Adolf Hitlers syn på religion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Det finnes svært ulike syn og kilder om Adolf Hitler syn på religion. Hitler ble oppdratt av en far som var skeptiker og en sterkt troende katolsk mor. [1] Han sluttet å ta sakramenter etter barneårene. I boken Mein Kampf og i offentlige uttalte han ofte ting som bekreftet en tro på kristendommen. Før andre verdenskrig hadde han fremmet en "positiv kristendom", en bevefelse som renset kristendommen fra dets jødiske elementer og strammet det opp med nasjonalosialistisk filosofi. Ifølge den kontroversielle samlingen dokumenter redigert av Martin Bormann, titulert Hitler's Table Talk, og vitnemål av fengselsinnsatte, hadde Hitler negative syn på kristendommen. Andre meldte at han var en sterkt troende.

Hitler og det transcendente[rediger | rediger kilde]

Hitler var ingen selvstendig tenker som filosoferte seg frem til sine forestillinger om religion og moral ved egen kraft. Han var i høy grad påvirket av personer og verker som han var blitt kjent med i ungdomstiden. Etter at det verdensbilde han fikk i ungdommen hadde satt seg er det vanskelig å peke på noe punkt eller noen begivenhet som gjorde at han som fullmodent menneske gjennomarbeidet livsspørsmålene. Hitler leste riktignok svært meget i løpet av sitt liv (han benyttet flittig sitt bibliotek med cirka 16 000 bind[2]), men neppe særlig grundig, antagelig bare kursorisk.

Monistene[rediger | rediger kilde]

Det Hitler kalte sin verdensanskuelse, lar seg klart identifisere som en form for materialistisk monisme. Den materialistiske monisme var ved begynnelsen av 1900-tallet vel utbredt i alle samfunnslag. Den ble ansett som en høytstående verdensanskuelse som på samme tid var både religiøs og vitenskapelig. I Wien var det Monistforbundet som i Hitlers unge år propagerte de nye synspunkter.[3] Det består ingen tvil om at det i Hitlers lektyre inngikk skrifter av monistisk karakter.[4]

Gud og verden[rediger | rediger kilde]

Forestillingene om Gud og verden var påvirket av de moderne strømninger materialismen og evolusjonismen: Verdensaltet er evig og uforgjengelig i tid og rom, og det styrer seg selv. Det beherskes av to selvoppholdelseslover, knyttet til materien og til energien (kraften). Mennesket er fremkommet uten noen intelligent planleggingsvilje involvert, men er vokst frem evolusjonært. Den materielle natur omfatter alt eksisterende. Gudsbegrepet sammerfaller med naturbegrepet; den evige og uforgjengelige natur er guddommelig. Ettersom det ikke finnes noen gud, men naturen er guddommelig, blir et møte med Gud meningsløst.[5] Kristen bønn avvises, men det finnes rom for en meditasjon innen de monistiske systemer der det er en inderliggjøring (Verinnerlichung, et ord Hitler kunne ty til) og forening med verdensnaturen det dreier seg om. Den monistiske «andakt» skjer dermed «i naturens tempel». Jo renere og mer ubesudlet mennesket er, desto ektere og høyere står det.[6] Den monististiske «fromhet» vil da meditere over for eksempel å fremelske det høyeste menneske, «overmennesket».

Kristendommen er for monismens totale videnskapstro rett og slett fornuftsstridig: Den overnaturlige åpenbaring er bare religionsstifternes oppfinnelser, Jesus var en svermer som gikk i døden for sitt kjærlighetsideal, noen forløsning kan det ikke være snakk om.

Man må anta at Hitler hadde lest monismens datidige hovedtalsmann Wilhelm Ostwald (1853–1932) at det stadige vitenskapelige fremskritt gradvis gjorde den kirkelige kristendom overflødig og irrelevant, og at kristendommen egentlig fører til en misaktelse av kulturen og at fremskrittet blir bremset opp (Gasman, May).

Monistene kjempet mot kristendom og kirke, de agiterte for at folk skulle melde seg ut av trossamfunnene, kritiserte de kirkelige innretninger og krevde skille mellom stat og kirke. Deres hovedmotpart så de i Den katolske kirke, som de hatet med inderlighet. Protestantismen ble mildere bedømt særlig i den grad den deltok i avvisningen av katolisismen.

Moralforestillinger[rediger | rediger kilde]

Monistenes moralforestillinger var ikke forankret i noe transcendent, i en moral foreskrevet av noen guddommelig lovgiver. Moralens første prinsipp var kampen for tilværelsen, og den ville avgjøres ved den sterkestes kraft. Monistene argumenterte logisk ut fra dette prinsipp for å foredle menneskene ved fødselskontroll utøvet ved kontroll med hvem som kunne gifte seg, slik at færre syke eller svake barn ble født. De gikk også inn for sterilisering av mennesker hvis evt. etterkommere kunne påregnes å bli en belastning for folkehelsen. Monistene mente at mennesket selv kunne disponere over liv og død; dette gjaldt ikke bare det egne liv (selvmord), men også avlivning av mindreverdig eller belastende liv.

Ernst Haeckel[rediger | rediger kilde]

En av de mest innflytelsesrike av tidens monister var Ernst Haeckel (1834-1919), og Hitler stod i et åpenbart ideologisk avhengighetsforhold til ham.[7] Haeckels skrifter kom ut i masseopplag under Hitlers unge år. Ifølge Arthur Koestler var sannsynligvis Haecklers verk «Die Welträthsel» (verdensgåtene) som en slags bibel for Hitler.[8] Likeså vet man at Hitler på et senere tidspunkt hadde lest Haecklers likesinnede Wilhelm Bölsches (1861-1939) bok «Vom Bazillus zum Affenmenschen» (1899).[9]

Som alle materialistiske monister var Haeckel en fanatisk fiende av kristendommen, og særlig av den katolske formen. Protestantismen tolererte han bare i den forstand at dens hovedstifter Martin Luther hadde gjort opprør mot papismen. Selv om Hitlers rasisme nok hadde vel så sterke røtter annetsteds, gav også Haeckel denne en næring ved vurderinger som for eksempel av at de australske urfolkene var nærmere beslektet med apene og hundene enn med europeerne.[10] Haeckel fremhevet at døden tilintetgjør den menneskelige eksistens, at selvmordet er en rettighet, at det var rett å avlive uhelbredelig syke som bad om det, og at man kunne ta livet av sinnssyke.[11] Dette var også Hitlers overbevisninger.

Charles Darwin og David Friedrich Strauss[rediger | rediger kilde]

Charles Darwin (1809–1882) hadde også stor innflytelse på Hitler. Denne innflytelsen gikk langt utover en intellektuell aksept av den biologiske utviklingslære, men han overførte dette på den menneskelige sosiale virkelighet (survival of the fittest, de svakeres undergang og død). At Hitler kjente til og benyttet seg av denne sosialdarwinismen vet man allerede fra en episode under hans skolegang.

En sosialpolitisk anvendelse av darwinismen er for så vidt ikke en tvingende konsekvens av evolusjonsteorien, men Darwin hadde faktisk selv beveget seg i den retning i 1871 (The descent of man, and selection in relation to sex). Der fremholdt han at de svakere samfunnsborgere hadde overlevet tidens kopperepidemi ved vaksineringer, men at slike tiltak som bevarer de svake var feilrettede ved at de fører til en degenerasjon av arten menneske i det lange løp.

David Friedrich Strauss (1808–1874) med sin uthuling av tradisjonell kristendom kan også ha spilt en rolle. Han var en luthersk teolog som distanserte seg fra kristendommen i sin alminnelighet og den lutherske ortodoksi i sin særdeleshet; han beholdt endel kristne ord og uttrykk som staffasje for en lære som til tross for sitt gloseapparat fornektet for eksempel Jesu guddom og sjelens udødelighet og dermed gjorde frelseslæren irrelevant. Til slutt ble han åpent ateistisk. Men på vei til sin ateisme hadde han vist hvordan de kristne grunnbegreper kan beholdes samtidig som de omtolkes og tømmes for sin kristne substans.

Ludwig Feuerbach og Friedrich Nietzsche[rediger | rediger kilde]

Hitler hadde tatt til seg synspunktene om at menneskers gudsopplevelser kun er selvprojiseringer av idealforestillinger, en tanke som under hans formative år kanskje var klarest kjent fra forfatterskapet til den tyske filosofen Ludwig Feuerbach (1802–1872). Det er usikkert om Hitler hadde beskjeftiget seg direkte med Feuerbach, det kan også dreie seg om et slektskap som skyldes indirekte påvirkning. Feuerbach forfektet en materialistisk monisme som fornektet en selvstendig åndelig virkelighet, og avviste enhver udødelighetstanke.

Derimot er det kjent at Hitler hadde stor forkjærlighet for Friedrich Nietzsche (1844–1900). Han beskjeftiget seg med hans bøker blant annet mens han satt fengslet i Landsberg og forfattet «Mein Kampf». Han siterte Nietzsche i noen taler, og gav Mussolini en utgave av Nietzsches verker i 1943. Selv om Hitler var overflatisk i sin lesning, så han på Nietszche som en åndelig far. Her er det underlag for paranoia, kynisme, forakt for massen og dyrkning av den éne suverene, fremelskelse av viljen til makt.

Richard Wagner[rediger | rediger kilde]

Det var få historiske skikkelser som Hitler forgudet mer enn Richard Wagner (1813–1883). Wagner var for ham mer enn en begavet komponist, han gav form for det som for Hitler ble en regelrett «fromhetsøvelse»: Dyrkingen av det storslagne germanske ble til en mysteriereligion.

«Fra Parsifal bygger jeg min religion» sa han i 1936; det er «gudstjeneste i høytidelig form uten teologisk partikrangel» (Parteiengezänk), «med en broderlig grunntone av ekte kjærlighet uten ydmykhetsteater eller tom formelplapring».

En religion basert på de wagnerske musikkdramaer ville ikke gitt grunnlag verken for en personlig gud eller en forpliktende troslære; den ville være en følelsesopplevelse. Wagners festspill ble en gudstjenesteerstating for Hitler. Dette bevitnes også av hvor hyppig han var på Wagneroppførelser, blant annet i Bayreuth. Ifølge én kilde overvar han noen stykker 140 ganger. Særlig inntrykk gjorde «Nibelungenringen», og en gang etter at han så «Götterdämmerung» berettet en tilstedeværende at han var «in inbrünstiger Andacht». At Wagner var antisemitt var en tilleggsbonus for Hitler.

Hitlers syn på religion[rediger | rediger kilde]

Hitler var alt annet enn likegyldig til religion, og var overbevist om at mennesket hadde en lengsel etter religiøsitet. Siden ungdommen hadde han lest om kristendom, jødedom og til og med om religioner fra utenfor den judeokristne sfære, og han hadde til en viss grad gjort seg kjent med de moderne og tildels esoteriske religionsfilosofiske systemer som var i blomstring tidlig på 1900-tallet. Til tross for sin avvisning av kristendommen gav han gjerne i det ytre sin anerkjennelse til det han kalte positiv kristendom, det vil si de kristne som reorganiserte sin lære i henhold til hans egen germanske herrefolksforestillinger.

Hitlers oppfatninger om religionene var i høy grad i pakt med de ovennevnte Strauss' og Haeckels skrifter. Alle læremessige enkeltheter i religionene avviste han som humbug og menneskelige påhitt. Dersom man tar hensyn til at religiøsitet kan foreligge også uten en tro på en personlig Gud eller på en objektiv transcendent moral, er likevel Hitler å betrakte som religiøs. Han betrodde flere ganger til sin nærmeste krets at han aldri hadde vært noen «fromming» (Frömmling), men at man kan inderliggjøre seg selv ved at man senker seg ned i naturens under eller studerer historien, og bli «fylt av ærefrykt av det som ikke kan erkjennes», og oppnå sin «metafysiske tilfredsstillelse» ved det. Hans fromhet (i mangel av et bedre ord) gav seg uttrykk i en overbevisning om at den som kjemper tappert i pakt med naturens lover til slutt «endelig vil motta forsynets velsignelse».

Hitler ønsket også at folket skulle være religiøst; han fryktet det areligiøse fordi det ville fremkalle rotløshet og svakhet. Allerede i Wien var han kommet frem til den overbevisning at religionen kan være politisk nyttig, for et religiøst folk akter statens og øvrighetspersonenes myndighet. Men «den sanne religion som skulle føre alle folk er ennå ikke oppfunnet», mente han. Adolf Hitler hadde stor sans for Napoleons måte å temme og funksjonalisere religionen på.

Nasjonalsosialismen utviklet en slags germansk religion, og Hitler lot Alfred Rosenberg utvikle en arisk verdensanskuelse som ble propagert i Det tredje rike. Det er interessant å se at Adolf Hitler personlig var heller nedlatende til disse prosjektene, samtidig som han så nytteverdien i dem. Han var svært positiv til at det skulle utvikles germanske riter for nyfødte og for ekteskapsinngåelse, men det var ikke av indre overbevisning. Snarere kunne det være nyttig å kunne sette noe i stedet når han etter krigen aktet å kvitte seg med kristendommen og utslette dens svekkende innflytelse på det tyske folk.

Hitler og katolisismen[rediger | rediger kilde]

Som gutt hadde Adolf Hitler etter alt å dømme tatt til seg den katolske tro fra sin fromme mor og sine lærere, deriblant prester som underviste ham i 2.- og 3.-klasse. Moren oppdro ham i troen, og selv om farens eksempel trakk i retning av lunkenhet var han antagelig å betrakte som en katolsk troende på lik linje med sine jevnaldrende på den tid.

Frafallet dateres vanligvis til realskoleårene i Linz. Byens skoleråd var dominert av eksponenter for den kirkefiendtlige liberalisme, og et flertall av lærerkreftene på realskolenivå verken ville eller kunne bidra til ungdommens kristne formasjon. Dertil kom at han var begynt å kretse rundt den tysknasjonale politiske romantikk, som gjorde front mot den internasjonalistiske kirke. Denne åndsstrømning gjorde seg på denne tiden så sterkt gjeldende at biskopen av Linz, Franz Doppelbauer, klaget over at til og med prestekandidater mistet både kall og gudstro. Et annet element som virket inn på Hitler var den vulgærmaterialisme som utviklet seg blant ungdom som forleste seg på forfattere som for eksempel Ernst Haeckel.

Senere i livet skrøt Hitler av den opposisjon han hadde oppvist under religionsundervisningen på realskolen. Etter eget utsagn hadde han med sine innvendinger mot gudstroen drevet sin religionslærer Sales Schwarz «slik til fortvilelse at han ofte ikke visste verken inn eller ut». Selv om dette kan ha vært overdrevet praleri, kjenner man til at han åpent tok avstand fra det ene dogmet etter det andre. Senest fra 14-årsalderen hadde han sluttet å tro på nattverden. Den 20. februar 1942 erklærte han at han «fra 13, 14, 15 års alder [...] ikke hadde noen tro lenger» og at heller ingen av hans skolekamerater, med unntak av noen få «helt dumme mønsterelever [...] trodde lenger på den såkalte kommunion». Han hevdet at han allerede da var kommet til at «det hele helst burde sprenges i luften». Ikke desto mindre medgav han at det likevel var noen av medelevene som bevarte sin tro.

Om hans frafall fra troen var så fullstendig i denne alder som han senere skrøt på seg, er ikke godt å si. I oktober 1937 fortalte han til NSDAPs propagandaledere at det var en langvarig kamp for ham å løsrive seg fra sine religiøse barndomsforestillinger.

Til en viss grad kan også farens negative sider ha innvirket på Adolf Hitler. Han var en såkalt «frisinnet», uten religiøs tro eller overbevisning, uten å oppfylle de religiøse plikter, og med en heller avvisende holdning til kirken.[12] Borgerskapet og embedsverket i datidens Østerrike var dessuten nokså fascinert av liberalismen som de oppfattet som det sunne motstykke til en tilstivnet og overtroisk katolisisme. Man vet at faren gjerne kom med svært syrlige utfall mot kirken, og at kirkebesøkene for det meste hadde avgrenset seg til pliktfremmøter som til Keiserens Fødselsdag (18. august).

Hitler som den nye Messias[rediger | rediger kilde]

Adolf Hitler ansporte til en ekstrem personkult, brukte religiøs språkbruk om seg selv og sin egen rolle, og promoverte og tolererte at det ble brukt temmelig vidtgående sammenligninger mellom ham selv og det guddommelige. Blant de nazistiske forfattere og diktere som gjorde dette, kan nevnes Camilla Meyer-Bennthsow («Adolf Hitler den Store i all evighet, velsignelse for alle tider»), Alice Försterling («Du Braunau, deg har Gud utvalgt, og har skjenket oss det rent tyske vesen»[13]), SA-dikteren Herybert Menzel («Føreren kommer snart! Ja, Gud hørte det forpinte folkets bønn»), Hanns Johst («Führer og Himmel i samme åsyn, Førerens smil den kosteligste monstrans»), og Fritz von Rabenau («Kristus har sendt Adolf Hitler til vårt tyske land»).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Susannah Heschel: "The Aryan Jesus: Christian Theologians and the Bible in Nazi Germany" Princeton University Press, 2008. s 1-10
  2. ^ Douglas M. Kelley: 22 Männer um Hitler. Erinnerungen des amerikanischen Armeearztes und Psychiaters am Nürnberger Gefängnis. Olten, Bern 1947, s. 237
  3. ^ Parthenius Minges: Der Monismus des deutschen Monistenbundes. Aus monistischen Quellen dargelegt und gewürdigt. Münster 1919, s. 68
  4. ^ Georg May: Kirchenkampf oder Katholikenverfolgung? Verlag Christiania, Stein am Rhein/Schweiz 1991, s. 1; jfr. Gasman
  5. ^ Parthenius Minges: Der Monismus des deutschen Monistenbundes. Aus monistischen Quellen dargelegt und gewürdigt. Münster 1919, s. 94-96
  6. ^ Wilhelm Ostwald: Monistische Sonntagspredigten. Erste Reihe. Leipzig 1911, s. 25-32
  7. ^ Werner Maser: Der Sturm auf die Republik. Frühgeschichte des NSDAP Stuttgart. 1973, s. 104
  8. ^ Arthur Koestler: Frühe Empörung (= Gesammelte autobiographische Schriften 1. Bd.), Wien-München-Zürich 1979, s. 57
  9. ^ Werner Maser: Adolf Hitler, Mein Kampf. Der Fahrplan eines Welteroberers. Esslingen 1976, s. 265
  10. ^ Ernst Haeckel: Die Lebenswunder. Gemeinverständliche Studien über Biologische Philosophie. Ergänzungsband zu dem Buche über die Welträthsel, Stuttgart 1904, ss. 450
  11. ^ Ernst Haeckel: Die Lebenswunder. Gemeinverständliche Studien über Biologische Philosophie. Ergänzungsband zu dem Buche über die Welträthsel, Stuttgart 1904, ss. 109-136
  12. ^ William Carr: Hitler. A Study in Personality and Politics, London 1978, s. 133
  13. ^ Fullstendig sitert hos Martin Neubauer: Literatur des Nationalsozialismus: In Braunau, da ist er geboren / Da trat er ins Leben ein,/ Er, der für die Heimat erkoren, /Der unser Befreier sollt' sein. Drum zieht es voll Sehnsucht mich hin / Nach Braunau, nach Braunau am inn // Du Braunau, Gott hat dich erlesen, / Durch dich wurde er uns geschent, / Hier wurde reindeutsches Wesen / In jungfrisches Herze gesenkt; / Drum Deutscher, lenk stets deinen Sinn / Nach Braunau, nach Braunau am Inn.