De lange knivers natt
| De lange knivers natt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Deltakere | Schutzstaffel Gestapo Fallschirm-Panzer Division 1 Hermann Göring | ||
| Land | Nazi-Tyskland | ||
| Startdato | 30. juni 1934 | ||
| Sluttdato | 1. juli 1934 | ||
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
«De lange knivers natt»[a] var en blodig politisk utrenskning i det nasjonalsosialistiske Tyskland som begynte natt til 30. juni 1934. Aksjonene ble satt i gang av Adolf Hitler, lederen i det tyske nazistpartiet, og ble utført av partiets ideologiske elitetropper i Schutzstaffel (SS) og det hemmelige politiet Gestapo. Prosessen hadde kodeordet «Kolibri» og varte i 48 timer. Den resulterte i at Hitler kvittet seg med ledelsen i Sturmabteilung (SA), partiets gatetropper, og andre i nazistpartiet som han følte hadde blitt en trussel mot partiet og hans egen vei til å bli eneveldig leder og diktator i Tyskland. Minst 85 personer ble drept i utrenskningen, men samlet dødstall kan ha vært flere hundre, og flere tusen ble arrestert.[1][2]
Mennene bak
[rediger | rediger kilde]Med seg i ledelsen av utrenskningene hadde Hitler sin nestkommanderende Rudolf Hess, riksmarskalk Hermann Göring, SS-leder Heinrich Himmler og hans nestkommanderende Reinhard Heydrich, samt propagandaminister Joseph Goebbels.[3]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Nasjonalsosialismen hadde fra begynnelsen av vært trukket i flere retninger, og en av de store motsetningene var den mellom de som hadde en anti-establishment innstilling og så på kampen for at den vanlige mann skulle ha gode betingelser som det viktigste, og de som først og fremst vektla den nasjonalistiske siden ved ideologien. Det ble etterhvert klart at Hitler på et tidspunkt ville måtte velge mellom de to retningene.
Det hadde i 1934 allerede vært strid omkring Ernst Röhm i femten år. Han var en god venn av Hitler, og SA hadde under hans ledelse, først i lavere posisjoner og fra 1931 som leder, vært et viktig redskap for å sikre NSDAP et overtak på kommunistene i gatene.
Röhm dannet sammen med Gregor Strasser venstrefløyen av partiet, og begynte å snakke om behovet for en andre revolusjon. Etter at NSDAP hadde kommet til makten, mente de det var på tide å styrke de tyske arbeidernes stilling og at partiet ikke måtte bremse opp fremdriften. Hitler kom dermed i klemme, ettersom han var avhengig av pengestøtte fra konservative industriledere. Röhm hisset også på seg moderate offiserer i de regulære væpnede styrker, ettersom han til stadighet uttalte at SA en dag ville bli en del av hæren. Offiserene var på ingen måte interessert i å få den udisiplinerte gruppen inn i sine rekker.
4. juni 1934 tilkalte Hitler Röhm, og forsøkte å få ham til å roe seg ned. De hadde en fem timer lang samtale, hvor Hitler forklarte at han ikke ville oppløse SA som han sto i så stor gjeld til, men han ga hele organisasjonen permisjon uten uniform i august, for å få en nedkjølingsperiode. De to avtalte en nytt møte i Bad Wiessee den 1. juli.
På morgenen 29. juni innkalte Hitler SA-Obergruppenführer Viktor Lutze til hotellet han bodde på i Bad Godesberg, og gav ham uventet beskjed om at han skulle ta over ledelsen av SA. Samme dag fløy Joseph Goebbels inn fra Berlin, og fortalte Hitler at Karl Ernst var i ferd med å samle SAs stormtropper. Dette var en bløff; Ernst hadde nettopp giftet seg, med Röhm og Hermann Göring som forlovere, og var på vei til Bremen for å dra på bryllupsreise med et skip til Madeira.
Aksjonen
[rediger | rediger kilde]Klokken ett på natten fikk Hitler beskjed fra Göring og Heinrich Himmler om at SA planla en oppstand i Berlin på morgenen. Hitler bestemte seg da for å rense ut de han mente var forrædere. Göring fikk ansvaret i Berlin, mens Adolf Wagner, Bayerns innenriksminister, fikk ansvaret i München, SAs andre store tyngdepunkt. Wagner skulle få støtte av to kompanier fra Leibstandarte-SS Adolf Hitler som ble sendt fra Berlin under Sepp Dietrichs kommando.
Hitler fløy sammen med Goebbels og Lutze til München, og landet der klokken fire på natten. To SA-ledere, Scheinhuber og Schmidt, ble tatt i varetekt. Da de hilste føreren fikk Hitler et raserianfall, og rev av dem distinksjonene. Han trakk sin revolver, men en av hans livvakter, Emil Maurice trakk raskere og skjøt begge på kloss hold. Hitler skal ha sparket et av likene og sagt at de to ikke var de mest skyldige.
De reiste så videre til Bad Wiessee ved innsjøen Tegernsee, hvor Röhm og flere av hans nærmeste medarbeidere bodde på hotell. Hitler banket selv på Röhms dør. Röhm, som lå og sov, ble overrasket ettersom de ikke hadde en avtale før neste dag. Hitler ga ordre om at Röhm skulle arresteres. Samtidig gikk SS-soldater inn i rommet ved siden av. Der fant de SA-Oberguppenführer Edmund Heines i seng med sin mannlige sjåfør, begge ble skutt umiddelbart. Röhm ble, sammen med likene av de to andre, plassert i en ventende bil.
I München hadde Rudolf Hess, Hitlers nestkommanderende, gjort Det brune hus til en felle for SA-offiserer. Etterhvert som de ankom ble de arrestert og ført til Stadelheim fengsel. Hitler reiste dit, og beordret flere henrettelser.
Hitler hadde også ringt til Berlin, og gitt Göring og Himmler ordre om å sette igang utrensningen der. Mer enn 150 SA-ledere ble arresterte og plassert i en kullkjeller i lokalene til Leibstandarte-SS Adolf Hitler i det tidligere Preußische Hauptkadettenanstalt i Lichterfelde. De fleste hadde ingen anelse om hva som foregikk. De ble ledet ut, fire av gangen, til en åpen gårdsplass, hvor det sto en pelotong på åtte mann. Henrettelsene varte over flere timer, og pelotongen måtte byttes ut flere ganger på grunn av den enorme påkjenningen.
De påfølgende dagene
[rediger | rediger kilde]Ernst Röhm ble holdt i en celle, og etter to dager fikk han levert en revolver med beskjed om at han skulle «gjøre det ærbare», begå selvmord, innen ti minutter. Han nektet å gjøre dette, og dermed gikk to vakter etter ordre fra Sepp Dietrich inn og skjøt ham.
Det er uklart hvor mange som ble drept i løpet av de lange knivers natt og de påfølgende dagene. Minst 77 av høyere rang ble henrettet, og det er spekulert i at så mange som 1000 ble henrettet totalt. I tillegg til de egentlige målene, de venstreorienterte innen partiet, var det også andre som ble drept, da enkelte benyttet anledningen til å kvitte seg med rivaler. For eksempel skal Göring ha satt opp general og tidligere rikskansler Kurt von Schleicher på dødslisten fordi han var misunnelig på hans rang og innflytelse. Generalen hadde vært pensjonist siden januar 1933, og støttet på ingen måte Röhms idéer, men både han og hans kone ble drept i deres hjem. Deres fjorten år gamle datter ble fortalt at hun også ville bli drept dersom hun fortalte noen hva hun hadde sett.
Hitler selv fikk henrettet tre personer som hadde sett han og niesen hans sammen den kvelden hun antagelig begikk selvmord. Hitler hadde nektet at de hadde vært sammen den kvelden, og disse vitnene som jobbet på et hotell hvor de hadde vært sammen, lagde problemer for hans troverdighet.
Gregor Strasser ble skutt i sin celle av en SS-soldat, som senere skrøt av handlingen. Visekansler Franz von Papen ble overvåket i flere dager, men klarte seg, hans sekretær Herbert von Bose ble skutt og drept ved sitt skrivebord, og von Papens samarbeidspartner i forbindelse med Marburgtalen, Edgar Julius Jung, ble drept i fengsel.
I München ble Gustav Ritter von Kahr, som hadde slått ned ølkjellerkuppet, hentet fra sitt hjem, mishandlet og etterlatt i en myr.
Det ble også gjort feil i all forvirringen. En kjent musikkritiker, Willi Schmid, ble drept fordi han ble blandet sammen med en Willi Schmidt som sto på listen. Rudolf Hess besøkte senere enken og ba om unnskyldning for feiltagelsen.
Karl Ernst ble arrestert nær Bremen og sendt til Berlin, hvor han ble henrettet.
1. juli kunngjorde pressen, som var under streng kontroll, at åtte SA-ledere var henrettet. von Schleichers død ble nevnt som et ulykkestilfelle. 2. juli ble Ernst Röhms død annonsert, og i nyhetsmeldingen ble han kalt «forræderen Röhm».
| Viktigste ofre henrettet i de politiske utrenskningene under «De lange knivers natt» 30. juni-2. juli 1934 | |||||||||||
| Ernst Röhm (1887–1934), leder i SA 1931–1934 |
|
Gregor Strasser (1892–1934), leder i NSDAP til 1925, omstridt motstander av Hitler. |
Kurt von Schleicher (1882-1934), general i Reichswehr og siste rikskansler i Weimarrepublikken |
|
Erich Klausener (1885–1934), jurist, katolsk politiker og antinazist |
|
|||||
| Edgar Jung (1894–1934), advokat og konservativ politiker som samarbeidet med Franz von Papen. |
|
Ferdinand von Bredow (1884–1934), generalmajor og leder av Abwehr |
|
Karl Ernst (1904–1934), Gruppenführer i SA. |
|
Edmund Heines, Gruppenführer og Röhms nestkommanderende i SA og medlem av Den tyske riksdagen | 
|
||||
Etterspill
[rediger | rediger kilde]13. juli talte Hitler til Riksdagen, og gav en formell forklaring på hva som hadde skjedd. Etter å ha skjelt ut sine motstandere, nevnte han fire grupper som var en trussel mot Det tredje rike:
- Kommunister støttet av jøder
- Politiske ledere fra de gamle partiene
- Venstrerevolusjonære ledet av Röhm
- Selvoppnevnte kritikere og ryktespredere
Særlig den siste gruppen vakte oppsikt, fordi mange i Hitlers beskrivelse av ryktesprederne kjente igjen de som sto bak de lange knivers natt. Hitler insisterte også på at aksjonen ikke var ulovlig, men at den var et resultat av «en høyere justis». Wilhelm Frick skrev et forslag til en lov som legaliserte hele aksjonen, og denne ble raskt vedtatt av den kuede Riksdagen.
Victor Lutze satt som sjef i SA, og organisasjonen, som var på 3 millioner menn før «De lange knivers natt», ble marginalisert innen maktstrukturen. SS overtok dens posisjon, og ble det viktigste militære elitekorpset i det nasjonalsosialistiske Tyskland, som opphørte i 1945.[4]
Se også
[rediger | rediger kilde]Fotnoter
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Adolf Hitler. (2018, 18. januar). I Store norske leksikon. Hentet 30. januar 2018.
- ^ Ernst Röhm. (2015, 28. desember). I Store norske leksikon. Hentet 30. januar 2018.
- ^ Gallo, Max (1971). De lange knivers natt. Aschehoug.
- ^ SA. (2017, 4. oktober). I Store norske leksikon. Hentet 30. januar 2018.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Gallo, Max (1971). De lange knivers natt. Aschehoug.