Arianisering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Med det eufemistiske begrepet arianisering (Arisierung) siktet nasjonalsosialistene i Tyskland til den skrittvise overføring av all eiendom tilhørende den jødiske befolkning i Tyskland og Østerrike under Det tredje rikes tid. Eiendommen skulle over på ariske hender, og slik tjente arianiseringen to ideologiske konsepter: Antisemittismen og forestillingen om det ariske «herrefolk».

Det dreide seg ikke om ekspropriasjon i vanlig forstand, der det ytes erstatning for inndratt eiendom. Det var heller et røvertokt med statens velsignelse, og noen særlige forsøk på å gi det et skinn av legalitet med ny lovgivning, ble ikke foretatt.

Fra 1. januar 1938 ble jødene forbudt å drive detaljvarehandel eller håndverksbedrifter, samt å tilby varer og tjenester. Høsten 1938 var antallet bedrifter under jødisk eierskap sunket fra 100 000 til ca. 40 000. Med «Forordningen om utskjalting av jøder fra det tyske forretningsliv» av 12. november 1938 ble arianiseringen bragt til sin avslutning: Alle gjenværende jødiskeide forretninger ble overlatt til ikkejødiske interesser (arianisert), eller de ble oppløst. Inntekter fra likvidasjonen av eiendom tilfalt Det tyske rike. Smykker, juveler, antikviteter, immobilier og aksjer måtte tvangsinnløses til satser langt under markedsverdi, eller ble regelrett konfiskert. Dette ruinerte de jødiske eierne. I det øvrige ble jødiske arbeidstakere oppsagt, og selvstendig næringsdrivende ble ilagt yrkesforbud.

I utvidet forstand ble uttrykket arianisering av og til benyttet for å betegne fordrivelsen av jøder og spor av jøder fra kulturlivet og vitenskapens verden.