Martin Bormann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Martin Bormann iført NSDAPs partiuniform 1934

Martin Bormann (født 17. juni 1900, død 2. mai 1945) var Adolf Hitlers personlige sekretær og partisekretær i NSDAP. Han var en av Det tredje rikes mest innflytelsesrike personer under andre verdenskrig gjennom sin rolle som «sluse» inn til Hitler og sin kontroll over partiapparatet. De nasjonalistiske Gauleiterne rapporterte til Bormann.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bormann ble født i Wegeleben nær Halberstadt som da var en del av Kongeriket Preussen. Hans far var ansatt i postvesenet, mens han selv sluttet på skolen for å jobbe på en gård i Mecklenburg. På slutten av første verdenskrig var han en kort periode i hæren, og etter krigens slutt gikk han inn i Freikorps.

I mars 1924 ble han dømt til ett års fengsel for medvirkning til det brutale mordet på Walther Kadow i Ruhr, som ble antatt å være den som hadde angitt Albert Leo Schlageter til franskmennene. En annen som var involvert var Rudolf Höß, en nær venn av Bormann og senere beryktet som kommandant i Auschwitz.

Karriere i partiet[rediger | rediger kilde]

Martin Bormann (fremst til høyre) under et opptog under nazistpartiets partikongress i Nürnberg i september 1938.
Den tyske diktatoren og rikskansleren Adolf Hitler og hans stab ved Felsennest, et førerhovedkvarter sørvest for Bonn, i juni 1940. Hitlers sekretær og leder for partikanselliet Martin Bormann står i fremste rekke som nummer tre fra høyre.
Hitler og hans stab under bisettelsen av oberst Werner Mölder i luftfartsministeriet i Berlin november 1940. «Riksminister, sjef for rikskanselliet og SS-Obergruppenführer» Bormann går fremst ved Hitlers høyre side.

Etter å ha blitt løslatt gikk han inn i NSDAP i Thüringen. Han var ikke spesielt kompetent som leder, og gjorde seg bemerket som uslepet og brutal. Han ble allikevel presseansvarlig og i 1928 også forretningsfører for partiet. I oktober 1933 ble han Reichsleiter i NSDAP, og i november samme år kom han inn i Riksdagen. Fra juli 1933 til 1941 var han Rudolf Hess' personlige sekretær.

Da Rudolf Hess hoppet av til Storbritannia, ble Bormann sjef for partikanselliet. Etter dette viste Bormann seg som en mester i den indre politiske maktkampen. Han utviklet og administrerte det enorme fondet hvor tyske industriledere mer eller mindre frivillig plasserte bidrag til partiet, og benyttet dette til å dele ut gaver til personer i partiet. Bormann skapte dermed et stort nettverk av personer som hadde en personlig lojalitet til ham. Han styrte også Hitlers personlige finanser, blant annet de enorme inntektene fra salg av Mein Kampf, og han administrerte Hitlers avtaler og de byråkratiske detaljene.

Noen hundre meter nedenfor Hitlers feriested Berghof ligger tømmerhuggerfamilien Hölzls gamle gjestgiveri, Zum Türken.[1] De har fremdeles en innrammet utkastelsesordre hengende på veggen i foyeren, undertegnet «M.Bormann». Nasjonalsosialistene ville ha gjestgiveriet fjernet av sikkerhetsgrunner, men kroverten Simon Hölzl nektet. Bormanns svarbrev begynner: «Det eneste mulige svaret på Deres skriv av 10.2.1940 ville være å sende Dem til konsentrasjonsleiren Dachau[2]

Bormann vek sjelden fra Hitlers side, først og fremst fordi han ønsket å utøve konstant innflytelse på føreren. Det var også han som bestemte hvem som fikk audiens hos Hitler, og dermed hvilken informasjon Hitler fikk tilgang til. Under Hitlers bordsamtaler tok han omfattende notater, som ble gitt ut i 1951. Hitler stolte fullt ut på ham og trodde dermed på alt han sa, noe som ga Bormann en fordel i maktkampen. Hitler skal engang ha skreket: «For å vinne denne krigen, trenger jeg Bormann!» Kort tid etter Hess' avhopping forærte Bormann Hitler en schäfer, Blondie, som ble Hitlers favorittkjæledyr som fulgte ham inntil det siste. Hitler testet cyaniden han fikk til sitt selvmord, på Blondie.

Siste tid[rediger | rediger kilde]

Bormann oppholdt seg som vanlig i Førerbunkeren under slaget om Berlin. 29. april 1945 undertegnet han som vitne Hitlers politiske testamente sammen med Joseph Goebbels, Hans Krebs og Wilhelm Burgdorf. Hitler bestemte rett før sitt selvmord 30. april 1945 at Bormann skulle etterfølge ham som partisjef. 1. mai 1945 gjorde han et desperat, men forgjeves forsøk på å flykte fra Berlin sammen med en gruppe medarbeidere fra Førerbunkeren. De tok sikte på å nå frem til Karl Döntiz, som skulle etablere Tysklands nye regjering i Flensburg. En av de få i gruppen som slapp unna, Arthur Axmann, påstod å ha sett Bormann falle under skuddsalvene som kom da de støtte på sovjetiske soldater i Berlin. Det ble lenge spekulert i om Bormann likevel hadde overlevd og kommet seg i dekning. I 1972 ble et skjelett funnet i Berlin, og dette ble identifisert som Bormanns gjennom tannkort. En DNA-test viste i 1999 at identifiseringen var korrekt. Det ble først antatt at han ble drept av sovjetiske soldater, hvilket ville betydd at han var den eneste av topplederne i NSDAP som ble drept av fienden; de andre begikk selvmord. Men da man undersøkte skjelettet grundigere, ble det funnet glassfragmenter mellom tennene, noe som tyder på at også han begikk selvmord ved å bite over en ampull med cyanid.[3]

På grunn av usikkerheten omkring hans skjebne ble han under Nürnbergprosessen dømt til døden in absentia, i oktober 1946. Forsvareren forsøkte, uten å lykkes, å få ham frikjent med den begrunnelse at han allerede var død og dermed ikke kunne dømmes; dette kunne ha ført til at han hadde sluppet unna dersom han senere ble pågrepet i live. Det ble flere ganger meldt at han hadde blitt observert i Europa, Paraguay og andre steder. Som man senere fant ut, dreide dette seg om forvekslinger.

Han var gift med Gerda Buch, datter av den øverste partidommeren Walter Buch. Paret hadde ti barn. En av sønnene, Martin Bormann den yngre, har senere fortalt at han var svært redd for at faren hadde overlevd krigen, særlig da han konverterte til katolisismen og ble prest fordi «det var bare en gruppe [hans] far hatet mer enn jødene, og det var katolikkene».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gjestgiveriets internettside
  2. ^ Geert Mak: Europa (s. 250-1), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
  3. ^ Charles Whiting The Hunt for Martin Bormann, Ballantine Books, 1973.