sind aus den Kriegsgefangenen sofort, d. h. noch auf dem Gefechtsfelde, abzusondern. Dies ist notwendig, um ihnen jede Einflussmöglichkeit auf die gefangenen Soldaten abzunehmen. Diese Kommissare werden nicht als Soldaten anerkannt; der für die Kriegsgefangenen völkerrechtlich geltende Schutz findet auf sie keine Anwendung. Sie sind nach durchgeführter Absonderung zu erledigen.»

Politiske kommissærer er som de fiendlige troppers organer kjennemerket med særlige insignier – rød stjerne med gyllen innvevd hammer og sigd på ermene. […] De skal straks utsondres fra krigsfangene, det vil si allerede på slagfeltet. Dette er nødvendig for å frata dem enhver innflytelsesmulighet på de tilfangetatte soldater. Disse kommissærer anerkjennes ikke som soldater; den folkerettslig gjeldende beskyttelse finner ingen anvendelse overfor dem. De skal erlediges etter gjennomført utsortering.

Bruk og virkning[rediger | rediger kilde]

Da ordren ble kjent i Den røde arme bidro den til å høyne moralen. Den sinket eller i mange tilfeller umuliggjorde sovjetiske troppers kapitulasjon til Wehrmacht,[2] ofte når slik kapitulasjon av håpløst omringede styrker ellers ville ha vært å forvente. Denne uønskede effekt ble rapportert til Berlin av mange offiserer, blant annet av Claus von Stauffenberg.

I vilken utstrekning som ordren ble etterlevd er omdebattert; i mange offisersmemoarer skrevet etter kriget hevdes at forskjellige høyere befal - og i alle fall memoarforfatteren - neglisjerte ordren. Ikke desto mindre er det klart at ordren førte til et høyt antall summariske henrettelser. Én historiker mener at tallet drepte var et høyt firesifret tall, men neppe et femsifret.

På et tidlig tidspunkt hadde enkelte høyere befal, blant annet von Manstein og den militære etterretningstjeneste Amt Abwehr som organisasjon, uttrykt betenkeligheter mot ordren. Men de nådde ikke gjennom. Hærens øverstkommanderende, feltmarskalk Walter von Brauchitsch, var svært skeptisk til om ordren var lovlig. Han han kunne ikke utfordre den direkte. Istedet utstedte han en skriftlig ordre som med litt tolkningsvilje tilkjennegav hans oppfatning. I generell sammenheng understrekte han at disiplin var å praktisere slik som det var gjort tidligere.

Opphevelse[rediger | rediger kilde]

På grunn av den uønskede effekten ble ordren opphevet den 6. mai 1942.

Ordren ble ikke gjort gjeldende igjen senere. Men det betød ikke at faren var over for de sovjetiske poluitiske kommissærer. De ble ortsatt utsortert, og sendt til konsentrasjonsleirer. I KZ Neuengamme ble høsten 1942 ca 200 sovjetiske politkommissærer myrdet med Zyklon B;[3] og i april 1943 ble 59 politkommissærer sendt for likvidering til KZ Mauthausen.[4]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Martin Broszat: Kapitel Kommissarbefehl und Massenexekutionen sowjetischer Kriegsgefangener. In: Anatomie des SS–Staates. Band 2. Hrsg. Hans Buchheim, Broszat, Hans-Adolf Jacobsen, Helmut Krausnick. Freiburg 1965, S. 163–283 – zuletzt dtv, München 2005, ISBN 3-423-30145-7.
  • Christian Hartmann u. a. (Hrsg.): Verbrechen der Wehrmacht. Bilanz einer Debatte. München 2005, ISBN 3-406-52802-3.
  • Helmut Krausnick: Kommissarbefehl und „Gerichtsbarkeitserlass Barbarossa“ in neuer Sicht, In: VfZ. 25, 1977, S. 682–738.
  • Horst Mühleisen: General der Artillerie Walter Warlimont; i: Gerd R. Ueberschär (Hrsg.): Hitlers militärische Elite. Vom Kriegsbeginn bis zum Weltkriegsende, Band 2. Primus Verlag, Darmstadt 1998, ISBN 3-89678-089-1, ISBN 3-534-12678-5 (Wissenschaftliche Buchgesellschaft), S. 270-275.
  • Reinhard Otto: Wehrmacht, Gestapo und sowjetische Kriegsgefangene im deutschen Reichsgebiet 1941/42. München 1998, ISBN 3-486-64577-3.
  • Dieter Pohl: Verfolgung und Massenmord in der NS-Zeit 1933–1945. 2. Auflage. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 2008, ISBN 978-3-534-21757-1.
  • Felix Römer: Der Kommissarbefehl. Wehrmacht und NS-Verbrechen an der Ostfront 1941/42. Schöningh, Paderborn 2008, ISBN 978-3-506-76595-6.
  • Alfred Streim: Sowjetische Gefangene in Hitlers Vernichtungskrieg. Berichte und Dokumente 1941–1945. Heidelberg 1982, ISBN 3-8114-2482-3.
  • Christian Streit: Keine Kameraden. Die Wehrmacht und die sowjetischen Kriegsgefangenen 1941–1945. Bonn 1991, ISBN 3-8012-5016-4.
  • Heinrich Uhlig: Der verbrecherische Befehl. In: Vollmacht des Gewissens. Band 2. Hrsg. Europäische Publikation. Rinn, München 1965, S. 287–510.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jacobsen, Hans-Adolf "The Kommissarbefehl and Mass Executions of Soviet Russian Prisoners of War" s 505-536 fra Anatomy of the SS State, Walter and Company: New York, 1968 s 519.
  2. ^ Holocaust Encyclopedia: Commisar Order
  3. ^ KZ-Gedenkstätte Neuengamme (Hrsg.): Die Ausstellungen. ISBN 3-86108-075-3, s. 93.
  4. ^ Reinhard Otto: Wehrmacht..., ISBN 3-486-64577-3, s. 249.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: de:Kommissarbefehl – originaltekst