Raseskjending

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Raseskjending var et uttrykk brukt av nazistiske antisemittiske propagandister og jurister særlig for den angivelige skjending som en jøde begår mot «det ariske folk» når han eller hun bor sammen med eller har kjønnslig omgang med en arier.

Ordet raseskjending var ikke bare brukt av nazistene. Selve tankegangen om at ikke-hvite «skjender» den «hvite rase» ved å ha kjønnslig omgang med hvite (først og fremst hvis kvinnen er hvit) var svært utbredt blant hvite mennesker, spesielt på 1700-, 1800- og første del av 1900-tallet. Nazistenes bruk av begrepet hadde altså sin bakgrunn i en da utbredt tankegang med lang historie. Slik tankegang har i andre deler av verden spesielt rammet personer av afrikansk opprinnelse, og i USA kunne det opp til ganske ny tid komme til lynsjinger av svarte menn som det var mistanke om at hadde hatt kjønnslig omgang med hvite kvinner. I flere land, bl.a. USA, var ekteskap mellom svarte og hvite forbudt til midten av 1900-tallet. I enkelte land, som Sør-Afrika, eksisterte slike forbud helt til 1990-tallet.

Nazistenes bruk av raseskjending-begrepet[rediger | rediger kilde]

En lov som tok for seg raseskjending, den såkalte «blodsvernloven» (Blutschutzgesetz), som utgjorde en del av de antisemittiske Nürnberglovene, trådte i kraft den 15. september 1935.

Ekteskapsinngåelser mellom jøder og statsborgere av tysk eller artsbeslektet blod og dessuten utenforekteskapelig omgang mellom jøder og statsborgere av tysk eller artsbeslektet blod ble dermed forbudt. Det ble også forbudt for kvinnelige ariske statsborgere under 45 år å arbeide i jødiske husholdninger.

I Forordningen mot folkeskadere (Verordnung gegen Volksschädlinge) av 5. september 1939, som egentlig rettet seg primært mot plyndring, men hvis bestemmelser ble anvendt mot andre forhold etter påtalemyndighetenes forgodrtbefinnende, ble strafferammen skjerpet. Mens straffene tidligere var fengselsstraffer, kunne og ble nå dødsstraff tatt i bruk.

Det var i hovedsak menn som ble anklaget for raseskjending. I årene 1935 til 1937 nådde straffeforfølgelseskampanjen sitt høydepunkt. Senere gikk antallet anmeldelser gradvis tilbake.

Blodvernloven bidro i vesentlig grad til de tyske jøders sosiale isolasjon fra storsamfunnet. Slik var den med på å legge til rette for senere forfølgelser og tiltak for massetilintetgjørelse.

Det spesielle med nazistenes bruk av begrepet, i forhold til lignende praksis og lovgivning i andre deler av verden, var at begrepet og forbudene under nazistene rettet seg mot en gruppe som i stor og økende grad hadde blitt ansett som hvite og hvor ekteskap med andre hvite i stor grad hadde vært sosialt akseptert i tiden før, særlig siden jødene i Tyskland var velintegrerte og gjerne tilhørte middel- og overklassen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]