Nasjonalsosialistisk arkitektur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tribunen ved Zeppelinfeltet i Nürnberg hvor de årlige Rikspartidagene fant sted
Æreskompani i det nybyggede Rikskanselliets gård. Ved inngangen ses skulpturene «Die Partei» og «Die Wehrmacht»

Nasjonalsosialistisk arkitektur var en arkitektonisk plan og en integrert del av det nasjonalsosialistiske partiet NSDAPs partis plan om skape en kulturell og åndelig gjenfødsel i Tyskland som en del av skapelsen av Det tredje rike fra 1933.

Utgangspunkt[rediger | rediger kilde]

Adolf Hitler beundret Romerriket og dets kultur og var klar over at også tysk innflytelse og kulturimpulser hadde vært med på å skape den romerske kulturen. Imidlertid betraktet romerne selv de germanske stammene som fiender av Pax Romana.

Til tross for dette, anså Hitler romerne for at være et tidlig arisk imperium og kopierte deres arkitektur, og i tillegg inspirert av både neoklassisisme og «alvorlig/tung» art deco og oppførte i denne stilen bygninger som kultsteder for nasjonalsosialismen. Han gav også ordre til bygging av et slags seiersalter, inspirert av grekerne, og i følge den nasjonalsosialistiske raseteorien var preget av ariske folk. Hitlers beundring for de klassiske kulturer omkring Middelhavet, gjorde at han ikke kunne isolere og politisere en tysk fortid på samme måte som Benito Mussolini hadde gjort med det antikke Roma. Han måtte importere politiske symboler og rettferdiggjøre deres tilstedeværelse med en oppdiktet rasemessig fortid og felles tilknytning, slike som myten om at de gamle grekerne var blant tyskernes forfedre - blandet sammen med de samme ariske folk.[1]

Hitlers fantasier om at være grunnlegger av et tusenårsrike stemte overens med at Colosseum ble forbundet med noe evig. Hitler forestillete seg at alle fremtidige olympiske leker skulle foregå i Tyskland på Deutsches Stadion i Berlin. Han forventet videre at den beseirede omverdenen ikke ville ha noe annet valg enn å sende sine idrettsmenn og -kvinner til Tyskland hver gang de olympiske leker ble holdt. Byggevirksomheten avspeilte Hitlers drøm etter å dominere verden, lenge før dette ble formulert.[1] Hitler var svært opptatt av at de eksisterende verdensberømte monumenter skulle bli overgått i størrelse av hans fremtidige, tyske konstruksjoner.

Arkitekturens politiske funksjon[rediger | rediger kilde]

De fleste regimer ønsker å prege det område de behersker både fysisk og emosjonelt. Den mest direkte måte er at oppføre bygninger og monumenter og minnesmerker. Arkitektur anses for at være den eneste kunstform, som fysisk kan smelte sammen med omgivelsene og samtidig påvirke folk, som bor i dem. Beboerne må ta stilling til deres liv som selvstendige objekter. På den måten er folk tvunget til at bevege seg på bestemte måter, eller se på bestemte ting. På denne måter påvirker arkitektur ikke bare landskapet, men også stemningen hos befolkningen. Nasjonalsosialistene mente at arkitektur spiller en nøkkelrolle i etableringen av deres nye orden. Arkitektur hadde en særlig betydning for politikerne, som i likhed med de fleste totalitære ledere forsøkte å få innflytelse på alle aspekter av menneskers liv.[2]

Dessuten var tanken at ikke bare storbyene, men også småstedene skulle uttrykke det tyske folks natur, og hva det hadde oppnådd. Landets utseende skulle derfor endres. Det var ikke nok at begrense marxistisk eller liberal arkitektur. De nye bygninger skulle fortelle verden at tusenårsriket hadde kommet. Det tredje rike søkte didaktisk og teatralsk å påvirke de utenlandske besøkende med sine overveldende representative bygninger.[2]

Hitler som arkitekt[rediger | rediger kilde]

Hitler beundret arkitekturen i Semperoper i Dresden

Hitler var særlig glad i en rekke teaterbygninger, tegnet av Hermann og Ferdinand Fellner, som tegnet bygninger i senbarokk. I tillegg satte han pris på strengere arkitektur fra 1800-tallet, som Gottfried Semper som tegnet operaen i Dresden, Gemäldegalerie Alte Meister også i Dresden, samt Naturhistorisches Museum og Kunsthistorisches Museum i Wien. Videre var Hitler opptatt av Theophil Freiherr von Hansen som degnet en rekke bygninger i Athen i 1840-årene og senere i Wien. Hitler fabulerte om operahuset L'Opéra Garnier i Paris og justispalasset i Brussel, tegnet av Joseph Poelaert.

Men Hitler vendte alltid tilbake til den noe forflatede nybarokken som keiser Wilhelm II hadde fremmet i Tysklandgjennom sin hoffarkitekt Ernst von Ihne. Men når det gjaldt arkitektur, som i bildekunst og skulptur, kom ikke Hitler videre fra det han hadde likt i sin ungdom og kunstretningen i perioden mellom 1880 til 1910, og disse oppfatningen satt fast i hans kunstneriske smak, og i hans politiske og ideologiske tenkning forøvrig.[3]

Hitler sto ikke for noen enhetlig stil, det var heller ikken noen offisiell stil i Det tredje rike, bare en neoklassisistisk grunntone som ble forstørret, forsterket, endret og overdrevet langt utover stilens egentlige rammer.

Tre primære roller[rediger | rediger kilde]

Den nasjonalsosialistiske arkitekturen hadde tre primære roller ved skapelsen av den nye orden: en teatralsk, en symbolsk og en didaktisk. I tillegg kom det at arkitektur skulle tjene et større formål utover det funksjonelle. Eksempelvis skulle Haus der Kunst i München både fylle funksjonen som kunstgalleri, men også være en fellesskapsbygning i i en arisk stil, som fungerte som en form for tempel.

Den teatrale rollen[rediger | rediger kilde]

De nasjonalsosialistiske bygninger hadde også en funksjon som sosiale møteplasser. Teatralsk elementer, som Albert Speers ikonkalstiske bruk av bannere for 1. mai-feiringer i Lustgarten og nasjonalsosialistenes ting-tradisjoner viste hvordan nasjonalistenes ønsket å knytte seg til fortiden.

Den symbolske rollen[rediger | rediger kilde]

Den didaktiske rollen[rediger | rediger kilde]

Ombyggingen av Berlin[rediger | rediger kilde]

Modell over planen for det nye Berlin, kalt «Germania»

Utdypende artikkel: Welthauptstadt Germania

Adolf Hitler hevdet allerede i Mein Kampf at byene i datidens industrialiserte Tyskland manglet dominerende og tydelig tilstedeværende offentlige monumenter og et felles møtested for det offentlige liv. Denne kritikken mot den raske industrialiseringen av de tyske byene etter 1870, var imidlertid ikke ny og ikke spesielt for Hitler.[4]

19. september 1933 sa Hitler til Berlins borgermester at hans by var «usystematisk», men det var ikke før 30. januar 1939 at Speer offisielt framsatte sine planer for hvordan Berlin kunne bli omformet, selv om han uoffisielt hadde arbeider med disse planene siden 1936.

Germania skulle bli mer monumental enn noen annen by i historien, for å vise verden Hitlers makt og det tyske folkets overlegenhet. Berlin skulle omstruktureres langs en 50 km lang øst-vest akse; en utvidelse av den allerede eksisterende Unter den Linden og nåværende Strasse des 17. Juni, og en ny, 40 km lang nord-sør akse, som ifølge Speer skulle fungere mer som en rituell passasje enn en funksjonell trafikkåre. På begge sider av den 120 meter brede avenyen skulle det reises ufattelige og overdådige praktbygg som skulle overgå Roma, det nye Berlins eneste rival i verden, slik Hitler selv uttrykte det. De mest iøynefallende byggene ville bli en 117 meter høy og 170 meter bred triumfbue, stor nok til at hele Triumfbuen på Champs-Élysées i Paris ville få plass inne i den, og selve kronen på verket: Grosse Halle, eller Volkshalle («Folkets Hall»), en 250 meter vid og 320 meter høy dom, 16 ganger større enn Peterskirken, med plass til 180 000 mennesker.

Bare et fåtall av byggeprosjektene var påbegynt før utbruddet av andre verdenskrig. En håndfull bygninger i tilknytning til nord-sør aksen var ferdigstilt, som Hitlers nye Rikskanselli og Turismens Hus (begge ødelagt under krigen), og i tillegg Berlins Olympiastadion og Tempelhof lufthavn. Speer ble rustningsminister i 1942, og alle videre planer måtte legges på is til fordel for det tyske krigsmaskineriet.

Nasjonalsosialistene var opptatt av å rive ned det «gamle» Berlin, som var kjent som en multikulturell by og venstrebastion. Hitler mente at den fiendtlige bombingen av byen bare var en fordel som muliggjorde nasjonalsosialistenes ønske om å utslette den gamle byen fullstendig og bygge opp noe helt nytt.

Minnestedenes funksjon[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Scobie, Alexander. Hitler's State Architecture: The Impact of Classical Antiquity. University Park: Pennsylvania State University Press, 1990. ISBN 0-271-00691-9.
  2. ^ a b Taylor, Robert. Word in Stone: The Role of Architecture in the National Socialist Ideology. Berkeley: University of California Press, 1974. ISBN 0-520-02193-2.
  3. ^ Speer, Albert. Inside The Third Reich. New York: The Macmillan Company, 1970. ISBN 0-02-037500-X.
  4. ^ Krier, Leon: Albert Speer Architecture, side 219 New York: Princeton Architectural Press, 1989. ISBN 2-87143-006-3.

Se også[rediger | rediger kilde]