Berghof

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 47°38′01″N 13°02′33″Ø

Kehlsteinhaus hørte til Berghof-anlegget, og blir ofte omtalt som «Hitlers ørnerede»
Königsee og Watzmann
Hitler og Eva Braun på Berghof

Berghof var Hitlers privateide landsted på Obersalzberg, 1000 meter over havet i åsene ved Berchtesgaden i Bayern, Tyskland. Etter Wolfsschanze var dette stedet Hitler oppholdt seg lengst under andre verdenskrig. Det ble ødelagt av 318 britiske Avro Lancaster bombefly 25. april 1945, ruinen ble sprengt av tyske myndigheter 30. april 1952 (årsdagen for Hitlers død) og gjenværende rester fjernet i 1995. Nå er det bare den historieinteresserte som klarer å finne igjen hvor Berghof (de to stikkveiene midt i det lenkede satellittbildet førte opp til Berghof, og er omtrent de eneste restene), mens det nærliggende Kehlsteinhaus (Hitlers såkalte Ørnerede på Hoher Göll i 1835 meters høyde) blir besøkt av tusener av turister hvert år.

I november-nummeret av Homes and Gardens i 1938 ble Berghof presentert i en reportasje som omtaler Hitler som «en morsom forteller» (a droll raconteur).[1]

Plassering[rediger | rediger kilde]

Berghof hadde en praktfull beliggenhet høyt over Berchtesgaden, med utsikt mot Königsee (nå sentrum i «Nationalpark Berchtesgaden»), Watzmann (som regnes som Tysklands andre, tredje eller fjerde høyeste fjell – avhengig av rangeringsmetoden, og det høyeste kun beliggende i Tyskland), Berchtesgaden, Untersberg (der Karl den store eller Fredrik Barbarossa ifølge tysk mytologi ligger sovende og venter på å gjenoppstå i Tysklands skjebnetime) og Salzburg i Østerrike. Det siste var viktig i Hitlers tidlige karriere: Dersom myndighetene ville arrestere ham, måtte han raskt kunne ta seg over til Østerrike.

Hitlers første opphold på Obersalzberg[rediger | rediger kilde]

Hitlers venn og inspirator, Dietrich Eckart, ble i 1923 ettersøkt av myndighetene for antisemittiske injurier mot rikspresident Friedrich Ebert. For å unngå fengsling lå han i dekning hos en sympatisør ved navn Bruno Büchner, som drev pensjonatet «Moritz» (senere «Platterhof») på Obersalzberg, og i april samme år besøkte Hitler ham der for første gang. Obersalzberg hadde allerede da etablert seg som et populært feriested for borgerskapet. Dette ble også et skjulested for Hitler når han følte seg forfulgt av myndighetene, og etter at han ble sluppet fri fra fengselet i Landsberg am Lech, skrev han, med hjelp fra Max Amann, andre delen av Mein Kampf i en liten hytte som tilhørte pensjonatet. Hytta fikk etter dette kultstatus blant nasjonalsosialistene, og ble kalt «Kamphäusl» (kamphytta). Den ble revet i 1945.

Hitlers økte politiske suksess etter oppholdet i Landsberg fengsel resulterte også i en bedret personlig økonomi, og i 1927 fikk han mulighet til å leie et feriehus på Obersalzberg, «Wachenfeld», av forretningsmannen Otto Winter. Det var et relativt enkelt trehus bygget i 1916, nær vertshuset «Zum Türken» (som fortsatt drives). I 1932 kjøpte Hitler Haus Wachenfeld, og i 1933 foretok han en mindre utbygging av det. Hitler ble etter hvert uvenner med naboen Karl Schuster som drev «Zum Türken»,[2] og i typisk nasjonalsosialistisk stil ble Schuster tvunget til å selge vertshuset sitt til nasjonalsosialistene – dette knekte Schuster, som døde i 1934. Det er interessant å legge merke til hvordan den nasjonalsosialistiske brutaliteten også ytret seg i en mindre skala med en triviell nabokrangel. På veggen i gjestgiveriets foyer henger fremdeles en innrammet utkastelsesordre signert av Martin Bormann. Den begynner: «Det eneste mulige svaret på Deres skriv av 10.2.1940 ville være å sende Dem til konsentrasjonsleiren Dachau[3]

Fra Haus Wachenfeld til Berghof[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1930-årene ble Hitler en av Tysklands rikeste menn. I tillegg til lønnen som rikskansler fikk han inntekter fra salget av Mein Kampf, allerede i 1933 ble den solgt i 854 127 eksemplarer, og salget steg snart til flere millioner – delvis etter press fra staten, for eksempel ble det i 1939 bestemt at alle brudepar skulle få et eksemplar av boken i tvungen gave fra det offentlige.

En annen viktig inntektskilde hadde Hitlers fotograf Heinrich Hoffmann kommet på: Det tyske postverket skulle betale en avgift til Hitler for hvert frimerke de solgte med bilde av ham. Ytterligere inntekter fikk Hitler fra artikkel- og foredragshonorarer, og fra bidrag gitt av storindustrien: Tyske arbeidsgivere opprettet i 1933 «Adolf-Hitler-Spende der deutschen Wirtschaft» («Det tyske næringslivs Adolf Hitler-gave»), som hvert kvartal ga et beløp beregnet ut fra omsetningen i den enkelte bedrift. Fra 1935 slapp han også å betale skatt. Disse ordningene ble holdt skjult for det tyske folk, Hitler prøvde utad å gi inntrykk av at han levde et spartansk liv.

I 1936 hadde Hitler økonomisk mulighet til å utvide Wachenfeld til det som ble kjent som Berghof. Den opprinnelige trevillaen ble beholdt, men innebygget i en mye større murbygning. Det ble anlagt underjordiske garasjer, i tillegg til en sidefløy for tjenerskapet. Sidefløyen ble ytterligere forlenget i 1938. Berghof var luksuriøst og storslagent, bl.a. hadde hovedstuen et senkbart vindu som var ni meter bredt og fire meter høyt, i retning mot Untersberg. Hitler hadde selv laget skissene til bygningen, og de ble rentegnet av arkitekten Alois Degano. Albert Speer mente at den arkitektoniske løsningen var amatørmessig, f.eks. strømmet det eksos fra garasjen og inn det senkbare vinduet, som var plassert rett over. Huset ble utstyrt med verdifulle malerier, gobeliner og statuer, delvis kjøpt privat av Hitler og delvis «lånt» eller «fått» fra tyske museer.

Berghof sto ferdig 8. juli 1936. At Hitler hadde dette tilholdsstedet i Alpene, ble rimelig raskt kjent, og i 1937 besøkte også en attentatmann området, den sveitsiske katolske prestestudenten Maurice Bavaud, i håp om å finne Føreren der og komme på skuddhold.

Berghof ble et såpass yndet tilholdssted for Hitler at mange viktige stats- og militæranliggender ble drøftet og avgjort der. Tyske embedsmenn fra hovedstaden og utenlandske gjester reiste dit i embeds medfør. Det diplomatiske korps i Berlin måtte også tilpasse seg denne realitet. For eksempel fant begge de privataudiensene som dekanen for det diplomatiske korps, erkebiskop Cesare Orsenigo, ble innvilget, sted på Berghof. Disse audiensene representerer forsåvidt også det pavelige diplomatis to mest sviende nederlag under den nasjonalsosialistiske tiden – de mislykkede fredsforslag i 1939, og de kontant tilbakeviste forsøkene på å stanse jødeforfølgelsene i 1943.

Obersalzberg omskapes[rediger | rediger kilde]

Da Hitler flyttet inn i Haus Wachenfeld, var det ett av flere feriehus og gårder i den lille bygda Obersalzberg. Besøkende kunne gå helt frem til porten hans, eller kikke ned på eiendommen fra pensjonatet «Zum Türken». Dette førte til at sympatisører strømmet til «Huset på fjellet», for de valfartende var Obersalzberg blitt mer eller mindre hellig grunn. Hitler følte seg forstyrret av menneskemengdene rett utenfor privathuset, dessuten mente man at de utgjorde en sikkerhetsrisiko. Det var tydelig at et større område måtte avsperres. En annen faktor kom også til:

Den 17. august 1933 var Hermann Göring på privatbesøk, for å se på en tomt som lå på en høyde bak Wachenfeld. Tomten tilhørte den bayerske statlige skogforvaltningen, men etter at Göring hadde uttrykt ønske om å få den som gave skjedde et eierbytte. Göring bygde en villa på tomten, på samme høyde overtok også Martin Bormann et hus fra en fordrevet eier (høyden ble kalt «Göring-Hügel», altså «Göring-haugen», i 2002 ble det bygget et luksushotell på den). Etterhvert fulgte flere parti-koryféer etter, med seg hadde de adjutanter, vakter, sjåfører og tjenestefolk som også måtte ha innkvartering, men det gamle Obersalzberg var i veien for den nødvendige utbyggingen.

Som vanlig var det Bormann som visste råd, han ble etterhvert forvalter av Hitlers eiendommer på Obersalzberg. I perioden 19351936 kjøpte han på Hitlers vegne alle eiendommene i bygda, og fikk for en stor del revet ned bygningene. Mange familier hadde bodd der i hundrevis av år og ville ikke selge (Bormann bestemte kjøpesummen), men ved hjelp av trusler og boikott fikk Bormann til slutt «overtalt» alle. Blant de ufrivillig fordrevne var Bruno Büchner, som i sin tid hadde gitt Hitler losji på pensjonatet sitt. Noen få av de gamle bygningene ble stående, Speer overtok huset etter kunstneren Waltenberger, og huset til familien Bechstein ble gjort om til gjestebolig for spesielt fremtredende besøkende (både Mussolini og familien Goebbels har bodd der).

Hele Obersalzberg ble så avsperret i et såkalt «Führersperrgebiet», det ble slutt på den uorganiserte valfarten, fra nå av ble den strengt regissert. Tidligere hadde Hitler med følge ofte gått lange turer i området; fra nå av skjedde det bare i sperreområdet.

I 1937 startet Bormann (på Hitlers vegne) store utbygginger. Bak Berghof ble det satt opp 4 SS-kaserner for vaktkompaniet på 300 mann. For at Hitler ikke skulle bli forstyrret av den stadige skytetreningen, ble det bygget en underjordisk skytebane. Bormann fikk også anlagt en «mønstergård» foran Berghof, som et forbilde for «arisk jordbruk». Dessverre fungerte gården dårlig, den lå for høyt til at de 80 kuene og 100 grisene fant nok mat selv, så dyrefôr måtte bringes opp fra lavere strøk. I 1940 ble pensjonatet «Moritz» revet (det var fra 1870), isteden ble det bygget et stort hotell for ønskede gjester, det nye «Platterhof». Flesteparten av de frittliggende anleggene ble tilknyttet et sammenhengende underjordisk bunkersystem, med en samlet løpelengde på 2.775 meter.

Hitler likte å gå spaserturer med gjestene sine, og på et utkikkspunkt lenger ned for Berghof (Mooslander Kopf) ble det anlagt et tehus, som var et yndet mål for spaserturene. Det ligger idag en golfbane der stien fra Berghof til tehuset gikk.

Hitler hadde også planer om en storslått utbygging av Berchtesgaden, heldigvis rakk man bare å bygge et sykehus («Dietrich Eckart-Krankenhaus») og et hotell («Berchtesgadener Hof»). Den dyreste utbyggingen var Kehlsteinhaus.

Kehlsteinhaus[rediger | rediger kilde]

Bormann bestemte seg for å gi Hitler en praktfull 50-årsgave, han ville få bygget et utkikkspunkt 800 meter over Berghof. Dette var et svært vanskelig arbeid i et bratt og farlig terreng, og i løpet av anleggsperioden gikk det med flere menneskeliv. Først måtte det bygges en 6,3 km lang vei nesten helt frem til toppunktet. Fra enden av veien ble det sprengt en 124 meter tunnel inn i fjellet, og så en heissjakt 124 meter opp til selve bygningen. Hitler hadde snev av klaustrofobi, så det ble montert speil i heisveggene for å få heisen til å virke større. På toppen ble det bygget et relativt lite hus (tegnet av arkitektprofessoren Roderich Fick), med praktfull utsikt.

Byggekostnadene for Kehlstein tilsvarte flere hundre millioner i dagens norske kroner, men Hitler likte seg ikke der og besøkte stedet bare 18 ganger. Militært sett hadde det likevel sin betydning, det bidro til at de allierte mot slutten av krigen trodde at tyskerne hadde en «alpefestning» i området, og store styrker ble dirigert i den retningen.

Slutten[rediger | rediger kilde]

Hitler forlot Berghof for siste gang 14. juli 1944. Flere av hans kumpaner ville at sluttkampen skulle ledes fra Berghof, og Hitler var også inne på tanken, men av «historiske hensyn» valgte han til slutt Førerbunkeren i Berlin. Da han og hans følge satt under jorden og ventet på slutten, var oppholdene på Berghof et ofte tilbakevendende nostalgisk samtaleemne.

Viktige begivenheter på Berghof[rediger | rediger kilde]

Hitlers opphold på Berghof under krigen[rediger | rediger kilde]

Denne tabellen er basert på dagboknotater til offiserer i Hitlers stab.

Fra Til
10. juli 1940 14. juli
26. juli 3. august
8. august 12. august
17. august 29. august
4. oktober 8. oktober
16. oktober 20. oktober
16. november 19. november
27. november 2. desember
13. desember 16. desember
28. desember 27. januar 1941
7. februar 14. mars
9. mai 11. juni
11. juni 1942 20. juni
12. november 22. november
22. mars 1943 2. mai
21. mai 30. juni
8. november 15. november
24. februar 1944 14. juli

Grunnen til at Hitler oppholdt seg sammenhengende 139 dager på Berghof i 1944, selv da de militære krisene kom på rekke og rad, var at Wolfsschanze måtte forsterkes mot eventuell russisk bombing, dessuten skrantet Hitlers helse.

Litteratur og henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://wow.blogs.com/photos/hitler/cover.html
  2. ^ http://www.hotel-zum-tuerken.com/history.html
  3. ^ Geert Mak: Europa (s. 250-1), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
  • Ulrich Chaussy og Christoph Püscher, Nachbar Hitler – Führerkult und Heimatzerstörung am Obersalzberg. Ch. Links Verlag (1995) ISBN 3-86153-100-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]